Category Archives: spørsmål

kjønn er overordnet legning.

En del folk lurer på hvilket kjønn og hvilken legning de jeg har sex med har.

Jeg er en mann og jeg liker ALLE kjønn.

Det betyr at menn jeg puler ikke er heterofile, at kvinner som puler meg ikke er lebiske og at alle andre er et eller annet som de selv kan få definere.

Det er sikkert et legitimt spørsmål, det er sikkert noe folk faktisk lurer på og det er sikkert ikke ment å fornærme meg. Men om du faktisk annerkjenner meg som en mann, så betyr det faktisk at jeg er en, helt uavhening av hvem jeg har sex med.

Om en mann født med penis har sex med en annen mann som også har penis, så gjør ikke det den andre mannen til en dame, det gjør den første mannen ikke-heterofil (dette gjelder vel også mann nr to)

Så om jeg har sex med en kvinne (som har sakt at hun er lesbiks) så gjør ikke det meg til en dame, det gjør den kvinnen til en ikke-lesbe. Enkelt, ikke sant?

Både kjønn og legning formes av hva du gjør, og det formes av hva du velger å kalle deg. Du kan godt være heterofil å knulle folk som har samme kjønn som deg selv, du kan også godt være homofil uten å ha hatt sex med noen av det samme kjønn. Men om det er noe som forandrer seg ved at du puler mennesker av forskjellig kjønn så er det legningen din, ikke kjønnet ditt.

Ellers står du fritt til å ha det kjønnet og den legningen du vil. Selvom de fleste ønsker å understøtte sitt kjønn med adferd og utseende og en del som har en legning understøter også denne gjennom en praksis som anses for å være samsvarende med denne legningen.

 

 

Var det like godt for deg som det var for samfunnet?

I min ungdom ble jeg gradvis klar over mitt egent tenningsmønster, på samme måte som alle andre. Først oppdaget jeg min egen kropp, så andres. I en alder av 13 var jeg sikker på at jeg ikke likte menn på en seksuell måte.

På den tiden var jeg en jente som brøt med mange av de kravene som ble stilt til jenter. På fritiden sto jeg på snowboard og lekte detektiv, mens jentene ofte var mer opptatt av sminke og hest. Konflikter løste jeg med knyttnevene, og i klasserommet var jeg bråkete og kritisk. Normene som omga meg passet meg ikke og jeg gjorde et poeng ut av å bryte dem.

På tross at min kamp mot normene hadde jeg sex med en gutt, etter at jeg hadde utviklet en sikker identitet som lesbisk. Dette ble forventet av meg, jenter skal ha sex med gutter. Jeg ble fortalt at jeg ikke kunne være sikker at på jeg var lesbisk før jeg hadde prøvd gutter.

Ingen ber de heterofile om å prøve samkjønna sex bare for å være sikker på at de er heterofile. Det gir temmelig tydelige signaler om at heterofili er det ønskelige og det normale.

Vi er flinke til å være kritiske til normbryterne, vi tar lett på og betviler deres historie og identitet, det er på tide at vi begynner å bli kritiske til normen. Vi må tenke på hvem som lager normene, hvem som tjener på at de opprettholdes og hvordan kan vi være kritiske til dem på en konstruktiv måte.

I dag har jeg sex for å tilfredsstille meg selv og de jeg har sex med, ikke for å tilfredsstille samfunnet, og det er utrolig mye deiligere! Min identitet har også forandret seg, jeg er nå en skeiv transmann. Noen anser dette for å være en vaklende identitet fordi den gjør det vanskelig å klassifisere meg innenfor et heteronormativt system der valget står mellom kvinne og mann, hetero og homo. For meg er min identitet trygg og boksen skeiv transmann er en boks jeg som oftest liker å bo i.

Et av problemene ved å tilhøre en eller flere minoritet  er at man ofte opplever å bli allemannseie, et merkelig objekt man ikke vet hvordan man skal forholde seg til.

Jeg opplevde dette tydelig sist jeg var sammen med min familie. Jeg er alltid stressa rundt familien min. Stresset kommer av at jeg vet at de synes jeg er rar, de tar hensyn og de er redde for å tråkke i salaten og si noe feil, og fornærme meg. Jeg trives ikke med å være et stressmoment for andre, jeg trives ikke med å bli plassert i en situasjons der jeg er annerledes og litt skremmende, spesielt mistrives jeg med dette når det skjer rundt folk som betyr mye for meg.

