Category Archives: spørsmål

Spør meg!

Jeg har en Mail. Den er bestmedbart@gmail.com. Dit kan du sende spørsmål og så svarer jeg her på bloggen min. Praktisk og gøy!

Hvem er jeg?

Neida dette er ikke et tilfelle av filosofisk-søndags-fylleangst på en onsdag. Dett er et klassisk tilfella av prokastinering (det å utsette noe å gjøre noe annet i stedet)

Innimellom får jeg mailer i min bestmedbar innboks. Det er svært hyggelig, for som et hvert vellykket selskap ønsker jeg tilbakemelding på mitt arbeid og vil gjerne gi kunden det kunden vil ha. Så om du klarer å se bort ifra det faktum at jeg ikke tjener ei krone, er dette en riktig så bra liten bedrift.

Altså jeg fikk en mail fra et menneske som lurte på om ikke jeg kunne si noe mer om meg selv, sånn rent utover det at jeg er en transmann og alt det tullet der, som jeg jo strengt tatt har masa om lenge nok.

So here we go, eller som ingen sier på norsk, så her går vi

Jeg heter Luca og er 25 år gammel (dette kan du lese i den lille boksen på høyre side her, så dette er egentlig ren avskrift)

Det var en gang en vinterkveld, av typen 31.januar nittenåttisju. Min mor (hjerte til henne) lå i en eller annen seng og fødte meg. Den senga var på et sykehus i Trondheim. Når unger blir født så har det seg slik at først kommer ungen og så kommer bursdagskaka, også kalt morkaka, ut. Denne vinterkvelden kom det en unge, men fasan ikke noen kake. Og uten kake blir det ikke fest, så min mor måtte ta masse dop for å få opp humøret. Dopet ble gitt til henne av noen leger (jeg oppfordrer selvfølgelig ikke til bruk av ulovlige rusmidler for å oppnå kake-lykkefølelse). Og så kom kaka og alt var bra. Muttern fikk beskjed om at jeg var en jente, det dreit muttern i for hun var høy som et fjell. Hun var faktisk så høy at hun ikke forsto at hun hadde fått en unge til før det hadde gått 3-4 timer. Jeg var kid nummer 4 i rekka, så det er ikke så rart at hun kom litt ut av tellinga.

Dette var i alle fall begynnelsen på det som skulle bli en overmåtelig lykkelig barndom. (ja jeg er ironisk på hensyn på den derre barndommen). Jeg var et hyperaktivt lite barn med hvite krøller. Det beste jeg visste om her i verden var hvitløkspetta lammelår med fløtegratinerte potet og når jeg ble stor ville jeg bli sivilingeniør. (Jeg prøver her å illustrere hvilken veslevoksen pretensiøs drittunge jeg var.)

I mitt første hjem (som var grønt og hadde sjørøverskute i hagen og en egen 100 centimetersskog) bodde jeg sammen med min mor, min far og den yngste av min brødre. De to eldste brødrene hadde visstnok blitt lagd av noe materie fattern ikke hadde noe med, og det lærte jeg at het halv-bror. Det synes jeg var temmelig merkelig for både jeg og yngstebruttern var under 1,5 meter høye, mens de to andre var nesten 2 meter høye.

I mitt andre hjem(som var brunt og hadde loft med nisser på) bodde jeg med muttern, bruttern og en katt som het Rupert. Rupert har jeg skrevet et innlegg om før. Det kan du lese her, det innlegget vil også gi deg en relativt grei innsikt i hvorfor jeg har slik en føkka og ødelagt kjønnsidentitet.

På skolen var jeg bråkete, urolig, plagsom, oppsternazi, vrang og veldig, veldig flink. (sånn utenom i Norsk og andre sånne språkfag). Jeg var kjip mot jentene fordi jeg synes de var søte og så var jeg kjip med en hel haug med andre folk også. Det kan være jeg var himla misstilpass, men jeg gidder ikke unnskylde meg. Jeg var en drittunge!

En dag på ungdomskolen var det en fyr som kalte meg jævla lesbe, så jeg kalte ham et stygt ord som begynner på N og rimer på pigger. Da ble jeg utvist fra skolen i tre dager. Heldigvis slapp denne fyren å bli utvist, han var det jo reelt synd på. Det var ca da jeg fant ut to ting om verden: Den er kjip og urettferdig.

