Gjesteblogg

Denne teksten er skrevet av min venn Daniel, hin er smart og har noen spennende erfaringer og tanker rundt kjønn. Nyt den fordi den er bra og skrevet på vårt vakreste skriftspråk.

For nokre få veker sidan såg eg ut som ein gut. No ser eg ut som ei kvinne. På den eine sida er det svært lite som har forandra seg, på den andre side er heile verda snudd på hovudet, og dette med båe fordelar og ulemper.

Eg har sett ut som ein gut i fleire år. I laupet av desse åra, har det vore viktig for meg at ingen skal sjå på meg og tru at eg er ei jente. Då ville dei ha trudd at eg var ein maskulin jente, noko eg ikkje var. Eg var nemleg ein gut. Ein ganske feminin gut. Eigentleg, var eg ein ung mann. Det var det ingen som såg. Dei såg berre ein gut. Ein gut som var so ung at menneske på hans eiga alder sjeldan vart spesielt tiltrekt av han. So ung at når folk snakka til han, var det akkurat som om dei snakka til eit barn på 12. Det er vanskeleg å vera 19 år og verta behandla som ein er 12. Ein bestemmer ikkje sjølv korleis ein skal sjå ut. Berre av di ein ser ung ut, betyr ikkje det at ein føler seg ung. Eg følte meg ikkje ung. Eg følte meg som om eg var 70. Eigentleg klår for pensjon; og frykteleg frykteleg sliten av å heile tida skulle halda ting hemmeleg og å vera sterk.

For klassen min var eg eit misforster som ikkje kunne få born. Det var ikkje det at dei hadde noko imot det, men det syntest i augo deira heile tida. No er eg eit spanande konsept istaden. Det er eigentleg nett det same, berre mykje mindre audmjukande.

Det har skjedd ei rekke forandringer. Desse handlar ikkje berre om korleis eg vert oppfatta, sjølv om det er ein stor del av det:
For nokre få veker sidan ville framande glo rett forbi meg; no glor dei rett på meg. Kvinner smiler til meg, menn i bilar tittar ut av vindauget og ser på meg. Ofte snur dei seg på gata. Eg veit ikkje nøyaktig kvifor dei snur seg, om eg er sexy eller om eg er spanande, eller fråstøytande, men dei snur seg no iallfall. Eg vert plutseleg tvunge til å tenkja over at eg eksisterer.
For berre nokre veker sidan ville eg få typiske «manne»-oppgåver på jobben. På det tidspunktet var eg ikkje so glad i slike manneoppgåver, av di eg måtte gjera det saman med menn som var mykje sterkare enn meg – noko som fekk meg til å sjå spinkel ut. Eg måtte vera med ut å setja opp gjerde saman med dei andre gutane boys, medan jentene gørls passa på dyra og gjorde i stand på kjøkenet. No, når eg ser meir ut som jentene gørls enn som gutane boys, vert eg ikkje pekt ut saman med gutane boys meir. Viss eg hadde sagt at eg gjerne ville vera med å slå med slegge og setja opp gjerde, ville eg sikkert fått lov. Men, det er ikkje noko som berre seier seg sjølv. Eg vert ikkje lenger bedt om å bæra tunge ting, til trass for at eg no er mykje sterkare enn eg var for nokre veker sidan. Eg har meir musklar no enn då. Likevel er eg «svakare». Det er meir sannsynleg at ein spinkel fyrstikk-gut vert bedt om å bæra enn at eg med mine nye tøffe musklar vert bedt om det. Difor ber eg kvar gong eg får sjansen. Sjå kor sterk eg er.

