Category Archives: trans

Det jeg ønsker meg og som alle burde ønske seg

Jeg lever i et samfunn som er heteronormativt. For meg betyr det et system med en urokkelig tro på at det finne to typer kropper, som legger grunnlaget for to typer mennesker som vi kaller kvinner og menn. Alle blir antatt å være enten kvinne eller mann med tilhørende kropper, identiteter og roller. I tillegg kommer en antagelse om heterofili, altså begjær rettet mot det «motsatte» kjønn.

Det finnes et hav av mennesker som bryter med disse normene. Feminine menn, maskuline damer, androgyne mennesker, homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. Alle vi sanksjoneres fordi de bryter. vi kalles «homo» som skjellsord, vi slås ned på gata, vi diskrimineres i arbeidslivet, vi presses til å kastrere seg, folk flytter seg unna oss på bussen, vi blir stilt dumme spørsmål og må forsvare vår eksistens. De andre får lov til å ta moralsk standpunkt til vår eksistens og våre rettigheter, en mulighet vi ikke har ovenfor majoriteten. De av oss som er unge mobbes og blir stemplet som «avvikere» «problembarn» «kjønnsforvirra» og generelle freaks.

Dette er på ingen måte et samfunn med rom for mangfold. Mangfold av kropper, mangfold av identiteter, mangfold av kjønn, mangfold av kjønnsuttrykk, mangfold av roller, mangfold av måte å være mann, kvinne eller noe annet på. Vi får ikke plass i deres verden og derfor lider vi. De som følger normen lider ikke. De som følger normen hadde ikke lidd om normen ble litt utvidet, om vi som bryter den fikk litt større frihet og mulighet til å være oss selv. Så slutt å være redd for det som er annerledes enn deg selv og la andre mennesker få være den de er, det truer ikke din eksistens.

Det er enkelt og greit et faktum at ikke alle fødes med kropper som lar seg klassifisere som «kvinnelig» eller «mannlig». Det er et enkelt og greit faktum at ikke alle med penis føler seg som  menn. Det er et enkelt og greit faktum at ikke alle med penis er maskuline. Det er et enkelt og greit faktum at ikke alle føler seg som enten mann eller kvinne. Det er et enkelt og greit faktum at ikke alle er heterofile. Det er ikke noe feil med det, det er mangfold.

Vi har ikke missforstått normen. Vi er smertelig klar over hva som forventes av oss, vi kan bare ikke møte de forventningene og det burde det være rom for.

Jeg ønsker meg et samfunn med kjønnsnøytrale alternativer, det handler om universell utforming. Folk som bryter med normene for kjønn risikerer å bli grov sanksjonert i offentlige rom som er forbehold kvinner eller menn. (les: bli slått ned når vi går på do, eller ikke ha mulighet til å benytte offentlige garderober)

Jeg ønsker meg et samfunn der vi ikke deler opp skoleklasser i to etter kjønn, fordi noen vil føle seg grovt feilplassert og oversett.

Jeg ønsker meg et samfunn der alle kan gå i kjole og få høre at de er fine, om de ønsker det. Fordi det gjør vondt å ikke få pynte seg og føle seg fin, verdsatt og sett.

Det er min rett å få lov til å ikke følge normen, og det er min rett å ikke bli diskriminert på grunnlag av det. Fra og med 1. januar 2014 er det ikke lov å diskriminere folk på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. Det merkelige er at det hittil har vært lov. Det er forøvrig på tide å begynne å forberede seg på et samfunn det de som følger heteronormen ikke lenger får lov å gjøre livet til oss andre dritt.

Jeg vil at alle skal kunne velge sitt eget juridiske kjønn, på samme måte som vi kan velge hva vi heter. Juridisk kjønn har uendelig mange konsekvenser og det er kjipt for de av oss som har juridisk kjønn som ikke speiler vår identitet eller vårt kjønnsuttrykk. Jeg mener det burde vært 3 juridiske kjønn, så de av oss som ikke føler seg som enten kvinne eller mann hele tiden kan ha mulighet til å få anerkjennelse for dette, om de ønsker det.