Jeg fikk ytterligere bekreftet mine misstanker om denne verden gjennom flere episoder der lærerne fortalte meg at det ikke var normalt at jenter snakket høyt om onani i klassen. Jeg mente det var veldig normalt å svare høflig på spørsmål, så når Lars lurte på om jeg hadde runka i går så svarte jeg som sant var at «jadda det hadde jeg, ikke bare en gang men 3!» Lars var ikke dårligere han, men det var selvfølgelig helt normalt for han, og unormalt og skammelig for meg.

Vi het «freaks and geeks» Navnet hadde vi tatt selv, fordi vi tidlig fikk lære at å bære skammen utenpå gjør deg mindre sårbar. Det stemte ikke, men taktikken funka til en viss grad. Freaks and geeks besto av skolens outlaws. Vi hadde minimalt med status, klærne våre var enten for små eller fulle av hull. Jeg digga konseptet, jeg skulle faen ikke tilpasse meg et system som pissa meg i tryne. Da vi skulle velge sentralstyret til skolen stilte alle de kjekke gutten opp i silkebokser for å imponere damene. Så jeg tok av meg buksa foran hele skolen og så måtte jeg til rektor. Han lukta fyll og hadde helsetrøye, gullskjede rundt halsen. Han kunne fortelle meg enda litt mer om hva som passer seg for jenter og gutter.

Så fløyt jeg gjennom videregående på en bølge av øl og damer. Den bølgen traff land med et kraftig smell etterfulgt av kjærlighetssorg og et vitnemål som glimret med sitt fravær.

I ordentlige gammeldager, altså før år 2000, opererte man i den norske skolen med et karaktersystem som gikk fra Lg via Ng-G-M til S. Forkortelsene står henholdsvis for LITE godt, NOE godt, GODT, MEGET Godt, til SÆRS godt. Dette gjaldt selvfølgelig ikke for karakterene i orden og adferd: Disse gikk bare fra LITE godt til GODT. Du lurer kanskje på hvorfor? Svaret er enkelt, ingen har meget eller særs god orden og adferd. Det er en umulighet for unge mennesker. Heldigvis hadde vi er skolesystem som tok hensyn til dette.

Jeg tror jeg er en av få elever som har gått igjennom hele ungdomskolen og videregående meg GODT i orden og LITE GODT i adferd samtlige semester. Jeg var en dritt, en oppsternazzzi dritt som alltid kom tidsnok, leverte oppgavene i tide og som aldri skulka. Jeg var alltid på skolen, for på skolen fantes det et hav av muligheter for overskridelse av grenser og trakassering av lærere. Ja for jeg hadde helst slutten å trakassere medelever, jeg var smart nok til å se hvor makta lå og at makta var ond.

Etter ett år på folkehøgskole fullførte jeg videregående og tok realfagkompetanse. I to år dreiv jeg rundt i Oslos gater, mens jeg drakk rødvin og trodde jeg var en kul bohem eller noe. Livet mitt var fylt av håp og dyp, intens kjærlighet.

Det virkelige voksenlivet pusta meg i nakken. Den såkalte realiteten innhentet meg og jeg mista kjærligheten og fikk en bachelor i biologi. En eller annen gang i alt dette bytta jeg navn og begynte på det prosjektet som opptar mesteparten av mitt liv.

Så skrev den unge mannen SKAM på ryggen og lot det være hans stolthet. For all stolthet har sitt opphav i skammen og all skam er stolthet.

Jeg forklarer

Jeg forklarer enkle ting på en komplisert måte.

Å leve i skapet

Det betyr å skjule en vesentlig del av seg selv. Ved å for eksempel la folk lese deg som hetero selv om du er homo, eller å la folk lese deg som det kjønnet du fikk tildelt etter fødselen, selv om dette ikke er ditt virkelige kjønn. Vi lever i en verden der for er svært normative noe som resulterer i at alle antar at alle andre er ciskjønnet, heterofile, ikke-adoptert, har en mor og en far, har en etnisitet og identitet som kan leses utifra utseende deres osv. Listen over ting vi tar for gitt er uendelig og for alle som måtte finne på å avvike fra dette vil oppfattes feil av folk rundt seg og om de ønsker det må de korrigere denne missoppfatningen. Det å la vær å rope «jeg er homo» rett etter å ha sagt navnet ditt når du presenterer deg betyr ikke at du lever i skapet. Det varierer når folk anser informasjon om dem selv for å være relevant for andre mennesker og den settingen de befinner seg i.