Min tante lener seg frem over bordet og spør upassende og upasselig høyt: “ja, og hva med der nede da, hva skal du gjøre der nede?!”

Her sitter jeg, et voksent menneske, sammen med andre voksne mennesker jeg er i slekt med og så spør en av dem meg om hvordan kjønnsorganet mitt ser ut, over en bedre middag. Jeg er transkjønnet og har akkurat fortalt min perifere familie at jeg har begynt på min kjønnsbekreftende behandling. Jeg burde kanskje opplyst dem om at selv om jeg er transkjønnet så betyr ikke det at jeg ikke skal behandles med mindre respekt enn andre mennesker?

Spørsmål som ”hvordan ønsker du at vi skal omtale deg og behandle seg?” uteble. Min familie er ikke spesielt dårlig, den er sannsynligvis helt gjennomsnittlig. De dumme spørsmålene finnes overalt. Hvor mange ganger i løpet av sitt liv får ikke skeive spørsmål og kommentarer av typen ”hvordan har du sex?” ”hvordan fant du det ut?” ”er det vanskelig?” ”hva sa familien din?” ”hva heter du egentlig?” ”jeg hadde aldri trodd at du var skeiv, du ser så normal og flott ut” og “du er så tøff som tør å være deg selv”.

Og der sitter vi, vi skal liksom svare. Stå til ansvar for vår minoritet, snakke på vegne av vår normbrytende gruppe. Vi må svare på spørsmål som er krenkende og de blir stilt ut ifra et heteronormativt perspektiv. Det er ikke et kompliment at noen sier at du ser normal ut og ikke som de ”andre” raringene de assosierer med ord som homo, lesbe, trans osv.

Hvorfor spør de? Hvor er det de lærer at det er et kompliment å fortelle noen at de ikke ser ut som det de er? De mangler kunnskap og de mangler verktøy for å være kritiske sin egen adferd og den verden de så glatt sklir inn i. Den heteronormative verden, der de som er heterofile og cis-kjønnet (ikke trans-kjønnet) sitter på toppen. Hvor skal denne kunnskapen komme fra?

I skolen er man redd for å undervise for mye om minoriteter, de utgjør jo tross alt en liten del av befolkningen. Jeg er et produkt av et demokratisk samfunn. Jeg lærte at flertallet har rett, før jeg forsto at flertallet ikke nødvendigvis har rett, men de har definisjonsmakten og de bestemmer hva normen er. Det er ikke ensbetydende med å ha rett.

Så sier vi til ungene på skolen når vi skal lære dem om hvor normalt homofili er; ”visste dere at heterofile har like mye analsex som homofile menn? Det hadde dere ikke trodd”. Jeg spør meg, er dette kunnskap? Nei, og hva sier dette om verden?

Det sier at analsex er litt ekkelt, men at det er greit siden også de heterofile normale gjør det. Dette har ikke ungene noe utbytte av. Vi burde snakka om hva i samfunnet er det som får oss til å tro at homofile menn har analsex hele tiden, og hva som i så fall er galt med det og hvorfor det blir greiere hvis majoriteten også gjør det.
Vi må gi ungene verktøy til å være kritiske til den verden de vokser opp i. Lær dem om samfunnet som helhet. Lær dem hva som er normen og hva som er sanksjonen for de som bryter dem og hvorfor det er slik. Dette kan være en måte å skape mennesker som er bedre rustet til å inkludere annerledesheten uten å være fornedrende i møte med minoriteter. De som selv tilhører en minoritet vil få et bedre forhold til egen identitet og samfunnet rundt seg.

Men dette gjør vi ikke, så vi fortsetter å unnskylde oss for at vi er skeive, mens vi prøver å skli inn i hetero eller homonormativiteten så godt vi kan.

På mange måter er ”vi” akkurat som ”dem”, men så lenge vi ikke er likestilt med dem er vi annerledes. Kampen for et inkluderende samfunn med plass til alle er ikke vunnet

Tarald Stein

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette diktet har Tarald Stein skrevet.

