Category Archives: testosteron

Spør meg!

Jeg har en Mail. Den er bestmedbart@gmail.com. Dit kan du sende spørsmål og så svarer jeg her på bloggen min. Praktisk og gøy!

Hvem er jeg?

Neida dette er ikke et tilfelle av filosofisk-søndags-fylleangst på en onsdag. Dett er et klassisk tilfella av prokastinering (det å utsette noe å gjøre noe annet i stedet)

Innimellom får jeg mailer i min bestmedbar innboks. Det er svært hyggelig, for som et hvert vellykket selskap ønsker jeg tilbakemelding på mitt arbeid og vil gjerne gi kunden det kunden vil ha. Så om du klarer å se bort ifra det faktum at jeg ikke tjener ei krone, er dette en riktig så bra liten bedrift.

Altså jeg fikk en mail fra et menneske som lurte på om ikke jeg kunne si noe mer om meg selv, sånn rent utover det at jeg er en transmann og alt det tullet der, som jeg jo strengt tatt har masa om lenge nok.

So here we go, eller som ingen sier på norsk, så her går vi

Jeg heter Luca og er 25 år gammel (dette kan du lese i den lille boksen på høyre side her, så dette er egentlig ren avskrift)

Det var en gang en vinterkveld, av typen 31.januar nittenåttisju. Min mor (hjerte til henne) lå i en eller annen seng og fødte meg. Den senga var på et sykehus i Trondheim. Når unger blir født så har det seg slik at først kommer ungen og så kommer bursdagskaka, også kalt morkaka, ut. Denne vinterkvelden kom det en unge, men fasan ikke noen kake. Og uten kake blir det ikke fest, så min mor måtte ta masse dop for å få opp humøret. Dopet ble gitt til henne av noen leger (jeg oppfordrer selvfølgelig ikke til bruk av ulovlige rusmidler for å oppnå kake-lykkefølelse). Og så kom kaka og alt var bra. Muttern fikk beskjed om at jeg var en jente, det dreit muttern i for hun var høy som et fjell. Hun var faktisk så høy at hun ikke forsto at hun hadde fått en unge til før det hadde gått 3-4 timer. Jeg var kid nummer 4 i rekka, så det er ikke så rart at hun kom litt ut av tellinga.

Dette var i alle fall begynnelsen på det som skulle bli en overmåtelig lykkelig barndom. (ja jeg er ironisk på hensyn på den derre barndommen). Jeg var et hyperaktivt lite barn med hvite krøller. Det beste jeg visste om her i verden var hvitløkspetta lammelår med fløtegratinerte potet og når jeg ble stor ville jeg bli sivilingeniør. (Jeg prøver her å illustrere hvilken veslevoksen pretensiøs drittunge jeg var.)

I mitt første hjem (som var grønt og hadde sjørøverskute i hagen og en egen 100 centimetersskog) bodde jeg sammen med min mor, min far og den yngste av min brødre. De to eldste brødrene hadde visstnok blitt lagd av noe materie fattern ikke hadde noe med, og det lærte jeg at het halv-bror. Det synes jeg var temmelig merkelig for både jeg og yngstebruttern var under 1,5 meter høye, mens de to andre var nesten 2 meter høye.

I mitt andre hjem(som var brunt og hadde loft med nisser på) bodde jeg med muttern, bruttern og en katt som het Rupert. Rupert har jeg skrevet et innlegg om før. Det kan du lese her, det innlegget vil også gi deg en relativt grei innsikt i hvorfor jeg har slik en føkka og ødelagt kjønnsidentitet.

På skolen var jeg bråkete, urolig, plagsom, oppsternazi, vrang og veldig, veldig flink. (sånn utenom i Norsk og andre sånne språkfag). Jeg var kjip mot jentene fordi jeg synes de var søte og så var jeg kjip med en hel haug med andre folk også. Det kan være jeg var himla misstilpass, men jeg gidder ikke unnskylde meg. Jeg var en drittunge!