Denne bloggposten skal i utgangspunktet handle om folk som er trans. Så da vil det å være i skapet være som jeg har beskrevet ovenfor. Altså å la folk lese deg og oppfatte deg som det kjønnet du fikk tildelt ved fødselen. Det kan variere hvor overskridende folk velger å være i sin adferd, noen lever innenfor kjønns-reglene for det kjønnet de ikke er, mens andre overskrider disse reglene. Selv om du egentlig lever utenfor de reglene som er «fastlagt» for ditt tildelte kjønn så betyr ikke det at verden oppfatter deg som et annen kjønn. Det skal generelt svært mye overskridelse til før folk oppfatter deg som et annet kjønn enn det du fikk tildelt etter fødselen. Det skal faktisk så mye overskridelse til at du har overskredet deg helt over i den andre kjønnsmajoritetsboksen.

Å komme ut

Å komme ut av skapet er noe folk gjør når de begynner å fortelle omverdenen at de avviker fra normen. Dette er en greie det later til at normativitets-menneskene tror folk gjør en gang. Det stemmer selvfølgelig ikke. Selv om du har sagt at du er homo en gang betyr ikke det at verden plutselig begynner å lese deg som homo. Så du er pent nødt til å komme ut 10000 ganger til i løpet av livet ditt. Sannsynligvis hver eneste dag resten av livet ditt. Det er slitsomt og teit og lamt og dust og andre myke banneord. For trans folk er det å komme ut noe man gjør som en del av en større sosial overgang fra en kjønnsrolle til en annen eller flere. For noen er det begynnelsen på en kjønns bekreftende prosess i form av behandling, for andre er det ikke slik.

Å leve Stealth

Om man passerer som det kjønnet man er (Altså: Du blir oppfattet og lest som det kjønnet du opplever deg selv som.) Står man plutselig ovenfor et valg når man møter nye mennesker. Man kan velge å fortelle om sin egne transstatus, eller man kan la det være. Fordi som sagt tidligere, passerer du så oppfatter folk deg som ciskjønnet. Det er ikke nødvendigvis et mål i seg selv å bli lest som cis. Men en del folk (stort sett alle) evner ikke å se at for eksempel trans menn er like mye menn som cis menn. Det er bare to forskjellige måter å være mann på, vesensforskjellen ligger ikke i manndommen, men i oppdragelse og historie. Og siden jeg har opplest og fått vedtatt at hverken tiss eller oppdragelse er avgjørende for ditt kjønn, så er dette uvesentlig. (det er selvfølgelig et eller annet som er avgjørende for ditt kjønn, men det spiller faktisk ingen rolle hva det er, folk er folk,og folk er som de er.)

Så om du kjenner noen som lever stealth er det 2 ting som er jævla viktig å huske på

1. Ta for faen aldri å out folk! Det vil ai at du er forplikta til å holde transstatusen til andre for deg sjæl. Du har ikke noe med om folk er trans eller cis, og resten av verden har heller ikke en dritt med det å gjøre. Og så kan jeg jo tilføye at selvom du kjenner en person som er åpent trans så betyr ikke det at han/hun er komfortabel med å bli outa over alt. Det er faktisk temmelig slitsomt å møte nye folk og samtidig vite at det eneste de vet om deg fra før er at du har en lite normativ tiss. Det er temmelig behagelig å utveksle noen ord med folk før man eventuelt forteller dem om transstatusen din. Så generell regel: Ikke out folk! Det gjelder faktisk alt fra oppvekstvilkår, familieforhold, kjønn og seksualitet.  Om du befinner deg i en samtale eller diskusjon der din kjennskap til trans og transfolk kan være relevant så kan du bare si at du kjenner folk som er trans, du trenger ikke å navngi dem å fortelle hele deres livshistorie til andre.

2. Å leve stealth er ikke det samme som å leve i skapet. Jeg gjentar: Det å leve stealth er ikke det samme som å leve i skapet.

