Category Archives: venner

Hvem er jeg?

Neida dette er ikke et tilfelle av filosofisk-søndags-fylleangst på en onsdag. Dett er et klassisk tilfella av prokastinering (det å utsette noe å gjøre noe annet i stedet)

Innimellom får jeg mailer i min bestmedbar innboks. Det er svært hyggelig, for som et hvert vellykket selskap ønsker jeg tilbakemelding på mitt arbeid og vil gjerne gi kunden det kunden vil ha. Så om du klarer å se bort ifra det faktum at jeg ikke tjener ei krone, er dette en riktig så bra liten bedrift.

Altså jeg fikk en mail fra et menneske som lurte på om ikke jeg kunne si noe mer om meg selv, sånn rent utover det at jeg er en transmann og alt det tullet der, som jeg jo strengt tatt har masa om lenge nok.

So here we go, eller som ingen sier på norsk, så her går vi

Jeg heter Luca og er 25 år gammel (dette kan du lese i den lille boksen på høyre side her, så dette er egentlig ren avskrift)

Det var en gang en vinterkveld, av typen 31.januar nittenåttisju. Min mor (hjerte til henne) lå i en eller annen seng og fødte meg. Den senga var på et sykehus i Trondheim. Når unger blir født så har det seg slik at først kommer ungen og så kommer bursdagskaka, også kalt morkaka, ut. Denne vinterkvelden kom det en unge, men fasan ikke noen kake. Og uten kake blir det ikke fest, så min mor måtte ta masse dop for å få opp humøret. Dopet ble gitt til henne av noen leger (jeg oppfordrer selvfølgelig ikke til bruk av ulovlige rusmidler for å oppnå kake-lykkefølelse). Og så kom kaka og alt var bra. Muttern fikk beskjed om at jeg var en jente, det dreit muttern i for hun var høy som et fjell. Hun var faktisk så høy at hun ikke forsto at hun hadde fått en unge til før det hadde gått 3-4 timer. Jeg var kid nummer 4 i rekka, så det er ikke så rart at hun kom litt ut av tellinga.

Dette var i alle fall begynnelsen på det som skulle bli en overmåtelig lykkelig barndom. (ja jeg er ironisk på hensyn på den derre barndommen). Jeg var et hyperaktivt lite barn med hvite krøller. Det beste jeg visste om her i verden var hvitløkspetta lammelår med fløtegratinerte potet og når jeg ble stor ville jeg bli sivilingeniør. (Jeg prøver her å illustrere hvilken veslevoksen pretensiøs drittunge jeg var.)

I mitt første hjem (som var grønt og hadde sjørøverskute i hagen og en egen 100 centimetersskog) bodde jeg sammen med min mor, min far og den yngste av min brødre. De to eldste brødrene hadde visstnok blitt lagd av noe materie fattern ikke hadde noe med, og det lærte jeg at het halv-bror. Det synes jeg var temmelig merkelig for både jeg og yngstebruttern var under 1,5 meter høye, mens de to andre var nesten 2 meter høye.

I mitt andre hjem(som var brunt og hadde loft med nisser på) bodde jeg med muttern, bruttern og en katt som het Rupert. Rupert har jeg skrevet et innlegg om før. Det kan du lese her, det innlegget vil også gi deg en relativt grei innsikt i hvorfor jeg har slik en føkka og ødelagt kjønnsidentitet.

På skolen var jeg bråkete, urolig, plagsom, oppsternazi, vrang og veldig, veldig flink. (sånn utenom i Norsk og andre sånne språkfag). Jeg var kjip mot jentene fordi jeg synes de var søte og så var jeg kjip med en hel haug med andre folk også. Det kan være jeg var himla misstilpass, men jeg gidder ikke unnskylde meg. Jeg var en drittunge!

En dag på ungdomskolen var det en fyr som kalte meg jævla lesbe, så jeg kalte ham et stygt ord som begynner på N og rimer på pigger. Da ble jeg utvist fra skolen i tre dager. Heldigvis slapp denne fyren å bli utvist, han var det jo reelt synd på. Det var ca da jeg fant ut to ting om verden: Den er kjip og urettferdig.

