Sitat

Bestmedbart

Endelig lever jeg sånn noenlunde opp til navnet på bloggen min. 3 år på testo og jeg har en liten bart. Hurra.

IMG_2521.JPG

Født i feil land

 

Mandag 25. august 2014 publiserte tv 2 et intervju med Ira Haraldsen under tittelen ”Transseksualisme: Dette går nordmenn gjennom når de skifter kjønn”. Ira Haraldsen er avdelingsleder ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Oslo universitetssykehus.  Haraldsen har ikke hatt for vane å takke ja til intervjuer med mindre de er i regi av HBRS.

Diagnose: God samfunnsborger

Det mest overraskende i intervjuet med Ira Haraldsen er hennes tolkning av diagnosekriteriene for transseksualisme. Norge følger International Classification of Diseases’ diagnosemanual, som er utarbeidet av Verdens Helseorganisasjon.

Diagnosen transseksualisme gir behandlingsrett i Norge. Det finnes også andre diagnoser innafor samme felt som i Norge ikke gir rett til behandling. For øvrig anses kriterier og inndeling av diagnosene for å være utdatert av mange fagfolk.

 

I teksten, både i sitatene til Ira Haraldsen og i faktaboksene er alle diagnosekriteriene gjengitt helt feil, og det framstår som det finnes mange kriterier i Norge som WHO ikke operere med. Ettersom Ira er den som skal ha den ytterste fagkompetansen på feltet i Norge er vi overrasket over at hun ikke har rettet på journalisten når hun har fått sitatsjekk. – eller kontaktet henne for å få det endret.

 

Diagnosekriteriene er følgende:

F64.0 – Transseksualisme

Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med det foretrukne kjønn, er vanlig. (hentet fra Helsedirektoratet.no, mine uthevninger)

 

Legg merke til formuleringen i første setning, nemlig at målet er å leve og bli akseptert som det kjønnet man oppfatter seg som. Dette er det eneste kriteriet som er entydig. I resten av teksten åpnes det for mer valgfrihet for de som skal gi eller få diagnosen: Det er VANLIG, men ikke obligatorisk, å ønske kirurgisk behandling ELLER hormonell behandling. Som de som arbeider med behandling av folk med diagnosen sikkert er klar over er det ikke slik at alle ønsker alt.

 

Det er allikevel ikke Haraldsens tolkning. I intervjuet kan vi nemlig lese at: ”Hun sier avdelingen må komme fram til at personen vil få en vesentlig bedre livskvalitet og blir en bedre samfunnsborger av behandlingen. – Å gjøre feil her får alvorlige konsekvenser. Vi kan ikke endre et kjønn tilbake, sier hun.”

 

Det stemmer ikke. Det er fullt mulig å endre mening om behandlingen man har fått. Har man for eksempel fått hormonell behandling i en periode er det fullt mulig å slutte med det. Det er heller ingen som ser dine indre organer til vanlig, så å ha fjernet et par av disse har også lite å si for hvordan du og resten av verden oppfatter deg.

 

Det som allikevel er mest bekymringsverdig er at Haraldsen uttaler at avdelingen tar en avgjørelse basert på om folk vil bli det hun kaller gode samfunnsborgere. Det å avgjøre hva som er en god eller dårlig samfunnsborger er ikke en del av pensum for verken leger, psykologer eller sykepleiere så vidt meg bekjent. I Norge pleier vi også å gi helsehjelp til alle som trenger det, uavhengig av om de er ”gode samfunnsborgere”. Det kalles en velferdsstat.

 

 

Hvor sitter kjønnet?

”– Det er satt av et år til utredning, et år til hormonbehandling og minst et år til før operasjon. Det raskeste vi kan skifte et kjønn på er tre år, men det skjer sjeldent så raskt, sier Haraldsen. ” Dette er enda et sitat fra avdelingslederen på norsk behandlingstjeneste for transseksualisme fra det samme intervjuet.