Jeg mener at mennesker som opplever kjønnsdysfori (definisjon: «Ubehag eller plager som er forårsaket av et manglende samsvar mellom en persons kjønnsidentitet og det kjønn personens kropp ble tillagt ved fødselen (og den assosierte kjønnsrollen og/eller primære og sekundære kjønnskarakteristika» ) skal få tilgang til støtte, rådgivning og medisinsk behandling. Kjønnsdysfori er alvorlig og problemene løses ikke gjennom normativ psykologbehandling som tar sikte på å endre en persons identitet. Dette er allerede opplest og vedtatt nå det kommer til homofile, det er en selvfølge at det samme gjelder kjønnsidentitet. All forskning viser at medisink kjønnsbekreftende behandling er effektivt. 

1.linje helsetjeneste må kunne noe om kjønnsmangfold og de må vite hvor man skal henvise folk som har identiteter og kjønnsuttrykk som blir et problem når de møter storsamfunnet.

Idag har Riksen monopol på kjønnsbekreftende behandling og behandlingen tilfaller kun de som har binære normative kjønnsidentitet. Dette er heteronormativ og dårlig medisinsk behandling. Den tar ikke sikte på å faktisk gi folk god helse, men heller på å «fikse» folk så de passer inn i normen.

Det burde finnes regionale sexologisenter som kan følge opp og støtte mennesker som går igjennom en kjønnsutforskelsesprosess. Disse senterne burde også kunne skrive ut hormoner og følge opp miljøet rundt et menneske som endrer kjønnsuttrykk. 

Kirurgiske inngrep burde sentraliseres og muligens utføres i utlandet om norsk helsepersonell ikke har god nok kompetanse.

All medisinsk behandling skal skje ved informert samtykke. Ingen andre kan fortelle deg hvilken identitet du har, hvilke medisinske behov du har eller i hvor stor grad du lider av kjønnsdysfori. det er din egen oppfatning som skal telle, og ditt valg. helsepersonell sin oppgave er å veilede og informere om konsekvenser, både sosiale og helgemesse, så er det opp til folk selv å vurdere om dette er noe som kommer til å gi dem bedre helse og livskvalitet.

Dette er rett og slett det vi er forpliktet til gjennom menneskerettighetene og det vil være sosioøkonomisk lønnsomt fordi det lar «oss» delta i samfunnslivet på lik linje med andre. Vi kan være bidragsytere, skattebetalere, ressurspersoner og kompetanse. Idag er mange av oss ute av stand til å jobbe fordi vi ikke får jobb eller fordi vi sliter med psykiske plager som følge av hvordan våre identiteter og uttrykk blir møtt. 

 

238 transfolk er rapportert drept på grunn av sin kjønnsidentitet eller sitt kjønnsuttrykk det siste året

Idag er det transminnedagen. Det er den dagen da vi burde tenke litt ekstra over de som mister livet fordi den verden vi lever i ikke takler normbrytere spesielt godt.

238 transfolk er rapportert drept fordi de er trans det siste året. Tallene kan du lese mer om her!

Det er mange land som ikke fører statistikk, det er også selvfølgelig mange som blir drept uten at noen kan «bevise» at det er transfobi og transhat som er motivet.

Og så tenkte jeg å dele en liten historie fra en av mine trans brødre der ut, bare for å minne dere på at vi ikke bare sliter med vold og trakassering, vi sliter med helsehjelp, egne psykiske problemer og intoleranse og formdommer i hverdagen. 

 

Hei Luca,

Jeg ligger her i en seng på et sykehus og leser bloggen din for tusende gang.

Jeg kom hit frivillig i går, jeg hadde fått nok av alt og alle, og ikke minst nok av meg selv. Min psykiske helse hadde enda en gang tatt kontroll over kroppen min og stemme, som resulterte i at den personen som sto meg nærmest, min bestevenn og kjæreste har blitt livredd for meg.
Å gi en person psykiske skader eller plager er ufattelig vondt og stikker ordentlig hardt i hjertet.

Jeg hadde ønsket det også gjaldt meg selv. Den personen jeg gir psykiske skader fra morgen til kveld, hver dag.
Jeg har blitt min verste fiende, uten snev av samvittighet.

Jeg har fryktet å søke hjelp for min psykiske helse selv om jeg kjenner lukten av døden. Ikke fordi jeg ikke vil ha hjelp. Men i frykt for at fremtiden min blir enda mer komplisert. I frykt av å bli nektet hjelp på Rikshospitalet grunnet ustabilitet.
Ja det stemmer, jeg frykter å søke hjelp for den kan ødelegge sjansen min for hjelp senere.