Jeg fikk ytterligere bekreftet mine misstanker om denne verden gjennom flere episoder der lærerne fortalte meg at det ikke var normalt at jenter snakket høyt om onani i klassen. Jeg mente det var veldig normalt å svare høflig på spørsmål, så når Lars lurte på om jeg hadde runka i går så svarte jeg som sant var at «jadda det hadde jeg, ikke bare en gang men 3!» Lars var ikke dårligere han, men det var selvfølgelig helt normalt for han, og unormalt og skammelig for meg.

Vi het «freaks and geeks» Navnet hadde vi tatt selv, fordi vi tidlig fikk lære at å bære skammen utenpå gjør deg mindre sårbar. Det stemte ikke, men taktikken funka til en viss grad. Freaks and geeks besto av skolens outlaws. Vi hadde minimalt med status, klærne våre var enten for små eller fulle av hull. Jeg digga konseptet, jeg skulle faen ikke tilpasse meg et system som pissa meg i tryne. Da vi skulle velge sentralstyret til skolen stilte alle de kjekke gutten opp i silkebokser for å imponere damene. Så jeg tok av meg buksa foran hele skolen og så måtte jeg til rektor. Han lukta fyll og hadde helsetrøye, gullskjede rundt halsen. Han kunne fortelle meg enda litt mer om hva som passer seg for jenter og gutter.

Så fløyt jeg gjennom videregående på en bølge av øl og damer. Den bølgen traff land med et kraftig smell etterfulgt av kjærlighetssorg og et vitnemål som glimret med sitt fravær.

I ordentlige gammeldager, altså før år 2000, opererte man i den norske skolen med et karaktersystem som gikk fra Lg via Ng-G-M til S. Forkortelsene står henholdsvis for LITE godt, NOE godt, GODT, MEGET Godt, til SÆRS godt. Dette gjaldt selvfølgelig ikke for karakterene i orden og adferd: Disse gikk bare fra LITE godt til GODT. Du lurer kanskje på hvorfor? Svaret er enkelt, ingen har meget eller særs god orden og adferd. Det er en umulighet for unge mennesker. Heldigvis hadde vi er skolesystem som tok hensyn til dette.

Jeg tror jeg er en av få elever som har gått igjennom hele ungdomskolen og videregående meg GODT i orden og LITE GODT i adferd samtlige semester. Jeg var en dritt, en oppsternazzzi dritt som alltid kom tidsnok, leverte oppgavene i tide og som aldri skulka. Jeg var alltid på skolen, for på skolen fantes det et hav av muligheter for overskridelse av grenser og trakassering av lærere. Ja for jeg hadde helst slutten å trakassere medelever, jeg var smart nok til å se hvor makta lå og at makta var ond.

Etter ett år på folkehøgskole fullførte jeg videregående og tok realfagkompetanse. I to år dreiv jeg rundt i Oslos gater, mens jeg drakk rødvin og trodde jeg var en kul bohem eller noe. Livet mitt var fylt av håp og dyp, intens kjærlighet.

Det virkelige voksenlivet pusta meg i nakken. Den såkalte realiteten innhentet meg og jeg mista kjærligheten og fikk en bachelor i biologi. En eller annen gang i alt dette bytta jeg navn og begynte på det prosjektet som opptar mesteparten av mitt liv.

Så skrev den unge mannen SKAM på ryggen og lot det være hans stolthet. For all stolthet har sitt opphav i skammen og all skam er stolthet.

kjønnskasserolle

Kasseroller er fine. I en kasserolle kan du lage mat og når du er mett og kasserollen er tom kan du slå på den og lage masse fin bråkelyd.

Jeg burde nok blogget mer om hvordan det er å bli oppfattet som mann. Realiteten er at et føles meget naturlig og det er en tilstand man fort blir vandt til. Det hender selvfølgelig at folk ikke ser at jeg er en mann, og det hender at folk outer meg.

