Quote

Arne Holst Jensen og resten av det lille mindretallet: Her kommer en utdypning

Siden pressen ofte er opptatt av min personlige historie når de intervjuer meg kan det være vanskelig å komme igjennom med de synspunkter og argumenter jeg gjerne skulle delt. Ikke et vondt ord om NRK altså, de tok godt vare på meg og jeg har stor tro på å la folk se det menneskelige i tenkte situasjoner for og faktisk forstå at disse reglene og forslagene som surrer rundt i byråkratiet påvirker folk liv.

-Her kan du lese saken 

Jeg er bare ikke helt ferdig med å snakke. Det er noe jeg gjerne skulle sagt til på Arne Holst Jensen og resten av hans lille mindretall i bioteknologirådet. Så her kommer en utdyping av hva jeg mener om deres mindretalls forslag og ikke minst om argumentasjonen for dette forslaget.

Saken er kort fortalt at det er et lovforslag ute på høring for tiden. Bioteknologirådet er en helt vanlig høringsinstans til dette lovforslaget. Forslaget går i korthet ut på at man ikke lenger behøver å fjerne eggstokker eller testikler for å endre juridisk kjønn i Norge. Argumentasjonen er enkel, folk må få råderett over egen kropp og på samme tid kunne endre juridisk kjønn.

Folk må gjerne føle ubehag når deres ideer om kjønn raser sammen, men det ubehaget veier selvfølgelig ikke tungt nok til å legitimere at man kastrerer mennesker.

Flertallet i Bioteknologirådet er pro forslaget og mener at retten til assistert befruktning skal følge det de kaller biologisk eller kroppslig kjønn

La oss for all korrekthet heller si at retten til assistert befruktning følger personen og de muligheter til reproduksjon en persons kropp innehar. Så slutter vi å knytte foreldreskap og kroppsfunksjoner opp mot sosiale ideer om hva «menn» og «kvinner» er. (om du her insiterer på at menn er de med testikler og kvinner er de med eggstokker så er det lite jeg får gjort for deg i dette innlegget, men les gjerne videre uansett)

Mindretallet, her representert ved Arne Holst Jensen mener følgende: «Vi i mindretallet er av den oppfatning at har man endret juridisk kjønn skal man ikke få tilbud om assistert befruktning ut fra biologisk kjønn»

Så synes jeg at vi for all enkelthets skyld tar utgangspunkt i min kropp, den kan jeg mye om og jeg er godt vant til å utlevere detaljer om dens funksjon og uteseende.

Jeg har en kropp som kan bli gravid. Hadde jeg blitt gravid hadde verden oppfatta meg som en gravid mann samme hva mitt juridiske kjønn er og samme hvordan jeg hadde blitt gravid.

Mindretallet mener at det å være gravid er knyttet til morsrollen.  

Mindretallet føler altså en gitt sammenheng mellom ord som kvinner, mor, morsrolle og graviditet. Den sammenhengen mener de er så naturlig og gitt at vi både kan og burde forhindre aktiviteter som kan bryte ned dette flotte systemet. De glemmer at jeg helt fint kan bli gravid både nå, som juridisk kvinne, og som juridisk mann uten assistert befruktning. Det betyr at Arne Holst Jensen ikke klarer å fjerne gravide menn fra samfunnet, selv om han så gjerne vil. Så kanskje vi heller skal forandre på ordene vi omtaler graviditet og foreldreskap med. Hadde jeg blitt gravid hadde jeg oppfattet det som en del av min farsrolle.

Videre sier Holst Jensen følgende:

«Å endre kjønn anser vi å være en såpass viktig eksistensiell og selvvalgt handling at da mener vi at man ikke kan både insistere på å være kvinne og kunne bli gravid og å være en mann samtidig. Da må man eventuelt velge å være juridisk kvinne for å kunne få det tilbudet.»

