Bestmedbart

Her kan du høre mitt sommer i P2

https://radio.nrk.no/serie/sommer-i-p2/MKRH03003419/27-07-2019

Behandlerens frykt for at pasienten skal angre på mottatt kjønnsbekreftende behandling  er en frykt som ikke hjelper de som angrer og er til hinder for de som faktisk trenger behandling.

De siste årene har det vært mye debatt om kjønnsbekreftende behandling i norsk offentlighet. Sentralt i debatten har frykten for at noen skal angre på at de har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling stått. Det spesielle ved denne frykten er at den ikke handler om transpersoner, men om cispersoner som feilaktig tror de er transpersoner.

Hvorfor er vi som samfunn mer bekymret for cispersoner som får kjønnsbekreftende behandling enn transpersoner som ikke får kjønnsbekreftende behandling?

Har vi mer omsorg for cispersoner? Tenker vi at deres kjønn er mer hellig og mer verdt å ta vare på og bekrefte enn transpersoner kjønn? Jeg vil si ja og jeg mener at grunnen er at folk har andre holdninger til transkjønna personer enn de man har om ciskjønna personer. I min omgangskrets kaller vi det transfobi

Samtalen om kjønnsbekreftende behandling i Norge følger en større internasjonal debatt der ny forskning har skapt endringer på feltet.

Dette ser vi nye diagnoser, retningslinjer for utredning og behandling som tar utgangspunkt i den enkeltes behov og subjektive opplevelse av kjønn.

Likevel er behandleres frykt for at enkelte skal angre på mottatt behandling fortsatt det største hinderet for god behandling her i Norge

Om vi for et øyeblikk ser for oss at utredningen for å kunne motta kjønnsbekreftende behandling er en slags kjønnstest så har den som mange andre tester fire mulige utfall:

Rett positiv – transpersoner som trenger og får kjønnsbekreftende behandling

Falsk positiv – cispersoner som ikke trenger, men får kjønnsbekreftende behandling

Rett negativ – cispersoner som ikke trener og heller ikke får kjønnsbekreftende behandling

Falsk negativ – transpersoner som trenger, men ikke får kjønnsbekreftende behandling

Rett negativ og rett positiv test er bra, det er mennesker som får det de trenger og som kommer til å leve gode liv. Det er de falske negative og falske positive som er en utfordring.

Debatten i Norge handler stort sett opp falske positivet, altså cispersoner som får kjønnsbekreftende behandling, også kalt angrere. Det som mangler i debatten er falske negative, altså transpersoner som ikke får helsehjelp, men som burde fått det.

I medisinen er det like alvorlig å gi helsehjelp til noen som ikke skulle hatt det, som å ikke gi helsehjelp til noen som skulle hatt det. Det er faktisk også mulig å tenke at det å ikke gjøre noe som helst er verre enn å prøve å gjøre noe.

Når man skal evaluere om en «test» er god, tar man en avveiing mellom hvor mange falske negative og falske positive svar testen gir. Blant de som søker om å få kjønnsbekreftende behandling må man kunne anta at et overveldende flertall faktisk er transpersoner med behov for helsehjelp.

Vi vet noe om hvor mange falske positive vi har, det er de menneskene som feilaktig har trodd at de er transpersoner og som har mottatt kjønnsbekreftende behandling.

Det vi derimot mangler oversikt over er falske negative, altså de transpersonene som ender opp uten å få kjønnsbekreftende behandling, men som burde hatt det.

Antallet falske positive er forsvinnende lavt. Stort sett under 1% og i noen eldre datasett opp mot 4%.

NBTS (nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme) som er de som har landsfunksjon på utredning, diagnostisering og behandling av mennesker som opplever kjønnsdysfori,  argumenterer for at de må være strenge og at de har lyktes ved at de har få angrere.

Om man gir helsehjelp til så få som mulig får man færre angrere, men man får også fler mennesker som burde fått helsehjelp som ikke får det. Men den gruppa er gjennomgående glemt og jeg mener det er fordi vi har mer omsorg for ciskjønna personer enn vi har for transkjønna personer, både i samfunnet generelt og innenfor de helsetjeneste som har som oppgave å hjelpe transpersoner. Det er et tankekors.

Så, tilbake til selve testen. Hvordan ser den ut?

Det hersket consensus rundt at man ikke på noen god måte kan presidere hvem det er som vil ha godt utbytte av å motta kjønnsbekreftende behandling. Det finnes grovt sett to måter å legge opp utredningen eller «testen» på. Den ene er en modell som heter «gatekeeping» og den andre er en modell som heter «informed consent»

I en gatekeeping-modell (som er den NBTS benytter) er det helsepersonell som til syvende og siste bestemmer hvem som får kjønnsbekreftende behandling og hvem som ikke får det.