Det verkeleg, verkeleg interessante, er likevel ikkje berre kva andre gjer, at dei stereotypiske kjønnsrollene faktisk vert fulgt, og at det ikkje berre er noko folk innbiller seg. Det verkeleg interessante er korleis stereotypen treng seg inn i psyken. Korleis eg nesten ikkje grein medan eg levde som gut. At eg var bitter istaden, at jo, eg tok ting lett til meg, men ikkje SO lett. At venene mine kunne mobba meg og erta meg og at eg berre var tøff og gjorde det same tilbake, og at eg fortalde folk so lite som mogleg. Absolutt alle svakheiter var hemmeleg og audmjukande. At eg aldri oppsøkte hjelp sjølv om eg trong det aldri so mykje.
For å kunne motta Testosteron via rikshospitalet slik at eg ville sjå meir ut som andre gutar og mindre ut som ein 12-åring, måtte eg visa at eg var nettopp so sterk, at eg ikkje hadde nokre utfordringar og at eg aldri var usikker på noko eller redd for andre menneske eller lyst til å ta opp ein diger kniv og skjæra djupe hol i meg sjølv. Difor, når eg vart so redd for klassen min at eg måtte slutta på skulen, sa eg «no har eg bestemt meg for at eg heller har lyst til å jobba!». Aldri «dette er vanskeleg, eg treng hjelp». Eg tok på meg verv eg eigentleg ikkje klarte å leva opp til, og snakka i ei nøktern, formell tone. Av og til so formell at folk ikkje tenkte på at det gjekk an å bli kjende med meg. Eg bygde opp eit tjukt, tjukt skall kring meg. Eit skall som gjorde meg mindre følsam, men òg mindre mottakeleg for å kjenna på dei kjenslene som faktisk var der. Ikkje berre det, men eg fekk òg mindre empati. Ja, du las riktig. Eg vart kaldare og kaldare. Det nådde sitt klimaks då eg frå ein person eg var svært glad i fekk høyra «eg har lyst til å ta livet av meg!», og responderte ved å seia «fortell meg det igjen litt seinare, for nett no veit eg ikkje korleis ein viser medlidenheit». Og etter det, vart eg berre kaldare og kaldare og kaldare. Dei som sto meg aller nærast meinte eg hadde under gjennomsnittet med medlidenheit. Nokon med litt peiling på psykologi brukte til og med det skumle ordet «sosiopat» om meg.

Menn er kjende for å vera mindre følsamme enn kvinner. Fleire menn enn kvinner er autistar – autisme og testosteron er teitt kobla saman. Autistar har ofte mindre empati enn folk som ikkje er autistar, og psykopatar er nesten alltid menn. Det er på mange måter logisk. Når ein føder eit barn, er ein nøydd til å ha empati. I jungelen må ein helst halda barna unna mannen, so dei ikkje vert ete opp. Men, eg består av dei same hormona no som får nokre veker sidan. Eg har ikkje begynt å ta Østrogen. Likevel har eg reagert akkurat som kvinner som gjer akkurat dette. Plutseleg grin eg for alt. På dagen eg slutta å sjå ut som ein liten gut og byrja å sjå ut som ei kvinne, byrja eg plutseleg å grina over ting. No skjer det nesten kvar einaste dag. Viss nokon seier noko stygt til meg. Viss nokon prøver å rettleia meg. Viss ser ein trist kanin. Viss eg tenkjer på ein annan gong eg grein. Berre av å skriva dette, byrjar eg nesten å pipa. Plutseleg er det som om østrogen-nivåa er skote i vêret. I laupet av det siste halve året eg levde som ein gut, byrja kjærasten min å mistenkja meg for å ta stereoider. Stemma vart djupare, eg vart kaldare, eg vart sintare, bitrare, tøffare – og no, plutseleg, er alt knust. Kanskje det er ein reaksjon på å endeleg ikkje lenger vera avhengig av nokon som kan knusa framtida mi ved kvart minste feilgrep eg gjer. Kanskje det er ein reaksjon på å ha haldt ting inne i seg i fleire år, og på å ha vore kald og kynisk av di eg ikkje hadde noko val.

So desse biologiske forskjellane på menn og kvinner, som folk snakkar om, kor mange av dei er eigentleg biologiske? Det er ingen biologisk forskjell på kven eg er no og kven eg var førre månad, men av di eg har på meg kvinneklede istadenfor manneklede, av di eg ikkje lenger treng å tenkja på at eg må verka som ein normal gut, har eg heilt plutseleg, ut av det blåe, fått ein heil haug av stereotypiske kvinneiegenskaper som eg slett ikkje følte på før dei plutseleg kom. Ja, eg er absolutt meir kvinne enn eg var for ei tid sidan. Eg er likevel ikkje mindre mann. Eg er 100% av begge delar. Det vil sei 200% til saman. Kanskje nokre prosent av noko heilt anna òg. Det er eit heftig trykk.

