Tag Archives: trans

Når jeg gråter..

mener jeg det! Gråt er et fantastisk menneskelig uttrykk for følelser, eller engasjement og tilstedeværelse i en situasjon. Jeg har ikke grått så mye de siste årene, mye fordi jeg har det bra og litt fordi jeg ikke får topper av østrogen som overtar hjernen min, men mest av alt fordi jeg faktisk har blitt litt hard, ikke av testo, men av all motstanden, alle fordommene og den kampen jeg har kjempet for å få gjøre ting som føles bra for meg.

Jeg gråter nå, og jeg gråt i går. 

I helga hadde skeiv ungdom leir ungdom som identifiserer seg med trans*begrepet, faller inn under trans*paraplyen eller som opplever å ha en kjønnsidentitet og/eller kjønnsuttrykk som er vanskelig å forene med omverdens forventninger.  

4 dager med sol, nesten 30 flotte kidds i alderen 15-29, natur, foredrag, samtalegrupper, god mat og engasjement. Jeg har aldri opplevd så mye fine mennesker på en plass. Fine mennesker som ønsker å leve, ikke bare overleve. Kidds som kanskje ikke alltid vet hva de vil, men som vet at det som forventes av dem ikke passer dem. Ungdommer som møter ufortjent mye motstand her i livet. 

Vi sitter i en sirkel og en av kidsa forteller litt om hva det har betydd å møte andre i samme eller lignende situasjon, hva det vil si å få kunnskap, felleskap og støtte. Det er da jeg begynner å gråte og det har jeg stort sett gjort siden. Jeg gråter fordi jeg blir rører, sint, stolt, og øm inni meg.

Det er faen meg på tide at vi lager en verden der unger slipper å møte uoppnåelige forventninger knyttet opp mot kroppene sine, det spiller ingen rolle om det er kjønn, skjønnhetsidealer, kroppsstørrelse eller hva faen, gi kiddsa noe som ligner på reell frihet!

Jeg er veldig glad for at jeg bare slett litt over gjennomsnittet mye emd kjønn og kropp i tenårene, de tvar jaggu nok av andre ting å slite med. 

Så til dere som er lærer, voksne, foreldre, søsken, onkler, tanter eller hva faen dere er. Respekter kiddsa, de har ikke bare funnet på en fiks ide om å hater «sitt» «kjønn» og sin kropp. De gjør ikke dette fordi det er gøy eller kult, for det er ikke gøy eller kult, i alle fall ikke når man er en kid. Men det kan bli gøy og kult, men da trenger vi litt støtte, eller i det minste å ikke bli motarbeida på alle plan. 

Til kidsa, takk for en super helg og takk for at dere gir meg lyst til å kjempe videre så verden kan bli en bra plass å leve i. For alle!

Jeg gir deg litt Butler (neste innlegg) og litt kjærleik til et annet menneske.

Noen ganger i livet innser man at man var ung nettopp, og andre ganger så innser man at man er ung her og nå. For ung til å forstå. Med ung mener jeg at man bare så vidt har begynt på en tankerekke. Noen tanker er veldig store og må tenkes mange ganger. Spesielt de tankene som bryter med alt du lærte at var sant.

Jeg ble kjønna. Det skjedde sikkert på en ultralyd eller kanskje da jeg ploppa ut av min mor. jente sa dem! Greit nok om de bare sa det den ene gangen, men de fortsatte å gjenta det. Ikke bare gjentok de at jeg var en jente, de satte det orden i sammenheng med et hav av egenskaper, situasjoner, attributter  forventninger og dermed skapte de en fiktiv logikk.