Blir det vanskelig å forstår? Bruk 2 minutter med tenkning før du leser videre. Klarte du å finne ut forskjellen på egen hånd?

Om ikke så kommer den opplagte forklaringen her:

Det å leve i skapet vil si å tilbakeholde relevant informasjon om deg selv, informasjon som gjør at folk leser og oppfatter deg feil eller upresist. Om jeg blir lest som mann og ikke forteller om min transstaus så har jeg ikke tilbakeholdt informasjon. Jeg har nemlig blitt oppfattet og lest rett. Jeg er en mann og det er det jeg har blitt lest som. Ikke noe skap, bare stealth. :)

 

Nå har jeg dessverre gitt fra meg muligheten til å leve stealth fulltid. Men jeg outer ikke meg selv så ofte som folk kanskje tror. Jeg gidder ikke å fortelle folk at jeg er trans med mindre jeg finner det relevant eller når den store kjeften min ikke klarer å stokke ordene på en måte som gjør at jeg oppfattes som cis.

 

 

 

 

 

Kidsa spør meg om kjønn og legning

Her svarer jeg på spørsmål ungdommer har om kjønn og seksualitet på NRK sine nettsider

 

Spørsmål om min testosteronbehandling

En av mine lesere har spurt meg om testosteronbehandlingen min har noen av de samme bivirkningene for meg som for menn med testikler som tar anabole steroider. De bivirkningene denne personen ramser opp er som følger:

voldsomme humørsvingninger, og ofte overdreven aggresjon og en ekstremt kort lunte.

Det kan også hende at dette rammer deg hardere enn det rammer de som er født med penis, ettersom de som er født med penis må lære seg å leve med en viss grad av testosteron gjennom pubertet og ungdomstid (noe som kan være ganske tøft, og er en hard skole!).Gjennom fysiske konflikter (slossing, trusler, knuffing, bønner i armen osv.)

Det at man må være forsiktig med damene, input fra mannlige forbilder, krangel med foreldre, intens frustrasjon og mye annet lærer de fleste menn med penis seg å tone ned og balansere sitt eget sinne.

En av mange ting man finner ut ganske fort er for eksempel at hvis man blir for sint på en annen gutt risikerer man å få seg en _skikkelig_ en på trynet, og den sjansen er mye større hvis man er gutt enn hvis man er jente. Sånne ting kan gjøre at man viker litt unna.

 

Jeg er ikke sintere nå enn jeg var før. Jeg er nok et litt sinna menneske, men jeg er ikke aggressiv. Jeg er mindre sint i virkeligheten enn på bloggen min og jeg tror at de fleste av mine venner vil omtale meg som smilende og leende før de sier at jeg er sinna. Men sinna kommer nok helt klart på lista over mine personlighetstrekk.

De som skille meg fra folk som boler er at jeg har et helt normalt testosteronnivå, folk som boler har et overdrevent høyt testosteronnivå. Østrogen i store mengder gjør deg for eksempel deprimert, det betyr ikke at folk med normale nivåer at østrogen er deprimerte.  Dermed vil ikke jeg bli en «gal ape» slik som en del menn som boler.

Jeg beklager å måtte meddele at puberteten på ingen måte er tøffere for gutter enn for jenter. Det føles like jævla shit for alle sammen. Det å få økt testosteronnivå i voksen alder er helt uproblematisk. Min psyke er stabil og jeg vet godt hvem jeg er, dermed medfører ikke denne puberteten den samme følelsen av usikkerhet som den forrige.

De emosjonelle endringene jeg har merket er at jeg har vanskeligere for å gråte, men det betyr ikke at jeg er mindre trist, det bare kommer ikke tårer på tidspunkt der det før ville gjort det. Ellers tenner jeg raskere, men føler ikke at de påvirker adferden min, jeg var en kåt person både før og nå. Jeg opplever også sinnet mitt som mer fysisk enn psykisk. Jeg blir altså på en måte sint i armene og bena istedet for å bli sint inni meg. Det betyr ikke at jeg har mer eller mindre lyst til å slå nå enn før. Det er helt uproblematisk for å tilpasse seg de små endringene testosteron har medført..

