I dag er det flaut å være norsk

Jeg kommer faen ikke ut av noe «skap» for deg.

Livet som usynlig trans. 

Det er slik at folk antar en hel masse om andre mennesker hele tiden, en av de tingene vi antar om andre er at de er heterofile til det motsatte er bevist og at de er ciskjønna til det motsatt er bevist. Dette er en kjip trend som gjør at folk som er skeive må drive å komme ut av skap og fortelle dette «noe» om seg selv. Ikke fordi det nødvendigvis er et ønske om å fortelle noe som helst om seg selv, men fordi det er umulig å snakke fritt om seg selv uten å bryte med disse antagelsene om heterofilien og ciskjønna-heten, om man er ikke-hetero og/eller ikke ciskjønna.

Jeg er en åpen transmann, det betyr ikke at trans er en identitetsmarkør jeg drar frem i setning nummer to om meg selv når jeg møter nye mennesker. Mann er heller ikke noe jeg drar frem i settning nummer to, mann er bare noe du antar (i mitt tilfelle er det rett, cismann er også bare noe du antar, i mitt tilfelle feil) Å være åpen for meg betyr at jeg ikke orker å bruke et millisekund av energi på å overveie hvordan jeg sier ting eller hva jeg sier for å ikke «avsløre» min transstatus. Jeg vil leve og eksistere fritt uten å måtte tenker over slike ting som «ææ om jeg sier dette eller dette så forstår folk at jeg er trans, kanskje jeg skal si noe annet, eller bare komme ut»

Selv om dette er min tankegang så hender det at jeg blir tvunget til å velge, altså jeg kommer stadig opp i situasjoner der jeg står ovenfor et valg om å brøle til folk at jeg er trans, eller å la det være. Ja for det synes nemlig ikke på folk om de er trans eller cis, i alle fall kan man aldri være 100% og det er forøvrig ingen vits i å spekulere fordi det faen ikke er noe interessant. Noen folk er trans noen folk er cis. punktum. 

Jeg studerer kjønn, og når man studerer kjønn så hender det også at man diskuterer kjønn i sånne grupper med andre som studerer kjønn. Siden jeg ikke kjenner disse menneskene og heller ikke har hatt noen særlig inngående personlig kontakt med mange av dem så varierer det hvem som bare antar at jeg er en cismann og hvem som vet at jeg er en transmann. Det er også en selvfølge at de som veit jeg er trans ikke sier noe om det.

jeg vil bare forsikre meg om at du forstår at det ikke er mitt problem at andre antar at jeg er cis. Jeg har ikke meldeplikt, det er de som antar noe de ikke har noe som helst grunnlag for å anta. Jeg har nemlig ikke sagt noe som entydig kan tolkes i den retning at jeg er cis.

Så i disse settingen, med disse menneskene som diskuterer kjønn, hender det at trans blir et tema. Jeg tenker at det er et interessant fenomen for de av oss som er opptatt av såkalte essenser og debatter som født sånn/blitt sånn. Jeg mener at slike debatter er basert på et verdenssyn som ikke er logisk og som legitimerer kjønn (som kategorisk inndeling av mennesker) og forskjellsbehandling av de respektive kjønna kategoriene. Trans som fenomen kan derimot være en god innfallsvinkel for å forklare at kjønn faktisk er noe man gjøre, ikke en egenskap eller attributt som kroppen din innehar, eller som ligge der fra unnfangelsesøyeblikket. På samme måte som cis er det samme. 

Det som kommet tydeligst frem når det snakkes om trans rundt meg, og folk antar at jeg som «alle andre» er cis, er at folk bruker språket sitt på en måte som viser at deres grunnleggende forståelse av kjønn og holdning til transfolk er at vi, (altså transfolk) bytter kjønn, vi tar altså en kropp som er grunnleggende kjønna på en måte og kjønner denne kroppen på en annen måte ved å endre det ved en kropp som er kjønn. (for meg er dette uendelig problematisk) Videre kommer det tydelig frem at de fleste mener at ciskjønn er å herme etter ciskjønn og at ciskjønn er ekte kjønn. (både cis og trans er like lite ekte kjønn) Så er det noen som har fått med seg at de lever i Norge og at er her det en norm at man skal være aksepterende ovenfor minoritet (altså at man som tilhørende majoriteten, skal si at det er greit at minoriteten eksisterer for så snille er majoriteten nemlig) som dermed sier sånne ting som at folk faktisk er kvinne eller menn (om de har gjennomgått all tilgjengelig kjønnsbekreftende behandling) eller at de er synd på oss, eller at det ikke er vår skyld at vi er trans fordi vi ble født sånn. 

