Tag Archives: trans

Min venninne Christine gjesteblogger om det å være transkjønnet jente.

Hei! Jeg heter Christine og er en 24(snart 25) år gammel jente, og er transkjønnet. I korte trekk betyr det at jeg tar steg, hormonelt og kanskje kirurgisk, for å rette opp kroppen min til å matche det indre bildet jeg har av meg selv. Jeg burde kanskje jogge litt også, men pytt pytt.

 

Greia er, mange tror at mennesker med kjønnsidentitetstematikk fetisjerer det kjønnet og tilhørende stereotypeideal, som de korrigerer kroppen sin til. At man holder akkurat dét kjønnet og tilhørende feminine artikler i så høy status at man ønsker å tilhøre de mest «kvinnelige» av kvinner, eller mest «mannlige» av menn. At jentene hopper rundt i nylon strømper, hæler og kjoler, mens mannfolka eter bark og pisser gråstein. 

Jeg mener at dette ikke stemmer. Selvsagt finnes det mennesker med varierende form for kjønnsidentitetstematikk, som ønsker å være übermacho eller superfemi. Men hadde disse blitt født med en kropp de ikke trengte å korrigere, ville de allikevel vært übermacho eller superfemi. Fordi det er hva de liker og føler seg komfortabel med.

Jeg liker ikke nylon… og er ikke overbegeistret for å ha på meg kjole, stiletthæler går jeg ikke med, vanlige hæler bruker jeg riktignok, men kun de som er gode å gå med.
Jeg liker bil, maskineri, spill, øl og andre «manneting». Klesstilen min er mildt sagt casual og stort sett preget av hva jeg fant i skapet den dagen. Som oftest betyr det olabukse, singlet, topp og no andre greier, om jeg er i humør.
«Men hvorfor kunne du ikke bare forblitt mann?» Blir jeg spurt.
Fordi jeg aldri var en mann, er det enkleste svaret. Kroppen min var ikke riktig når jeg så meg i speilet. Kropp og interesser har ingenting med hverandre å gjøre, men allikevel går det mennesker rundt og tror at det er slik.

Jeg slet lenge med mye av det samme, jeg hadde jo alle disse machointeressene, men allikevel følte jeg meg som jente. Jeg prøvde å være superfeminin, og bruke skjørt, kjole, stilett og interessere meg for mainstream mote og andre gjengse feminine interesser. Jeg knakk sammen i en blanding av latter og skuffelse da jeg så meg i speilet, det var bare ikke meg. Interessene jeg hadde skaffet meg var mildt sagt kjedelige, og jeg savnet blårøyken fra svidde gummidekk. Mote var gørr kjedelig og ga meg ingenting. Men en bakhjulstrekker som kommer sideveis i en tåke av blå røyk mens dekkene hviner, motoren bråker og publikum jubler, det ga meg alt.
Jeg savnet å se hjerneløs actionfilm og diverse andre ting, bare fordi jeg prøvde å oppnå ett stereotypisk, sjåvinistisk ideal… At med kjønn følger det spesifikke klær og visse interesser.

Jeg er ei jente, en smule macho, ja, men kjønnet mitt er uansett jente. På ett tidspunkt måtte jeg selv skjønne at tankegangen jeg hadde før var feil, og noe «gammeldags». 
Transkjønnethet er at ens eget mentale bilde av sin kropp og kjønn, ikke stemmer overens med en ellers grufull kroppslig realitet. Tilhørende interesser er irrelevant i sammenheng.
Strengt tatt burde menneskeheten som rase ha kommet lenger enn å ilegge oppgaver og interesser kun utifra hvilket underliv man er født med. Personlig ser jeg ikke relevansen mellom en kroppsdel man sjeldent ser og hvem man skal være som person.
Det viktigste er uansett å være awesome!^^

Takk til Christine! Dere finne bloggen hennes her 

Sitat

Å bestemme en stemme

Jeg var på 8.mars parolemøtet i Oslo i går. På twitter #8marsOslo kan du se litt hva folk på møte var opptatt av og hvordan det gikk.