På min første time på Rikshospitalet fikk jeg klar beskjed om at det som vurderes høyest om jeg får behandling hos dem eller ikke er min psykiske helse, om jeg er stabil og sterk nok til å få hjelp.

Jeg vet ikke med deg, men for meg høres dette latterlig ulogisk ut.
Åssen kan en person som vokser opp med denne forferdelige tilstanden  i dette kjønnsstyrte samfunnet ikke få psykiske plager igjennom nærmere 30 år?

Det er få som forstår kompleksene med å være født i en kropp som ikke matcher sitt indre.
Forvirrelsen, frustrasjonen, selvfølelsen, selvbildet, usikkerheten, sinnet, hatet.
Som hos fleste mennesker blir etter hvert til;
Angst, sosial angst, aggresjon, ensomhet, sjalusi, depresjon, nedsatt livsglede, svart og usikker fremtid og ikke minst mangel på forståelse, akseptering og respekt fra familie, venner og ute i samfunnet.
Disse tingene kan i mange tilfeller lede til;
Alkoholmisbruk, rusmisbruk, selvskading og i værste fall selvmord.

Jeg tviler på at det finnes noen trans personer der ute som ikke kan relatere til å ha hatt noen av disse plagene.

Rikshospitalet gjør ikke mye for å få fortgang i behandling. De skylder på at de har for mange pasienter for tiden

Jeg får prøve å fortsette å krabbe til dere er klare, og krysse fingra for at denne innleggelsen som redder livet mitt så langt, ikke ødelegger min eneste sjanse på et litt bedre liv.

Bloggen din gir meg et lite håp om fremtid.

#transminnedagen

 

Bilde

Bestmedbart. En blogg om en transmanns vei til bart. Veien til bart går tydeligvis via halsen.

20131119-145417.jpg

Transminnedagen!

I morgen, Onsdag den 20.november er det den internasjonale transminnedagen, eller Transgender Day of Remembrance som den heter på engelsk.
Transgender Day of Remembrance ble stiftet som et webprosjekt i 1998 til minne om Rita Hester, en transkvinne som ble drept i sitt hjem den 20. November, i Allston, Massachusetts. Ett år etter hennes død ble den første offisielle minnemarkeringen holdt i San Francisco.
Dagen markeres årlig for å minnes de som har blitt drept på grunn av sitt kjønnsutrykk eller sin kjønnsidentiet Dagen skal synliggjøre diskrimineringen mot trans*personer.
 
De siste året er 265 transpersoner rapportert drept på grunn av sin identiet eller utrykk.Det virkelige tallet er nok mye høyere.
 
Bli med å marker dagen!
Si ifra på transminnedagen!
 
 
Dagen markeres over hele verden og vi inviterer deg til å være med og vise støtte. Det er veldig enkelt.
 
Hva kan jeg gjøre?
Tenn et lys og ta et bilde som du deler på sosiale medier. Husk hashtag (se nedenfor)!
Oppfordre andre til å gjøre det samme og del andres bilder
 
Forslag til tekst du kan dele
Jeg tenner et lys mot #transfobi. #transminnedagen #tdor2013 #nohatespeech
Jeg sier nei til #transfobi !! #transminnedagen #tdor2013 #nohatespeech
“Din tekst her” #transminnedagen #tdor2013 #nohatespeech
 
La oss gjøre #transminnedagen til blant de 10 mest tweetede hashtaggene i Norge.
 
På Chateu Neuf i Oslo blir det heldagsprogram, les mer her: http://www.skeivungdom.no/2013/11/bli-med-pa-transminnedagen/

 

 
 
 
 
 
 
Si ifra på transminnedagen!
 
På onsdag 20. november er det transminnedagen. Dagen til minne for de som har blitt drept på grunn av transfobi, eller hat mot transpersoner. 
 
Dagen markeres over hele verden og vi inviterer deg til å være med og vise støtte. Det er veldig enkelt.
 
Hva kan jeg gjøre?
Tenn et lys og ta et bilde som du deler på sosiale medier. Husk hashtag (se nedenfor)!
Oppfordre andre til å gjøre det samme og del andres bilder
 
Forslag til tekst du kan dele
Jeg tenner et lys mot #transfobi. #transminnedagen #tdor2013 #nohatespeech
Jeg sier nei til #transfobi !! #transminnedagen #tdor2013 #nohatespeech
“Din tekst her” #transminnedagen #tdor2013 #nohatespeech
 
La oss gjøre #transminnedagen til blant de 10 mest tweetede hashtaggene i Norge.
 
