Født i feil land

 

Mandag 25. august 2014 publiserte tv 2 et intervju med Ira Haraldsen under tittelen ”Transseksualisme: Dette går nordmenn gjennom når de skifter kjønn”. Ira Haraldsen er avdelingsleder ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Oslo universitetssykehus.  Haraldsen har ikke hatt for vane å takke ja til intervjuer med mindre de er i regi av HBRS.

Diagnose: God samfunnsborger

Det mest overraskende i intervjuet med Ira Haraldsen er hennes tolkning av diagnosekriteriene for transseksualisme. Norge følger International Classification of Diseases’ diagnosemanual, som er utarbeidet av Verdens Helseorganisasjon.

Diagnosen transseksualisme gir behandlingsrett i Norge. Det finnes også andre diagnoser innafor samme felt som i Norge ikke gir rett til behandling. For øvrig anses kriterier og inndeling av diagnosene for å være utdatert av mange fagfolk.

 

I teksten, både i sitatene til Ira Haraldsen og i faktaboksene er alle diagnosekriteriene gjengitt helt feil, og det framstår som det finnes mange kriterier i Norge som WHO ikke operere med. Ettersom Ira er den som skal ha den ytterste fagkompetansen på feltet i Norge er vi overrasket over at hun ikke har rettet på journalisten når hun har fått sitatsjekk. – eller kontaktet henne for å få det endret.

 

Diagnosekriteriene er følgende:

F64.0 – Transseksualisme

Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med det foretrukne kjønn, er vanlig. (hentet fra Helsedirektoratet.no, mine uthevninger)

 

Legg merke til formuleringen i første setning, nemlig at målet er å leve og bli akseptert som det kjønnet man oppfatter seg som. Dette er det eneste kriteriet som er entydig. I resten av teksten åpnes det for mer valgfrihet for de som skal gi eller få diagnosen: Det er VANLIG, men ikke obligatorisk, å ønske kirurgisk behandling ELLER hormonell behandling. Som de som arbeider med behandling av folk med diagnosen sikkert er klar over er det ikke slik at alle ønsker alt.

 

Det er allikevel ikke Haraldsens tolkning. I intervjuet kan vi nemlig lese at: ”Hun sier avdelingen må komme fram til at personen vil få en vesentlig bedre livskvalitet og blir en bedre samfunnsborger av behandlingen. – Å gjøre feil her får alvorlige konsekvenser. Vi kan ikke endre et kjønn tilbake, sier hun.”

 

Det stemmer ikke. Det er fullt mulig å endre mening om behandlingen man har fått. Har man for eksempel fått hormonell behandling i en periode er det fullt mulig å slutte med det. Det er heller ingen som ser dine indre organer til vanlig, så å ha fjernet et par av disse har også lite å si for hvordan du og resten av verden oppfatter deg.

 

Det som allikevel er mest bekymringsverdig er at Haraldsen uttaler at avdelingen tar en avgjørelse basert på om folk vil bli det hun kaller gode samfunnsborgere. Det å avgjøre hva som er en god eller dårlig samfunnsborger er ikke en del av pensum for verken leger, psykologer eller sykepleiere så vidt meg bekjent. I Norge pleier vi også å gi helsehjelp til alle som trenger det, uavhengig av om de er ”gode samfunnsborgere”. Det kalles en velferdsstat.

 

 

Hvor sitter kjønnet?

”– Det er satt av et år til utredning, et år til hormonbehandling og minst et år til før operasjon. Det raskeste vi kan skifte et kjønn på er tre år, men det skjer sjeldent så raskt, sier Haraldsen. ” Dette er enda et sitat fra avdelingslederen på norsk behandlingstjeneste for transseksualisme fra det samme intervjuet.

 

Men hva vil det egentlig si å ”skifte et kjønn?” I følge de internasjonale diagnosekriteriene har vi nettopp lest at ikke alle med denne diagnosen trenger samme type behandling. Hovedpoenget er at folk skal leve som, og oppleve å bli forstått som det kjønnet de er. I følge Ira Haraldsen derimot, må folk fjerne reproduktive organer for å ”skifte kjønnet sitt”.