 

Men hva vil det egentlig si å ”skifte et kjønn?” I følge de internasjonale diagnosekriteriene har vi nettopp lest at ikke alle med denne diagnosen trenger samme type behandling. Hovedpoenget er at folk skal leve som, og oppleve å bli forstått som det kjønnet de er. I følge Ira Haraldsen derimot, må folk fjerne reproduktive organer for å ”skifte kjønnet sitt”.

 

Mange kvinner har fjernet eggstokker og livmor på grunn av for eksempel kreft. Kan du se det på dem? Har de skiftet kjønn? Nei. Kjønn er noe annet enn summen av organer. Jeg er en mann og alle jeg møter forstår meg som en mann. Jeg har diagnosen F64.0 transseksualisme (har fått den av Haraldsen), men jeg har ikke tatt en eneste operasjon. Betyr det at jeg ikke har ”skiftet et kjønn”? Eller betyr det kanskje at jeg har oppnådd det jeg ønsket meg, nemlig å leve som mann? Å leve som mann hadde ikke blitt enklere eller vanskeligere av å fjerne indre organer. De som ønsker å fjerne reproduktive organer må selvfølgelig få gjøre det – det er viktig for mange. Poenget er at det ikke skal være et krav for å få behandling eller kunne endre juridisk kjønn. Men slik er det dessverre i Norge i dag.

 

Jeg har aldri sagt at jeg er født/fanget i feil/noen andre sin -kropp. Jeg har ikke et langvarig ønske om å ta eggstokkene ut av kroppen. Ser heller ikke på det å gjøre kirurgiske inngrep på kjønnsorganene som eneste utvei for at jeg skal få et bedre liv. Og dette bør heller ikke være kriterier for å få hjelp.

 

Ira Haraldsen sier også følgende “Det er en stor diskusjon om kjønnsdysfori skal ligge under somatisk eller psykisk helse, for det finnes jo ikke én psyke og én kropp – de henger jo sammen.” Til dette har jeg to ting å melde, nei det er ikke en stor diskusjon, det er stort sett avgjort at den skal ut av psykiatrien og forresten burde det vært mere fokus på at det nå bli en diagnose for ALLE, slik at det ikke lenger er mulig for Haraldsen å ekskludere 75% av de som trenger hjelp.

Og så kommer det store spørsmålet, om det er mulig å være født inn i feil kropp, eller å være fanget inne i en kropp, da må det jo være et skille mellom “én psyke” og “én kropp” ? Jeg bare spør..

 

 

Mot normalt

Det er et gjennomgående premiss i teksten om at folk skal ”normaliseres” – få en diagnose, få all tilgjengelig behandling, og komme ut som ”gode samfunnsborgere” i den andre enden. Men hva som er ”normalt” er irrelevant. Behandlingen for denne diagnosen skal føre til at folk kan leve gode liv. I et fritt land har folk heldigvis lov til å bestemme selv hva et godt liv er for dem. Om det betyr hormonell behandling, stemmetrening eller brystimplantater – eller kirurgi bør være opp til hver enkelt. De fleste vet selv best hva som vil gi dem et godt liv.

 

I følge Haraldsen er det ikke slik. Avdelingen setter kriteriene for hva som skaper en god samfunnsborger med et godt liv, og de som ikke passer inn i deres modell får ikke behandling. Konsekvensene av det kan være umenneskelige.

 

Gjennom min jobb som rådgiver på kjønnsmangfold i LLH snakker jeg med mange som har blitt avvist, som har fått dårlig eller feil behandling, eller som rett og slett bare har blitt behandlet som dritt. Her er noen av opplevelsene jeg har fått høre om: Å bli tiltalt med feil navn og pronomen av ansatte ved avdelingen. Å få beskjed om at man har på seg ”for trang og femi bukse”. Å legge seg på operasjonsbordet for en operasjon av brystkasa og våkne opp uten eggstokker og livmor! Å få høre at ”det er meget spesielt og uvanlig å ikke ha et ønske om å bli kastrert”. Å få høre at den enkleste overlevelsesmetoden er å tenke på seg selv som funksjonsnedsatt. Å få beskjed om å forsøke å ligge med folk du ikke føler deg seksuelt tiltrukket av for å ”teste det ut”. Å bli spurt om du har sex som en mann. Eller å være under utredning for diagnosen i 10 år, for så å bli avvist.