Jeg er åpen om min fortid og jeg blogger på internett og er i media med jevne mellomrom. Selvom JEG ikke har noe problem med å fortelle folk at jeg er trans har jeg store ploblemer med at DU gjør det. Jeg kan godt sitte på kafe med folk jeg ikke kjenner og si at jeg er trans etter 10 minutter, men jeg hater følelsen av at folk alt viste det fordi noen andre hadde fortalt det.

Selv om en mann på din arbeidsplass er åpent homofil betyr ikke det han han synes det er flott og relevant at det er det første du forteller andre mennesker om ham.

Jeg er et menneske og jeg har svært mange andre kvaliteter enn bare en fitte. De fleste mennesker er uvante med å omgås transpersoner så de henger seg gjerne litt opp i denne med sex-organer. Det kan være litt slitsomt for oss som kanskje hadde lyst til å ha en samtale om bøker, kaffe og været.

Ikke out meg, jeg gjør en ypperlig jobb med å oute meg selv!

Jeg har en venn.

I grunnen har jeg mange venner, men dette innlegget handler om en spesiell venn. Hun har også et navn og rosa hår. Jeg ønsker meg krøller og sammen skal vi kjøpe oss en rosa ponny med krøller. Det er sikkert fint for en ponny som vokser opp i en menneskefamilie å føle en hvis likhet med sine foreldre.

Min venn studerer noen fryktelig maskuline greier som handler om datamaskiner og ingeniørting. Hun er en av få kvinner på sitt studie. Jeg vil tro at det er vanskelig å være en kjønnsminoritet, egentlig vet jeg at det er vanskelig.

Hun pleier å fortelle meg festlige historier om ting som skjer i hennes studiehverdag, historier som får meg til å takke meg selv for at jeg ikke ble født med penis. Menn født med penis risikerer nemlig å kunne si de tingene som blir sakt i de følgende historiene.

Min venn sitter sammen med sine studiekamerater og klager over at ingen på gruppa hennes gjør noe på det prosjektet de snart skal levere inn. Gruppa består av noen menn og henne. En kompis som prøve å finne en løsning på hennes sammarbeidsproblem foreslår følgende løsning: «Du kan jo være litt luremus, flørte med dem så kanskje de prøver å imponere deg ved å faktisk gjøre noe»

Min venn overhører en guttegjeng som snakker om det å bli samboer med dama. En av guttene kommer med et svært godt råd til de andre: «Pass på å ikke gjøre så mye husarbeid, da setter du lista lavt og hun blir kjempeglad om du faktisk gjør noe»

Min venn går i 2.klasse og sitter på forelesning. En av guttene spør den mannlige professoren (som hadde undervis 1.klassen tidligere på dagen) om hvordan dame-situsjonen er. Professoren svarer følgende: «joda den er bra, jeg kan ta hu på første rad så kan du ta hu på andre»

De fleste menn burde hatt litt bedre kompetanse og kanskje litt erfaring med hvordan det er å være kvinne. Kvinner kunne også hatt godt av å være menn et par dager. Desverre er det bare slike som meg som er så priviligerte at vi har fått oppleve begge dele. Du trenger ikke å ha vært dame for å innse at disse situasjonene er helt håpløse, men om alle hadde tenkt litt mer på menneskene rundt seg så hadde kanskje slike ting aldri blitt sakt.

 

Avgjørelsen

På et eller annet tidspunkt i mitt liv bestemte jeg meg for å leve som mann i stedet for å leve som kvinne.

Jeg har aldri angret på den avgjørelsen, jeg har aldri tvilt på at den er riktig for meg. Men jeg modifiserer stadig hva det å være en mann betyr for meg. Dette er en prosess de fleste menn sikkert går igjenom, men jeg gjør det senere og raskere tror jeg.