En dag på ungdomskolen var det en fyr som kalte meg jævla lesbe, så jeg kalte ham et stygt ord som begynner på N og rimer på pigger. Da ble jeg utvist fra skolen i tre dager. Heldigvis slapp denne fyren å bli utvist, han var det jo reelt synd på. Det var ca da jeg fant ut to ting om verden: Den er kjip og urettferdig.

Jeg fikk ytterligere bekreftet mine misstanker om denne verden gjennom flere episoder der lærerne fortalte meg at det ikke var normalt at jenter snakket høyt om onani i klassen. Jeg mente det var veldig normalt å svare høflig på spørsmål, så når Lars lurte på om jeg hadde runka i går så svarte jeg som sant var at «jadda det hadde jeg, ikke bare en gang men 3!» Lars var ikke dårligere han, men det var selvfølgelig helt normalt for han, og unormalt og skammelig for meg.

Vi het «freaks and geeks» Navnet hadde vi tatt selv, fordi vi tidlig fikk lære at å bære skammen utenpå gjør deg mindre sårbar. Det stemte ikke, men taktikken funka til en viss grad. Freaks and geeks besto av skolens outlaws. Vi hadde minimalt med status, klærne våre var enten for små eller fulle av hull. Jeg digga konseptet, jeg skulle faen ikke tilpasse meg et system som pissa meg i tryne. Da vi skulle velge sentralstyret til skolen stilte alle de kjekke gutten opp i silkebokser for å imponere damene. Så jeg tok av meg buksa foran hele skolen og så måtte jeg til rektor. Han lukta fyll og hadde helsetrøye, gullskjede rundt halsen. Han kunne fortelle meg enda litt mer om hva som passer seg for jenter og gutter.

Så fløyt jeg gjennom videregående på en bølge av øl og damer. Den bølgen traff land med et kraftig smell etterfulgt av kjærlighetssorg og et vitnemål som glimret med sitt fravær.

I ordentlige gammeldager, altså før år 2000, opererte man i den norske skolen med et karaktersystem som gikk fra Lg via Ng-G-M til S. Forkortelsene står henholdsvis for LITE godt, NOE godt, GODT, MEGET Godt, til SÆRS godt. Dette gjaldt selvfølgelig ikke for karakterene i orden og adferd: Disse gikk bare fra LITE godt til GODT. Du lurer kanskje på hvorfor? Svaret er enkelt, ingen har meget eller særs god orden og adferd. Det er en umulighet for unge mennesker. Heldigvis hadde vi er skolesystem som tok hensyn til dette.

Jeg tror jeg er en av få elever som har gått igjennom hele ungdomskolen og videregående meg GODT i orden og LITE GODT i adferd samtlige semester. Jeg var en dritt, en oppsternazzzi dritt som alltid kom tidsnok, leverte oppgavene i tide og som aldri skulka. Jeg var alltid på skolen, for på skolen fantes det et hav av muligheter for overskridelse av grenser og trakassering av lærere. Ja for jeg hadde helst slutten å trakassere medelever, jeg var smart nok til å se hvor makta lå og at makta var ond.

Etter ett år på folkehøgskole fullførte jeg videregående og tok realfagkompetanse. I to år dreiv jeg rundt i Oslos gater, mens jeg drakk rødvin og trodde jeg var en kul bohem eller noe. Livet mitt var fylt av håp og dyp, intens kjærlighet.

Det virkelige voksenlivet pusta meg i nakken. Den såkalte realiteten innhentet meg og jeg mista kjærligheten og fikk en bachelor i biologi. En eller annen gang i alt dette bytta jeg navn og begynte på det prosjektet som opptar mesteparten av mitt liv.

Så skrev den unge mannen SKAM på ryggen og lot det være hans stolthet. For all stolthet har sitt opphav i skammen og all skam er stolthet.

Spørsmål om min testosteronbehandling

En av mine lesere har spurt meg om testosteronbehandlingen min har noen av de samme bivirkningene for meg som for menn med testikler som tar anabole steroider. De bivirkningene denne personen ramser opp er som følger:

voldsomme humørsvingninger, og ofte overdreven aggresjon og en ekstremt kort lunte.