Jo takk sier jeg, takk for at du usynliggjøre meg, overser meg, bagatellisere meg, behandler meg som en kuriositet, som et objekt for filosofiske vendinger, som et eksempel på determinerene biologi og på alle andre måter snakker om meg, som om jeg ikke eksisterer, og at min hypotetiske eksistens (for den er bare hypotetisk i din verden) skal respekteres, slev om du ikke evner å se at det ligger noe grunnleggende ikke respekterende i å kreve, hevde, anta og forlange at jeg tilkjennegir meg, outer meg, forteller dette «noe» om meg selv for at mitt ståsted, mitt liv, min kropp, mitt kjønn, min verden faktisk skal få lov å bety noe, få være med i «oss» og ikke bare være «en annen»

 

 

Sitat

Parken vs. Kapitalen

Jeg sitter i parken. Det er fortsatt fullt mulig å late som det er sommer i Oslo så jeg ser ingen grunn til å sitte inne. Ute i det (for noen) frie offentlige rom kan man sitte gratis. Ingen krever at jeg bruker en krone på noe som helst for å sitte her. Det eneste som kreves for at jeg skal kunne sitte er i fred er at jeg er sånn noenlunde oppfyller følgende kriterier: være hvit,mann,våken, påkledd og upåvirka av rus. Alle disse punktene kan fravikes, men for å være garantert en plass i friheten uten pes fra «de andre» er det en fordel å oppfylle den alle.

Vi er 4 mennesker i parken. Jeg er det eneste som oppfyller alle kriteriene. Vi er alle menn, og vi er alle hvite. (Basert på utseende så jeg kan selvfølgelig ta feil). Den ene sover, halvnaken, de to andre nyter rusmidler åpenlyst.
Det vi har til felles er kanskje et ønske om en fredfulle stund i livet uten mas og pes fra de andre.

Jeg sitter på en benk og går lett under freak-radaren, de andre får mye blikk.

5 meter unna er en plass med stoler der folk gir deg øl for penger. Øllen koster ca 50 kr mer enn om du kjøper sjøl. For den prisen får du friheter til å drikke den i frem og dermed kan du nyte den i fred, uten frykt for stygge blikk eller purken.
Akk den som hadde bok penger til å være alkis i fred på en onsdag uten å bli stempla som en.
Den som bare hadde penger nok til å kjøpe friheten. Men på den annen siden, en frihet som er kjøpt er ikke ekte og du ga bort mer av dine frie tid for å få penger til en øl i frihet enn tiden det tar å drikke den, i frihet.

Jeg koser meg i parken med mine brødre og oppfordrer forøvrig verden til solidaritet, søskenskap, likhet og frihet til forskjellighet og ellers til å bruke sin stemmerett til å kaste høyresida på hue og ræva ut av norsk politikk.

Trygge plasser og mindre trygge plasser

I helga var det Oslo Queer Festival. Det er en DIY/DIT (do it yourself/together) festival for alle, som muligens passer best for mennesker som er opptatt av frihet fra normer.

Det jeg opplever som viktigst med en sånn festival er å skape en safe space, eller en trygg plass. Videre er det å møte venner, diskutere politikk, få nye venner, få ny kunnskap og utveksle erfaringer.

En trygg plass betyr at man skal kunne utfolde seg selv uten å møte kjipe fordommer, sanksjoner eller tatt-for-gitt-heter fra andre. Rett og slett gjør det du vil uten å støte eller være kjip med andre. Det betyr at du ikke skal ta folks kjønn, bakgrunn, identitet, etnisitet, kropp, funksjonsevne,seksualitet, religion, økonomi, utdanning, nasjonalitet, familieforhold osv osv for gitt. Det betyr at man stiller åpne ikke normativt førende spørmål til hverandre feks. Eller at man ikke ber folk forklare eller unnskylde seg for hvem de er, eller at man ikke virker overrasket eller nedlatende ovenfor andre mennesker liv. Det er i grunnen temmelig fint!