Jeg synes generelt at likestillingskampen er for heteronormativ, videre synes jeg personlig at det er på tide å involvere gutta på en annen måte enn før. Men kvinnedagen er og blir kvinnedagen.

På parolemøtet er det bare kvinner som har stemmerett. Dette kan an jo si deg enig eller uenig i. Jeg synes menn også kunne hatt stemmerett, de utgjøre uansett under 10% av de fremmøtte. Men det er en annen diskusjon.

På begynnelsen av møtet skriver vi oss inn og får utlevert sakspapirer og en stemmeseddel. Jeg legger merke til at jeg selv, min kompis Emil og en annen mann(her dømt av meg på grunnlag av kjønnsuttrykk) mottar stemmeseddel. Da sekretariatet opplyser om at det bare er kvinner som har stemmerett rekker jeg hånden i været og spør hvordan kvinner blir definert. Jeg føler at stemningen i salen blir litt lattermild og at noen ser på meg med et «kan du slutte å kverulere  blikk. Jeg overser dette og spør igjen. De sier at de som har fått stemmeseddel har stemmerett.

I min verden betyr det at man definerer kjønn på grunnlag av kjønnsuttrykk  Det synes jeg er problematisk på mange måter, men det som var festlig her var den mannen som etter all sannsynlighet var cis-kjønna som hadde fått stemmeseddel.

Det ble påpekt at flere menn i salen hadde  fått stemmeseddel, så da sier de at «alle som definerer seg som menn legger fra seg stemmeseddelen» Greit, dette kan jeg leve med. Jeg legger fra med stemmeseddelen og ser frem imot en spennende debatt.

Så er det noen som påpeker at selvdefinering og identitet ikke har noe med sakne å gjøre. Det er personnummer og juridisk kjønn som bestemmer. Jeg plukker opp stemmeseddelen min, for jeg har kvinnelig personnummer og dermed stemmerett.

Så skal de telle opp antallet stemmeberettigede og den opptellingen gjør de på grunnlag av de navnene folk skrev seg inn med. Det er jo ytterst problematisk for da definerer man kvinner som mennesker med kvinnenavn. Jeg heter Luca, det er kjønnsnøytralt og jeg fikk aldri klarhet i om jeg endte opp med eller uten stemmerett.

Så er det en kvinne bak med som opplyser meg om at hun mener jeg har en «i pose og sekk» innstilling, fordi jeg tror at jeg som mann kan komme hit og stemme. Jeg forklarer følgende:

Jeg stemmer ikke på parolemøte fordi jeg tenker at jeg burde få lov til det. Jeg er en mann og mener at jeg ikke skal ha stemmerett en plass der bare kvinner har stemmerett. Jeg gjør det i solidaritet med mine trans-søstre: De kvinnene jeg kjenner som ikke har stemmerett fordi de har mannlig personnummer  Jeg stemmer for å sette fokus på en praksis som er ekskluderende, en kvinnekamp som ikke lenger favner alle kvinner. En kvinnekamp som ekskluderer en svært utsatt og sårbar gruppe med kvinner. Det holder bare ikke mål.

I løpet av møtet ble altså kjønn bestemt utifra mange forskjellige kriterier, først var det utseende (kjønnsuttrykk) så gikk man over på identitet  for så å la det være personnummer som bestemmer før man til slutt lot det koke ned til hvem som har kvinnelig navn. Alle i Norge får lov å hete Anna om de vil.

Hva er en kvinne? Svaret er så uendelig enkelt. Det er ikke opp til deg å definere kvinner, kvinner klarer fint å definere seg selv. Føler du at du er en kvinne er du en kvinne.

Jeg er en mann. Min stemme går ut i solidaritet med de kvinnene som ikke engang tør  møte opp på slike eventer fordi de risikerer å bli utestengt, uthengt og få spørsmål stilt ved sin kropp og identitet.