 

Mange kvinner har fjernet eggstokker og livmor på grunn av for eksempel kreft. Kan du se det på dem? Har de skiftet kjønn? Nei. Kjønn er noe annet enn summen av organer. Jeg er en mann og alle jeg møter forstår meg som en mann. Jeg har diagnosen F64.0 transseksualisme (har fått den av Haraldsen), men jeg har ikke tatt en eneste operasjon. Betyr det at jeg ikke har ”skiftet et kjønn”? Eller betyr det kanskje at jeg har oppnådd det jeg ønsket meg, nemlig å leve som mann? Å leve som mann hadde ikke blitt enklere eller vanskeligere av å fjerne indre organer. De som ønsker å fjerne reproduktive organer må selvfølgelig få gjøre det – det er viktig for mange. Poenget er at det ikke skal være et krav for å få behandling eller kunne endre juridisk kjønn. Men slik er det dessverre i Norge i dag.

 

Jeg har aldri sagt at jeg er født/fanget i feil/noen andre sin -kropp. Jeg har ikke et langvarig ønske om å ta eggstokkene ut av kroppen. Ser heller ikke på det å gjøre kirurgiske inngrep på kjønnsorganene som eneste utvei for at jeg skal få et bedre liv. Og dette bør heller ikke være kriterier for å få hjelp.

 

Ira Haraldsen sier også følgende “Det er en stor diskusjon om kjønnsdysfori skal ligge under somatisk eller psykisk helse, for det finnes jo ikke én psyke og én kropp – de henger jo sammen.” Til dette har jeg to ting å melde, nei det er ikke en stor diskusjon, det er stort sett avgjort at den skal ut av psykiatrien og forresten burde det vært mere fokus på at det nå bli en diagnose for ALLE, slik at det ikke lenger er mulig for Haraldsen å ekskludere 75% av de som trenger hjelp.

Og så kommer det store spørsmålet, om det er mulig å være født inn i feil kropp, eller å være fanget inne i en kropp, da må det jo være et skille mellom “én psyke” og “én kropp” ? Jeg bare spør..

 

 

Mot normalt

Det er et gjennomgående premiss i teksten om at folk skal ”normaliseres” – få en diagnose, få all tilgjengelig behandling, og komme ut som ”gode samfunnsborgere” i den andre enden. Men hva som er ”normalt” er irrelevant. Behandlingen for denne diagnosen skal føre til at folk kan leve gode liv. I et fritt land har folk heldigvis lov til å bestemme selv hva et godt liv er for dem. Om det betyr hormonell behandling, stemmetrening eller brystimplantater – eller kirurgi bør være opp til hver enkelt. De fleste vet selv best hva som vil gi dem et godt liv.

 

I følge Haraldsen er det ikke slik. Avdelingen setter kriteriene for hva som skaper en god samfunnsborger med et godt liv, og de som ikke passer inn i deres modell får ikke behandling. Konsekvensene av det kan være umenneskelige.

 

Gjennom min jobb som rådgiver på kjønnsmangfold i LLH snakker jeg med mange som har blitt avvist, som har fått dårlig eller feil behandling, eller som rett og slett bare har blitt behandlet som dritt. Her er noen av opplevelsene jeg har fått høre om: Å bli tiltalt med feil navn og pronomen av ansatte ved avdelingen. Å få beskjed om at man har på seg ”for trang og femi bukse”. Å legge seg på operasjonsbordet for en operasjon av brystkasa og våkne opp uten eggstokker og livmor! Å få høre at ”det er meget spesielt og uvanlig å ikke ha et ønske om å bli kastrert”. Å få høre at den enkleste overlevelsesmetoden er å tenke på seg selv som funksjonsnedsatt. Å få beskjed om å forsøke å ligge med folk du ikke føler deg seksuelt tiltrukket av for å ”teste det ut”. Å bli spurt om du har sex som en mann. Eller å være under utredning for diagnosen i 10 år, for så å bli avvist.

 

Dette kan vi ikke se på som normalt i norsk helsevesen. Det må sies å være unormalt å ha ETT nasjonalt behandlingstilbud med få ansatte, som bruker ”normalt tre til åtte år på å skifte et kjønn”. Det må også sies å være unormalt å avvise over 50 % av dem som søker behandling, og at den største bekymringen er at for mange får behandling. Det er i alle fall helt unormalt i land vi liker å sammenligne oss med.

Bilde

Blogg er og blir blogg

luca-12 luca-19 luca-4Blogg er og blir blogg

Camilla Andersen

Hen-en fest for alle

Språkrådet har lagd en temmelig lang og utfyllende veileding når det kommer til bruk at kjønnede ord og pronomen.

De glemte det beste og mest opplagte rådet av alle

Jeg tenker at dette tydelig viser at hvordan vi bruker språk er viktig også når det kommer til kjønn. 