Her snakkes det nok en gang om valg. Hva slag valg er det Holst Jensen tror vi tar? Det for meg å IKKE  velge og  endre juridisk kjønn til mann medfører at jeg må foresette å leve med et misforhold mellom mine identifikasjonspapirer og utseende mitt. Dette er tydeligvis et enkelt og greit valg jeg kan ta, og som jeg burde ta om jeg ønsker å beholde retten til å bruke kroppen min som jeg vil. Dette «valget» ville vært til stort hinder for meg og mitt liv, og det hadde faktisk ikke gjort livet til Arne Holst Jensen noe lettere i det hele tatt.

Mindretallet later til å ønske at det skal ha noen negative konsekvenser å endre juridisk kjønn, uten at jeg helt ser hva argumentet for negative konsekvenser er. Kanskje vil negative konsekvenser føre til at færre velger å endre juridisk kjønn. Da sitter vi igjen med den situasjonen vi hadde i utgangpunktet, nemlig at folk lever med et ikke ønsket misforhold mellom juridisk kjønn og kjønnsuttrykk.

Med denne ideen om valg kunne man likså godt argumentet for fortsatt kastraksjonskrav. Holst Jensen og hans mindretall ønsker rett og slett å bestemme hvem som skal få lov til å bruke kroppen sin til hva.

Jeg valgte ikke å bli registret som juridisk kvinne da jeg ble født. Holst Jensen har rett i at det å endre juridisk kjønn for meg er viktig og eksistensielt, og min eksistens og verdi som menneske og mann får ikke dette mindretallet lov å rive ned med tåkete prat om morsroller og ideer om kjønns fra 1950.

Arne Holst Jensen sier til slutt at «man ikke kan både insistere på å være kvinne og kunne bli gravid og å være en mann samtidig»

Dette faller på sin egen urimelighet. Det er ingen som har insistert på å være kvinne, gravid og mann samtidig. Vi insiterer på retten til å endre juridisk kjønn uten å bli kastrert og uten å miste andre rettigheter.

Ja rett og slett retten til kroppslig autonomi og juridisk annerkjennelse. Retten til å få en rettighet uten å måtte gi avkall på en annen.

Arne, tenk noen tanker du ikke har tenkt tusen ganger fra før av.

Bli med i dokumentar?

De flotte folkene bak suksessen «Se Oss» ønsker å sette igang med et nytt prosjekt.
Dette er fine folk som kan mye tematikken, så om du blir med er du i trygge hender :)

Under følger deres castingannonnse, ta gjerne kontakt, du kan bidra til noe viktig

Castingannonse:

Regissøre bak informasjonsfilmen «Se Oss»  er i gang med nytt dokumentarprosjekt.
Vi er tidlig i prosessen, men ønsker å komme i kontakt med folk som kunne tenke seg å bidra på en eller annen måte. I første omgang ser vi etter folk som vil være med i en «ressursgruppe» , som består av folk med erfaring innenfor kjønnsidentitetstematikk som vil dele noe av sin kunnskap med oss. Personene i ressursgruppene skal ikke filmes.

I Se Oss fikk vi i oppdrag å lage en informasjonsfilm basert på intervjuer gjort på skeiv ungdoms Kjønnsmangsfoldleir, vi er veldig fornøyd med resultatet, men oppdaget underveis at vi bare fikk pirket i overflaten og ikke var i nærheten av å avdekke det store bildet. Det har vi veldig lyst til nå.

Hvis du ikke har sett filmen så ligger den her:
https://www.youtube.com/watch?v=oabGE3wJQ5E

Alle kjønnskreative, transtalenter og andre kjønnsnormbrytere, ta kontakt med oss om dette er noe du kan tenke deg å være med på. Vi håper på mye oppmerksomhet rundt filmen vår, så synlighet er en del av pakken. 😊

Vi har opprettet en egen e-post for dokumentarfilmen som du kan sende spørsmål til eller fortelle litt om deg selv. Legg gjerne ved bilde og kort personalia. (Bosted, alder, skole/yrke osv) Alt som du synes vi skal vite.

Vi gleder oss till å høre fra deg!

Send e-post til:  dokumentar.murmel@gmail.com

E-posten administreres kun av oss to. All informasjon er taushetsbelagt, med mindre annet er avtalt.