Så i denne fine boblen har jeg levd noen dager, og det er ikke gøy å møte verden utenfor igjen. Idag har jeg fått beskjed om at det er greit at jeg kler meg som jeg kler meg fordi jeg ikke er feit. Videre fikk jeg høre at jeg ser ut som om jeg er 19 og så kom det er par fine kommentarer som såkalt «kjønnsopererte» folk.

Jeg er så støtt at jeg ikke veit hvor jeg skal begynne. Men jeg begynner her, ikke kommenter på andre sine kropper, du får gjerne si at du synes andre er pene, men drit i å legg normative føringer for hva slags kropper som liksom er de «beste». Og ikke legg normative føringer for hvordan folk skal kle seg. Ikke anta noe om alderen til folk og ikke bruk det hverken for eller imot dem. 

Og for helvete drit i å anta at alle er cis-kjønna og drit for faen i å diss folk som ikke er cis. Hvem er du til å bruke språket ditt på en måte som fornedrer andre? Og når du bli konfrontert med det så vær for faen ydmyk, si sorry, innrøm at du var tankeløs, gå hjem og les, tenk over hva du sier og hvordan det påvirker andre og hva slags menneskesyn du faktisk fronter med det du sier. 

Jeg er lei av å måtte stålsette meg for å henge med folk bare fordi jeg veit du kommer til å krenke meg eller andre på måter som er støtende og sykt ufine!

Hilsen sinna-Luca

 

Sitat

Samtalegruppe for folk med KIT og trans*folk

Samtalegruppe for deg med kjønnsidentitetstematikk
Tirsdag 27. August kl. 17-19 starter Sex og Samfunn opp en samtalegruppe for ungdom med kjønnsidentitetstematikk. Dette er en gruppe for deg som har en annen kjønnsidentitet enn den du ble tillagt ved fødsel. Påmelding skjer til anders@sexogsamfunn.no med frist mandag 12. August.
Samtalegruppa er for ungdom opp til 25 år som opplever at de har en annen kjønnsidentitet enn den de ble tildelt ved fødsel og vil være i Sex og Samfunns lokaler i Trondheimsveien 2, bygg b. Gruppa vil ta opp temaer som å komme ut/inn, forhold til egen kropp, helse og hvordan å få hjelp. Tilbudet passer for deg som er ung og ønsker veiledning om hvordan å leve med kjønnsidentitetstematikk. Tilbudet passer for deg som er tidlig i prosessen. Det er plass til 8 stykker per kurs og går over 5 kvelder.

Når jeg gråter..

mener jeg det! Gråt er et fantastisk menneskelig uttrykk for følelser, eller engasjement og tilstedeværelse i en situasjon. Jeg har ikke grått så mye de siste årene, mye fordi jeg har det bra og litt fordi jeg ikke får topper av østrogen som overtar hjernen min, men mest av alt fordi jeg faktisk har blitt litt hard, ikke av testo, men av all motstanden, alle fordommene og den kampen jeg har kjempet for å få gjøre ting som føles bra for meg.

Jeg gråter nå, og jeg gråt i går. 

I helga hadde skeiv ungdom leir ungdom som identifiserer seg med trans*begrepet, faller inn under trans*paraplyen eller som opplever å ha en kjønnsidentitet og/eller kjønnsuttrykk som er vanskelig å forene med omverdens forventninger.  

4 dager med sol, nesten 30 flotte kidds i alderen 15-29, natur, foredrag, samtalegrupper, god mat og engasjement. Jeg har aldri opplevd så mye fine mennesker på en plass. Fine mennesker som ønsker å leve, ikke bare overleve. Kidds som kanskje ikke alltid vet hva de vil, men som vet at det som forventes av dem ikke passer dem. Ungdommer som møter ufortjent mye motstand her i livet. 

Vi sitter i en sirkel og en av kidsa forteller litt om hva det har betydd å møte andre i samme eller lignende situasjon, hva det vil si å få kunnskap, felleskap og støtte. Det er da jeg begynner å gråte og det har jeg stort sett gjort siden. Jeg gråter fordi jeg blir rører, sint, stolt, og øm inni meg.

Det er faen meg på tide at vi lager en verden der unger slipper å møte uoppnåelige forventninger knyttet opp mot kroppene sine, det spiller ingen rolle om det er kjønn, skjønnhetsidealer, kroppsstørrelse eller hva faen, gi kiddsa noe som ligner på reell frihet!