I am whatever I say I am

I am, whatever I say I am
If I wasn’t, then why would I say I am?

Det er ikke ofte jeg føler et behov for å sitere Eminem, men idag er altså en av de gangene.

Som vanlig har jeg tenkt å være sinna-blogger, det er litt som å være rosa-blogger bare at jeg ikke drukner sorgene mine i kake jeg heller dem i stedet ut over internett.

Hva er Luca sinna på idag mon tro. Jeg har ikke vært utenfor døra så egentlig har jeg ikke sett stort til det ekkle samfunnet, sånn utover å kose meg med nettaviser omtale av Horne, for så å gråte over kommentarfeltet. 

Sånn utover å være sinna på politikere som burde valgt en annen språkbruk og kanksje hatt andre holdninger er jeg lei av å stadig møte en forvetning om å modifisere kroppen min ytteligere. Før masa folk om at jeg burde la vær å endre kroppen min, nå maser de om mer.

De sier at jeg er rar som vil ha eggstokker, de spør om når jeg skal ta operasjonEN min, de bemerker at jeg har mer fett på kassa en gjennomsnittelig for en mann på 26 år, de lurer på om jeg ikke ønsker meg en penis og på om det ikke er litt rart å være en mann uten pikk.

Jeg synes det er jævla normalt og vanlig å være en mann uten pikk. Den mannen jeg ser oftest naken er en mann uten pikk. Det er forøvrig ikke sånn at jeg nyter de jævla eggstokkene mine, men så nyter jeg ikke blindtarmen min, men akter å la alt dette være inni kroppen til de eventuelt lager trøbbel. Hva den derre forbanna penisen angår så finnes det dager jeg skulle ønske jeg hadde en, det er ikke ensbetydende med å ønske å kirugisk endre den kroppen jeg har, men om du bare tilbydde meg en helt «vanlig» pikk hadde jeg takka ja og så takka deg igjen.

Det er ikke sånn at jeg er på vei noe sted, jeg er her, nå, fordi det er her jeg ønsker å være, nå. På engelsk kaller man sånne som meg pre-op, som om vi bare sitter å vetner på disse operasjonene. Jeg foretrekker utrykket non-op. Jeg har ikke tenkt å operere kroppen min. Det kan godt hende jeg endrer mening, men nå mener jeg dette. Jeg er like mye en mann, fordi jeg sier jeg er det, og jeg kommer til å være en mann for alltid eller så lenge det passer meg å være det.

 

 

Bilde

En veldig søt og fin tegneserie

 

Orientation Police

I’m gay. I date men. Some of those men have vaginas.

 

mann er maskulinitet er mann er maskulinitet

Jeg får ikke sove og har dermed tenkt å blogge en temmelig komplisert tankerekke som muligens ikke rekker helt opp på den øverste hylla av tanker. 

Jeg blir jævla lei og provosert av folk som sier at alle har feminine og maskuline sider. Eller enda bedre folk som sier at alle mennesker har noen kvinnelig og mannlig trekk. Om alle har alt dette, hva skal skillet da være godt for? Hvem skaper maskuliniteten? Hva skaper mann og hvordan opprettholdes ideene om hva som er maskulint?

Maskulint sentrert som jeg er vil dette innlegget handle om maskulinitet og menn, men det vil være fult mulige å erstatte maskulinitet med femininitet og mann med kvinne, ingenting av det betyr noe uansett. (oj der hoppa jeg til konklusjonene, men tror de fleste vet jeg kommer til å konkludere med det uansett)

Om maskulinitet er noe alle kan ha, bedrive, gjøre, være og utrykke hvorfor skal man da skille på kvinner og menn? Det har seg slik at maskulinitet assosieres med menn. Menn må også gjøre noe som ses som maskulint for å bli forstått som menn. På grunnlag av dette vil jeg si at menn og maskulinitet henger sammen. At noe henger sammen gjør det ikke sant eller reelt. som kjent: en løgn som blir gjentatt mange nok ganger ender opp med å være sannheten.