Språkrådet opererer med to kategorier kjønn, det ene kaller de grammatisk kjønn og det andre kaller de naturlig kjønn. Jeg tolker her at naturlig kjønn baserer seg på hvorvidt noen er mann eller dame. Det ligger altså en tatt for-gitt-het i at alle er enten mann eller damer og at dette er konstant for folk over tid og sted. I tillegg ligger det en antagelse om at alle til en hver tid antar rett kjønn på personer rundt seg. Dette gir jo liten plass til mennesker med ikke-binære kjønnsidentiteter, folk med vekslende binære kjønnsidentitet, folk som har endret kjønnsuttrykk, kjønnsrolle eller identitet og mennesker som på andre måter er ikke-kjønnsnormative. 

Det er tydeligvis viktig å fremme likestilling og å behandle folk med respekt når vi bruker språket. Om dette ikke var viktig ville vi ikke hatt et veileding i hvordan vi skal bruke språket på en måte som fremmer likestilling og respekt for individet. Det er bare 

Jeg vil gi masse ros til språkrådet for denne veiledningen. De har fått med mange viktige punkter som de argumenterer for på en god måte. Jeg nevner for eksempel følgende punkt som presiserer at man burde reflektere over hva man sier, og hva man implisitt sier når man velger enkelte språklige vendinger.

  • «Unngå å bruke adjektiva kvinneleg og mannleg ved yrkesnemningar når det ikkje er grunn til det: «kvinneleg tannlege» — «mannleg sjukepleiar». Slik ordbruk kan gje inntrykk av at det «normale» er at tannlegar er menn og sjukepleiarar kvinner.»

Andre gode tips de gir for å «avsløre» om du er normativ i din språkbruk er å bytte ut «kvinnelige» betegnelser i en setning med «mannlige» og omvendt for å se om du faktisk ville sagt det samme om både menn og kvinner. I eksemplet under er det sikkert mange som vil si seg enig i at informasjonen som gir ikke er relevant og at den som oftest bare ville blitt gitt i en sammenheng der den omtalte personen er kvinne. 

  • Den nye direktøren, som er firebarnsmor, har innført nye prosedyrar.
    Den nye direktøren, som er firebarnsfar, har innført nye prosedyrar.

 

så kommer vi til den mer problematiske delen. Les avsnittet under og kom på en bedre løsning og finn 5 feil:

Pronomen — ho og han

Naturleg kjønn

  • Når vi snakkar om eit bestemt menneske, bruker vi vanlegvis pronomen i samsvar med det naturlege kjønnet. Då kan det bli motsetning mellom det naturlege og det grammatiske kjønnet:

    Har du sett postbodet? Ja, ho kom for ein halvtime sidan.
    Statsministeren sa at han ville sjå nærare på saka.
    Nattevakta sa at han hadde gått runden.
    Fylkesmannen, kvar reiser ho i dag?
     

  • Når det er opplagt at ein berre snakkar om det eine kjønnet, retter òg pronomenet seg etter naturleg kjønn, ikkje etter grammatisk kjønn:

    Fødsel gir en arbeidstaker rett til tjenestefri med full lønn i 42 uker (eventuelt 80 % lønn i 52 uker) ved nedkomst, dersom hun har tjeneste 6 av de siste 10 måneder. (Hovedtariffavtale i staten 1996—98. Fellesbestemmelsene § 19 pkt. 1)

Så her er altså det naturlige kjønnet tatt for gitt, og det er tatt for gitt at det bare finnes to. I tillegg velger man å trekke frem et eksempel der man tar det for gitt at det bare er kvinner som kan føde barn. I Norge idag er det sant at bare juridiske kvinner kan føde barn (langt fra alle juridiske kvinner kan føde barn) Dette skyldes at for å føde barn må man ha livmor og i mange tilfeller eggstokker. I Norge vil de fleste som tildeles kjønnet kvinne ved fødsel være utstyrt med livmor og eggstokker, de som endrer juridisk kjønn til kvinne kan ikke føde barn, og de som endrer til juridisk kjønn mann kan ikke føde barn fordi kravet for å endre juridisk kjønn er at man må være KASTRERT. Dette er menneskerettighetsstridig og er en praksis jeg forventer at opphører temmelig rakst. I det denne praksisen opphører vil vi kunne få juridiske menn som føder barn. Dermed blir avsnittet over meningsløst. I tillegg er det slik at for eksempel menn som meg, altså menn med kvinne som juridisk kjønn, kan føde barn (fortsatt ikke alle, men noen). Jeg synes ikke det er opplagt at jeg skal omtale som «hun» Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er meget respektløst all den tid jeg ikke er kvinne. 