Men uten kjennskap til verden som jeg var (som alle er når de blir født) så godtok jeg jo sannheten. Det er ingen grunn til å tro at folk lyver om verden, og verden kunne potensielt sett ut som hva som helst. Det er ingenting her som er selvsagt eller opplagt. Alt bygger på logikker og grunnlaget for logikken må du lære, men noen ganger lærer du at ting bare er sånn. Og så tror du at ting som «er sånn» er det samme som at det er logisk. For eksempel at folk som man antar at produsere eggceller kalles jenter. SÅNN ER DET. Ingen logikk

Jeg lærte at det er riktig å alltid dele alle mennesker inn i kategoriene gutt/jente eller kvinne/mann. Det gir seg ikke selv. Jeg måtte for eksempel lære at gutt er et ord man bruker som små mennesker som blir menn seinere. Fordi det ikke finnes noen logikk i at gutter skal bli menn etterpå, eller seinere når de er ferdige med å være gutter. Sier du til en kid at jenter blir menn når de blir store så er ikke det mer eller mindre logisk enn at gutter blir menn når de blir store.

og så møtte jeg noen mennesker jeg ikke klarte å plassere, men verden fortalte meg at det alltid finnes en fasit. De finnes et svar på hva dette mennesker er.

Så traff jeg mitt første menneske som var det; altså et menneske.(ja du tror kanskje at alle jeg hadde møtt frem til da var mennesker, joda sant nok, men de var først og fremt kvinner,menn,gutter og jenter) Kroppen og jussen og medisinen gir ingen fasit. fasiten eksisterer ikke .Mennesket forsto jeg da som menneske,(en enkel operasjon i mitt hode, vanskeligere i noens hode) men jeg forsto ikke det mennesket sa eller symbolikken i det mennesket gjorde.Og jeg trodde det var vesenforskjellig fra det andre mennesker gjorde.

Jeg tenkte at noen har en fasit og andre ikke.  Jeg forsto ingenting, men det så befriende ut, det så ut som løsningen på alt og begynnelsen på slutten på alt samtidig. Jeg kjente et umiddelbart behov for å forstå, utforske og grave. Ikke i den antatte fasiten, ikke i kroppen, biologien, medisinen og jussen, men i det som betyr noe.

Og så innså jeg at det gjelder for alle, det finnes ingen fasit, ingen mal, ingen original  ingenting. Og i ingenting er jeg veldig fri. Fasiten i spørmålet om hva folk er bygger på en ide om at det finnes en original. Altså en konkret form ideen «mann» inntar som kan bygger på noe konkret virkelig og sant. Det mest konkrete jeg kan se at «mann» frembringer er en ide. Ideer er jo særs flyktige saker.

Jaja, lang historie kort: Jeg begynte å lese deilig kjønnsteori og annet filosofisk snadder. Og jeg vil alltid være takknemlig ovenfor Caro, fordi Caro er et menneske.

Hater du kjønn, eller hater du ditt kjønn?

Kjønn er et gjennomgripende samfunnsystem som er basert på antagelse om rolle i potensiell en befruktning. Altså vi har en ide om at de finnes to distinkt forskjellige mennesketyper, der den ene produserer egg den andre produserer sædceller. 

Forestille deg en verden der vi deler inne mennesker etter hvem som er over 165 og hvem som er under. Det er helt rimelig å anta at det finnes fysiske forskjeller på folk over og under 165.Kanskje tjener folk over 165 mer penger enn de under, kanskje de er bedre på skolen, kanskje de får oftere pult, kanskje de er mindre deprimerte.

Ingen har statistisk testa etter disse forskjellene.Og dermed har ingen sett dem og ingen bryr seg

Fakta er ikke noe man finner, det er noe man velger. Ønsker du fakta om mennesker med penis så ser du etter det. Folk ser etter fakta om mennesker med penis hele tiden. Ser du etter fakta om mennesker over 165 så ser du etter det, du vil også finne fakta, du kan også front det som beviser, vitenskapelig, fundamentalt  riktig og ikke minst viktig for hvordan vi forstår verden og organiserer samfunnet. Ingen ser etter fakta om folk over 165..