I den verden jeg må leve i og forholde meg til finnes det to effektive kjønn. Når jeg sier effektivt kjønn mener jeg at verden alltid er delt i to etter kjønn og at det å havne i en mellomkategori eller utenfor hele systemet for meg fremstår som en umulighet, sånn i det virkelige liv der ute blant folk. Dette betyr ikke at jeg støtter tokjønnsystemet, eller synes det burde vedvare, for det synes jeg på ingen måte. Men jeg blir enten oppfattet som cis-mann eller cis-kvinne, ingen oppfatter meg som noe midt i mellom, no annet, transmann, eller andre alternativer som finner.

Dette gjelder da majoriteten av mennesker, når jeg beveger meg på plasser laget av og for folk som definerer seg som queer eller som lever queert kan jeg lett oppnå å bli lest som noe annet enn cis-kvinne/mann. Der finnes det til og med en mulighet for å ikke bli lest i noe særlig grad. Og i den grad du blir lest blir du ikke dømt eller behandlet utifra andre kriterier enn at du er et menneske. Jeg er ikke sikker på om menneske er noe jeg trives med å være, men her ser jeg svært få alternativer. Jeg kan jo være menneske på en måte som jeg finner passende, og selvom andre folk er mennesker på måter som tidvis skremmer meg må jeg ikke stå til ansvar for deres handlinger og holdninger.

17.mai 2008 eller 2009 møtte jeg Benjamin, på det tidspunktet var han en fantastisk liten sjenert gutt som senere skulle få meg til å forstå så uendlig mye om livet, døden, kjærligheten og smerten. Benjamin var kul, jeg var en dresskledd person som omverden sikkert ville beskrevet som en maskulin-lesbisk-somthing. Jeg levde sånn noenlunde greit med dette, jeg viste ikke om noen alternativer og dermed lengtet jeg ikke etter noe konkret. Men jeg lengtet helt klart etter noe. Og dette noe definerte Benjamin for meg. Jeg og Benjamin er så ulike som to mennesker kan få blitt, sånn bortsett fra at vi begge har hull i ansiktet på de samme plassene.

Jeg våknet faktisk en dag og stilt meg spørsmålet «Er jeg egentlig en mann?» Jeg fant ikke noe umidelbart svart. Jeg så ingen mann i speilet, jeg ble aldri behandlet som mann. Jeg ante rett og slett lite om hva det innebar å være en mann. Jeg googla det som er å google om trans, queer, testosteron. Jeg har sikkert nedlagt 10000 studietimer på trans. heldigvis får jeg idag brukt denne kunnskapen til noe større enn meg selv og mitt liv.

Jeg fant svaret mitt. «Jeg er ingen kvinne og jeg kan aldri bli en eller leve som en» Med den vissheten kom også vissheten om at jeg måtte gjør noe for å bli lykkelig og for å finne meg selv. Jeg sprang ned dørene hos min lege, diverse psykologer, teapauter, sexologer og enda flere leger. Jeg kom frem til at jeg skulle prøve å leve som ikke-kvinne. Det innebar for meg å slutte med ting jeg gjorde bare fordi jeg var kvinne og å bytte navn. Så oppfordret jeg mine venner til å bruke hin eller han som pronomen. Så begynte jeg å omtale meg selv som mann. (Det er merkelig hvor mange ganger i løpet av en dag man faktisk refererer til seg selv som et kjønnet individ eller som tilhørende en bestemt kjønnskategori)

Den dagen jeg bestemte meg for å leve som mann husker jeg ikke. Jeg må her legge inn at mange mennesker er både fornøyde og tilfredse med å leve mellom eller utenfor de to kjønnskategoriene, og at folk som er trans-etellerannet, ikke trenger å være på «vei» mot en normativ kjønns-selv-forståelse. Bare så dere ikke anser mitt kjønn og min identitet for å være mer ekte enn mennekser som ikke utalt «er» menn eller kvinner.

 

 

 

Antirasist og feminist

På samme måte som jeg er antirasist er jeg klart feminist -gatas parlament

I min verden er menneskeverd viktig. Jeg er opptatt av å kjempe for alle mennesker rettigheter. Vi er like mye verdt, selvom vi ikke er like.
Noen av oss er menn, noen er damer. Noen er slanke og noen er store. Noen har mørk hud og andre har lys hud.

