Category Archives: Uncategorized

Født i feil land

 

Mandag 25. august 2014 publiserte tv 2 et intervju med Ira Haraldsen under tittelen ”Transseksualisme: Dette går nordmenn gjennom når de skifter kjønn”. Ira Haraldsen er avdelingsleder ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Oslo universitetssykehus.  Haraldsen har ikke hatt for vane å takke ja til intervjuer med mindre de er i regi av HBRS.

Diagnose: God samfunnsborger

Det mest overraskende i intervjuet med Ira Haraldsen er hennes tolkning av diagnosekriteriene for transseksualisme. Norge følger International Classification of Diseases’ diagnosemanual, som er utarbeidet av Verdens Helseorganisasjon.

Diagnosen transseksualisme gir behandlingsrett i Norge. Det finnes også andre diagnoser innafor samme felt som i Norge ikke gir rett til behandling. For øvrig anses kriterier og inndeling av diagnosene for å være utdatert av mange fagfolk.

 

I teksten, både i sitatene til Ira Haraldsen og i faktaboksene er alle diagnosekriteriene gjengitt helt feil, og det framstår som det finnes mange kriterier i Norge som WHO ikke operere med. Ettersom Ira er den som skal ha den ytterste fagkompetansen på feltet i Norge er vi overrasket over at hun ikke har rettet på journalisten når hun har fått sitatsjekk. – eller kontaktet henne for å få det endret.

 

Diagnosekriteriene er følgende:

F64.0 – Transseksualisme

Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med det foretrukne kjønn, er vanlig. (hentet fra Helsedirektoratet.no, mine uthevninger)

 

Legg merke til formuleringen i første setning, nemlig at målet er å leve og bli akseptert som det kjønnet man oppfatter seg som. Dette er det eneste kriteriet som er entydig. I resten av teksten åpnes det for mer valgfrihet for de som skal gi eller få diagnosen: Det er VANLIG, men ikke obligatorisk, å ønske kirurgisk behandling ELLER hormonell behandling. Som de som arbeider med behandling av folk med diagnosen sikkert er klar over er det ikke slik at alle ønsker alt.

 

Det er allikevel ikke Haraldsens tolkning. I intervjuet kan vi nemlig lese at: ”Hun sier avdelingen må komme fram til at personen vil få en vesentlig bedre livskvalitet og blir en bedre samfunnsborger av behandlingen. – Å gjøre feil her får alvorlige konsekvenser. Vi kan ikke endre et kjønn tilbake, sier hun.”

 

Det stemmer ikke. Det er fullt mulig å endre mening om behandlingen man har fått. Har man for eksempel fått hormonell behandling i en periode er det fullt mulig å slutte med det. Det er heller ingen som ser dine indre organer til vanlig, så å ha fjernet et par av disse har også lite å si for hvordan du og resten av verden oppfatter deg.

 

Det som allikevel er mest bekymringsverdig er at Haraldsen uttaler at avdelingen tar en avgjørelse basert på om folk vil bli det hun kaller gode samfunnsborgere. Det å avgjøre hva som er en god eller dårlig samfunnsborger er ikke en del av pensum for verken leger, psykologer eller sykepleiere så vidt meg bekjent. I Norge pleier vi også å gi helsehjelp til alle som trenger det, uavhengig av om de er ”gode samfunnsborgere”. Det kalles en velferdsstat.

 

 

Hvor sitter kjønnet?

”– Det er satt av et år til utredning, et år til hormonbehandling og minst et år til før operasjon. Det raskeste vi kan skifte et kjønn på er tre år, men det skjer sjeldent så raskt, sier Haraldsen. ” Dette er enda et sitat fra avdelingslederen på norsk behandlingstjeneste for transseksualisme fra det samme intervjuet.

 

Men hva vil det egentlig si å ”skifte et kjønn?” I følge de internasjonale diagnosekriteriene har vi nettopp lest at ikke alle med denne diagnosen trenger samme type behandling. Hovedpoenget er at folk skal leve som, og oppleve å bli forstått som det kjønnet de er. I følge Ira Haraldsen derimot, må folk fjerne reproduktive organer for å ”skifte kjønnet sitt”.