Trans*kvinner er også kvinner!

Spørsmål

jeg leste deler av bloggen din, og du kommer med mange interessante refleksjoner.
Noen transpersoner bruker pronomenet «hin» , som er et nøytralt kjønnspronomen.
Hva tenker du om det pronomenet?
jeg hadde faktisk aldri hørt om det inntil en venn, som er transperson, fortalte meg det.

Jeg synes hin eller hen som kjønnsnøytralt pronomen er flott. Det er ikke alle mennesker som er enten jente eller gutt hele tiden, og da er det fint å kunne bruke et pronomen som ikke sier så mye om kjønn.
 
Hvordan var det for deg å endre navn Luca ?

Jeg blei glad da jeg endra navn. Jeg likte ikke å ha et jente-navn. Luca er et fintnavn som jeg raskt ble vandt til. I begynnelsen var det litt rart, litt som å bli en ny person, men nå føler jeg er Luca er meg og at jeg er den samme som alltid
respekterte folk det?

Alle respeterer navnet mitt, i begynnelsen var det noen som sleit litt, men det var bare av gammel vane. Det gikk raskere for alle å endre navn enn pronomen.
endret du etternavn også?

Jeg la til mi mors etternavn. Så nå har jeg både min mors og min fars etteravn

Noen tanker om dokumentaren på p3.no/dokumentar

Jeg fikk en lang og trivelig mail noen dager etter at dokumentaren jeg og Remi lagde ble lagt ut på P3
 
Først: Er en kategorien kjønn nødvendig? Her mener jeg sosialt/kulturellt kjønn, ikke om man har testikler eller eggstokker. Trenger samfunnet deles opp i to (eller flere) kategorier som alle skal plasseres i? Jeg tror at den sosiale inndelingen i kjønn er unødvendig, eller i hvert fall sterkt overvurdert. Den fører til alle slags rare forestillinger som at noen er bedre egnet til fysisk krevende arbeid, ikke fordi de er sterke, men fordi de er menn. Eller at de som er født med eggstokker automatisk er bedre egnet som omsorgspersoner enn de uten.
Jeg er helt enig. Det finnes forskjeller på kroppene til folk, men det er langt derifra til en kategorisk inndeling av verden i to kategorier som anses for å være vesensforskjellige fra hverandre. Dette systemet fører ikke med seg noe godt for noen.
 
Med dette i bakhodet (og med respekt for at du er deg selv): Hvorfor er det viktig for deg at samfunnet skal oppfatte deg som en mann? Anerkjenner du ikke med dette samfunnets behov for å dele inn personer i kjønn? Er det å skifte kjønn en «lett» utvei på problemet at samfunnet trenger å vite om du er mann eller kvinne? Jeg skriver «lett» i hermetegn for jeg tror på ingen måte at det å undergå kjønnsbekreftende
behandling er lett. Poenget mitt er at i et idealsamfunn burde det ikke være nødvendig å ha et visst utseende for å bli anerkjent som den man er. Er dette naive spørsmål? Jeg vet at det er lett for meg som cismann å mene at det ikke har noe å si hvilket kjønn andre oppfatter meg som.
 
 
Jeg mener at alle mennesker som hevder å være et kjønn både anerkjenner  bekrefter, produserer og reproduserer et kjønnet system som jeg i utgangspunktet finner begrensende, forenklende og meget problematisk. Jeg gjør ikke dette i noen større grad en mennesker som er cis, det blir bare lagt merke til i større grad. Noen som i seg selv et er bevis på hvor for gitt vi tar sammenhengen mellom kropp og kjønn, en sammenheng som definitivt ikke er gitt. Det er ingen logisk sammenheng mellom testikler som anatomisk struktur og ordet mann (samme hva du måtte legge i det, utover testiklene, og noe mer enn testikler må man nødvendigvis legge i det eller hadde man bare sagt testikler).
Så jeg er altså et «offer» for eller en «produsent» av et kjønnet system. Jeg synes vi alle kollektivt skal ta avstand fra dette systemet, men det er ikke noe man kan forvente at enkeltmennesker vil eller klarer. Så du kan godt kalle utveien min lett, men da vil jeg føye til to ting, den ene er at det ikke er lett (som du korrekt påpeker) den andre er at mitt behov for å endre kroppen min og leve i den kjønnsrollen jeg lever i oppleves som helt ektefølt, slik som alle andre mennesker behov oppleves som ektefølte. Det er vanskelig å si noe om hva som kommer innenfra og hva som er påført utenfra, men innimellom spiller det ingen rolle fordi følelsen er den samme. 
 