På Chateu Neuf i Oslo blir det heldagsprogram, les mer her: http://www.skeivungdom.no/2013/11/bli-med-pa-transminnedagen/

Gjesteblogg

Denne teksten er skrevet av min venn Daniel, hin er smart og har noen spennende erfaringer og tanker rundt kjønn. Nyt den fordi den er bra og skrevet på vårt vakreste skriftspråk.

For nokre få veker sidan såg eg ut som ein gut. No ser eg ut som ei kvinne. På den eine sida er det svært lite som har forandra seg, på den andre side er heile verda snudd på hovudet, og dette med båe fordelar og ulemper.

Eg har sett ut som ein gut i fleire år. I laupet av desse åra, har det vore viktig for meg at ingen skal sjå på meg og tru at eg er ei jente. Då ville dei ha trudd at eg var ein maskulin jente, noko eg ikkje var. Eg var nemleg ein gut. Ein ganske feminin gut. Eigentleg, var eg ein ung mann. Det var det ingen som såg. Dei såg berre ein gut. Ein gut som var so ung at menneske på hans eiga alder sjeldan vart spesielt tiltrekt av han. So ung at når folk snakka til han, var det akkurat som om dei snakka til eit barn på 12. Det er vanskeleg å vera 19 år og verta behandla som ein er 12. Ein bestemmer ikkje sjølv korleis ein skal sjå ut. Berre av di ein ser ung ut, betyr ikkje det at ein føler seg ung. Eg følte meg ikkje ung. Eg følte meg som om eg var 70. Eigentleg klår for pensjon; og frykteleg frykteleg sliten av å heile tida skulle halda ting hemmeleg og å vera sterk.

For klassen min var eg eit misforster som ikkje kunne få born. Det var ikkje det at dei hadde noko imot det, men det syntest i augo deira heile tida. No er eg eit spanande konsept istaden. Det er eigentleg nett det same, berre mykje mindre audmjukande.

Det har skjedd ei rekke forandringer. Desse handlar ikkje berre om korleis eg vert oppfatta, sjølv om det er ein stor del av det:
For nokre få veker sidan ville framande glo rett forbi meg; no glor dei rett på meg. Kvinner smiler til meg, menn i bilar tittar ut av vindauget og ser på meg. Ofte snur dei seg på gata. Eg veit ikkje nøyaktig kvifor dei snur seg, om eg er sexy eller om eg er spanande, eller fråstøytande, men dei snur seg no iallfall. Eg vert plutseleg tvunge til å tenkja over at eg eksisterer.
For berre nokre veker sidan ville eg få typiske «manne»-oppgåver på jobben. På det tidspunktet var eg ikkje so glad i slike manneoppgåver, av di eg måtte gjera det saman med menn som var mykje sterkare enn meg – noko som fekk meg til å sjå spinkel ut. Eg måtte vera med ut å setja opp gjerde saman med dei andre gutane boys, medan jentene gørls passa på dyra og gjorde i stand på kjøkenet. No, når eg ser meir ut som jentene gørls enn som gutane boys, vert eg ikkje pekt ut saman med gutane boys meir. Viss eg hadde sagt at eg gjerne ville vera med å slå med slegge og setja opp gjerde, ville eg sikkert fått lov. Men, det er ikkje noko som berre seier seg sjølv. Eg vert ikkje lenger bedt om å bæra tunge ting, til trass for at eg no er mykje sterkare enn eg var for nokre veker sidan. Eg har meir musklar no enn då. Likevel er eg «svakare». Det er meir sannsynleg at ein spinkel fyrstikk-gut vert bedt om å bæra enn at eg med mine nye tøffe musklar vert bedt om det. Difor ber eg kvar gong eg får sjansen. Sjå kor sterk eg er.