Videre i sin utredning over kjønn i språket påpeker språkrådet at vi står ovenfor et problem når vi skal velge pronomen, men egentlig ikke omtaler en bestemt personer. Det har vært en lag tradisjon for å si «han» når man egentlig prøver å være kjønnsnøytral. Dette fremmer ikke likestilling all den tid det da altså tas for gitt at det offentlige rom eksisterer for og av menn. Dette problemet påpeker språkrådet, men løsningen deres er ytterst problematisk. De foreslår å «bytte på» hva man bruker, De kommer også med en del andre mer eller mindre gode og mer eller mindre kompliserte løsninger. Det de velger å overse er det flotte pronomenet hen. Et pronomen som ville løst alle problemene de peker på.

Hen, en fest for alle!

Hen er et pronomen som ikke sier noe om kjønnet til folk, det bare refererer til et menneske. Det fremmer likestilling. Det er kjønnsnøytralt. Det er også et pronomen som skaper bevissthet rundt det faktum at ikke alle er enten kvinner eller menn, og at ikke alle er enten kvinner eller menn hele tia. Hen er et pronomen som rommer alle kjønn og alt kjønnsmangfoldet som finnes i verden. Hen er et ord du kan bruke om alle mennesker uten å anta noe om deres kjønn, dette gjelder både for personer du faktisk har sett og personer du ikke har sett. Tenk over hvilket pronomen du bruker til å referere til føreren av en bil. Du sier sikker «han» fordi du tenker at bare menn kan kjøre bil? Nei det tenker du jo ikke, alle kan kjøre bil. transmenn, cismenn, transkvinner, ciskvinner, transpersoner, ikke-binære folk, ikke-kjønnsnormative folk, folk kan rett og slett kjøre bil og de kan alle kalles hen. Og om noen foretrekker et annet pronomen kan de fortelle deg det og så skal du selvfølgelig respektere det, men så lenge du ikke veit er det flott å ikke anta.

Jeg levde store deler av mitt liv med å bli omtalt som «hun». Hver jævla gang noen sa «hun» døde jeg litt inni meg. Tenk over hva jeg har måttet gjøre for at folk skal respektere mitt foretrukne pronomen. Bare tenk litt på det.

HEN en fest for alle!!

 

 

 

 

Bilde

Luca

Luca

Foto: Camilla Andersen

Kjønnsmangfold

Hvor i helvete ble det av mangfoldet?

Jeg føler jeg tilhører et samfunn der mangfold i alle former og variasjoner feires, eller i det minste annerkjennes.

Når det kommer til kjønnsmangfold er det ingen synlighet, ingen annerkjennelse og nesten null fokus fra storsamfunnet.

Kjønnsmangfold en kort og grei innføring:

Den rådende forestillingen i samfunnet er at det finne kvinner og menn. Kvinner er de med fitte og menn er de som har kuk. Så vi tror altså at befolkningen kan deles i to like store deler. I tillegg til dette har vi noen akser vi kaller femininitet og maskulinitet i vår verden. Det er slik at menn er forventet å være maskuline og kvinner er forventet å være feminine.

Nå skal jeg ødelegge dette for dere. Vi starter helt ved roten av det alle tenker er grunnlaget for kjønn, nemlig kroppen. Innen medisinen finnes det en lang rekke aspekter ved en kropp som leger kaller for kjønnstrekk, her under hører indre og ytre kjønnsorganer, hormoner, kromosomer og en lang rekke andre ting. Her tenker vi oss at alle kropper innehar en av to muligheter på hvert av disse kroppslige trekkene og at disse igjen henger sammen, altså om en person har penis vil dette være lett å se, videre vil dette mennesker ha XY kromosmer, testikler, prostata og produsere testosteron i en stadig økende mengde, i puberteten vil dette føre til at dette mennesket produserer sædceller og kan formere seg, i tillegg må dette mennesket gå igjennom stemmeskiftet, bli høy, få skjegg, hår på kroppen, høy sexdrift, og i alle fall ikke gjøre ting som å utvikle bryster eller andre ting som går på tvers av dette skjemaet.