 

Mange kvinner har fjernet eggstokker og livmor på grunn av for eksempel kreft. Kan du se det på dem? Har de skiftet kjønn? Nei. Kjønn er noe annet enn summen av organer. Jeg er en mann og alle jeg møter forstår meg som en mann. Jeg har diagnosen F64.0 transseksualisme (har fått den av Haraldsen), men jeg har ikke tatt en eneste operasjon. Betyr det at jeg ikke har ”skiftet et kjønn”? Eller betyr det kanskje at jeg har oppnådd det jeg ønsket meg, nemlig å leve som mann? Å leve som mann hadde ikke blitt enklere eller vanskeligere av å fjerne indre organer. De som ønsker å fjerne reproduktive organer må selvfølgelig få gjøre det – det er viktig for mange. Poenget er at det ikke skal være et krav for å få behandling eller kunne endre juridisk kjønn. Men slik er det dessverre i Norge i dag.

 

Jeg har aldri sagt at jeg er født/fanget i feil/noen andre sin -kropp. Jeg har ikke et langvarig ønske om å ta eggstokkene ut av kroppen. Ser heller ikke på det å gjøre kirurgiske inngrep på kjønnsorganene som eneste utvei for at jeg skal få et bedre liv. Og dette bør heller ikke være kriterier for å få hjelp.

 

Ira Haraldsen sier også følgende “Det er en stor diskusjon om kjønnsdysfori skal ligge under somatisk eller psykisk helse, for det finnes jo ikke én psyke og én kropp – de henger jo sammen.” Til dette har jeg to ting å melde, nei det er ikke en stor diskusjon, det er stort sett avgjort at den skal ut av psykiatrien og forresten burde det vært mere fokus på at det nå bli en diagnose for ALLE, slik at det ikke lenger er mulig for Haraldsen å ekskludere 75% av de som trenger hjelp.

Og så kommer det store spørsmålet, om det er mulig å være født inn i feil kropp, eller å være fanget inne i en kropp, da må det jo være et skille mellom “én psyke” og “én kropp” ? Jeg bare spør..

 

 

Mot normalt

Det er et gjennomgående premiss i teksten om at folk skal ”normaliseres” – få en diagnose, få all tilgjengelig behandling, og komme ut som ”gode samfunnsborgere” i den andre enden. Men hva som er ”normalt” er irrelevant. Behandlingen for denne diagnosen skal føre til at folk kan leve gode liv. I et fritt land har folk heldigvis lov til å bestemme selv hva et godt liv er for dem. Om det betyr hormonell behandling, stemmetrening eller brystimplantater – eller kirurgi bør være opp til hver enkelt. De fleste vet selv best hva som vil gi dem et godt liv.

 

I følge Haraldsen er det ikke slik. Avdelingen setter kriteriene for hva som skaper en god samfunnsborger med et godt liv, og de som ikke passer inn i deres modell får ikke behandling. Konsekvensene av det kan være umenneskelige.

 

Gjennom min jobb som rådgiver på kjønnsmangfold i LLH snakker jeg med mange som har blitt avvist, som har fått dårlig eller feil behandling, eller som rett og slett bare har blitt behandlet som dritt. Her er noen av opplevelsene jeg har fått høre om: Å bli tiltalt med feil navn og pronomen av ansatte ved avdelingen. Å få beskjed om at man har på seg ”for trang og femi bukse”. Å legge seg på operasjonsbordet for en operasjon av brystkasa og våkne opp uten eggstokker og livmor! Å få høre at ”det er meget spesielt og uvanlig å ikke ha et ønske om å bli kastrert”. Å få høre at den enkleste overlevelsesmetoden er å tenke på seg selv som funksjonsnedsatt. Å få beskjed om å forsøke å ligge med folk du ikke føler deg seksuelt tiltrukket av for å ”teste det ut”. Å bli spurt om du har sex som en mann. Eller å være under utredning for diagnosen i 10 år, for så å bli avvist.

 

Dette kan vi ikke se på som normalt i norsk helsevesen. Det må sies å være unormalt å ha ETT nasjonalt behandlingstilbud med få ansatte, som bruker ”normalt tre til åtte år på å skifte et kjønn”. Det må også sies å være unormalt å avvise over 50 % av dem som søker behandling, og at den største bekymringen er at for mange får behandling. Det er i alle fall helt unormalt i land vi liker å sammenligne oss med.

Advertisements

Hvem er jeg?

Neida dette er ikke et tilfelle av filosofisk-søndags-fylleangst på en onsdag. Dett er et klassisk tilfella av prokastinering (det å utsette noe å gjøre noe annet i stedet)

Innimellom får jeg mailer i min bestmedbar innboks. Det er svært hyggelig, for som et hvert vellykket selskap ønsker jeg tilbakemelding på mitt arbeid og vil gjerne gi kunden det kunden vil ha. Så om du klarer å se bort ifra det faktum at jeg ikke tjener ei krone, er dette en riktig så bra liten bedrift.