Noen prøvde seg på forskjellen mellom såkalte «raser» innenfor menneskearten. Det blir tilbakevist som irrelevant av de aller fleste pluss at den genetiske forskjellen på folkegrupper i, fra et biologisk ståsted, ikke er stor nok til at det er mulig å bruke et begrep som «raser» om mennesker. Tenk litt på det mens jeg fyller inn følgende fakta: Den genetiske forskjellen mellom to kjønn av samme art vil alltid være mindre enn den genetiske forskjellen på raser innen samme art. Så forskjellen mellom genetiske «kvinner» og «menn» er altså mye mindre enn mellom folkegrupper (som ikke engang kan kalles raser) og så kan vi slenge på at vi deler 98,7% av vårt genmateriell med sjimpanser…. Tegner dette er bilde av hvor ubetydelige de genetiske forskjellen på folk med innovertiss og utovertiss er?

Nå vet alle at det finner en hel haug med mennesker som ikke kan eller vil reprodusere. Og det finnes et hav av måter å reprodusere på som ikke innebærer å overføre sæd til en vagina veg hjelp av en penis. Så hvorfor er fortsatt dette antatte skillet så jævla viktig?

De fleste av oss driter i hva slags tiss alle andre har store deler av tide (vi burde i alle fall det) Folk reproduserer i svært korte øyeblikk i løpet av et liv. Noen vil kanskje si at graviditet er en lit mer omfattende opplevelse eller gjøren, men dog kanskje ikke nok til at det er viktig å fortelle små barn (ofte med innovertiss) at de er jenter, og at jenter skal like rosa og at de skal være dydig, lydige, flinke, snille, omsorgsfulle, rolige, ikke-voldelige, fromme, søte, pene, sexy, deilige  innyndende, sjarmerende, lunefulle, kompliserte, vanskelige, hemmelighetsfulle, sjenerte, beskjedne ja og et hav av andre ting jeg føler dette samfunnet forteller barn med innovertiss at de skal være.

Jeg mener at kjønnsidentitet er en måte å beskrive, plassere og fortelle om seg selv i en verden. En verden som orienterer etter illusjonen av kjønn hele tiden. Det er rett og slett umulig (svært vanskelig) for et menneske å orientere seg som menneske uten å ta hensyn til dette syke kjønnssystemet vi er en del av, produserer og reproduserer hele tiden. Det er helt seriøst en sjuk sjuk verden, vi bare ser den ikke fordi vi er pressa inn i den fra første sekund. Noen protesterer, enten fordi de føler fortellingen om sitt kjønn ikke er en fortelling om dem, eller fordi de blir dårligere behandla enn andre mennesker på grunn av hva slags tiss de har. 

Jeg emner en maktubalanse mellom kategorier er umulig å unngå. Om kvinner og menn hadde akkurat de samme rollene i et samfunn, de samme muligheten  de samme forventningene og alt generelt var helt likt. Hva hadde da vært vitsen med å kalle seg mann? Hvorfor sortere 100 hvite sauer i to grupper for så å slippe dem inn på det samme jævla jordet…

Historien om at man er en mann blir meningsløs om orden mann ikke inneholder noe. Så kan du godt si at det inneholder en betydning, for eksempel betydningen penis. Ja da kunne de med penis opplyse om at de hadde penis de gangene det er relevant (feks i reproduksjon, og egentlig bare da) Men menn kaller seg menn hele tiden. hele tiden går vi rundt å kjønner oss selv, kjønner andre, forklarer oss selv, andre, roller, systemer og verden utifra kjønn . Denne udefinerbare ideen (eller illusjonen) basert på denne antagelsen om rolle i reprodkusjonsøyeblikket.

Så hvorfor gir kjønn mening for oss? Nettopp fordi de fleste av oss ikke evner å forklare oss selv utifra ikke kjønnet systemer,begreper, ideer og erfaringer. Jeg synes det er sjukt at ikke flere reflekterer over meningsløsheten i dette systemet. Systemet det er ikke basert på en dritt, men faen så mye dritt som er basert på det.

