Category Archives: spørsmål

Spør meg!

Jeg har en Mail. Den er bestmedbart@gmail.com. Dit kan du sende spørsmål og så svarer jeg her på bloggen min. Praktisk og gøy!

Hvem er jeg?

Neida dette er ikke et tilfelle av filosofisk-søndags-fylleangst på en onsdag. Dett er et klassisk tilfella av prokastinering (det å utsette noe å gjøre noe annet i stedet)

Innimellom får jeg mailer i min bestmedbar innboks. Det er svært hyggelig, for som et hvert vellykket selskap ønsker jeg tilbakemelding på mitt arbeid og vil gjerne gi kunden det kunden vil ha. Så om du klarer å se bort ifra det faktum at jeg ikke tjener ei krone, er dette en riktig så bra liten bedrift.

Altså jeg fikk en mail fra et menneske som lurte på om ikke jeg kunne si noe mer om meg selv, sånn rent utover det at jeg er en transmann og alt det tullet der, som jeg jo strengt tatt har masa om lenge nok.

So here we go, eller som ingen sier på norsk, så her går vi

Jeg heter Luca og er 25 år gammel (dette kan du lese i den lille boksen på høyre side her, så dette er egentlig ren avskrift)

Det var en gang en vinterkveld, av typen 31.januar nittenåttisju. Min mor (hjerte til henne) lå i en eller annen seng og fødte meg. Den senga var på et sykehus i Trondheim. Når unger blir født så har det seg slik at først kommer ungen og så kommer bursdagskaka, også kalt morkaka, ut. Denne vinterkvelden kom det en unge, men fasan ikke noen kake. Og uten kake blir det ikke fest, så min mor måtte ta masse dop for å få opp humøret. Dopet ble gitt til henne av noen leger (jeg oppfordrer selvfølgelig ikke til bruk av ulovlige rusmidler for å oppnå kake-lykkefølelse). Og så kom kaka og alt var bra. Muttern fikk beskjed om at jeg var en jente, det dreit muttern i for hun var høy som et fjell. Hun var faktisk så høy at hun ikke forsto at hun hadde fått en unge til før det hadde gått 3-4 timer. Jeg var kid nummer 4 i rekka, så det er ikke så rart at hun kom litt ut av tellinga.

Dette var i alle fall begynnelsen på det som skulle bli en overmåtelig lykkelig barndom. (ja jeg er ironisk på hensyn på den derre barndommen). Jeg var et hyperaktivt lite barn med hvite krøller. Det beste jeg visste om her i verden var hvitløkspetta lammelår med fløtegratinerte potet og når jeg ble stor ville jeg bli sivilingeniør. (Jeg prøver her å illustrere hvilken veslevoksen pretensiøs drittunge jeg var.)

I mitt første hjem (som var grønt og hadde sjørøverskute i hagen og en egen 100 centimetersskog) bodde jeg sammen med min mor, min far og den yngste av min brødre. De to eldste brødrene hadde visstnok blitt lagd av noe materie fattern ikke hadde noe med, og det lærte jeg at het halv-bror. Det synes jeg var temmelig merkelig for både jeg og yngstebruttern var under 1,5 meter høye, mens de to andre var nesten 2 meter høye.

I mitt andre hjem(som var brunt og hadde loft med nisser på) bodde jeg med muttern, bruttern og en katt som het Rupert. Rupert har jeg skrevet et innlegg om før. Det kan du lese her, det innlegget vil også gi deg en relativt grei innsikt i hvorfor jeg har slik en føkka og ødelagt kjønnsidentitet.

På skolen var jeg bråkete, urolig, plagsom, oppsternazi, vrang og veldig, veldig flink. (sånn utenom i Norsk og andre sånne språkfag). Jeg var kjip mot jentene fordi jeg synes de var søte og så var jeg kjip med en hel haug med andre folk også. Det kan være jeg var himla misstilpass, men jeg gidder ikke unnskylde meg. Jeg var en drittunge!

En dag på ungdomskolen var det en fyr som kalte meg jævla lesbe, så jeg kalte ham et stygt ord som begynner på N og rimer på pigger. Da ble jeg utvist fra skolen i tre dager. Heldigvis slapp denne fyren å bli utvist, han var det jo reelt synd på. Det var ca da jeg fant ut to ting om verden: Den er kjip og urettferdig.

Jeg fikk ytterligere bekreftet mine misstanker om denne verden gjennom flere episoder der lærerne fortalte meg at det ikke var normalt at jenter snakket høyt om onani i klassen. Jeg mente det var veldig normalt å svare høflig på spørsmål, så når Lars lurte på om jeg hadde runka i går så svarte jeg som sant var at «jadda det hadde jeg, ikke bare en gang men 3!» Lars var ikke dårligere han, men det var selvfølgelig helt normalt for han, og unormalt og skammelig for meg.

Vi het «freaks and geeks» Navnet hadde vi tatt selv, fordi vi tidlig fikk lære at å bære skammen utenpå gjør deg mindre sårbar. Det stemte ikke, men taktikken funka til en viss grad. Freaks and geeks besto av skolens outlaws. Vi hadde minimalt med status, klærne våre var enten for små eller fulle av hull. Jeg digga konseptet, jeg skulle faen ikke tilpasse meg et system som pissa meg i tryne. Da vi skulle velge sentralstyret til skolen stilte alle de kjekke gutten opp i silkebokser for å imponere damene. Så jeg tok av meg buksa foran hele skolen og så måtte jeg til rektor. Han lukta fyll og hadde helsetrøye, gullskjede rundt halsen. Han kunne fortelle meg enda litt mer om hva som passer seg for jenter og gutter.