Altså jeg fikk en mail fra et menneske som lurte på om ikke jeg kunne si noe mer om meg selv, sånn rent utover det at jeg er en transmann og alt det tullet der, som jeg jo strengt tatt har masa om lenge nok.

So here we go, eller som ingen sier på norsk, så her går vi

Jeg heter Luca og er 25 år gammel (dette kan du lese i den lille boksen på høyre side her, så dette er egentlig ren avskrift)

Det var en gang en vinterkveld, av typen 31.januar nittenåttisju. Min mor (hjerte til henne) lå i en eller annen seng og fødte meg. Den senga var på et sykehus i Trondheim. Når unger blir født så har det seg slik at først kommer ungen og så kommer bursdagskaka, også kalt morkaka, ut. Denne vinterkvelden kom det en unge, men fasan ikke noen kake. Og uten kake blir det ikke fest, så min mor måtte ta masse dop for å få opp humøret. Dopet ble gitt til henne av noen leger (jeg oppfordrer selvfølgelig ikke til bruk av ulovlige rusmidler for å oppnå kake-lykkefølelse). Og så kom kaka og alt var bra. Muttern fikk beskjed om at jeg var en jente, det dreit muttern i for hun var høy som et fjell. Hun var faktisk så høy at hun ikke forsto at hun hadde fått en unge til før det hadde gått 3-4 timer. Jeg var kid nummer 4 i rekka, så det er ikke så rart at hun kom litt ut av tellinga.

Dette var i alle fall begynnelsen på det som skulle bli en overmåtelig lykkelig barndom. (ja jeg er ironisk på hensyn på den derre barndommen). Jeg var et hyperaktivt lite barn med hvite krøller. Det beste jeg visste om her i verden var hvitløkspetta lammelår med fløtegratinerte potet og når jeg ble stor ville jeg bli sivilingeniør. (Jeg prøver her å illustrere hvilken veslevoksen pretensiøs drittunge jeg var.)

I mitt første hjem (som var grønt og hadde sjørøverskute i hagen og en egen 100 centimetersskog) bodde jeg sammen med min mor, min far og den yngste av min brødre. De to eldste brødrene hadde visstnok blitt lagd av noe materie fattern ikke hadde noe med, og det lærte jeg at het halv-bror. Det synes jeg var temmelig merkelig for både jeg og yngstebruttern var under 1,5 meter høye, mens de to andre var nesten 2 meter høye.

I mitt andre hjem(som var brunt og hadde loft med nisser på) bodde jeg med muttern, bruttern og en katt som het Rupert. Rupert har jeg skrevet et innlegg om før. Det kan du lese her, det innlegget vil også gi deg en relativt grei innsikt i hvorfor jeg har slik en føkka og ødelagt kjønnsidentitet.

På skolen var jeg bråkete, urolig, plagsom, oppsternazi, vrang og veldig, veldig flink. (sånn utenom i Norsk og andre sånne språkfag). Jeg var kjip mot jentene fordi jeg synes de var søte og så var jeg kjip med en hel haug med andre folk også. Det kan være jeg var himla misstilpass, men jeg gidder ikke unnskylde meg. Jeg var en drittunge!

En dag på ungdomskolen var det en fyr som kalte meg jævla lesbe, så jeg kalte ham et stygt ord som begynner på N og rimer på pigger. Da ble jeg utvist fra skolen i tre dager. Heldigvis slapp denne fyren å bli utvist, han var det jo reelt synd på. Det var ca da jeg fant ut to ting om verden: Den er kjip og urettferdig.

Jeg fikk ytterligere bekreftet mine misstanker om denne verden gjennom flere episoder der lærerne fortalte meg at det ikke var normalt at jenter snakket høyt om onani i klassen. Jeg mente det var veldig normalt å svare høflig på spørsmål, så når Lars lurte på om jeg hadde runka i går så svarte jeg som sant var at «jadda det hadde jeg, ikke bare en gang men 3!» Lars var ikke dårligere han, men det var selvfølgelig helt normalt for han, og unormalt og skammelig for meg.

Vi het «freaks and geeks» Navnet hadde vi tatt selv, fordi vi tidlig fikk lære at å bære skammen utenpå gjør deg mindre sårbar. Det stemte ikke, men taktikken funka til en viss grad. Freaks and geeks besto av skolens outlaws. Vi hadde minimalt med status, klærne våre var enten for små eller fulle av hull. Jeg digga konseptet, jeg skulle faen ikke tilpasse meg et system som pissa meg i tryne. Da vi skulle velge sentralstyret til skolen stilte alle de kjekke gutten opp i silkebokser for å imponere damene. Så jeg tok av meg buksa foran hele skolen og så måtte jeg til rektor. Han lukta fyll og hadde helsetrøye, gullskjede rundt halsen. Han kunne fortelle meg enda litt mer om hva som passer seg for jenter og gutter.