Hilsen Kristin&Monica
Murmel Film

Quote

Har fjerna fett på kassa

Sånn ser det ut etter 3 dager. Litt hoven, men tror det blir veldig bra om noen uker. Woop woop.

IMG_2575.JPG

Quote

Bestmedbart

Endelig lever jeg sånn noenlunde opp til navnet på bloggen min. 3 år på testo og jeg har en liten bart. Hurra.

IMG_2521.JPG

Født i feil land

 

Mandag 25. august 2014 publiserte tv 2 et intervju med Ira Haraldsen under tittelen ”Transseksualisme: Dette går nordmenn gjennom når de skifter kjønn”. Ira Haraldsen er avdelingsleder ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Oslo universitetssykehus.  Haraldsen har ikke hatt for vane å takke ja til intervjuer med mindre de er i regi av HBRS.

Diagnose: God samfunnsborger

Det mest overraskende i intervjuet med Ira Haraldsen er hennes tolkning av diagnosekriteriene for transseksualisme. Norge følger International Classification of Diseases’ diagnosemanual, som er utarbeidet av Verdens Helseorganisasjon.

Diagnosen transseksualisme gir behandlingsrett i Norge. Det finnes også andre diagnoser innafor samme felt som i Norge ikke gir rett til behandling. For øvrig anses kriterier og inndeling av diagnosene for å være utdatert av mange fagfolk.

 

I teksten, både i sitatene til Ira Haraldsen og i faktaboksene er alle diagnosekriteriene gjengitt helt feil, og det framstår som det finnes mange kriterier i Norge som WHO ikke operere med. Ettersom Ira er den som skal ha den ytterste fagkompetansen på feltet i Norge er vi overrasket over at hun ikke har rettet på journalisten når hun har fått sitatsjekk. – eller kontaktet henne for å få det endret.

 

Diagnosekriteriene er følgende:

F64.0 – Transseksualisme

Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med det foretrukne kjønn, er vanlig. (hentet fra Helsedirektoratet.no, mine uthevninger)

 

Legg merke til formuleringen i første setning, nemlig at målet er å leve og bli akseptert som det kjønnet man oppfatter seg som. Dette er det eneste kriteriet som er entydig. I resten av teksten åpnes det for mer valgfrihet for de som skal gi eller få diagnosen: Det er VANLIG, men ikke obligatorisk, å ønske kirurgisk behandling ELLER hormonell behandling. Som de som arbeider med behandling av folk med diagnosen sikkert er klar over er det ikke slik at alle ønsker alt.

 

Det er allikevel ikke Haraldsens tolkning. I intervjuet kan vi nemlig lese at: ”Hun sier avdelingen må komme fram til at personen vil få en vesentlig bedre livskvalitet og blir en bedre samfunnsborger av behandlingen. – Å gjøre feil her får alvorlige konsekvenser. Vi kan ikke endre et kjønn tilbake, sier hun.”

 

Det stemmer ikke. Det er fullt mulig å endre mening om behandlingen man har fått. Har man for eksempel fått hormonell behandling i en periode er det fullt mulig å slutte med det. Det er heller ingen som ser dine indre organer til vanlig, så å ha fjernet et par av disse har også lite å si for hvordan du og resten av verden oppfatter deg.

 

Det som allikevel er mest bekymringsverdig er at Haraldsen uttaler at avdelingen tar en avgjørelse basert på om folk vil bli det hun kaller gode samfunnsborgere. Det å avgjøre hva som er en god eller dårlig samfunnsborger er ikke en del av pensum for verken leger, psykologer eller sykepleiere så vidt meg bekjent. I Norge pleier vi også å gi helsehjelp til alle som trenger det, uavhengig av om de er ”gode samfunnsborgere”. Det kalles en velferdsstat.

 

 

Hvor sitter kjønnet?

”– Det er satt av et år til utredning, et år til hormonbehandling og minst et år til før operasjon. Det raskeste vi kan skifte et kjønn på er tre år, men det skjer sjeldent så raskt, sier Haraldsen. ” Dette er enda et sitat fra avdelingslederen på norsk behandlingstjeneste for transseksualisme fra det samme intervjuet.