Så kan jeg fortelle deg at dette ikke er tilfellet for svært mange av oss. Om vi faktisk gjennomtesta hele befolkingen ville man sett at kropper kommer i utrolig mange varianter når det kommer til såkalte kjønns trekk. Dermed kan vi ikke dele kropper inn i kategoriene kvinne og mann uten å miste en hel haug med folk, alternativet er å miste kategoriene helt (jeg stemmer for den siste)

For mange mennesker som strengt tatt ikke plasseres i disse kategoriene vil dette aldri være noe de selv eller omverdenen oppdager. Altså går det masse mennesker rundt deg som «ikke egentlig» er menn eller damer. Skummelt ja? En verden full av freaks. haha! Nei det er ikke skummelt, det er mangfold. Et mangfold vi overser, ikke vil se, fornekter, undertrykker og temmelig mange ganger korrigere. Ja for det har seg slik at om unger blir født med kropper som ikke passer legene beskrivelse av naturen (ja for det er ikke naturen som får bestemme her, det er det vi som samfunn som gjør) så korrigerer man kroppene deres uten at dette har noen som helst medisinsk hensikt. (for noen mennesker kan det ha det, men da sikter man seg altså ikke inn på å bekrefte legenes forstilling om kjønn, man fokuserer på kroppslige funksjoner mennesker helst burde ha, som for eksempel evnen til å pisse)

Dermed finnes det ikke to utgaver av menneskekropper som kan deles inn i to.

Så vil jeg at dere skal tenke på ordet «mann» Tenker du på noe som helst annet enn evnen til å lage sæd? Ja det gjør du, du kan komme på et hav av forventinger til hva en mann er, hva en mann sier, hva en mann skal like å gjøre, hvordan menn snakker. Du tenker for eksempel at en mann skal kalles «han» og om han reproduserer skal han kalles pappa. Altså, det hører et hav av forventninger til ordet «mann» som går langt utover å beskrive antagelsen om produksjon av sæd. Og så annerkjenner vi på samme tid at en mann kan være mann uten å produsere sæd- Så hva står du igjen med? Ja en mann kan være hva som helst, og de fleste folk som er for likestilling mener at menn skal få lov å gjøre det de vil også, for eksempel være såkalt feminine, eller bare ikke kalle seg menn i det hele tatt. De samme gjelder da for de såkalte kvinnene

En artig forventing som baserer seg på denne ideen om to typer kropper er at de med en type kropp skal like å få orgasmer/gi orgasmer til de med «motsatt» type kropp. Ja så kommer folk trekkende med argumenta om reproduksjon og evolusjon. Ja da svarer jeg først lett at det å være kåt og å like og ha orgasmer ikke har noen sammenheng med reproduksjon. Det er derimot sant at de av oss som opp igjennom tiden har vært mye kåte har hatt mye sex og noen typer sex blir det barn av og disse barna har fått gener for å være kåte og noen har da igjen hatt denne sexen som fører til barn. Evolusjonen er ikke en kraft med mening og mål, det er en tilfeldig fordeling av gener der noen føres videre til neste generasjon og andre ikke. Dette fikser evolusjonen selv og vi mennesker trenger ikke gripe in i dette (det var her for eksempel nazistene gjorde en fatal feil) Er et menneske ikke i sand til å overleve eller ikke i stand til å få barn, eller ikke vil reprodusere (mange som foretrekker å ha sex med folk de ikke kan reprodusere med får barn, men det veit du jo. Mange som ikke kan reprodusre har sex, også av den såkalt heterofile typen) så fører de ikke genene sine videre, så enklet er det.

Tenker du at en infertil kvinne er mindre verdt enn en fertil kvinne? Tenker du at de som får 16 barn er verdt 16ganger så mye som en som får 1 barn, mens de som ikke får barn ikke er noe verdt i det hele tatt? Nei det gjør du heller ikke. Føler du det er din oppgave å behandle dårlige, kastrere, drepe, forfølge eller være kjipe med de av oss som ikke får mange barn? Nei stemmer det fordi alle mennesker er like mye verdt i det livet de lever samme om de fører sine gener videre eller ikke. På samme måte som mennesket ikke er gud (og det heller ikke finnes en gud) er ikke mennesket evolusjonen. Evolusjonen skjer av seg selv den og vi har ingen rett til å skulle si at noe er mer verdt eller ikke fortjener livets rett på grunn det hva vi «tror» er evolusjonens «Mål». Den har intet mål.