Jeg er veldig glad for at jeg bare slett litt over gjennomsnittet mye emd kjønn og kropp i tenårene, de tvar jaggu nok av andre ting å slite med. 

Så til dere som er lærer, voksne, foreldre, søsken, onkler, tanter eller hva faen dere er. Respekter kiddsa, de har ikke bare funnet på en fiks ide om å hater «sitt» «kjønn» og sin kropp. De gjør ikke dette fordi det er gøy eller kult, for det er ikke gøy eller kult, i alle fall ikke når man er en kid. Men det kan bli gøy og kult, men da trenger vi litt støtte, eller i det minste å ikke bli motarbeida på alle plan. 

Til kidsa, takk for en super helg og takk for at dere gir meg lyst til å kjempe videre så verden kan bli en bra plass å leve i. For alle!

Når du har møtt et menneske som fikk tildelt et annet kjønn enn det mennesket opplever seg selv som

Så har du gjort nettopp det. Møtt en av oss. Vi er himla mange og himla forskjellige.

Først er det slik at jeg og andre i sammen eller lignende situasjoner ikke kjenner hverandre! Så når du spør om jeg kjenner «peder» så gjør jeg sannsyligivs ikke det. Videre er det ikke greit å oute folk, heller ikke til andre folk i samme eller lignende situasjon. Selvom du kjenner en fyr som ble oppdratt som kvinne betyr ikke det at jeg bryr meg særlig mye heller, jeg og han er kanskje en sensasjon for deg, for meg er han en random helt vanlig fyr som jeg sannsynligvis ikke har lyst til å bli kjent med…sorry.

Ble du usikker på hva det vil si å oute noen? Det vil si å på en direkte eller indirekte måte å fortelle andre at noen er trans eller at de har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. Det er aldri greit, ikke engang som du selv er trans og snakker med andre transfolk.

Jeg og alle andre har ikke noe med hva din venn het før, hva slags behandling din venn mottar, hva hen tenker om sitt kjønn og kropp. Jeg er også meget uinteressert i at du kommentere på hvem av meg og din venn som passerer best, spesielt om du gir meg mer cred for å passere bedre, eller disser meg fordi jeg ikke passerer bra nok. Om du ikke selv forstår hvorfor det er støtende burde du tenke deg om en gang til. 

Om noen deler noe personlig med det så er det personlig og ikke noe du deler med andre selv om du tror at denne «andre» er i samme situasjon. 

Jeg blir også jævla lei meg når randome folk forteller meg masse privat shit om livet til andre og så håper jeg inderlig at de menneskene jeg kjenner og som jeg har delt deler av min historie med ikke springer rundt og forteller det til randome personer, helt uavhengig av om disse folka er trans eller cis eller hva faen de måtte finne på å være.

Jeg er åpen om min trans-status, det betyr ikke at du kan fortelle alle du kjenner at jeg er trans. Jeg klarer helt fint å fortelle det selv, om jeg vil! Det er hyggelig å møte mennesker uten at det første de tenker på er tissen min eller at de begynner å vurdere min passeringsevne og sette meg opp på en skala fra «macho» til «femi» osv. Jeg vil gjerne få lov å være menneske foran alt annet, og jeg tror ikke på at folk klarer å forholde seg normalt til at jeg er trans når det faktum har blitt dem fortalt som en sensasjonell nyhet. 

Og jeg synes ikke det er kult når du sier at du aldri kunne gjetta at jeg ble født med fitte. Jeg ble født med fitte og det er helt greit for meg! Jeg synes ikke det er et kompliment at du aldri kunne gjetta at jeg er nettopp det jeg er! Jeg vil gjerne får komplimenter basert på hvem jeg er som person eller hvordan jeg ser ut. Ikke knytta opp mot passeringsevne, gruppetilhørighet eller privilegier. 

«jeg hadde aldri gjetta at du var trans»

«Jeg hadde aldri gjetta at du var homo»

«jeg hadde aldri gjetta at du ikke ble født i norge»

«jeg hadde aldri gjetta at du har vært feit før»

«jeg hadde aldri gjetta at du har psykiske problemer»

«Jeg hadde aldri gjetta at du har/har hatt en spiseforstyrrelse»

Dette er ikke komplimenter. Og jeg driter i hva du gjetter om meg. Slutt å gjett, vit det, eller la vær med å vite det og bare møt meg som et menneske.