 

Dette kan vi ikke se på som normalt i norsk helsevesen. Det må sies å være unormalt å ha ETT nasjonalt behandlingstilbud med få ansatte, som bruker ”normalt tre til åtte år på å skifte et kjønn”. Det må også sies å være unormalt å avvise over 50 % av dem som søker behandling, og at den største bekymringen er at for mange får behandling. Det er i alle fall helt unormalt i land vi liker å sammenligne oss med.

Bilde

Blogg er og blir blogg

luca-12 luca-19 luca-4Blogg er og blir blogg

Camilla Andersen

Hen-en fest for alle

Språkrådet har lagd en temmelig lang og utfyllende veileding når det kommer til bruk at kjønnede ord og pronomen.

De glemte det beste og mest opplagte rådet av alle

Jeg tenker at dette tydelig viser at hvordan vi bruker språk er viktig også når det kommer til kjønn. 

Språkrådet opererer med to kategorier kjønn, det ene kaller de grammatisk kjønn og det andre kaller de naturlig kjønn. Jeg tolker her at naturlig kjønn baserer seg på hvorvidt noen er mann eller dame. Det ligger altså en tatt for-gitt-het i at alle er enten mann eller damer og at dette er konstant for folk over tid og sted. I tillegg ligger det en antagelse om at alle til en hver tid antar rett kjønn på personer rundt seg. Dette gir jo liten plass til mennesker med ikke-binære kjønnsidentiteter, folk med vekslende binære kjønnsidentitet, folk som har endret kjønnsuttrykk, kjønnsrolle eller identitet og mennesker som på andre måter er ikke-kjønnsnormative. 

Det er tydeligvis viktig å fremme likestilling og å behandle folk med respekt når vi bruker språket. Om dette ikke var viktig ville vi ikke hatt et veileding i hvordan vi skal bruke språket på en måte som fremmer likestilling og respekt for individet. Det er bare 

Jeg vil gi masse ros til språkrådet for denne veiledningen. De har fått med mange viktige punkter som de argumenterer for på en god måte. Jeg nevner for eksempel følgende punkt som presiserer at man burde reflektere over hva man sier, og hva man implisitt sier når man velger enkelte språklige vendinger.

  • «Unngå å bruke adjektiva kvinneleg og mannleg ved yrkesnemningar når det ikkje er grunn til det: «kvinneleg tannlege» — «mannleg sjukepleiar». Slik ordbruk kan gje inntrykk av at det «normale» er at tannlegar er menn og sjukepleiarar kvinner.»

Andre gode tips de gir for å «avsløre» om du er normativ i din språkbruk er å bytte ut «kvinnelige» betegnelser i en setning med «mannlige» og omvendt for å se om du faktisk ville sagt det samme om både menn og kvinner. I eksemplet under er det sikkert mange som vil si seg enig i at informasjonen som gir ikke er relevant og at den som oftest bare ville blitt gitt i en sammenheng der den omtalte personen er kvinne. 

  • Den nye direktøren, som er firebarnsmor, har innført nye prosedyrar.
    Den nye direktøren, som er firebarnsfar, har innført nye prosedyrar.

 

så kommer vi til den mer problematiske delen. Les avsnittet under og kom på en bedre løsning og finn 5 feil:

Pronomen — ho og han

Naturleg kjønn

  • Når vi snakkar om eit bestemt menneske, bruker vi vanlegvis pronomen i samsvar med det naturlege kjønnet. Då kan det bli motsetning mellom det naturlege og det grammatiske kjønnet:

    Har du sett postbodet? Ja, ho kom for ein halvtime sidan.
    Statsministeren sa at han ville sjå nærare på saka.
    Nattevakta sa at han hadde gått runden.
    Fylkesmannen, kvar reiser ho i dag?
     