Så kan vi dra inn transfolka, ja oss, vi som har en kropp som kanskje passer inn i en leges skjema, men som definitivt ikke passer inn i samfunnet skjema for denne kroppen, vi som ikke liker at kroppene våre skal assosieres med masse tull når det kommer til språk, roller, forventinger og adferd. Noen av oss har behov for å endre våre kropper for at de skal utrykke noe annet ovenfor samfunnet, eller overfor oss selv enn det folk forventa i utgangspunktet. Dette er helt legitimt, for det finnes nemlig ingen måte og ikke forholde seg til disse forventingene på. Det er like legitimt for en mann med penis å «claime» kategorien mann som det er for en mann uten penis å «claime» den samme. Det er ikke slik at mann er forbehold de med penis, som jeg tidligere viste. Alle mennesker som fødes kalles enten jenter eller gutter, dette tvinges barn til å forholde seg til. Vi må gjennom hele livet forholde oss til og orientere ut ifra disse kategoriene og forventingene. Dette er noe vi alle på en eller annen måte tilpasser oss eller nekter å tilpasse oss. Dette gjelder alle, ikke bare de som er trans.

Så kan vi dra inn det elementet der vi alle veit at roller for kjønn har endra seg over tid og er forskjellige fra sted til sted. En mann i Norge anno 1880 er, gjør, tneker, ser ikke ut som en mann anno 2014. Roller for kjønn er egentlig det vi kaller femininitet og maskulinitet, og dermed er disse begrepene like foranderlige over tid. Men det er en ting som er viktig at man kommer på, for at en person skal bli gjenkjent som det kulturelle begrepet mann må han udøve en viss form for maskulinitet (ellers blir ikke dette mennesket forstått som mann, men han trenger definitivt ikke å ha penis for å bli forstått om mann) på samme tid må de som leses som menn gjøre et eller annen maskulint fra ti til annen for at vi skal beholde en forstilling om hva menn er og om hva maskulinitet er. Altså er disse begrepene helt avhengige av hverandre, på samme tid som de lik så godt ikke hadde trengt å eksistere.

I vårt samfunn mener vi at alle skal få frihet til å gjøre det de vil (så lenge de ikke skade andre) VI mener det er greit om menn er omsorgsfulle mens kvinner e ledere. Om du følger den tanken helt ut er det opplagt at en såkalt «mann» også burde få slippe å kalle seg mann, ligge med damer, ha på bukse hver dag, gro skjegg.

Det finnes altså et enormt mangfold av kropper, et mangfold av måter å plasseres seg slev i verden på, et mangfold av måter å oppføre seg på.

Dette mangfoldet overser vi og fordømmer vi. Vi presser mennesker inn i kategorier, vi fordømmer de som overskrider kategoriene med og for eksempel korrigere kroppene deres, sanksjonere dem gjennom å kalle den homo, femi, macho, butch eller voldta dem, slå dem, fengsle dem, gi de diagnoser, kastrere dem, holde de utenfor arbeidsliv, nekte de retten til å gifte seg, nekte de retten til å velge sitt navn selv.

Dette er ikke kult, det er ikke kult for de som passer inn i normen og det er ikke kult for dem som ikke passer inn. Dette er begrensedne for oss alle og det er ikke basert på noen som helst sannhet, dette er den sanheten vi alle går rudnt og skaper og det er på tide at vi slutter å skape en sannhet som begrenser oss! La oss gi mangfoldet den plassen det faktisk fortjener.

Det jeg ønsker meg og som alle burde ønske seg

Jeg lever i et samfunn som er heteronormativt. For meg betyr det et system med en urokkelig tro på at det finne to typer kropper, som legger grunnlaget for to typer mennesker som vi kaller kvinner og menn. Alle blir antatt å være enten kvinne eller mann med tilhørende kropper, identiteter og roller. I tillegg kommer en antagelse om heterofili, altså begjær rettet mot det «motsatte» kjønn.

Det finnes et hav av mennesker som bryter med disse normene. Feminine menn, maskuline damer, androgyne mennesker, homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. Alle vi sanksjoneres fordi de bryter. vi kalles «homo» som skjellsord, vi slås ned på gata, vi diskrimineres i arbeidslivet, vi presses til å kastrere seg, folk flytter seg unna oss på bussen, vi blir stilt dumme spørsmål og må forsvare vår eksistens. De andre får lov til å ta moralsk standpunkt til vår eksistens og våre rettigheter, en mulighet vi ikke har ovenfor majoriteten. De av oss som er unge mobbes og blir stemplet som «avvikere» «problembarn» «kjønnsforvirra» og generelle freaks.