Så fløyt jeg gjennom videregående på en bølge av øl og damer. Den bølgen traff land med et kraftig smell etterfulgt av kjærlighetssorg og et vitnemål som glimret med sitt fravær.

I ordentlige gammeldager, altså før år 2000, opererte man i den norske skolen med et karaktersystem som gikk fra Lg via Ng-G-M til S. Forkortelsene står henholdsvis for LITE godt, NOE godt, GODT, MEGET Godt, til SÆRS godt. Dette gjaldt selvfølgelig ikke for karakterene i orden og adferd: Disse gikk bare fra LITE godt til GODT. Du lurer kanskje på hvorfor? Svaret er enkelt, ingen har meget eller særs god orden og adferd. Det er en umulighet for unge mennesker. Heldigvis hadde vi er skolesystem som tok hensyn til dette.

Jeg tror jeg er en av få elever som har gått igjennom hele ungdomskolen og videregående meg GODT i orden og LITE GODT i adferd samtlige semester. Jeg var en dritt, en oppsternazzzi dritt som alltid kom tidsnok, leverte oppgavene i tide og som aldri skulka. Jeg var alltid på skolen, for på skolen fantes det et hav av muligheter for overskridelse av grenser og trakassering av lærere. Ja for jeg hadde helst slutten å trakassere medelever, jeg var smart nok til å se hvor makta lå og at makta var ond.

Etter ett år på folkehøgskole fullførte jeg videregående og tok realfagkompetanse. I to år dreiv jeg rundt i Oslos gater, mens jeg drakk rødvin og trodde jeg var en kul bohem eller noe. Livet mitt var fylt av håp og dyp, intens kjærlighet.

Det virkelige voksenlivet pusta meg i nakken. Den såkalte realiteten innhentet meg og jeg mista kjærligheten og fikk en bachelor i biologi. En eller annen gang i alt dette bytta jeg navn og begynte på det prosjektet som opptar mesteparten av mitt liv.

Så skrev den unge mannen SKAM på ryggen og lot det være hans stolthet. For all stolthet har sitt opphav i skammen og all skam er stolthet.

betinget kjærlighet

Den ubetingete kjærligheten er den man gir til sine barn og søsken, og som man får av sine foreldre og søsken.

Den ubetingete kjærligheten er fin fordi den lar deg drite deg ut i det uendelige før det får konsekvenser for kjærligheten. Men det følger mye forpliktelser og beskymring med denne typen relasjoner. Mødere (jeg har i hovedsak erfaring med mødre som foreldreskikkelse og omsorgsperson) elsker deg, uanset hva du gjør, men det beskymrer seg også veldig mye. De har forventinger til deg som har vokst frem over mange år. De fleste foreldre innser tidlig at barna deres ikke kommer til å bli det de ønsket at de skulle bli, kjærligheten består på tross av dette, men dog.

Den betingete kjærligheten på sin side er den du får fra vennene dine og kjærester.

Det er bra med folk som bryr seg, mennesker som ikke kommer til å se på at du går til grunne, folk som faktisk vil deg vel fordi du er den du er, ikke fordi du deler x-antall gener med dem, eller har vokst opp sammen med dem.

Venner kan stikke, de kan dra i det øyeblikket de har fått nok av deg. Men de kan også velge å bli, støtte deg, råde deg og følge deg gjennom vanskelige tider.

Det er i hovedsak mine venner som veit hva jeg driver med til daglig, de veit hva jeg føler, tenker og hva jeg gjorde i går. Den stiller opp og er himla fine. Og det de sier betyr masse for meg. Det de sier er også ærlig, de har ikke noe å tape på å være ærlig, på samme tid som det er begrenser hvor bekyrma de gidder og bli og hvor mye dem pirker seg inn i livet ditt.

Jeg tror jeg trenger begge typene av kjærlighet, men just nu er den betingete god å ha. Jeg kan nemlig ikke bare ture frem som jeg vil her i verden.

 

Band of horses

Erase the facts
the shit was flyin’ outta the window
I painted blue
I paint the whole room

When its time to get in trouble
we know just what to do

the screen door swayin’
now baby gimme something to live for
I been a fool
I been a fool

No revelations in the water.
No tears into the booze.