Det verkeleg, verkeleg interessante, er likevel ikkje berre kva andre gjer, at dei stereotypiske kjønnsrollene faktisk vert fulgt, og at det ikkje berre er noko folk innbiller seg. Det verkeleg interessante er korleis stereotypen treng seg inn i psyken. Korleis eg nesten ikkje grein medan eg levde som gut. At eg var bitter istaden, at jo, eg tok ting lett til meg, men ikkje SO lett. At venene mine kunne mobba meg og erta meg og at eg berre var tøff og gjorde det same tilbake, og at eg fortalde folk so lite som mogleg. Absolutt alle svakheiter var hemmeleg og audmjukande. At eg aldri oppsøkte hjelp sjølv om eg trong det aldri so mykje.
For å kunne motta Testosteron via rikshospitalet slik at eg ville sjå meir ut som andre gutar og mindre ut som ein 12-åring, måtte eg visa at eg var nettopp so sterk, at eg ikkje hadde nokre utfordringar og at eg aldri var usikker på noko eller redd for andre menneske eller lyst til å ta opp ein diger kniv og skjæra djupe hol i meg sjølv. Difor, når eg vart so redd for klassen min at eg måtte slutta på skulen, sa eg «no har eg bestemt meg for at eg heller har lyst til å jobba!». Aldri «dette er vanskeleg, eg treng hjelp». Eg tok på meg verv eg eigentleg ikkje klarte å leva opp til, og snakka i ei nøktern, formell tone. Av og til so formell at folk ikkje tenkte på at det gjekk an å bli kjende med meg. Eg bygde opp eit tjukt, tjukt skall kring meg. Eit skall som gjorde meg mindre følsam, men òg mindre mottakeleg for å kjenna på dei kjenslene som faktisk var der. Ikkje berre det, men eg fekk òg mindre empati. Ja, du las riktig. Eg vart kaldare og kaldare. Det nådde sitt klimaks då eg frå ein person eg var svært glad i fekk høyra «eg har lyst til å ta livet av meg!», og responderte ved å seia «fortell meg det igjen litt seinare, for nett no veit eg ikkje korleis ein viser medlidenheit». Og etter det, vart eg berre kaldare og kaldare og kaldare. Dei som sto meg aller nærast meinte eg hadde under gjennomsnittet med medlidenheit. Nokon med litt peiling på psykologi brukte til og med det skumle ordet «sosiopat» om meg.

Menn er kjende for å vera mindre følsamme enn kvinner. Fleire menn enn kvinner er autistar – autisme og testosteron er teitt kobla saman. Autistar har ofte mindre empati enn folk som ikkje er autistar, og psykopatar er nesten alltid menn. Det er på mange måter logisk. Når ein føder eit barn, er ein nøydd til å ha empati. I jungelen må ein helst halda barna unna mannen, so dei ikkje vert ete opp. Men, eg består av dei same hormona no som får nokre veker sidan. Eg har ikkje begynt å ta Østrogen. Likevel har eg reagert akkurat som kvinner som gjer akkurat dette. Plutseleg grin eg for alt. På dagen eg slutta å sjå ut som ein liten gut og byrja å sjå ut som ei kvinne, byrja eg plutseleg å grina over ting. No skjer det nesten kvar einaste dag. Viss nokon seier noko stygt til meg. Viss nokon prøver å rettleia meg. Viss ser ein trist kanin. Viss eg tenkjer på ein annan gong eg grein. Berre av å skriva dette, byrjar eg nesten å pipa. Plutseleg er det som om østrogen-nivåa er skote i vêret. I laupet av det siste halve året eg levde som ein gut, byrja kjærasten min å mistenkja meg for å ta stereoider. Stemma vart djupare, eg vart kaldare, eg vart sintare, bitrare, tøffare – og no, plutseleg, er alt knust. Kanskje det er ein reaksjon på å endeleg ikkje lenger vera avhengig av nokon som kan knusa framtida mi ved kvart minste feilgrep eg gjer. Kanskje det er ein reaksjon på å ha haldt ting inne i seg i fleire år, og på å ha vore kald og kynisk av di eg ikkje hadde noko val.

So desse biologiske forskjellane på menn og kvinner, som folk snakkar om, kor mange av dei er eigentleg biologiske? Det er ingen biologisk forskjell på kven eg er no og kven eg var førre månad, men av di eg har på meg kvinneklede istadenfor manneklede, av di eg ikkje lenger treng å tenkja på at eg må verka som ein normal gut, har eg heilt plutseleg, ut av det blåe, fått ein heil haug av stereotypiske kvinneiegenskaper som eg slett ikkje følte på før dei plutseleg kom. Ja, eg er absolutt meir kvinne enn eg var for ei tid sidan. Eg er likevel ikkje mindre mann. Eg er 100% av begge delar. Det vil sei 200% til saman. Kanskje nokre prosent av noko heilt anna òg. Det er eit heftig trykk.