I går innså jeg at jeg ikke hata kjønnet «kvinne» jeg hater kjønn generelt. hele jævla dritt systemet  Det er diskriminerende og undertrykkende i sin natur! Det er meningsløst og hemmer oss alle. Ikke kom å fortelle meg at du aldri har tilpasset deg en eneste kjønnet forventning i ditt liv. Ikke fortell meg at du ikke hadde fått krampe om noen hadde kommet å tatt fra deg din identitet, din historie, din måte å forklare deg selv på. For guds skyld behold identiteten, har en selv jeg, så skal ikke si noe. Men innse i alle fall meningsløsheten i det hele.

 

 

 

Er jeg transkjønnet?

Lurer du på om du er transkjønnet? Jeg tenkte jeg skulle prøve å skrive noen tips til hvordan du kan «finne ut» av det og hva du kan gjøre «med det» om du er trans-something

På samme måte som det ikke finnes en eksakt grense mellom kvinner og menn finnes det ingen eksakt grense mellom de av oss som er ciskjønnet og de som er transkjønnet (ciskjønnet er noe sånt som mennesker som har en kjønnsidentitet som oppleves å samsvare med juridisk og kroppslig kjønn, og som har hatt det slikt hele livet) 

Å være transkjønnet betyr noe sånt som at man opplever sitt kjønn (om man opplever å ha et kjønn) som forskjellig fra det kjønnet man fikk tildelt ved fødselen. Det trenger ikke å være sånn hele tiden og det trenger ikke å være sånn at man hele tiden går rundt å føler seg som et bestemt kjønn. Man kan lett føle seg som ukjønn, kjønnsløs, mennekser, gutt, jente, femi, macho og hva du enn måte finne på å kalle din følelse av å «være» noe i forhold til kjønn.

Så hva du «er» eller hva du ikke er må du finne ut av selv. Du har de tikke travelt, du må ikke bestemme deg for en ting, det er lov å forandre mening eller forståelse av seg selv. Det er lov å tenke seg godt om, men det er også lov å bre hoppe i det. Hopper man i det og finner ut at det ikke passer deg så hopper du bare av igjen. Ingenting er noe problem, men noen ting kan bli problematisk fordi vi lever i en verden som tidvis er kjiip. Men det er himla mange fine mennesker i denne verden som ikke bryr seg om hva du er, hva du har mellom beina osv, mennesker som elsker deg og som vil gjøre det du ber dem og sånn at du skal føle deg bra.

Så noen ting man kan tenke på

Vil jeg bli mann eller dame når jeg blir stort?

Liker jeg at folk haller meg han/hun/hin/han best?

Liker jeg kroppen min?

Hvilke deler av kroppen min liker jeg ikke og hvorfor?

Hva kunne gjort kroppen din enklere å leve med?

Hva vil du helst bli kalt av vennene dine?

Føler du selv at du må være enten jente eller gutt?

Føler du at det er viktig å bestemme seg nå?

Hva er du redd for, andre eller deg selv?

Jeg har ingen fasit. Jeg ønsker bare at alle skal reflektere litt over kjønn, kropp, roller, forventninger og adferd. Hva er du komfortabel med?

Fortsettelse følger pluttselig…

 

 

India

På torsdag drar jeg til India

Jeg har selvfølgelig tenkt å fortelle om hvordan min første passkontroll med «mannlig» utseende og «kvinne» i passet går.

Ellers har jeg er fantastisk prosjekt som jeg begynte for et par dager siden. Jeg har ikke tenkt å barbere meg før jeg kommer hjem. Bilder blir lagt ut 7.april. Håper på no ordentlige pubertale saker i trynet.

det var alt for nå. ha det bra BLOGGEN  ;)

movember in mars here I come

Kjære foreldre

Jeg blir lei meg og fortvila av alle de henvendelsene jeg får fra unge trans folk og folk med kjønnsidentitetstematikk. Jeg har få eller ingen plasser å henvise de til. Men mest av alt blir jeg lei meg fordi så mange av dem har foreldre som ikke forstår, ikke gidder å respektere eller generelt ikke gjør en innsats for å støtte, respektere, forstå barna sine og utdanne seg selv på tematikken.