Dette er på ingen måte et samfunn med rom for mangfold. Mangfold av kropper, mangfold av identiteter, mangfold av kjønn, mangfold av kjønnsuttrykk, mangfold av roller, mangfold av måte å være mann, kvinne eller noe annet på. Vi får ikke plass i deres verden og derfor lider vi. De som følger normen lider ikke. De som følger normen hadde ikke lidd om normen ble litt utvidet, om vi som bryter den fikk litt større frihet og mulighet til å være oss selv. Så slutt å være redd for det som er annerledes enn deg selv og la andre mennesker få være den de er, det truer ikke din eksistens.

Det er enkelt og greit et faktum at ikke alle fødes med kropper som lar seg klassifisere som «kvinnelig» eller «mannlig». Det er et enkelt og greit faktum at ikke alle med penis føler seg som  menn. Det er et enkelt og greit faktum at ikke alle med penis er maskuline. Det er et enkelt og greit faktum at ikke alle føler seg som enten mann eller kvinne. Det er et enkelt og greit faktum at ikke alle er heterofile. Det er ikke noe feil med det, det er mangfold.

Vi har ikke missforstått normen. Vi er smertelig klar over hva som forventes av oss, vi kan bare ikke møte de forventningene og det burde det være rom for.

Jeg ønsker meg et samfunn med kjønnsnøytrale alternativer, det handler om universell utforming. Folk som bryter med normene for kjønn risikerer å bli grov sanksjonert i offentlige rom som er forbehold kvinner eller menn. (les: bli slått ned når vi går på do, eller ikke ha mulighet til å benytte offentlige garderober)

Jeg ønsker meg et samfunn der vi ikke deler opp skoleklasser i to etter kjønn, fordi noen vil føle seg grovt feilplassert og oversett.

Jeg ønsker meg et samfunn der alle kan gå i kjole og få høre at de er fine, om de ønsker det. Fordi det gjør vondt å ikke få pynte seg og føle seg fin, verdsatt og sett.

Det er min rett å få lov til å ikke følge normen, og det er min rett å ikke bli diskriminert på grunnlag av det. Fra og med 1. januar 2014 er det ikke lov å diskriminere folk på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. Det merkelige er at det hittil har vært lov. Det er forøvrig på tide å begynne å forberede seg på et samfunn det de som følger heteronormen ikke lenger får lov å gjøre livet til oss andre dritt.

Jeg vil at alle skal kunne velge sitt eget juridiske kjønn, på samme måte som vi kan velge hva vi heter. Juridisk kjønn har uendelig mange konsekvenser og det er kjipt for de av oss som har juridisk kjønn som ikke speiler vår identitet eller vårt kjønnsuttrykk. Jeg mener det burde vært 3 juridiske kjønn, så de av oss som ikke føler seg som enten kvinne eller mann hele tiden kan ha mulighet til å få anerkjennelse for dette, om de ønsker det.

Jeg mener at mennesker som opplever kjønnsdysfori (definisjon: «Ubehag eller plager som er forårsaket av et manglende samsvar mellom en persons kjønnsidentitet og det kjønn personens kropp ble tillagt ved fødselen (og den assosierte kjønnsrollen og/eller primære og sekundære kjønnskarakteristika» ) skal få tilgang til støtte, rådgivning og medisinsk behandling. Kjønnsdysfori er alvorlig og problemene løses ikke gjennom normativ psykologbehandling som tar sikte på å endre en persons identitet. Dette er allerede opplest og vedtatt nå det kommer til homofile, det er en selvfølge at det samme gjelder kjønnsidentitet. All forskning viser at medisink kjønnsbekreftende behandling er effektivt. 

1.linje helsetjeneste må kunne noe om kjønnsmangfold og de må vite hvor man skal henvise folk som har identiteter og kjønnsuttrykk som blir et problem når de møter storsamfunnet.

Idag har Riksen monopol på kjønnsbekreftende behandling og behandlingen tilfaller kun de som har binære normative kjønnsidentitet. Dette er heteronormativ og dårlig medisinsk behandling. Den tar ikke sikte på å faktisk gi folk god helse, men heller på å «fikse» folk så de passer inn i normen.

Det burde finnes regionale sexologisenter som kan følge opp og støtte mennesker som går igjennom en kjønnsutforskelsesprosess. Disse senterne burde også kunne skrive ut hormoner og følge opp miljøet rundt et menneske som endrer kjønnsuttrykk. 

Kirurgiske inngrep burde sentraliseres og muligens utføres i utlandet om norsk helsepersonell ikke har god nok kompetanse.