In pains the floor.
The worried people shaking the whole house.
I, I take it back.
I take it all back.

The regret thats got us sayin’
the hounds upon the tracks.

And always in time.
I’m never looking over my shoulder.
I sing to you.
I sing it to you.

Keeping heads above the water and
feet into the shoes.

Foreldre

Som de fleste andre her i verden har jeg et sett med foreldre. Jeg har to foreldre, det ene er en mann og det andre en dame. Det var disse to som både fysisk lagde meg og oppdro meg. Min mor har oppdratt meg i flere år enn min far, men han haler godt innpå for tiden med mye råd og formaninger.

Jeg har alltid protestert mot det konvensjonelle kjønnsrollemønsteret. Dette har jeg fått lov til, men jeg har alltid følt en viss forventning om å bli mer feminin og har alltid fått mer positiv tilbakemelding på feminin adferd enn maskulin.

Jeg fortalte min mor at jeg liker jenter da jeg var 16 og min far da jeg var 19. Resten av verden har vist det siden jeg var 13, så selv om jeg har følt frihet i forhold til kjønnsroller har jeg nok ikke følt meg helt fri. Frihet fra kjønnsroller er noe jeg fortsatt ikke føler (all kred til dem som klarer å oppnå den friheten) Men jeg er ikke redd for å bryte kjønnskonvensjonene lenger, av de transmennene jeg kjenner er jeg nok den mest feminine og jeg spiller aktivt på min egen femininitet.

Jeg har levd som mann i over ett år (Selvom jeg ikke vet helt hva det innebærer å leve som mann, men jeg lever i allefall «mer» enn før og på en mer ekte måte)

Som seg hør og bør er mine foreldre skilt (samboende foreldre skremmer meg) Jeg fortalte min mor at jeg er transkjønnet i sommer og min far fikk vite det i jula. Reaksjonen var overraskende lik (mine foreldre er svært ulike). Begge var middels overrasket, begge var enige om at det er noe jeg må avgjøre selv for det er mitt liv og mine følelser. Men jeg tror de begge har en temmelig lang vei å gå i forhold til navn og pronomen. Jeg gir familien min større slækk med hensyn på navn og pronomenbruk, det er naturlig nok vanskeligere for dem enn andre. Jeg kan heller ikke velge dem bort hvis de ikke tar hensyn til mine følelser rundt navn og pronomenbruk, slik jeg kan med ALLE andre (så bare pass dere).

Konklusjonen er at mine foreldre tar det fint, men det vil nok ta litt tid.

Jeg var ikke spesielt redd for reaksjonene deres, men jeg er glad for at de ikke avviser meg eller synes jeg er en freak (selv om det er det minste man kan forvente av sine medmennesker)

Synes dine foreldre det var greit da du kom ut av dine skap?

Til slutt et Kari Bremnes sitat «ka vil du dæm ska finn i dine skap?»

 

 

 

Det raser for tiden en debatt i danske medier. En vert for et talkshow har vært en smule upresis og dømmende i sine utalelser om transpersoner.

Interjuet kan du se her. Hvis du ikke er veldig stø i dansk kan jeg fortelle deg at denne mannen konsekvent kaller en kvinne for en mann, noe de fleste vil se på som en fornærmelse. Før han forundrer seg over at en kvinne som er gift med en kvinne er lesbisk. (Du har ikke fått med deg mye hvis du ikke har fått med deg at når to damer er gift så er de lesber). Så undrer også denne flotte mannen seg over om det finnes en grense, om det går ann å bli så annerledes at det nærmer seg freakshow. En taktfull fyr me andre ord!

Jeg har ingen forståelse for at dette er vanskelig å forstå, men hvis du synes noe er vanskelig å forstå, eller er usikker på et felt så er mitt beste tips IKKE LAT SOM OM DU HAR PEILING. Ikke men noe om ting du tydeligvis ikke har hjernekapasitet til å forstå.

Hvis jeg sier jeg er en mann, så må du bare ta det for god fisk. (Det byr jo ikke på problemer for deg) Og hvis jeg så sier at jeg er sammen med en jente så er jeg ikke lesbisk! Det er så utrolig uendelig logisk!

I etterkant av disse latterlige utsagnene har det rast en debatt i danske medier og sjefen til denne takfulle mannen er blitt bedt om å utale seg. Hun forsvarer sin ansatt og kommer med antydningerav typen «men det er jo flere av de som tilhører seksuelle minoriteter som er seksuelle avikere osv» FANTASTISK

Du kan lese mer om saken her, her og her.

drap på transpersoner i Hounduras.