 

Men hva vil det egentlig si å ”skifte et kjønn?” I følge de internasjonale diagnosekriteriene har vi nettopp lest at ikke alle med denne diagnosen trenger samme type behandling. Hovedpoenget er at folk skal leve som, og oppleve å bli forstått som det kjønnet de er. I følge Ira Haraldsen derimot, må folk fjerne reproduktive organer for å ”skifte kjønnet sitt”.

 

Mange kvinner har fjernet eggstokker og livmor på grunn av for eksempel kreft. Kan du se det på dem? Har de skiftet kjønn? Nei. Kjønn er noe annet enn summen av organer. Jeg er en mann og alle jeg møter forstår meg som en mann. Jeg har diagnosen F64.0 transseksualisme (har fått den av Haraldsen), men jeg har ikke tatt en eneste operasjon. Betyr det at jeg ikke har ”skiftet et kjønn”? Eller betyr det kanskje at jeg har oppnådd det jeg ønsket meg, nemlig å leve som mann? Å leve som mann hadde ikke blitt enklere eller vanskeligere av å fjerne indre organer. De som ønsker å fjerne reproduktive organer må selvfølgelig få gjøre det – det er viktig for mange. Poenget er at det ikke skal være et krav for å få behandling eller kunne endre juridisk kjønn. Men slik er det dessverre i Norge i dag.

 

Jeg har aldri sagt at jeg er født/fanget i feil/noen andre sin -kropp. Jeg har ikke et langvarig ønske om å ta eggstokkene ut av kroppen. Ser heller ikke på det å gjøre kirurgiske inngrep på kjønnsorganene som eneste utvei for at jeg skal få et bedre liv. Og dette bør heller ikke være kriterier for å få hjelp.

 

Ira Haraldsen sier også følgende “Det er en stor diskusjon om kjønnsdysfori skal ligge under somatisk eller psykisk helse, for det finnes jo ikke én psyke og én kropp – de henger jo sammen.” Til dette har jeg to ting å melde, nei det er ikke en stor diskusjon, det er stort sett avgjort at den skal ut av psykiatrien og forresten burde det vært mere fokus på at det nå bli en diagnose for ALLE, slik at det ikke lenger er mulig for Haraldsen å ekskludere 75% av de som trenger hjelp.

Og så kommer det store spørsmålet, om det er mulig å være født inn i feil kropp, eller å være fanget inne i en kropp, da må det jo være et skille mellom “én psyke” og “én kropp” ? Jeg bare spør..

 

 

Mot normalt

Det er et gjennomgående premiss i teksten om at folk skal ”normaliseres” – få en diagnose, få all tilgjengelig behandling, og komme ut som ”gode samfunnsborgere” i den andre enden. Men hva som er ”normalt” er irrelevant. Behandlingen for denne diagnosen skal føre til at folk kan leve gode liv. I et fritt land har folk heldigvis lov til å bestemme selv hva et godt liv er for dem. Om det betyr hormonell behandling, stemmetrening eller brystimplantater – eller kirurgi bør være opp til hver enkelt. De fleste vet selv best hva som vil gi dem et godt liv.

 

I følge Haraldsen er det ikke slik. Avdelingen setter kriteriene for hva som skaper en god samfunnsborger med et godt liv, og de som ikke passer inn i deres modell får ikke behandling. Konsekvensene av det kan være umenneskelige.

 

Gjennom min jobb som rådgiver på kjønnsmangfold i LLH snakker jeg med mange som har blitt avvist, som har fått dårlig eller feil behandling, eller som rett og slett bare har blitt behandlet som dritt. Her er noen av opplevelsene jeg har fått høre om: Å bli tiltalt med feil navn og pronomen av ansatte ved avdelingen. Å få beskjed om at man har på seg ”for trang og femi bukse”. Å legge seg på operasjonsbordet for en operasjon av brystkasa og våkne opp uten eggstokker og livmor! Å få høre at ”det er meget spesielt og uvanlig å ikke ha et ønske om å bli kastrert”. Å få høre at den enkleste overlevelsesmetoden er å tenke på seg selv som funksjonsnedsatt. Å få beskjed om å forsøke å ligge med folk du ikke føler deg seksuelt tiltrukket av for å ”teste det ut”. Å bli spurt om du har sex som en mann. Eller å være under utredning for diagnosen i 10 år, for så å bli avvist.