Dette er min virkelighet. Jeg tømmer meg selv daglig, i et forsøk på å få verden til å forstå, i et forsøk på å få verden til å gi meg den plassen jeg trenger for å puste. Jeg forteller den samme historien igjen og igjen. Jeg vet ikke lenger om den er sann, eller hvor mye den egentlig forandrer seg fra gang til gang.

Verst er det å skulle øse av seg selv for å bli trodd, for å få tilgang til det som for meg er nødvendig medinsk behandling, for ja, jeg er en mann, men en utypisk kropp og den føles daglig uttilstrekkelig. Den er ikke et fengsel, men den begrenser meg, den begrenser MEG. Om det finnes et menneske i verden jeg bryr meg om så er det meg selv. Det er ikke fordi jeg er veldig egoistisk (jeg er en smule selvsentrert, men hadde jeg ikke vært det hadde det ikke blitt noen blogg) men det er fordi jeg lever som meg selv hver dag.

Verden er et vakkert sted for noen, for noen er det helvete på jord.

 

 

Er det egentlig noen forskjell?

Først et bilde av meg, bare så dere ikke glemmer hvordan jeg ser ut.

20120309-224337.jpg

Jeg får som kjent en del dumme spørsmål, men det skal nevnes at jeg også får mange fine. Noen mennesker lurer på ting som er relevant, både for dem, meg og verden.
I går, på den internasjonale kvinne dagen ble jeg intervjuet forran publikum på blitz. Det var en veldig fin opplevelse.

Flere i salen så det unike i min erfaring med å ha levd som både mann og kvinne. De ville gjerne vite hvordan man blir oppfattet forskjellig som kvinne og som mann.
Hadde jeg vært en kvinne med kvinnelig utseende og en kvinnelig måte å være på (ikke be meg definere kvinnelig, for det får jeg ikke til) hadde nok forskjellen vært større.
Men jeg tror jeg blir mindre dømt pga utseende mitt.
Jeg har mulighet til å være attraktiv og festlig samtidig som jeg blir tatt på alvor.
Jeg oppleve oftere at menn markerer når jeg er tilstede.
Jeg blir i større grad lyttet til, dette tror jeg også skyldes et dypere stemmeleie.
Jeg får svært positiv tilbakemelding på normal høflighet, noe som i større grad ble tatt som en selvfølge før.
Jeg får maskuline tittler, adjektiver og forventinger.
Folk synes det er greier at jeg er barnslig.

Samme sted samme tid

Jeg var der. Det husker jeg godt. Hun var der også.

Jeg er ofte plasser der andre er.

Det betyr at jeg og andre opplever det samme. Men vi vet alle at det ikke stemmer. Å være på samme sted til samme tid gir ikke to mennesker det samme inntrykket av verden. Jeg mener ikke det samme om en situasjon som deg, selvom vi begge var der.

Heldigvis har vi kommet opp med en temmelig grei løsning på dette problemet; vi kommuniserer. Vi kommer ofte frem til to virkeligheter som er så lik hverandre at vi konkluderer med at vi har en felles virkelighet.

Så over til det irrasjonelle mennesket (les: meg). Mennesker er ofte villige til å kle seg naken og la andre mennesker slafse på kroppene deres. Er det litt alkohol med i bildet kan man stort sett inngå i denne typen sosial kontakt med hvem som helst (med noen minimumskrav til feks sexorgan og legning)

Så da sitter man (eller står eller ligger) sammen med et menneske man ikke egentlig kan snakke med. Et menneske man ikke kjenner.

Hvordan blir man da enig om hva som egentlig forgår?
Riktig; man blir ikke det.
(jada du kan ha flaks, eller være kresen, slik at du faktisk finner et menneske du kan snakke med)

Dette er grunnen til at historier om sex er så festlige, alt er en eneste stor smørje av misforståelser og (u)delte oppfatninger. Ingen er enige om noen ting og det er gøy!

Jeg tror på et kortvarig liv etter døden. Og dette livet kan du bruke til å finne svaret på alt du lurer på i dette livet.
Jeg skal lese om hvordan de menneskene jeg har vært naken med har oppfattet situasjonen. Jeg gleder meg!

Du tenker kanskje at jeg kan spørre dem nå, i dette livet. Ha! Sier jeg. Alle lyger, spesielt om sex.

Har du noen gang løyet om din opplevelse av sex; enten under eller etter selve «akten»?

Ja, jeg tenkte meg det.