Pasienten må altså bevise sin identitet og sitt behov, og så er det helsepersonell som tilslutt bestemmer hva slags hjelp som skal tilbys.

I en informed consent-modell er det til syvende og siste pasienten som avgjør om hen skal motta helsehjelp eller ikke. Det er altså et informert samtykke, der helsepersonell sin rolle er å veilede, guide, rådige, diskutere, drøfte og informere før man sammen med pasienten finner frem til medisinske tiltak man tror vil fungerer.

Gatekeeping kan altså forstås som en streng kjønnstest, mens informed consent er en mindre streng test.

Hva skjer så med andelene angrere om vi bruker den ene eller den andre «testen?

Andelen angrer ser ikke ut til å øke drastisk selv om man gjør kjønnstesten mindre streng.

Det er få seriøse studier som sammenligner de to modellene, men de tallene jeg har klart å finne foreslår at så få som 0,4% angrer etter å ha vørt igjennom en gatekeeping «test» mens 0,8% angrer etter en informed consent «test».

Andelene falske positive er altså minimal ved begge «testene», men hva skjer med falske negative når man benytter disse to testene?

Vi har grunn til å tro at svært mange mennesker som ønsker kjønnsbekreftende behandling ikke får det når man benytter en gatekeeping modellen. NBTS selv operer med et anslag på at  50% av de som søker helsehjelp ikke får tilbud om kjønnsbekreftende behandling. Noen her vil være cispersoner som finner ut at de ikke vil ha helsehjelp, men mange må nødvendigvis være transpersoner med et faktisk behov de har krav på å få hjelp til. La oss ta et ekstremt forsiktig anslag på at bare halvparten av de som ikke får helsehjelp skulle hatt det, da vil de utgjøre 25% av de som søker hjelp.

I en informert samtykkemodell vil andelen falske negative, altså transpersoner som burde fått hjelp, men som ikke får det, være minimal fordi det til syvende og sist vil være personene selv som avgjør om behandling skal igangsettes eller ikke.

La oss så kjøre 1000 personer gjennom de to modellene.

Gatekeeping:

Rett positive: 500 transpersoner får helsehjelp

Falske positive: 4 cispersoner får feilaktig helsehjelp

Falske negative: 250 transpersoner som ikke får helsehjelp de trenger (husk mitt meget forsiktige anslag, realiteten vil sannsynligvis være nærme 500 da vi ikke har noen spesiell grunn til å anta at en betydelig andel av de som søker kjønnsbekreftende behandling egentlig er ciskjønna)

Informert samtykke:

Rett positive: 992 transpersoner får helsehjelp (pluss minus noen personer som selv finner ut at de er ciskjønna)

Falske positive: 8 cispersoner  får feilaktig helsehjelp (pluss minus noen personer)

Falske negative: null eller tilnærmet lik null

I dagens modell kaster vi et sted mellom 250 og 500 transpersoner under bussen for å «redde» 4 cispersoner. Er 4 cispersoner virkelig mer verdt enn 250 transpersoner?

Siden pressen ofte er opptatt av min personlige historie når de intervjuer meg kan det være vanskelig å komme igjennom med de synspunkter og argumenter jeg gjerne skulle delt. Ikke et vondt ord om NRK altså, de tok godt vare på meg og jeg har stor tro på å la folk se det menneskelige i tenkte situasjoner for og faktisk forstå at disse reglene og forslagene som surrer rundt i byråkratiet påvirker folk liv.

-Her kan du lese saken 

Jeg er bare ikke helt ferdig med å snakke. Det er noe jeg gjerne skulle sagt til på Arne Holst Jensen og resten av hans lille mindretall i bioteknologirådet. Så her kommer en utdyping av hva jeg mener om deres mindretalls forslag og ikke minst om argumentasjonen for dette forslaget.

Saken er kort fortalt at det er et lovforslag ute på høring for tiden. Bioteknologirådet er en helt vanlig høringsinstans til dette lovforslaget. Forslaget går i korthet ut på at man ikke lenger behøver å fjerne eggstokker eller testikler for å endre juridisk kjønn i Norge. Argumentasjonen er enkel, folk må få råderett over egen kropp og på samme tid kunne endre juridisk kjønn.

Folk må gjerne føle ubehag når deres ideer om kjønn raser sammen, men det ubehaget veier selvfølgelig ikke tungt nok til å legitimere at man kastrerer mennesker.