Det kan også hende at dette rammer deg hardere enn det rammer de som er født med penis, ettersom de som er født med penis må lære seg å leve med en viss grad av testosteron gjennom pubertet og ungdomstid (noe som kan være ganske tøft, og er en hard skole!).Gjennom fysiske konflikter (slossing, trusler, knuffing, bønner i armen osv.)

Det at man må være forsiktig med damene, input fra mannlige forbilder, krangel med foreldre, intens frustrasjon og mye annet lærer de fleste menn med penis seg å tone ned og balansere sitt eget sinne.

En av mange ting man finner ut ganske fort er for eksempel at hvis man blir for sint på en annen gutt risikerer man å få seg en _skikkelig_ en på trynet, og den sjansen er mye større hvis man er gutt enn hvis man er jente. Sånne ting kan gjøre at man viker litt unna.

 

Jeg er ikke sintere nå enn jeg var før. Jeg er nok et litt sinna menneske, men jeg er ikke aggressiv. Jeg er mindre sint i virkeligheten enn på bloggen min og jeg tror at de fleste av mine venner vil omtale meg som smilende og leende før de sier at jeg er sinna. Men sinna kommer nok helt klart på lista over mine personlighetstrekk.

De som skille meg fra folk som boler er at jeg har et helt normalt testosteronnivå, folk som boler har et overdrevent høyt testosteronnivå. Østrogen i store mengder gjør deg for eksempel deprimert, det betyr ikke at folk med normale nivåer at østrogen er deprimerte.  Dermed vil ikke jeg bli en «gal ape» slik som en del menn som boler.

Jeg beklager å måtte meddele at puberteten på ingen måte er tøffere for gutter enn for jenter. Det føles like jævla shit for alle sammen. Det å få økt testosteronnivå i voksen alder er helt uproblematisk. Min psyke er stabil og jeg vet godt hvem jeg er, dermed medfører ikke denne puberteten den samme følelsen av usikkerhet som den forrige.

De emosjonelle endringene jeg har merket er at jeg har vanskeligere for å gråte, men det betyr ikke at jeg er mindre trist, det bare kommer ikke tårer på tidspunkt der det før ville gjort det. Ellers tenner jeg raskere, men føler ikke at de påvirker adferden min, jeg var en kåt person både før og nå. Jeg opplever også sinnet mitt som mer fysisk enn psykisk. Jeg blir altså på en måte sint i armene og bena istedet for å bli sint inni meg. Det betyr ikke at jeg har mer eller mindre lyst til å slå nå enn før. Det er helt uproblematisk for å tilpasse seg de små endringene testosteron har medført..

Ellers har jeg gått fra å bare tenne på kvinner med vagina til å tenne på flere typer mennesker, da medberegnet menn med penis

Videre er det trist at gutter blir lært opp til å slå hverandre og være forsiktige med damer. Ingen burde slå noen og så lenge ingen blir slått tåler vi alle like mye.

 

Min forståelse av kjønn

Kjønn er alt og ingenting. Ubetydelig og det viktigste i mitt liv.

Jeg er biolog. Jeg er transkjønnet. Jeg mener at kjønn er sosialt konstruert.

Jeg mener at verden er ekte (på en måte). Ting eksisterer. Jeg har en kropp. Den er forskjellig fra alle andre kropper. Men hvordan den ser ut, hvordan atomene og molekylene i min kropp er satt sammen kan umulig bestemme noe så komplekst som mine tanker rundt min egen eksistens, men den påvirker det helt klart. Det er selvfølgelig min hjerne som muliggjør disse tankene. Men pråket, tanken og forståelsen av verden har blit skapt av et samspill mellom meg og verden. Min forståelse av ordet kjønn er sosialt konstruer, fordi språket jeg bruker er en sosial kontrkuskjon. Dermed blir alt jeg tenker begrenset av det samme språket.