Denne informasjonsbrosjyren er på engelsk, men den gir en grei innføring i trans og kjønnstematikk som kan passe godt for foreldre.

Dette er en blogg av en bra fyr som også har skrevet en bok om å være forelder til en trans-kid

Så til foreldrene:

Du ønska deg kanskje ikke en kid som er «rar» og «unormal», men det er kanskje fordi du ønsker det beste for ditt barn. Kanskje du skulle ønske at ungen din var som alle andre så den/han/hun slipper å få så mye motstand og vanskeligheter i livet. Tanken er fin, men det funker ikke å foreandre,helbrede,forme,fornekte eller tvinge barn og unge til å føle annerledes rundt kjønn og sekualitet enn det de gjør. 

Det beste du som forelder kan gjøre er å prøve å forstå, støtte, og vise kjærlighet. Kjærlighet er å vise barna dine at du er der for dem. Du skal være der selvom resten av veden sier at alt de gjør er feil og dumt. Det er din oppgave å være den støttende havnen de kan komme hjem til når verden spytter dem i ansiktet. Det er nok av normer, regler og folk som kommer til å fortelle dine kids at det de gjør og føler er feil, de trenger virkelig ikke enda en person som avviser dem.

Å føle at man er en gutt eller en jente er noe de aller fleste gjør. noen føler ikke noe som helst rundt kjønn og andre føler varierende ting over tid. Alt er like normalt og greit.

For ungen din vil det være veldig viktig med din støtte, kanskje faktisk livsviktig. Den gjennomsnittelige levealderen for trans-folk i USA er 23 år. Anslag sier at over 2/3 av alle folk med kjønnsidentietstematikk har prøvd å ta sitt eget liv. Å tenke tanken «jeg er en mann» fører ikke til at du vil ta livet ditt, det er en konsekvens av motstanden de møter fra omverdenen.

Respekter ungen din. Hør på det barnet ditt sier. Om du ikke forstår så prøv. les om det på internett!

Det kan være vanskelig med navn og pronomen, men prøv! om ungen din vil kalles Gunnar og han så vil ikke det ønske gå over om du sier «hun» og Karianne. Det vil bare såre barnet ditt og føre dere lenger fra hverandre.

Bare prøv! ungen din kommer ikke til å forandre seg samme hva du gjør, støtt barna dine! Det er det som er jobben din! 

 

Jeg er tøffere enn toget

Men noen ganger vil jeg bare grine.

Jeg vil grine for de trans*kvinnene som blir ekskludert fra kvinnefellesskapet. 

Jeg vil grine for alle de folka som blir drept og voldtatt hvert år fordi de er trans

Jeg vil grine for alle de menneskene som ikke orker mer av dette livet.

Jeg vil grine for alle de som mister sin familie fordi de er se selv.

Jeg vil grine fordi jeg ikke orker å få mer shit slengt etter meg.

Jeg vil grine fordi folk tror det er greit å si «jeg kunne aldri pult en mann uten pikk» til meg.

Jeg vil grine fordi folk tror jeg tilhører en eller annen slags 3.kjønns kategori på tross av at jeg er en av de mennene i Norge som har sagt flest ganger at jeg er mann i media.

Jeg vil grine fordi jeg ikke gleder meg til å reise på ferie til India, jeg gruer meg til passkontrollen.

Jeg vil grine fordi jeg får 180 i puls av å gå inn i herregarderoben på SATS, fordi jeg er livredd for at noen skal kaste meg ut.

Jeg vil grine fordi jeg ikke har noen plass å sende alle de kidsa som kommer til med med sine problemer.

Så da griner jeg litt.