Handler da transseksualitet om noe mer enn det kosmetiske (utseendet)? Og i så fall hva? Går det an å være født i en kropp med feil kjønn i et samfunn som ikke skiller i sosialt kjønn (der det ikke finnes jente-/gutteting)? Identitet vil jo da være knyttet til andre og kanskje(?) viktigere kriterier som verdensoppfatning, etikk, personlige preferanser, interesser o.l. Vil det likevel være behov for kjønnsbekreftende behandling, eller vil et slikt (utopisk) samfunn være åpent for at alle kan være den de er uavhengig av utseende?
 
Jeg mener at transseksualisme stikker mye dypere enn det kosmetiske. Av den enkle grunn at kjønn er en gjennomgripe altomfattende kategori som påvirker kropper, mennesker og liv hele tiden.
Jeg skulle gjerne levd i den verden du beskriver ovenfor! Det er en verden så forskjellig fra den jeg lever i at jeg ikke aner om jeg hadde følt og tenkt det samme i den verdenene der som i denne. Det er umulig å si. Men det jeg kan si med sikkerhet er at alle mennesker ville sluppet unna alt stress som er relatert til kjønn, roller, identitet  seksuelt begjær osv og det tror jeg hadde vært fint for oss alle.
Og skulle jeg også i den verden du beskriver hatt et intenst ønske om å tilføre kroppen min testosteron så hadde jeg i alle fall ikke fått like mye oppmerksomhet for det valget som det jeg får i denne verdenene her. 

 

Representing vs. minoritetsstress

Først et radiointervju med meg og Remi. Ser du bort ifra at jeg snakker litt vel mye om sex så er resten jævla bra. Sex er vel også bra, sånn når jeg tenker meg om

Så over til noe annet. Jeg tilhører en minoritet og det fører til to ting når jeg uttaler meg i media. 1. Jeg føler meg ansvarlig for å klare å få alles synspunkter,følelser og ståsted inn i 3 setninger  noe som selvfølgelig er umulig. Spesielt når jeg får spørsmål som går direkte på meg som person og ikke på den gruppen jeg er en del av.

2. Mange andre som kan sies å på en eller annen måte tilhøre samme gruppe som meg, eller lignende grupper som lett kan forveksles med eller sammenlignes med «min» gruppe, føler at jeg representerer dem. Det vil si at hver gang jeg sier noe dumt, eller noe de ikke føler representerer dem så føler de seg stressa. 

Til dette vil jeg si to ting. Jeg trenger ikke å representere andre enn meg selv. Når jeg uttaler meg på vegne av Skeiv Ungdom er jeg alltid innenfor vår til en hver tid gjeldene politikk. Om du føler at jeg representerer deg, men ikke gjør det på en måte som du liker, så er det ikke mye jeg får gjort med det. Jeg prøver å fronte en sak, både på vegne av meg selv og andre. Noen ganger vil jeg bruke ord, språk og formuleringer som ikke favner alle. Det beklager jeg, men realiteten er den at «vi» er en like variert og mangfoldig gruppe som «alle andre». Det vil si at det er umulig for meg å representere alle.

Nå vil jeg vie resten av denne blogginnlegget til noen grupper som jeg ikke alltid representerer (fordi jeg ikke tilhører disse gruppene) Grunnen til at jeg velger å uttale med om «dem» nå er at mange blandet oss sammen.