Flertallet i Bioteknologirådet er pro forslaget og mener at retten til assistert befruktning skal følge det de kaller biologisk eller kroppslig kjønn

La oss for all korrekthet heller si at retten til assistert befruktning følger personen og de muligheter til reproduksjon en persons kropp innehar. Så slutter vi å knytte foreldreskap og kroppsfunksjoner opp mot sosiale ideer om hva «menn» og «kvinner» er. (om du her insiterer på at menn er de med testikler og kvinner er de med eggstokker så er det lite jeg får gjort for deg i dette innlegget, men les gjerne videre uansett)

Mindretallet, her representert ved Arne Holst Jensen mener følgende: «Vi i mindretallet er av den oppfatning at har man endret juridisk kjønn skal man ikke få tilbud om assistert befruktning ut fra biologisk kjønn»

Så synes jeg at vi for all enkelthets skyld tar utgangspunkt i min kropp, den kan jeg mye om og jeg er godt vant til å utlevere detaljer om dens funksjon og uteseende.

Jeg har en kropp som kan bli gravid. Hadde jeg blitt gravid hadde verden oppfatta meg som en gravid mann samme hva mitt juridiske kjønn er og samme hvordan jeg hadde blitt gravid.

Mindretallet mener at det å være gravid er knyttet til morsrollen.  

Mindretallet føler altså en gitt sammenheng mellom ord som kvinner, mor, morsrolle og graviditet. Den sammenhengen mener de er så naturlig og gitt at vi både kan og burde forhindre aktiviteter som kan bryte ned dette flotte systemet. De glemmer at jeg helt fint kan bli gravid både nå, som juridisk kvinne, og som juridisk mann uten assistert befruktning. Det betyr at Arne Holst Jensen ikke klarer å fjerne gravide menn fra samfunnet, selv om han så gjerne vil. Så kanskje vi heller skal forandre på ordene vi omtaler graviditet og foreldreskap med. Hadde jeg blitt gravid hadde jeg oppfattet det som en del av min farsrolle.

Videre sier Holst Jensen følgende:

«Å endre kjønn anser vi å være en såpass viktig eksistensiell og selvvalgt handling at da mener vi at man ikke kan både insistere på å være kvinne og kunne bli gravid og å være en mann samtidig. Da må man eventuelt velge å være juridisk kvinne for å kunne få det tilbudet.»

Her snakkes det nok en gang om valg. Hva slag valg er det Holst Jensen tror vi tar? Det for meg å IKKE  velge og  endre juridisk kjønn til mann medfører at jeg må foresette å leve med et misforhold mellom mine identifikasjonspapirer og utseende mitt. Dette er tydeligvis et enkelt og greit valg jeg kan ta, og som jeg burde ta om jeg ønsker å beholde retten til å bruke kroppen min som jeg vil. Dette «valget» ville vært til stort hinder for meg og mitt liv, og det hadde faktisk ikke gjort livet til Arne Holst Jensen noe lettere i det hele tatt.

Mindretallet later til å ønske at det skal ha noen negative konsekvenser å endre juridisk kjønn, uten at jeg helt ser hva argumentet for negative konsekvenser er. Kanskje vil negative konsekvenser føre til at færre velger å endre juridisk kjønn. Da sitter vi igjen med den situasjonen vi hadde i utgangpunktet, nemlig at folk lever med et ikke ønsket misforhold mellom juridisk kjønn og kjønnsuttrykk.

Med denne ideen om valg kunne man likså godt argumentet for fortsatt kastraksjonskrav. Holst Jensen og hans mindretall ønsker rett og slett å bestemme hvem som skal få lov til å bruke kroppen sin til hva.

Jeg valgte ikke å bli registret som juridisk kvinne da jeg ble født. Holst Jensen har rett i at det å endre juridisk kjønn for meg er viktig og eksistensielt, og min eksistens og verdi som menneske og mann får ikke dette mindretallet lov å rive ned med tåkete prat om morsroller og ideer om kjønns fra 1950.

Arne Holst Jensen sier til slutt at «man ikke kan både insistere på å være kvinne og kunne bli gravid og å være en mann samtidig»

Dette faller på sin egen urimelighet. Det er ingen som har insistert på å være kvinne, gravid og mann samtidig. Vi insiterer på retten til å endre juridisk kjønn uten å bli kastrert og uten å miste andre rettigheter.

Ja rett og slett retten til kroppslig autonomi og juridisk annerkjennelse. Retten til å få en rettighet uten å måtte gi avkall på en annen.

Arne, tenk noen tanker du ikke har tenkt tusen ganger fra før av.

Sånn ser det ut etter 3 dager. Litt hoven, men tror det blir veldig bra om noen uker. Woop woop.