I am whatever I say I am

I am, whatever I say I am
If I wasn’t, then why would I say I am?

Det er ikke ofte jeg føler et behov for å sitere Eminem, men idag er altså en av de gangene.

Som vanlig har jeg tenkt å være sinna-blogger, det er litt som å være rosa-blogger bare at jeg ikke drukner sorgene mine i kake jeg heller dem i stedet ut over internett.

Hva er Luca sinna på idag mon tro. Jeg har ikke vært utenfor døra så egentlig har jeg ikke sett stort til det ekkle samfunnet, sånn utover å kose meg med nettaviser omtale av Horne, for så å gråte over kommentarfeltet. 

Sånn utover å være sinna på politikere som burde valgt en annen språkbruk og kanksje hatt andre holdninger er jeg lei av å stadig møte en forvetning om å modifisere kroppen min ytteligere. Før masa folk om at jeg burde la vær å endre kroppen min, nå maser de om mer.

De sier at jeg er rar som vil ha eggstokker, de spør om når jeg skal ta operasjonEN min, de bemerker at jeg har mer fett på kassa en gjennomsnittelig for en mann på 26 år, de lurer på om jeg ikke ønsker meg en penis og på om det ikke er litt rart å være en mann uten pikk.

Jeg synes det er jævla normalt og vanlig å være en mann uten pikk. Den mannen jeg ser oftest naken er en mann uten pikk. Det er forøvrig ikke sånn at jeg nyter de jævla eggstokkene mine, men så nyter jeg ikke blindtarmen min, men akter å la alt dette være inni kroppen til de eventuelt lager trøbbel. Hva den derre forbanna penisen angår så finnes det dager jeg skulle ønske jeg hadde en, det er ikke ensbetydende med å ønske å kirugisk endre den kroppen jeg har, men om du bare tilbydde meg en helt «vanlig» pikk hadde jeg takka ja og så takka deg igjen.

Det er ikke sånn at jeg er på vei noe sted, jeg er her, nå, fordi det er her jeg ønsker å være, nå. På engelsk kaller man sånne som meg pre-op, som om vi bare sitter å vetner på disse operasjonene. Jeg foretrekker utrykket non-op. Jeg har ikke tenkt å operere kroppen min. Det kan godt hende jeg endrer mening, men nå mener jeg dette. Jeg er like mye en mann, fordi jeg sier jeg er det, og jeg kommer til å være en mann for alltid eller så lenge det passer meg å være det.

 

 

Bilde

En veldig søt og fin tegneserie

 

Orientation Police

I’m gay. I date men. Some of those men have vaginas.

 

mann er maskulinitet er mann er maskulinitet

Jeg får ikke sove og har dermed tenkt å blogge en temmelig komplisert tankerekke som muligens ikke rekker helt opp på den øverste hylla av tanker. 

Jeg blir jævla lei og provosert av folk som sier at alle har feminine og maskuline sider. Eller enda bedre folk som sier at alle mennesker har noen kvinnelig og mannlig trekk. Om alle har alt dette, hva skal skillet da være godt for? Hvem skaper maskuliniteten? Hva skaper mann og hvordan opprettholdes ideene om hva som er maskulint?

Maskulint sentrert som jeg er vil dette innlegget handle om maskulinitet og menn, men det vil være fult mulige å erstatte maskulinitet med femininitet og mann med kvinne, ingenting av det betyr noe uansett. (oj der hoppa jeg til konklusjonene, men tror de fleste vet jeg kommer til å konkludere med det uansett)

Om maskulinitet er noe alle kan ha, bedrive, gjøre, være og utrykke hvorfor skal man da skille på kvinner og menn? Det har seg slik at maskulinitet assosieres med menn. Menn må også gjøre noe som ses som maskulint for å bli forstått som menn. På grunnlag av dette vil jeg si at menn og maskulinitet henger sammen. At noe henger sammen gjør det ikke sant eller reelt. som kjent: en løgn som blir gjentatt mange nok ganger ender opp med å være sannheten.

Så når en person som lese som kvinne gjør, uttrykker, er maskulin så er det fordi hun gjør noe som vanligvis forbindes med menn. Om alle menn gikk i kjole ville ikke kjole blitt sett på som feminint, men maskulint. Dermed ville innholdet av ordet maskulint ha endret seg det samme ville grunnlaget for å kalle noen en mann gjøre. Dette igjen mener jeg fører til at maskulinitet til en hver tid bygger på en ideen om hva menn kollektiv gjør, eller også faktisk hva menn gjør. Men som sagt tidligere må man gjør noe maskulint for å i det hele tatt bli lest som mann. Så om en mann ikke uttrykker nok maskulinitet så vil han ikke bli lest som mann, men som kvinne. Dermed vil det han gjør, som kvinne, i stedet for danne grunnlaget for det vi anser som å være feminint. Om alle menn kollektivt sluttet å bli lest som menn fordi de ikke var maskuline nok til å bli lest som menn så ville verden bare bli snudd på hodet og menn ville kollektivt lagt grunnlaget for det vi anser som femininet og kvinner, ikke menn. Altså ville effekten av at menn sluttet med maskulinitet gjør at de sluttet å være menn og at de dermed ikke lenger kan forme hva som er maskulint. Dette vil jeg påstå av virker også den andre veien. Vi ender opp med et jævla fleksibelt og alltid foranderlig system der ord, leserammer og adferd henger sammen i gjensidig avhengighet. Mann uten maskulinitet gir ingen mening, men det gjør heller ikke kvinner, eller femininitet. 

