Noen ganger i livet innser man at man var ung nettopp, og andre ganger så innser man at man er ung her og nå. For ung til å forstå. Med ung mener jeg at man bare så vidt har begynt på en tankerekke. Noen tanker er veldig store og må tenkes mange ganger. Spesielt de tankene som bryter med alt du lærte at var sant.
Jeg ble kjønna. Det skjedde sikkert på en ultralyd eller kanskje da jeg ploppa ut av min mor. jente sa dem! Greit nok om de bare sa det den ene gangen, men de fortsatte å gjenta det. Ikke bare gjentok de at jeg var en jente, de satte det orden i sammenheng med et hav av egenskaper, situasjoner, attributter forventninger og dermed skapte de en fiktiv logikk.
Men uten kjennskap til verden som jeg var (som alle er når de blir født) så godtok jeg jo sannheten. Det er ingen grunn til å tro at folk lyver om verden, og verden kunne potensielt sett ut som hva som helst. Det er ingenting her som er selvsagt eller opplagt. Alt bygger på logikker og grunnlaget for logikken må du lære, men noen ganger lærer du at ting bare er sånn. Og så tror du at ting som «er sånn» er det samme som at det er logisk. For eksempel at folk som man antar at produsere eggceller kalles jenter. SÅNN ER DET. Ingen logikk
Jeg lærte at det er riktig å alltid dele alle mennesker inn i kategoriene gutt/jente eller kvinne/mann. Det gir seg ikke selv. Jeg måtte for eksempel lære at gutt er et ord man bruker som små mennesker som blir menn seinere. Fordi det ikke finnes noen logikk i at gutter skal bli menn etterpå, eller seinere når de er ferdige med å være gutter. Sier du til en kid at jenter blir menn når de blir store så er ikke det mer eller mindre logisk enn at gutter blir menn når de blir store.
og så møtte jeg noen mennesker jeg ikke klarte å plassere, men verden fortalte meg at det alltid finnes en fasit. De finnes et svar på hva dette mennesker er.
Så traff jeg mitt første menneske som var det; altså et menneske.(ja du tror kanskje at alle jeg hadde møtt frem til da var mennesker, joda sant nok, men de var først og fremt kvinner,menn,gutter og jenter) Kroppen og jussen og medisinen gir ingen fasit. fasiten eksisterer ikke .Mennesket forsto jeg da som menneske,(en enkel operasjon i mitt hode, vanskeligere i noens hode) men jeg forsto ikke det mennesket sa eller symbolikken i det mennesket gjorde.Og jeg trodde det var vesenforskjellig fra det andre mennesker gjorde.
Jeg tenkte at noen har en fasit og andre ikke. Jeg forsto ingenting, men det så befriende ut, det så ut som løsningen på alt og begynnelsen på slutten på alt samtidig. Jeg kjente et umiddelbart behov for å forstå, utforske og grave. Ikke i den antatte fasiten, ikke i kroppen, biologien, medisinen og jussen, men i det som betyr noe.
Og så innså jeg at det gjelder for alle, det finnes ingen fasit, ingen mal, ingen original ingenting. Og i ingenting er jeg veldig fri. Fasiten i spørmålet om hva folk er bygger på en ide om at det finnes en original. Altså en konkret form ideen «mann» inntar som kan bygger på noe konkret virkelig og sant. Det mest konkrete jeg kan se at «mann» frembringer er en ide. Ideer er jo særs flyktige saker.
Jaja, lang historie kort: Jeg begynte å lese deilig kjønnsteori og annet filosofisk snadder. Og jeg vil alltid være takknemlig ovenfor Caro, fordi Caro er et menneske.
Bestmedbart 