Jeg er jævlig for at alle mennesker skal kunne velge å definere seg som de vil, eller ikke definere seg. Ingen mennesker skal behøve å være noe de ikke føler de er. Ingen mennesker skal måtte representere eller snakke på vegne av andre.

Grupper nr 1. Mennesker som har diagnosen F64.0 og som ønsker seg full kjønnsbekreftende behandling fordi det er det som føles riktig for dem. Disse menneskene identifiserer seg ofte ikke med begreper innenfor trans* spekteret. De beskriver sin situasjon annerledes enn meg, og kanskje er den også annerledes. De kan ofte bruke ord som «født i feil kropp» og lignende. De er ofte opptatt av å få leve som helt vanlige kvinner og menn. Et ønske jeg både forstår og identifiserer meg med. (grunnen til at jeg ikke bruker samme retorikk som «dem» er i hovedsak at jeg føler det ekskluderer mange folk uten tilgang til behandling og folk som ikke ønsker full pakke. Pluss at jeg synes trans* ord er enkle å bruke i politisk kamp og trans* retorikk gir logisk mening for meg.)

gruppe nr 2 trans*kvinner. Jeg snakker ikke så mye om trans*kvinner. Dette tar jeg selvkritikk på og jeg lover å blogge mer om livet og problemene til kvinner i samme situasjon som meg. Noe av det jeg har innsett er at trans*kvinner mye oftere enn trans*menn blir diskriminert og får shit av folk. Trans*kvinner har ofte mindre mulighet enn trans*menn til å «passere». Noe som kan gjøre det vanskeligere å gli inn i den «normale» massen med «normale» folk.

gruppe nr 3 etniske minoritet. Jeg er blank, hvit, middelklasse med liberale foreldre. Jeg er altså overmåtelig privilegert og overser ofte grupper med færre eller andre privilegier enn meg selv. Det vil jeg prøve å gjøre noe med

Gruppe nr 4 folk uten diagnose som ikke får medisinsk hjelp. Dette er mennesker som ikke får statsstøtta hjelp. Noe som gjør at man kan føle seg avvist og mistrodd. Dette er også en gruppe som må betale for sin egen behandling, om de i det hele tatt får tilgang til den. Videre må de reise til utlandet og betale for kastrering selv om de ønsker å endre juridisk kjønn. 

gruppe nr 5. Folk som ikke ønsker behandling, men som likefullt er trans. Dette er folk som ofte sliter med at mennesker ikke bruker riktig pronomen og navn ol. Jeg passerer som mann og dermed blir det lett for folk å godta at jeg er en. Om man er en mann som ikke ser ut som det folk flest anser for å være «mann» kan man få en del problemer som jeg ikke møter, men som jeg selvfølgelig møtte da jeg levde som mann uten en veldig typisk mannlig utseende.

Dette var noen. Og så et tips til sist: når du leser om ett menneske, så representerer dette mennesket i hovedsak seg selv og ingen andre. Alle andre mennesker som lever som og er menn født med vagina er ikke som meg, de tenker ikke som meg, ser ikke ut som meg, føler ikke som meg, lever ikke mitt liv og er ikke meg.

 

 

 

 

Når du missforstår noe..

Så er det veldig arrogant å hevde at du har rett, selv etter at du har fått missforståelsen oppklart,

Jeg har blitt intervjuet på Gaysir.<—- Det er et ekstremt festlig kommentarfelt som jeg tenke jeg skulle dele med dere. Og når jeg først refererer til andre folk sine meninger så er det jo vanskelig å ikke kommentere på det :)

Her kommer første kommentar i en lang rekke kommentarer som er alt fra hysterisk festlige, til støtende og uendelig triste. Denne faller nok inn under den første kategorien

Man kan faktisk ikke alltid få i pose og sekk. Har man pung eller livmor, og staten sier «hei» keen på å få litt hjelp så du kan få bli det kjønnet du vil?» så er det faen meg frekt å komme og sutre over at du ikke fikk beholde begge deler. En av to må fjernes. Det er ikke sterilisering, det er å renske opp i beddet.