 

Dette kan vi ikke se på som normalt i norsk helsevesen. Det må sies å være unormalt å ha ETT nasjonalt behandlingstilbud med få ansatte, som bruker ”normalt tre til åtte år på å skifte et kjønn”. Det må også sies å være unormalt å avvise over 50 % av dem som søker behandling, og at den største bekymringen er at for mange får behandling. Det er i alle fall helt unormalt i land vi liker å sammenligne oss med.

Image

Blogg er og blir blogg

luca-12 luca-19 luca-4Blogg er og blir blogg

Camilla Andersen

Hen-en fest for alle

Språkrådet har lagd en temmelig lang og utfyllende veileding når det kommer til bruk at kjønnede ord og pronomen.

De glemte det beste og mest opplagte rådet av alle

Jeg tenker at dette tydelig viser at hvordan vi bruker språk er viktig også når det kommer til kjønn. 

Språkrådet opererer med to kategorier kjønn, det ene kaller de grammatisk kjønn og det andre kaller de naturlig kjønn. Jeg tolker her at naturlig kjønn baserer seg på hvorvidt noen er mann eller dame. Det ligger altså en tatt for-gitt-het i at alle er enten mann eller damer og at dette er konstant for folk over tid og sted. I tillegg ligger det en antagelse om at alle til en hver tid antar rett kjønn på personer rundt seg. Dette gir jo liten plass til mennesker med ikke-binære kjønnsidentiteter, folk med vekslende binære kjønnsidentitet, folk som har endret kjønnsuttrykk, kjønnsrolle eller identitet og mennesker som på andre måter er ikke-kjønnsnormative. 

Det er tydeligvis viktig å fremme likestilling og å behandle folk med respekt når vi bruker språket. Om dette ikke var viktig ville vi ikke hatt et veileding i hvordan vi skal bruke språket på en måte som fremmer likestilling og respekt for individet. Det er bare 

Jeg vil gi masse ros til språkrådet for denne veiledningen. De har fått med mange viktige punkter som de argumenterer for på en god måte. Jeg nevner for eksempel følgende punkt som presiserer at man burde reflektere over hva man sier, og hva man implisitt sier når man velger enkelte språklige vendinger.

  • «Unngå å bruke adjektiva kvinneleg og mannleg ved yrkesnemningar når det ikkje er grunn til det: «kvinneleg tannlege» — «mannleg sjukepleiar». Slik ordbruk kan gje inntrykk av at det «normale» er at tannlegar er menn og sjukepleiarar kvinner.»

Andre gode tips de gir for å «avsløre» om du er normativ i din språkbruk er å bytte ut «kvinnelige» betegnelser i en setning med «mannlige» og omvendt for å se om du faktisk ville sagt det samme om både menn og kvinner. I eksemplet under er det sikkert mange som vil si seg enig i at informasjonen som gir ikke er relevant og at den som oftest bare ville blitt gitt i en sammenheng der den omtalte personen er kvinne. 

  • Den nye direktøren, som er firebarnsmor, har innført nye prosedyrar.
    Den nye direktøren, som er firebarnsfar, har innført nye prosedyrar.

 

så kommer vi til den mer problematiske delen. Les avsnittet under og kom på en bedre løsning og finn 5 feil:

Pronomen — ho og han

Naturleg kjønn

  • Når vi snakkar om eit bestemt menneske, bruker vi vanlegvis pronomen i samsvar med det naturlege kjønnet. Då kan det bli motsetning mellom det naturlege og det grammatiske kjønnet:

    Har du sett postbodet? Ja, ho kom for ein halvtime sidan.
    Statsministeren sa at han ville sjå nærare på saka.
    Nattevakta sa at han hadde gått runden.
    Fylkesmannen, kvar reiser ho i dag?
     