Mann er et ord. Det betyr forskjellige ting for alle. For ca halvparten av alle som snakker norsk er ordet mann noe de er eller identifiserer seg med. (Siden ordet mann ikke er det samme på alle språk så vil også betydningen forandres. Språk er kulture og kultur er forksjellig og den redefineres hele tiden og vi skaper den på nytt hele tiden.) Siden også «jeg», «er» og «en» er ord, og dermed utsatt for den samme udefinerbae tilværelsen vil setningen «jeg er en mann» betyr ca 1000 forskjellige ting. Og uansett hvor mange mennesker du får til å forklare den setningen så vil alle forklaringene også være bygd opp av språk i samspill med det mennesket som benyter språket.

Vi kommer altså ikke til å bli enige om en definisjon av mann. Vi kan jo prøve:

En mann er en person som har penis. (helt urimelig å anta en et mann slutter å være mann om man kutter av pikkens hans, det vil også være å undervurdere gener og følelser)

En mann er en person som har XY kjønnskromosomer.(Det funker dårlig fordi en person kan ha penis, men ikke XY kromosomer. En person kan faktisk ha fitte, føle seg som en dame og ha XY kromosomer.)

En mann er en person som er føler seg hjemme når han sier setningen «jeg er en mann» (jeg kjenner jeg heller mot denne) (denne setningen vil bety forskjellige ting etter som hvem som sier den, når de sier den.)

Alikevel mener jeg at det er flere sider av kjønn enn bare dine egne følelser. For meg er mitt kjønn tredelt, et tredelt samspill.

Ja det finnes forskjellige biologiske kjønn, og jeg vet utmerket godt hvorfor de finnes og hvilken rolle de har i forhold til hverandre. Dette kan du godt kalle naturlig, men siden også de biologiske grensen mellom kjønn er difuse gir ikke biologien et fasist-svar på hva kjønn er. Det å si at ting som er naturgitte har rang forran andre ting blir latterlig. Det er ikke naturlig for mennesker å fly, det er alikevel helt uproblematisk å gjøre det.

Naturvitenskapen tror ofte at den kan trumfe andre vitenskaper. Det kan den ikke. Selvom gener helt klart eksisterer så er de ikke viktigere i mitt liv enn kjønnroller, kjønnroller eksisteres også, bare på en annen måte.

For meg består kjønn av tanker-identitet, kropp-utrykk og rolle-handlinger.

Alle mennesker har en kjønnsidentitet, en forståelse av egent kjønn. Denne forståelsen får vi bekreftet av andre ved at vi passer inn i den fysiske definisjonen av et spesifikt kjønn. (her kan du sikkert fort tenke at penis=mann, men jeg vedder på at du har sett mange menn idag, som du er helt sikker på at var menn, men du så ikke pikken deres). Og så handler det om hvilke hanlinger vi utfører.

Hvilket kjønn andre mennesker tror vi har vil påvirke deres reaksjoner på vår adferd. Derofr vil barn med penis møte andre forventinger enn barn med vagina når de vokser opp. Dette igjen former dine tanker rundt egen kropp og kjønn.

Ingen av disse elementene bestemmer over de andre. Du kan ha penis å føle de som en kvinne, du kan være mann, men se ut som det samfunnet anser for å være en dame. Du kan føle deg som en mann, se ut som en mann, men ha en personlighet og et handlingsmønster som anses for å være kvinnelig. Du kan være hva faen du vil.

Jeg har en mannlig identitet, og et maskulint handlingsmønster (kunne skrevet 5 sider om hva maskulinitet egentlig er). Men jeg har et utseende som gjør at verden forventer at jeg skal føle meg som en dame og oppføre meg som en dame. Det er en uholdbar situasjon å befinne seg i. Så jeg forandrer det. Jeg forandrer mitt kjønnslige spillerom.

