Tag Archives: kropp

Når jeg gråter..

mener jeg det! Gråt er et fantastisk menneskelig uttrykk for følelser, eller engasjement og tilstedeværelse i en situasjon. Jeg har ikke grått så mye de siste årene, mye fordi jeg har det bra og litt fordi jeg ikke får topper av østrogen som overtar hjernen min, men mest av alt fordi jeg faktisk har blitt litt hard, ikke av testo, men av all motstanden, alle fordommene og den kampen jeg har kjempet for å få gjøre ting som føles bra for meg.

Jeg gråter nå, og jeg gråt i går. 

I helga hadde skeiv ungdom leir ungdom som identifiserer seg med trans*begrepet, faller inn under trans*paraplyen eller som opplever å ha en kjønnsidentitet og/eller kjønnsuttrykk som er vanskelig å forene med omverdens forventninger.  

4 dager med sol, nesten 30 flotte kidds i alderen 15-29, natur, foredrag, samtalegrupper, god mat og engasjement. Jeg har aldri opplevd så mye fine mennesker på en plass. Fine mennesker som ønsker å leve, ikke bare overleve. Kidds som kanskje ikke alltid vet hva de vil, men som vet at det som forventes av dem ikke passer dem. Ungdommer som møter ufortjent mye motstand her i livet. 

Vi sitter i en sirkel og en av kidsa forteller litt om hva det har betydd å møte andre i samme eller lignende situasjon, hva det vil si å få kunnskap, felleskap og støtte. Det er da jeg begynner å gråte og det har jeg stort sett gjort siden. Jeg gråter fordi jeg blir rører, sint, stolt, og øm inni meg.

Det er faen meg på tide at vi lager en verden der unger slipper å møte uoppnåelige forventninger knyttet opp mot kroppene sine, det spiller ingen rolle om det er kjønn, skjønnhetsidealer, kroppsstørrelse eller hva faen, gi kiddsa noe som ligner på reell frihet!

Jeg er veldig glad for at jeg bare slett litt over gjennomsnittet mye emd kjønn og kropp i tenårene, de tvar jaggu nok av andre ting å slite med. 

Så til dere som er lærer, voksne, foreldre, søsken, onkler, tanter eller hva faen dere er. Respekter kiddsa, de har ikke bare funnet på en fiks ide om å hater «sitt» «kjønn» og sin kropp. De gjør ikke dette fordi det er gøy eller kult, for det er ikke gøy eller kult, i alle fall ikke når man er en kid. Men det kan bli gøy og kult, men da trenger vi litt støtte, eller i det minste å ikke bli motarbeida på alle plan. 

Til kidsa, takk for en super helg og takk for at dere gir meg lyst til å kjempe videre så verden kan bli en bra plass å leve i. For alle!

Jeg gir deg litt Butler (neste innlegg) og litt kjærleik til et annet menneske.

Noen ganger i livet innser man at man var ung nettopp, og andre ganger så innser man at man er ung her og nå. For ung til å forstå. Med ung mener jeg at man bare så vidt har begynt på en tankerekke. Noen tanker er veldig store og må tenkes mange ganger. Spesielt de tankene som bryter med alt du lærte at var sant.

Jeg ble kjønna. Det skjedde sikkert på en ultralyd eller kanskje da jeg ploppa ut av min mor. jente sa dem! Greit nok om de bare sa det den ene gangen, men de fortsatte å gjenta det. Ikke bare gjentok de at jeg var en jente, de satte det orden i sammenheng med et hav av egenskaper, situasjoner, attributter  forventninger og dermed skapte de en fiktiv logikk.

Men uten kjennskap til verden som jeg var (som alle er når de blir født) så godtok jeg jo sannheten. Det er ingen grunn til å tro at folk lyver om verden, og verden kunne potensielt sett ut som hva som helst. Det er ingenting her som er selvsagt eller opplagt. Alt bygger på logikker og grunnlaget for logikken må du lære, men noen ganger lærer du at ting bare er sånn. Og så tror du at ting som «er sånn» er det samme som at det er logisk. For eksempel at folk som man antar at produsere eggceller kalles jenter. SÅNN ER DET. Ingen logikk

Jeg lærte at det er riktig å alltid dele alle mennesker inn i kategoriene gutt/jente eller kvinne/mann. Det gir seg ikke selv. Jeg måtte for eksempel lære at gutt er et ord man bruker som små mennesker som blir menn seinere. Fordi det ikke finnes noen logikk i at gutter skal bli menn etterpå, eller seinere når de er ferdige med å være gutter. Sier du til en kid at jenter blir menn når de blir store så er ikke det mer eller mindre logisk enn at gutter blir menn når de blir store.

og så møtte jeg noen mennesker jeg ikke klarte å plassere, men verden fortalte meg at det alltid finnes en fasit. De finnes et svar på hva dette mennesker er.

Så traff jeg mitt første menneske som var det; altså et menneske.(ja du tror kanskje at alle jeg hadde møtt frem til da var mennesker, joda sant nok, men de var først og fremt kvinner,menn,gutter og jenter) Kroppen og jussen og medisinen gir ingen fasit. fasiten eksisterer ikke .Mennesket forsto jeg da som menneske,(en enkel operasjon i mitt hode, vanskeligere i noens hode) men jeg forsto ikke det mennesket sa eller symbolikken i det mennesket gjorde.Og jeg trodde det var vesenforskjellig fra det andre mennesker gjorde.

Jeg tenkte at noen har en fasit og andre ikke.  Jeg forsto ingenting, men det så befriende ut, det så ut som løsningen på alt og begynnelsen på slutten på alt samtidig. Jeg kjente et umiddelbart behov for å forstå, utforske og grave. Ikke i den antatte fasiten, ikke i kroppen, biologien, medisinen og jussen, men i det som betyr noe.

Og så innså jeg at det gjelder for alle, det finnes ingen fasit, ingen mal, ingen original  ingenting. Og i ingenting er jeg veldig fri. Fasiten i spørmålet om hva folk er bygger på en ide om at det finnes en original. Altså en konkret form ideen «mann» inntar som kan bygger på noe konkret virkelig og sant. Det mest konkrete jeg kan se at «mann» frembringer er en ide. Ideer er jo særs flyktige saker.

Jaja, lang historie kort: Jeg begynte å lese deilig kjønnsteori og annet filosofisk snadder. Og jeg vil alltid være takknemlig ovenfor Caro, fordi Caro er et menneske.