  • Når det er opplagt at ein berre snakkar om det eine kjønnet, retter òg pronomenet seg etter naturleg kjønn, ikkje etter grammatisk kjønn:

    Fødsel gir en arbeidstaker rett til tjenestefri med full lønn i 42 uker (eventuelt 80 % lønn i 52 uker) ved nedkomst, dersom hun har tjeneste 6 av de siste 10 måneder. (Hovedtariffavtale i staten 1996—98. Fellesbestemmelsene § 19 pkt. 1)

Så her er altså det naturlige kjønnet tatt for gitt, og det er tatt for gitt at det bare finnes to. I tillegg velger man å trekke frem et eksempel der man tar det for gitt at det bare er kvinner som kan føde barn. I Norge idag er det sant at bare juridiske kvinner kan føde barn (langt fra alle juridiske kvinner kan føde barn) Dette skyldes at for å føde barn må man ha livmor og i mange tilfeller eggstokker. I Norge vil de fleste som tildeles kjønnet kvinne ved fødsel være utstyrt med livmor og eggstokker, de som endrer juridisk kjønn til kvinne kan ikke føde barn, og de som endrer til juridisk kjønn mann kan ikke føde barn fordi kravet for å endre juridisk kjønn er at man må være KASTRERT. Dette er menneskerettighetsstridig og er en praksis jeg forventer at opphører temmelig rakst. I det denne praksisen opphører vil vi kunne få juridiske menn som føder barn. Dermed blir avsnittet over meningsløst. I tillegg er det slik at for eksempel menn som meg, altså menn med kvinne som juridisk kjønn, kan føde barn (fortsatt ikke alle, men noen). Jeg synes ikke det er opplagt at jeg skal omtale som «hun» Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er meget respektløst all den tid jeg ikke er kvinne. 

Videre i sin utredning over kjønn i språket påpeker språkrådet at vi står ovenfor et problem når vi skal velge pronomen, men egentlig ikke omtaler en bestemt personer. Det har vært en lag tradisjon for å si «han» når man egentlig prøver å være kjønnsnøytral. Dette fremmer ikke likestilling all den tid det da altså tas for gitt at det offentlige rom eksisterer for og av menn. Dette problemet påpeker språkrådet, men løsningen deres er ytterst problematisk. De foreslår å «bytte på» hva man bruker, De kommer også med en del andre mer eller mindre gode og mer eller mindre kompliserte løsninger. Det de velger å overse er det flotte pronomenet hen. Et pronomen som ville løst alle problemene de peker på.

Hen, en fest for alle!

Hen er et pronomen som ikke sier noe om kjønnet til folk, det bare refererer til et menneske. Det fremmer likestilling. Det er kjønnsnøytralt. Det er også et pronomen som skaper bevissthet rundt det faktum at ikke alle er enten kvinner eller menn, og at ikke alle er enten kvinner eller menn hele tia. Hen er et pronomen som rommer alle kjønn og alt kjønnsmangfoldet som finnes i verden. Hen er et ord du kan bruke om alle mennesker uten å anta noe om deres kjønn, dette gjelder både for personer du faktisk har sett og personer du ikke har sett. Tenk over hvilket pronomen du bruker til å referere til føreren av en bil. Du sier sikker «han» fordi du tenker at bare menn kan kjøre bil? Nei det tenker du jo ikke, alle kan kjøre bil. transmenn, cismenn, transkvinner, ciskvinner, transpersoner, ikke-binære folk, ikke-kjønnsnormative folk, folk kan rett og slett kjøre bil og de kan alle kalles hen. Og om noen foretrekker et annet pronomen kan de fortelle deg det og så skal du selvfølgelig respektere det, men så lenge du ikke veit er det flott å ikke anta.

Jeg levde store deler av mitt liv med å bli omtalt som «hun». Hver jævla gang noen sa «hun» døde jeg litt inni meg. Tenk over hva jeg har måttet gjøre for at folk skal respektere mitt foretrukne pronomen. Bare tenk litt på det.

HEN en fest for alle!!