Og til slutt, alle mennesker har altså flere sider og de gjør forskjellige ting, og om dette forstås som maskulint eller feminint vil ha noe å gjøre med hvem vi forstår som menn og kvinner, som igjen har noe å gjøre med hva vi leser som maskulinitet og femininitet, som igjen baserer seg på at noen «er» menn og andre kvinner. Jadda det går rundt i ring og dine egenskaper er ikke i seg selv hverken maskuline eller feminine, dette gjelder også egenskaper som innehas av kroppen din. Det er ikke slik at pikk=mann=maskulint. Pikk kunne like godt vært femi. Poenget er at du både er, og ikke er, er menneske med feminine og maskuline sider, på en og samme tid. 

Nå kan du velge om dette er frigjørende eller et fengsel…

Eit innlegg om legning og kjønn og slikt

Doktor Daniel

Det er ikkje so lengje sidan nordmenn byrja å akseptera det faktum at det eksisterer legningar. Iallfall delvis. Framleis er det mange som ikkje skjønar at å forelska seg er det same som å forelska seg, og at å forelska seg i Gard er same konsept uansett om det er Ane eller Aksel som oppdagar at han er ein flott fyr. At å «forstå» at nokon kan falla for ein fyr som Gard, ikkje burde vera vanskelegare når det er Aksel som gjer det enn når det er Ane som gjer det, og at det faktum at Aksel liker Gard, ikkje betyr at Aksel vil vera jenta hans. At legning ikkje styrer kjønn, men at det tvert om er namnet på kjønnet som styrer namnet på legninga. At eit kyss er eit kyss, og at det eine kysset ikkje bør vera meir provoserande enn det andre kysset. Dei som kan…

Vis opprinnelig innlegg 1 171 ord igjen

I dag er det flaut å være norsk

Jeg kommer faen ikke ut av noe «skap» for deg.

Livet som usynlig trans. 

Det er slik at folk antar en hel masse om andre mennesker hele tiden, en av de tingene vi antar om andre er at de er heterofile til det motsatte er bevist og at de er ciskjønna til det motsatt er bevist. Dette er en kjip trend som gjør at folk som er skeive må drive å komme ut av skap og fortelle dette «noe» om seg selv. Ikke fordi det nødvendigvis er et ønske om å fortelle noe som helst om seg selv, men fordi det er umulig å snakke fritt om seg selv uten å bryte med disse antagelsene om heterofilien og ciskjønna-heten, om man er ikke-hetero og/eller ikke ciskjønna.

Jeg er en åpen transmann, det betyr ikke at trans er en identitetsmarkør jeg drar frem i setning nummer to om meg selv når jeg møter nye mennesker. Mann er heller ikke noe jeg drar frem i settning nummer to, mann er bare noe du antar (i mitt tilfelle er det rett, cismann er også bare noe du antar, i mitt tilfelle feil) Å være åpen for meg betyr at jeg ikke orker å bruke et millisekund av energi på å overveie hvordan jeg sier ting eller hva jeg sier for å ikke «avsløre» min transstatus. Jeg vil leve og eksistere fritt uten å måtte tenker over slike ting som «ææ om jeg sier dette eller dette så forstår folk at jeg er trans, kanskje jeg skal si noe annet, eller bare komme ut»

Selv om dette er min tankegang så hender det at jeg blir tvunget til å velge, altså jeg kommer stadig opp i situasjoner der jeg står ovenfor et valg om å brøle til folk at jeg er trans, eller å la det være. Ja for det synes nemlig ikke på folk om de er trans eller cis, i alle fall kan man aldri være 100% og det er forøvrig ingen vits i å spekulere fordi det faen ikke er noe interessant. Noen folk er trans noen folk er cis. punktum. 

Jeg studerer kjønn, og når man studerer kjønn så hender det også at man diskuterer kjønn i sånne grupper med andre som studerer kjønn. Siden jeg ikke kjenner disse menneskene og heller ikke har hatt noen særlig inngående personlig kontakt med mange av dem så varierer det hvem som bare antar at jeg er en cismann og hvem som vet at jeg er en transmann. Det er også en selvfølge at de som veit jeg er trans ikke sier noe om det.

jeg vil bare forsikre meg om at du forstår at det ikke er mitt problem at andre antar at jeg er cis. Jeg har ikke meldeplikt, det er de som antar noe de ikke har noe som helst grunnlag for å anta. Jeg har nemlig ikke sagt noe som entydig kan tolkes i den retning at jeg er cis.