 

 

Kjønnsbekreftende behandling

Jeg har de siste dagene møtt mye motstand på mitt krav om å kunne bytte jurdisk kjønn uten å sterilisere meg. I løpet av knappe 24 timer møtte jeg fire forskjellige mennesker som fortalte meg at de personlig mente at jeg burde steriliseres. Fire mennesker hvis liv jeg aldri ville lagt meg opp i, fire mennesker som syntes at det var helt greit å komme bort til meg, uoppfordret på gaten for å fortelle meg at jeg ikke er no verdt, og at jeg burde steriliseres for å bli en mann. Det hjelper på deres forestilling om meg som mann. Hva betyr det? Hva er det disse menneskene sier?

Jeg synes det er sykt at folk skal ha personlige meninger om mine reproduksjonsorganer. De påberoper seg retten til å mene dette, om min kropp, og de mener det helt uten å vite hvem jeg er, hva kjønnsbekreftende behandling er og betyr, de aner ikke noe om hvordan man utredes og diagnostiseres for å motta behandling.

De bare klarer ikke å tenke utenfor sine små kategorisek bokser. Og når jeg lever utenfor disse boksene, så er jeg ikke noe verdt. Jeg er så lite verdt at andre mennesker skal få bestemme over min kropp, jeg er så lite verdt at jeg ikke burde få barn, jeg er så lite verdt at jeg får lyst til å gråte.

Man steriliserte jøder og sigøynere, og hele verden har skammet seg i ettertid. Skammet seg fordi man ikke kan si at noen kropper, noen sine geer, noen sin måte å leve livet sitt på er så mye mindre verdt enn de andre måtene at man kan legitimere at de skal steriliseres. Vi kastrerer ikke engang pedofile i dette landet. Så det jeg gjør, den jeg er, livet mitt er mindre verdt, mer moralsk forkasterlig, sykere og mer perverst enn pedofili.

(Jeg synes ikke at pedofile skal steriliseres mot sin vilje, men jeg synes de skal få tilbudet)

Ingen kan se min eggstokker. Jeg føler meg ikke mindre som mann fordi de er der. De hormonene mine eggstokker produserer er fullstendig overkjørt av det testosteronet jeg sprøyter inn i kroppen min. Jeg kan ikke være gravid med det testosteronnivået jeg har i kroppen nå. Jeg har en diagnose som bekrefter at min kjønnsidentitet er reell og ikke et produkt av en eller annen psykose. Jeg mottar behandling, den behanlidngen har som mål å gi meg frihet til å være den jeg er. Det er en behandling som skal gjøre min kropp mer maskulin slik at verden kan se den jeg er. Grunnen til at kroppen min modifiseres er fordi jeg ikke ville følt meg som en dame samme hvor mange timer jeg gikk i terapi. Jeg ville ikke blitt lykkelig av det, jeg er ikke en kvinne og jeg ønsker heller ikke å være en, føle meg som en eller se ut som en. Eggstokker har faktisk ikke noe med saken å gjøre. Om eggstokker gjorde meg til en kvinne hadde jeg ikke følt meg som en mann.

 

 

 

Stopp, det er min kropp!!!

I mitt siste innlegg skrev jeg at jeg skulle vinne min kropp tilbake. For den er bare min og jeg bestemmer over den selv.

Dette stemmer ikke, det er nemlig staten som bestemmer over min kropp.

Jeg har en diagnose, F64.0, som fastslår at jeg har er anatomisk kjønn som ikke stemmer overens med mitt mentale kjønn. Jeg har vært igjennom en grundig utredning og et helt team med psykologer er enige: Jeg er en mann.

På tross av dette MÅ jeg fjerne livmor og eggstokker for å få lov til å ha mann som jurdisk kjønn. Dette er ikke bare et grovt overgrep mot folk sine kropper. Det er også brudd på menneskerettighetenene.

Hvis du vil hjelpe oss i kampen mot tvanssteriliseringen kan du skrive under på denne kampanjen.

Jeg vil velge mitt juridiske kjønn selv! Jeg vil slippe å bli ydmyket og nedverdiget i passkontroller, hos legen, på sykehus, i banken min, på treningssenter, i jobbintervjuer, på skolesøknader osv.

Det er mitt liv, min kropp og mitt kjønn!

Skriv under her!

Kviser og dun, 7 måneder på testo