Så når en person som lese som kvinne gjør, uttrykker, er maskulin så er det fordi hun gjør noe som vanligvis forbindes med menn. Om alle menn gikk i kjole ville ikke kjole blitt sett på som feminint, men maskulint. Dermed ville innholdet av ordet maskulint ha endret seg det samme ville grunnlaget for å kalle noen en mann gjøre. Dette igjen mener jeg fører til at maskulinitet til en hver tid bygger på en ideen om hva menn kollektiv gjør, eller også faktisk hva menn gjør. Men som sagt tidligere må man gjør noe maskulint for å i det hele tatt bli lest som mann. Så om en mann ikke uttrykker nok maskulinitet så vil han ikke bli lest som mann, men som kvinne. Dermed vil det han gjør, som kvinne, i stedet for danne grunnlaget for det vi anser som å være feminint. Om alle menn kollektivt sluttet å bli lest som menn fordi de ikke var maskuline nok til å bli lest som menn så ville verden bare bli snudd på hodet og menn ville kollektivt lagt grunnlaget for det vi anser som femininet og kvinner, ikke menn. Altså ville effekten av at menn sluttet med maskulinitet gjør at de sluttet å være menn og at de dermed ikke lenger kan forme hva som er maskulint. Dette vil jeg påstå av virker også den andre veien. Vi ender opp med et jævla fleksibelt og alltid foranderlig system der ord, leserammer og adferd henger sammen i gjensidig avhengighet. Mann uten maskulinitet gir ingen mening, men det gjør heller ikke kvinner, eller femininitet. 

Og til slutt, alle mennesker har altså flere sider og de gjør forskjellige ting, og om dette forstås som maskulint eller feminint vil ha noe å gjøre med hvem vi forstår som menn og kvinner, som igjen har noe å gjøre med hva vi leser som maskulinitet og femininitet, som igjen baserer seg på at noen «er» menn og andre kvinner. Jadda det går rundt i ring og dine egenskaper er ikke i seg selv hverken maskuline eller feminine, dette gjelder også egenskaper som innehas av kroppen din. Det er ikke slik at pikk=mann=maskulint. Pikk kunne like godt vært femi. Poenget er at du både er, og ikke er, er menneske med feminine og maskuline sider, på en og samme tid. 

Nå kan du velge om dette er frigjørende eller et fengsel…

Eit innlegg om legning og kjønn og slikt

Doktor Daniel

Det er ikkje so lengje sidan nordmenn byrja å akseptera det faktum at det eksisterer legningar. Iallfall delvis. Framleis er det mange som ikkje skjønar at å forelska seg er det same som å forelska seg, og at å forelska seg i Gard er same konsept uansett om det er Ane eller Aksel som oppdagar at han er ein flott fyr. At å «forstå» at nokon kan falla for ein fyr som Gard, ikkje burde vera vanskelegare når det er Aksel som gjer det enn når det er Ane som gjer det, og at det faktum at Aksel liker Gard, ikkje betyr at Aksel vil vera jenta hans. At legning ikkje styrer kjønn, men at det tvert om er namnet på kjønnet som styrer namnet på legninga. At eit kyss er eit kyss, og at det eine kysset ikkje bør vera meir provoserande enn det andre kysset. Dei som kan…

Vis opprinnelig innlegg 1 171 ord igjen

I dag er det flaut å være norsk

Jeg kommer faen ikke ut av noe «skap» for deg.

Livet som usynlig trans. 

Det er slik at folk antar en hel masse om andre mennesker hele tiden, en av de tingene vi antar om andre er at de er heterofile til det motsatte er bevist og at de er ciskjønna til det motsatt er bevist. Dette er en kjip trend som gjør at folk som er skeive må drive å komme ut av skap og fortelle dette «noe» om seg selv. Ikke fordi det nødvendigvis er et ønske om å fortelle noe som helst om seg selv, men fordi det er umulig å snakke fritt om seg selv uten å bryte med disse antagelsene om heterofilien og ciskjønna-heten, om man er ikke-hetero og/eller ikke ciskjønna.