All medisinsk behandling skal skje ved informert samtykke. Ingen andre kan fortelle deg hvilken identitet du har, hvilke medisinske behov du har eller i hvor stor grad du lider av kjønnsdysfori. det er din egen oppfatning som skal telle, og ditt valg. helsepersonell sin oppgave er å veilede og informere om konsekvenser, både sosiale og helgemesse, så er det opp til folk selv å vurdere om dette er noe som kommer til å gi dem bedre helse og livskvalitet.

Dette er rett og slett det vi er forpliktet til gjennom menneskerettighetene og det vil være sosioøkonomisk lønnsomt fordi det lar «oss» delta i samfunnslivet på lik linje med andre. Vi kan være bidragsytere, skattebetalere, ressurspersoner og kompetanse. Idag er mange av oss ute av stand til å jobbe fordi vi ikke får jobb eller fordi vi sliter med psykiske plager som følge av hvordan våre identiteter og uttrykk blir møtt. 

 

238 transfolk er rapportert drept på grunn av sin kjønnsidentitet eller sitt kjønnsuttrykk det siste året

Idag er det transminnedagen. Det er den dagen da vi burde tenke litt ekstra over de som mister livet fordi den verden vi lever i ikke takler normbrytere spesielt godt.

238 transfolk er rapportert drept fordi de er trans det siste året. Tallene kan du lese mer om her!

Det er mange land som ikke fører statistikk, det er også selvfølgelig mange som blir drept uten at noen kan «bevise» at det er transfobi og transhat som er motivet.

Og så tenkte jeg å dele en liten historie fra en av mine trans brødre der ut, bare for å minne dere på at vi ikke bare sliter med vold og trakassering, vi sliter med helsehjelp, egne psykiske problemer og intoleranse og formdommer i hverdagen. 

 

Hei Luca,

Jeg ligger her i en seng på et sykehus og leser bloggen din for tusende gang.

Jeg kom hit frivillig i går, jeg hadde fått nok av alt og alle, og ikke minst nok av meg selv. Min psykiske helse hadde enda en gang tatt kontroll over kroppen min og stemme, som resulterte i at den personen som sto meg nærmest, min bestevenn og kjæreste har blitt livredd for meg.
Å gi en person psykiske skader eller plager er ufattelig vondt og stikker ordentlig hardt i hjertet.

Jeg hadde ønsket det også gjaldt meg selv. Den personen jeg gir psykiske skader fra morgen til kveld, hver dag.
Jeg har blitt min verste fiende, uten snev av samvittighet.

Jeg har fryktet å søke hjelp for min psykiske helse selv om jeg kjenner lukten av døden. Ikke fordi jeg ikke vil ha hjelp. Men i frykt for at fremtiden min blir enda mer komplisert. I frykt av å bli nektet hjelp på Rikshospitalet grunnet ustabilitet.
Ja det stemmer, jeg frykter å søke hjelp for den kan ødelegge sjansen min for hjelp senere.

På min første time på Rikshospitalet fikk jeg klar beskjed om at det som vurderes høyest om jeg får behandling hos dem eller ikke er min psykiske helse, om jeg er stabil og sterk nok til å få hjelp.

Jeg vet ikke med deg, men for meg høres dette latterlig ulogisk ut.
Åssen kan en person som vokser opp med denne forferdelige tilstanden  i dette kjønnsstyrte samfunnet ikke få psykiske plager igjennom nærmere 30 år?

Det er få som forstår kompleksene med å være født i en kropp som ikke matcher sitt indre.
Forvirrelsen, frustrasjonen, selvfølelsen, selvbildet, usikkerheten, sinnet, hatet.
Som hos fleste mennesker blir etter hvert til;
Angst, sosial angst, aggresjon, ensomhet, sjalusi, depresjon, nedsatt livsglede, svart og usikker fremtid og ikke minst mangel på forståelse, akseptering og respekt fra familie, venner og ute i samfunnet.
Disse tingene kan i mange tilfeller lede til;
Alkoholmisbruk, rusmisbruk, selvskading og i værste fall selvmord.

Jeg tviler på at det finnes noen trans personer der ute som ikke kan relatere til å ha hatt noen av disse plagene.

Rikshospitalet gjør ikke mye for å få fortgang i behandling. De skylder på at de har for mange pasienter for tiden

Jeg får prøve å fortsette å krabbe til dere er klare, og krysse fingra for at denne innleggelsen som redder livet mitt så langt, ikke ødelegger min eneste sjanse på et litt bedre liv.

Bloggen din gir meg et lite håp om fremtid.

#transminnedagen