I Norge idag står antirasisten sterkt, i allefall i de miljøene jeg vanker. Om man mener at alle mennesker er like mye verdt uavhengig av hudfarge er dette er syn man ofte fronter sterkt, det er i allefall ingen skam å si at man er antirasist.
Det er for mange en selvfølge.

Mennesker er like mye verdt uavhengig av sexorgan, kjønnidentitet og kjønnsutrykk. Kvinner er ikke mer verdt enn menn og visa versa. De jeg kjenner mener dette, men mange vegrer seg alikevel for å kalle seg selv feminist.

Jeg spør meg hvorfor?
For meg er det lett å si st jeg er feminist. Jeg mener at alle kjønn er like mye verdt. Om du er enig er du feminist.

Feminismen har et noe frynsete rykte. Noen tror feminister er mannshatende kvinner som har rare klær. Dette stemmer ikke, men om ingen tør å kalle seg feminist vil ikke bildet av feminister forandre seg.
Spesielt menn ser ut til å ha et komplisert forhold til feminisme, og menn er muligens litt redd for kvinner som kaller seg feminister.

Er det fordi «feminist» inneholder ordet «femi» at folk vegrer seg for å kalle seg selv feminist? Jeg vet ikke riktig. Jeg vet bare at jeg synes det er teit.

Jeg slår et slag for feminismen! Og jeg synes alle skal bli med, spesielt menn. Vi har faktisk et ekstra ansvar for å si ifra når andre menn er antifeministiske. Menn har en unik mulighet til å påvirke andre menn i mannssfærene i samfunnet.

Det er ingen skam å være feminist, det er en hedersbetegnelse og en selvfølgelighet for de som tror på menneskeverd.

Feminist 4life <3

Ting du ikke vet noe om

Du ler av folk med liten pikk.
Du ler av folk som ikke gir dama si orgasme.
Du ler av folk som tenner på å få ris.
Du ler av folk som stønner når dem runker.
Du ler av folk som ikke barberer tissen sin.
Du ler av folk som bruker g-streng.
Du ler av folk som tenner på å ha på g-streng.
Du ler av folk som har store indere kjønnslepper.
Du ler av folk som ikke kommer når dem puler.
Du ler av folk som liker å bli bundet fast når dem har sex.
Du ler av folk som tenner på å ydmyke sin partner.
Du ler av folk som putter ting i rumpa.
Du ler av folk som selger sex.

Du ler for mye og tenker for lite på at du kanskje ler av din beste venn.

Puberteten bedre sent enn aldri, men om igjen bli noe annet

Før jeg havna i denne pubertale krisa bestemte jeg meg for at det ikke skulle påvirke meg. Stemmeskiftet er ikke flaut, jeg er tøff og kul, jeg skal få bedre selvtilitt av dette osv

Jeg bomma.

Stemmeskiftet er utrolig kleint og folk ler av meg, det er ikke vondt ment og som oftets festlig, men idag har vært en dag der normale samtaler har vært umulig å gjennomføre fordi jeg lager merkelige lyder hele tiden.

I tilleg har jeg satt verdensrekord i kleine, frustrerende utsagn idag. Når man i tillegg til stemmeskiftet har fått en herlig uvane med å rødme i alle mulige situasjoner blir det rett og slett slitsomt å være meg.

Jeg pleier ikke å si unnskyld, jeg burde gjort det oftere for jeg går støtt og stadig over streken. Jeg gidder bare ikke å si sorry for at jeg eksisterer, men idag beklager jeg at jeg eksisterer.

På slutten av dette noe kleine innelgget vil jeg gjerne spørre om noe: Når fremmede menn på gata sier «wassup man» hva betyr det, hva er et passende svar og hvilket kjønn tror de jeg er?

Vil de være min venn eller selge meg hasj?

Skal man takke nei til et tilbud jeg ikke har fått, si hei tilbake, stoppe og snakke, spandere en kaffe eller late som om jeg ikke hørte dem?

Er man på slutten av frasen et tegn på at man har passert som mann eller er det bare vanlig å slenge man på slutten?