Ellers har jeg gått fra å bare tenne på kvinner med vagina til å tenne på flere typer mennesker, da medberegnet menn med penis

Videre er det trist at gutter blir lært opp til å slå hverandre og være forsiktige med damer. Ingen burde slå noen og så lenge ingen blir slått tåler vi alle like mye.

 

kjønn er overordnet legning.

En del folk lurer på hvilket kjønn og hvilken legning de jeg har sex med har.

Jeg er en mann og jeg liker ALLE kjønn.

Det betyr at menn jeg puler ikke er heterofile, at kvinner som puler meg ikke er lebiske og at alle andre er et eller annet som de selv kan få definere.

Det er sikkert et legitimt spørsmål, det er sikkert noe folk faktisk lurer på og det er sikkert ikke ment å fornærme meg. Men om du faktisk annerkjenner meg som en mann, så betyr det faktisk at jeg er en, helt uavhening av hvem jeg har sex med.

Om en mann født med penis har sex med en annen mann som også har penis, så gjør ikke det den andre mannen til en dame, det gjør den første mannen ikke-heterofil (dette gjelder vel også mann nr to)

Så om jeg har sex med en kvinne (som har sakt at hun er lesbiks) så gjør ikke det meg til en dame, det gjør den kvinnen til en ikke-lesbe. Enkelt, ikke sant?

Både kjønn og legning formes av hva du gjør, og det formes av hva du velger å kalle deg. Du kan godt være heterofil å knulle folk som har samme kjønn som deg selv, du kan også godt være homofil uten å ha hatt sex med noen av det samme kjønn. Men om det er noe som forandrer seg ved at du puler mennesker av forskjellig kjønn så er det legningen din, ikke kjønnet ditt.

Ellers står du fritt til å ha det kjønnet og den legningen du vil. Selvom de fleste ønsker å understøtte sitt kjønn med adferd og utseende og en del som har en legning understøter også denne gjennom en praksis som anses for å være samsvarende med denne legningen.

 

 

Var det like godt for deg som det var for samfunnet?

I min ungdom ble jeg gradvis klar over mitt egent tenningsmønster, på samme måte som alle andre. Først oppdaget jeg min egen kropp, så andres. I en alder av 13 var jeg sikker på at jeg ikke likte menn på en seksuell måte.

På den tiden var jeg en jente som brøt med mange av de kravene som ble stilt til jenter. På fritiden sto jeg på snowboard og lekte detektiv, mens jentene ofte var mer opptatt av sminke og hest. Konflikter løste jeg med knyttnevene, og i klasserommet var jeg bråkete og kritisk. Normene som omga meg passet meg ikke og jeg gjorde et poeng ut av å bryte dem.

På tross at min kamp mot normene hadde jeg sex med en gutt, etter at jeg hadde utviklet en sikker identitet som lesbisk. Dette ble forventet av meg, jenter skal ha sex med gutter. Jeg ble fortalt at jeg ikke kunne være sikker at på jeg var lesbisk før jeg hadde prøvd gutter.

Ingen ber de heterofile om å prøve samkjønna sex bare for å være sikker på at de er heterofile. Det gir temmelig tydelige signaler om at heterofili er det ønskelige og det normale.

Vi er flinke til å være kritiske til normbryterne, vi tar lett på og betviler deres historie og identitet, det er på tide at vi begynner å bli kritiske til normen. Vi må tenke på hvem som lager normene, hvem som tjener på at de opprettholdes og hvordan kan vi være kritiske til dem på en konstruktiv måte.

I dag har jeg sex for å tilfredsstille meg selv og de jeg har sex med, ikke for å tilfredsstille samfunnet, og det er utrolig mye deiligere! Min identitet har også forandret seg, jeg er nå en skeiv transmann. Noen anser dette for å være en vaklende identitet fordi den gjør det vanskelig å klassifisere meg innenfor et heteronormativt system der valget står mellom kvinne og mann, hetero og homo. For meg er min identitet trygg og boksen skeiv transmann er en boks jeg som oftest liker å bo i.

Et av problemene ved å tilhøre en eller flere minoritet  er at man ofte opplever å bli allemannseie, et merkelig objekt man ikke vet hvordan man skal forholde seg til.