Så i disse settingen, med disse menneskene som diskuterer kjønn, hender det at trans blir et tema. Jeg tenker at det er et interessant fenomen for de av oss som er opptatt av såkalte essenser og debatter som født sånn/blitt sånn. Jeg mener at slike debatter er basert på et verdenssyn som ikke er logisk og som legitimerer kjønn (som kategorisk inndeling av mennesker) og forskjellsbehandling av de respektive kjønna kategoriene. Trans som fenomen kan derimot være en god innfallsvinkel for å forklare at kjønn faktisk er noe man gjøre, ikke en egenskap eller attributt som kroppen din innehar, eller som ligge der fra unnfangelsesøyeblikket. På samme måte som cis er det samme. 

Det som kommet tydeligst frem når det snakkes om trans rundt meg, og folk antar at jeg som «alle andre» er cis, er at folk bruker språket sitt på en måte som viser at deres grunnleggende forståelse av kjønn og holdning til transfolk er at vi, (altså transfolk) bytter kjønn, vi tar altså en kropp som er grunnleggende kjønna på en måte og kjønner denne kroppen på en annen måte ved å endre det ved en kropp som er kjønn. (for meg er dette uendelig problematisk) Videre kommer det tydelig frem at de fleste mener at ciskjønn er å herme etter ciskjønn og at ciskjønn er ekte kjønn. (både cis og trans er like lite ekte kjønn) Så er det noen som har fått med seg at de lever i Norge og at er her det en norm at man skal være aksepterende ovenfor minoritet (altså at man som tilhørende majoriteten, skal si at det er greit at minoriteten eksisterer for så snille er majoriteten nemlig) som dermed sier sånne ting som at folk faktisk er kvinne eller menn (om de har gjennomgått all tilgjengelig kjønnsbekreftende behandling) eller at de er synd på oss, eller at det ikke er vår skyld at vi er trans fordi vi ble født sånn. 

Jo takk sier jeg, takk for at du usynliggjøre meg, overser meg, bagatellisere meg, behandler meg som en kuriositet, som et objekt for filosofiske vendinger, som et eksempel på determinerene biologi og på alle andre måter snakker om meg, som om jeg ikke eksisterer, og at min hypotetiske eksistens (for den er bare hypotetisk i din verden) skal respekteres, slev om du ikke evner å se at det ligger noe grunnleggende ikke respekterende i å kreve, hevde, anta og forlange at jeg tilkjennegir meg, outer meg, forteller dette «noe» om meg selv for at mitt ståsted, mitt liv, min kropp, mitt kjønn, min verden faktisk skal få lov å bety noe, få være med i «oss» og ikke bare være «en annen»

 

 

Sitat

Parken vs. Kapitalen

Jeg sitter i parken. Det er fortsatt fullt mulig å late som det er sommer i Oslo så jeg ser ingen grunn til å sitte inne. Ute i det (for noen) frie offentlige rom kan man sitte gratis. Ingen krever at jeg bruker en krone på noe som helst for å sitte her. Det eneste som kreves for at jeg skal kunne sitte er i fred er at jeg er sånn noenlunde oppfyller følgende kriterier: være hvit,mann,våken, påkledd og upåvirka av rus. Alle disse punktene kan fravikes, men for å være garantert en plass i friheten uten pes fra «de andre» er det en fordel å oppfylle den alle.

Vi er 4 mennesker i parken. Jeg er det eneste som oppfyller alle kriteriene. Vi er alle menn, og vi er alle hvite. (Basert på utseende så jeg kan selvfølgelig ta feil). Den ene sover, halvnaken, de to andre nyter rusmidler åpenlyst.
Det vi har til felles er kanskje et ønske om en fredfulle stund i livet uten mas og pes fra de andre.

Jeg sitter på en benk og går lett under freak-radaren, de andre får mye blikk.

5 meter unna er en plass med stoler der folk gir deg øl for penger. Øllen koster ca 50 kr mer enn om du kjøper sjøl. For den prisen får du friheter til å drikke den i frem og dermed kan du nyte den i fred, uten frykt for stygge blikk eller purken.
Akk den som hadde bok penger til å være alkis i fred på en onsdag uten å bli stempla som en.
Den som bare hadde penger nok til å kjøpe friheten. Men på den annen siden, en frihet som er kjøpt er ikke ekte og du ga bort mer av dine frie tid for å få penger til en øl i frihet enn tiden det tar å drikke den, i frihet.

Jeg koser meg i parken med mine brødre og oppfordrer forøvrig verden til solidaritet, søskenskap, likhet og frihet til forskjellighet og ellers til å bruke sin stemmerett til å kaste høyresida på hue og ræva ut av norsk politikk.