Denne personen tror tydeligvis at jeg er født med fult utviklede testikler og eggstokker. Det skal ikke så mye lesning på internett til før man oppdager at det er en umulighet. Det er ingen som blir født med to sette fult utviklede kjønnsorganer. Det finnes derimot mange mennesker som er intersex. Det vil si at de har et biolgisk kjønn som ikke lett lar seg klassifisere som «mann» eller «kvinne». Dette baserer seg selvfølgelig på en lang rekke uklare og diffuse kriterier for hva som er såkalte «menn» og «kvinner». Poenget er at de av oss som er intersex er folk hvis kropper man skal la være i fred om de er friske. Om de ikke fungerer optimalt, eller innehaveren av kroppen ønsker å korrigere eller bekrefte sin kropp som mer entydig «kvinnelig» eller «mannlig» skal man selvfølgelig åpne opp for dette.

Konklusjon: Dette mennesket forstår på ingen måte hva det er snakk om og klarer i tillegg å formulere seg på en måte som er mildt sagt klumset. 

Neste kommentar er også spennende, den mangler litt en rød linje i sine argumentasjoner, men den er absolutt verdt å lese! 

«Menn og kvinner er fundamentalt ulike rent biologisk uansett hvordan man snur og vender på det…Man kan ikke overlate til den enkelte å selv bestemme seg for hvilket kjønn man ønsker å bli betraktet som…
Jeg synes denne sutringen begynner å bli temmelig patetisk…

«Transbetraktningen» er en rimelig form for trakkasering i seg selv både overfor menn og kvinner, fordi man da signaliserer at kjønnstilhørighet som mann har noen tilmålte avgrensninger i likhet med det å være kvinne…Slik er det ikke…
Det høres mest ut som om det er ordene «kvinne» og «mann» som er problemet…Det finnes jo faktisk ingen begrensninger for hvordan man er en kvinne, og hvordan man er en mann…»

Nei, menn og kvinner er ikke fundamentalt forskjellige biologisk uansett hvordan du snur og vender på det. Jeg er biolog, noe jeg ikke tror jeg har til felles med det mennesket som kom med denne brilliante uttalelsen. Det finnes gjennomsnittforskjeller på de kategoriene vi kaller kvinner og menn. Det underbygger ikke det videre argumentene på noen som helst måte. Personen sier jo her selv at det ikke finnes noen regler for hvordan men er kvinne eller mann. Det hele faller som på sin egen urimelighet. 

Videre sier dette mennesker at man ikke selv kan la folk bestemme hvilket kjønn de vil betraktet som. Sant nok, men det er bare fordi folk nesten alltid leser andre mennesker som enten kvinne eller mann. Nå er det slik at jeg ikke bestemmer «hva» som skal se når de ser meg på gata, men det er nå en gang slik at de aller fleste ser en mann når de møter meg. Dette har jeg bevisst valgt å uttrykke gjennom måten jeg kler meg, ter meg og ser ut. (akkurat som alle andre menn også foretar en rekke mer eller mindre bevisste valg som resulterer i at de utrykker «mann» og dermed blir lest som «menn»)

Videre er det nå en gang slik at folk i dette landet har en mulighet (om en noe begrenset) til å få en diagnose som heter f64.0 (transseksualisme) og om de videre lar seg kastrere så får de faktisk lov å bygge juridisk kjønn. Så da har vi faktisk en viss mulighet til å velge selv hvilket juridisk kjønn vi skal ha.

Dette mennesket sier en eneste smart ting. «det later til at det er ordene kvinne og mann som er problemet» Dette er jeg utrolig enig i. Uten disse ordene og alt som knytter seg opp mot dem hadde ikke et eneste menneske i dette landet hatt noe som helst problem med «hva» og «hvem» jeg er. Synd at mennesket som skrev dette ikke forsto hva som egentlig ble sagt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva har de til felles?