Jeg er en åpen transmann, det betyr ikke at trans er en identitetsmarkør jeg drar frem i setning nummer to om meg selv når jeg møter nye mennesker. Mann er heller ikke noe jeg drar frem i settning nummer to, mann er bare noe du antar (i mitt tilfelle er det rett, cismann er også bare noe du antar, i mitt tilfelle feil) Å være åpen for meg betyr at jeg ikke orker å bruke et millisekund av energi på å overveie hvordan jeg sier ting eller hva jeg sier for å ikke «avsløre» min transstatus. Jeg vil leve og eksistere fritt uten å måtte tenker over slike ting som «ææ om jeg sier dette eller dette så forstår folk at jeg er trans, kanskje jeg skal si noe annet, eller bare komme ut»

Selv om dette er min tankegang så hender det at jeg blir tvunget til å velge, altså jeg kommer stadig opp i situasjoner der jeg står ovenfor et valg om å brøle til folk at jeg er trans, eller å la det være. Ja for det synes nemlig ikke på folk om de er trans eller cis, i alle fall kan man aldri være 100% og det er forøvrig ingen vits i å spekulere fordi det faen ikke er noe interessant. Noen folk er trans noen folk er cis. punktum. 

Jeg studerer kjønn, og når man studerer kjønn så hender det også at man diskuterer kjønn i sånne grupper med andre som studerer kjønn. Siden jeg ikke kjenner disse menneskene og heller ikke har hatt noen særlig inngående personlig kontakt med mange av dem så varierer det hvem som bare antar at jeg er en cismann og hvem som vet at jeg er en transmann. Det er også en selvfølge at de som veit jeg er trans ikke sier noe om det.

jeg vil bare forsikre meg om at du forstår at det ikke er mitt problem at andre antar at jeg er cis. Jeg har ikke meldeplikt, det er de som antar noe de ikke har noe som helst grunnlag for å anta. Jeg har nemlig ikke sagt noe som entydig kan tolkes i den retning at jeg er cis.

Så i disse settingen, med disse menneskene som diskuterer kjønn, hender det at trans blir et tema. Jeg tenker at det er et interessant fenomen for de av oss som er opptatt av såkalte essenser og debatter som født sånn/blitt sånn. Jeg mener at slike debatter er basert på et verdenssyn som ikke er logisk og som legitimerer kjønn (som kategorisk inndeling av mennesker) og forskjellsbehandling av de respektive kjønna kategoriene. Trans som fenomen kan derimot være en god innfallsvinkel for å forklare at kjønn faktisk er noe man gjøre, ikke en egenskap eller attributt som kroppen din innehar, eller som ligge der fra unnfangelsesøyeblikket. På samme måte som cis er det samme. 

Det som kommet tydeligst frem når det snakkes om trans rundt meg, og folk antar at jeg som «alle andre» er cis, er at folk bruker språket sitt på en måte som viser at deres grunnleggende forståelse av kjønn og holdning til transfolk er at vi, (altså transfolk) bytter kjønn, vi tar altså en kropp som er grunnleggende kjønna på en måte og kjønner denne kroppen på en annen måte ved å endre det ved en kropp som er kjønn. (for meg er dette uendelig problematisk) Videre kommer det tydelig frem at de fleste mener at ciskjønn er å herme etter ciskjønn og at ciskjønn er ekte kjønn. (både cis og trans er like lite ekte kjønn) Så er det noen som har fått med seg at de lever i Norge og at er her det en norm at man skal være aksepterende ovenfor minoritet (altså at man som tilhørende majoriteten, skal si at det er greit at minoriteten eksisterer for så snille er majoriteten nemlig) som dermed sier sånne ting som at folk faktisk er kvinne eller menn (om de har gjennomgått all tilgjengelig kjønnsbekreftende behandling) eller at de er synd på oss, eller at det ikke er vår skyld at vi er trans fordi vi ble født sånn. 

Jo takk sier jeg, takk for at du usynliggjøre meg, overser meg, bagatellisere meg, behandler meg som en kuriositet, som et objekt for filosofiske vendinger, som et eksempel på determinerene biologi og på alle andre måter snakker om meg, som om jeg ikke eksisterer, og at min hypotetiske eksistens (for den er bare hypotetisk i din verden) skal respekteres, slev om du ikke evner å se at det ligger noe grunnleggende ikke respekterende i å kreve, hevde, anta og forlange at jeg tilkjennegir meg, outer meg, forteller dette «noe» om meg selv for at mitt ståsted, mitt liv, min kropp, mitt kjønn, min verden faktisk skal få lov å bety noe, få være med i «oss» og ikke bare være «en annen»