  • Når det er opplagt at ein berre snakkar om det eine kjønnet, retter òg pronomenet seg etter naturleg kjønn, ikkje etter grammatisk kjønn:

    Fødsel gir en arbeidstaker rett til tjenestefri med full lønn i 42 uker (eventuelt 80 % lønn i 52 uker) ved nedkomst, dersom hun har tjeneste 6 av de siste 10 måneder. (Hovedtariffavtale i staten 1996—98. Fellesbestemmelsene § 19 pkt. 1)

Så her er altså det naturlige kjønnet tatt for gitt, og det er tatt for gitt at det bare finnes to. I tillegg velger man å trekke frem et eksempel der man tar det for gitt at det bare er kvinner som kan føde barn. I Norge idag er det sant at bare juridiske kvinner kan føde barn (langt fra alle juridiske kvinner kan føde barn) Dette skyldes at for å føde barn må man ha livmor og i mange tilfeller eggstokker. I Norge vil de fleste som tildeles kjønnet kvinne ved fødsel være utstyrt med livmor og eggstokker, de som endrer juridisk kjønn til kvinne kan ikke føde barn, og de som endrer til juridisk kjønn mann kan ikke føde barn fordi kravet for å endre juridisk kjønn er at man må være KASTRERT. Dette er menneskerettighetsstridig og er en praksis jeg forventer at opphører temmelig rakst. I det denne praksisen opphører vil vi kunne få juridiske menn som føder barn. Dermed blir avsnittet over meningsløst. I tillegg er det slik at for eksempel menn som meg, altså menn med kvinne som juridisk kjønn, kan føde barn (fortsatt ikke alle, men noen). Jeg synes ikke det er opplagt at jeg skal omtale som «hun» Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er meget respektløst all den tid jeg ikke er kvinne. 

Videre i sin utredning over kjønn i språket påpeker språkrådet at vi står ovenfor et problem når vi skal velge pronomen, men egentlig ikke omtaler en bestemt personer. Det har vært en lag tradisjon for å si «han» når man egentlig prøver å være kjønnsnøytral. Dette fremmer ikke likestilling all den tid det da altså tas for gitt at det offentlige rom eksisterer for og av menn. Dette problemet påpeker språkrådet, men løsningen deres er ytterst problematisk. De foreslår å «bytte på» hva man bruker, De kommer også med en del andre mer eller mindre gode og mer eller mindre kompliserte løsninger. Det de velger å overse er det flotte pronomenet hen. Et pronomen som ville løst alle problemene de peker på.

Hen, en fest for alle!

Hen er et pronomen som ikke sier noe om kjønnet til folk, det bare refererer til et menneske. Det fremmer likestilling. Det er kjønnsnøytralt. Det er også et pronomen som skaper bevissthet rundt det faktum at ikke alle er enten kvinner eller menn, og at ikke alle er enten kvinner eller menn hele tia. Hen er et pronomen som rommer alle kjønn og alt kjønnsmangfoldet som finnes i verden. Hen er et ord du kan bruke om alle mennesker uten å anta noe om deres kjønn, dette gjelder både for personer du faktisk har sett og personer du ikke har sett. Tenk over hvilket pronomen du bruker til å referere til føreren av en bil. Du sier sikker «han» fordi du tenker at bare menn kan kjøre bil? Nei det tenker du jo ikke, alle kan kjøre bil. transmenn, cismenn, transkvinner, ciskvinner, transpersoner, ikke-binære folk, ikke-kjønnsnormative folk, folk kan rett og slett kjøre bil og de kan alle kalles hen. Og om noen foretrekker et annet pronomen kan de fortelle deg det og så skal du selvfølgelig respektere det, men så lenge du ikke veit er det flott å ikke anta.

Jeg levde store deler av mitt liv med å bli omtalt som «hun». Hver jævla gang noen sa «hun» døde jeg litt inni meg. Tenk over hva jeg har måttet gjøre for at folk skal respektere mitt foretrukne pronomen. Bare tenk litt på det.

HEN en fest for alle!!

 

 

 

 

Bilde

Luca

Luca

Foto: Camilla Andersen