Jeg opplevde dette tydelig sist jeg var sammen med min familie. Jeg er alltid stressa rundt familien min. Stresset kommer av at jeg vet at de synes jeg er rar, de tar hensyn og de er redde for å tråkke i salaten og si noe feil, og fornærme meg. Jeg trives ikke med å være et stressmoment for andre, jeg trives ikke med å bli plassert i en situasjons der jeg er annerledes og litt skremmende, spesielt mistrives jeg med dette når det skjer rundt folk som betyr mye for meg.

Min tante lener seg frem over bordet og spør upassende og upasselig høyt: “ja, og hva med der nede da, hva skal du gjøre der nede?!”

Her sitter jeg, et voksent menneske, sammen med andre voksne mennesker jeg er i slekt med og så spør en av dem meg om hvordan kjønnsorganet mitt ser ut, over en bedre middag. Jeg er transkjønnet og har akkurat fortalt min perifere familie at jeg har begynt på min kjønnsbekreftende behandling. Jeg burde kanskje opplyst dem om at selv om jeg er transkjønnet så betyr ikke det at jeg ikke skal behandles med mindre respekt enn andre mennesker?

Spørsmål som ”hvordan ønsker du at vi skal omtale deg og behandle seg?” uteble. Min familie er ikke spesielt dårlig, den er sannsynligvis helt gjennomsnittlig. De dumme spørsmålene finnes overalt. Hvor mange ganger i løpet av sitt liv får ikke skeive spørsmål og kommentarer av typen ”hvordan har du sex?” ”hvordan fant du det ut?” ”er det vanskelig?” ”hva sa familien din?” ”hva heter du egentlig?” ”jeg hadde aldri trodd at du var skeiv, du ser så normal og flott ut” og “du er så tøff som tør å være deg selv”.

Og der sitter vi, vi skal liksom svare. Stå til ansvar for vår minoritet, snakke på vegne av vår normbrytende gruppe. Vi må svare på spørsmål som er krenkende og de blir stilt ut ifra et heteronormativt perspektiv. Det er ikke et kompliment at noen sier at du ser normal ut og ikke som de ”andre” raringene de assosierer med ord som homo, lesbe, trans osv.

Hvorfor spør de? Hvor er det de lærer at det er et kompliment å fortelle noen at de ikke ser ut som det de er? De mangler kunnskap og de mangler verktøy for å være kritiske sin egen adferd og den verden de så glatt sklir inn i. Den heteronormative verden, der de som er heterofile og cis-kjønnet (ikke trans-kjønnet) sitter på toppen. Hvor skal denne kunnskapen komme fra?

I skolen er man redd for å undervise for mye om minoriteter, de utgjør jo tross alt en liten del av befolkningen. Jeg er et produkt av et demokratisk samfunn. Jeg lærte at flertallet har rett, før jeg forsto at flertallet ikke nødvendigvis har rett, men de har definisjonsmakten og de bestemmer hva normen er. Det er ikke ensbetydende med å ha rett.

Så sier vi til ungene på skolen når vi skal lære dem om hvor normalt homofili er; ”visste dere at heterofile har like mye analsex som homofile menn? Det hadde dere ikke trodd”. Jeg spør meg, er dette kunnskap? Nei, og hva sier dette om verden?

Det sier at analsex er litt ekkelt, men at det er greit siden også de heterofile normale gjør det. Dette har ikke ungene noe utbytte av. Vi burde snakka om hva i samfunnet er det som får oss til å tro at homofile menn har analsex hele tiden, og hva som i så fall er galt med det og hvorfor det blir greiere hvis majoriteten også gjør det.
Vi må gi ungene verktøy til å være kritiske til den verden de vokser opp i. Lær dem om samfunnet som helhet. Lær dem hva som er normen og hva som er sanksjonen for de som bryter dem og hvorfor det er slik. Dette kan være en måte å skape mennesker som er bedre rustet til å inkludere annerledesheten uten å være fornedrende i møte med minoriteter. De som selv tilhører en minoritet vil få et bedre forhold til egen identitet og samfunnet rundt seg.

Men dette gjør vi ikke, så vi fortsetter å unnskylde oss for at vi er skeive, mens vi prøver å skli inn i hetero eller homonormativiteten så godt vi kan.

På mange måter er ”vi” akkurat som ”dem”, men så lenge vi ikke er likestilt med dem er vi annerledes. Kampen for et inkluderende samfunn med plass til alle er ikke vunnet