Så fløyt jeg gjennom videregående på en bølge av øl og damer. Den bølgen traff land med et kraftig smell etterfulgt av kjærlighetssorg og et vitnemål som glimret med sitt fravær.

I ordentlige gammeldager, altså før år 2000, opererte man i den norske skolen med et karaktersystem som gikk fra Lg via Ng-G-M til S. Forkortelsene står henholdsvis for LITE godt, NOE godt, GODT, MEGET Godt, til SÆRS godt. Dette gjaldt selvfølgelig ikke for karakterene i orden og adferd: Disse gikk bare fra LITE godt til GODT. Du lurer kanskje på hvorfor? Svaret er enkelt, ingen har meget eller særs god orden og adferd. Det er en umulighet for unge mennesker. Heldigvis hadde vi er skolesystem som tok hensyn til dette.

Jeg tror jeg er en av få elever som har gått igjennom hele ungdomskolen og videregående meg GODT i orden og LITE GODT i adferd samtlige semester. Jeg var en dritt, en oppsternazzzi dritt som alltid kom tidsnok, leverte oppgavene i tide og som aldri skulka. Jeg var alltid på skolen, for på skolen fantes det et hav av muligheter for overskridelse av grenser og trakassering av lærere. Ja for jeg hadde helst slutten å trakassere medelever, jeg var smart nok til å se hvor makta lå og at makta var ond.

Etter ett år på folkehøgskole fullførte jeg videregående og tok realfagkompetanse. I to år dreiv jeg rundt i Oslos gater, mens jeg drakk rødvin og trodde jeg var en kul bohem eller noe. Livet mitt var fylt av håp og dyp, intens kjærlighet.

Det virkelige voksenlivet pusta meg i nakken. Den såkalte realiteten innhentet meg og jeg mista kjærligheten og fikk en bachelor i biologi. En eller annen gang i alt dette bytta jeg navn og begynte på det prosjektet som opptar mesteparten av mitt liv.

Så skrev den unge mannen SKAM på ryggen og lot det være hans stolthet. For all stolthet har sitt opphav i skammen og all skam er stolthet.

Jeg forklarer

Jeg forklarer enkle ting på en komplisert måte.

Å leve i skapet

Det betyr å skjule en vesentlig del av seg selv. Ved å for eksempel la folk lese deg som hetero selv om du er homo, eller å la folk lese deg som det kjønnet du fikk tildelt etter fødselen, selv om dette ikke er ditt virkelige kjønn. Vi lever i en verden der for er svært normative noe som resulterer i at alle antar at alle andre er ciskjønnet, heterofile, ikke-adoptert, har en mor og en far, har en etnisitet og identitet som kan leses utifra utseende deres osv. Listen over ting vi tar for gitt er uendelig og for alle som måtte finne på å avvike fra dette vil oppfattes feil av folk rundt seg og om de ønsker det må de korrigere denne missoppfatningen. Det å la vær å rope «jeg er homo» rett etter å ha sagt navnet ditt når du presenterer deg betyr ikke at du lever i skapet. Det varierer når folk anser informasjon om dem selv for å være relevant for andre mennesker og den settingen de befinner seg i.

Denne bloggposten skal i utgangspunktet handle om folk som er trans. Så da vil det å være i skapet være som jeg har beskrevet ovenfor. Altså å la folk lese deg og oppfatte deg som det kjønnet du fikk tildelt ved fødselen. Det kan variere hvor overskridende folk velger å være i sin adferd, noen lever innenfor kjønns-reglene for det kjønnet de ikke er, mens andre overskrider disse reglene. Selv om du egentlig lever utenfor de reglene som er «fastlagt» for ditt tildelte kjønn så betyr ikke det at verden oppfatter deg som et annen kjønn. Det skal generelt svært mye overskridelse til før folk oppfatter deg som et annet kjønn enn det du fikk tildelt etter fødselen. Det skal faktisk så mye overskridelse til at du har overskredet deg helt over i den andre kjønnsmajoritetsboksen.

Å komme ut

Å komme ut av skapet er noe folk gjør når de begynner å fortelle omverdenen at de avviker fra normen. Dette er en greie det later til at normativitets-menneskene tror folk gjør en gang. Det stemmer selvfølgelig ikke. Selv om du har sagt at du er homo en gang betyr ikke det at verden plutselig begynner å lese deg som homo. Så du er pent nødt til å komme ut 10000 ganger til i løpet av livet ditt. Sannsynligvis hver eneste dag resten av livet ditt. Det er slitsomt og teit og lamt og dust og andre myke banneord. For trans folk er det å komme ut noe man gjør som en del av en større sosial overgang fra en kjønnsrolle til en annen eller flere. For noen er det begynnelsen på en kjønns bekreftende prosess i form av behandling, for andre er det ikke slik.

Å leve Stealth

Om man passerer som det kjønnet man er (Altså: Du blir oppfattet og lest som det kjønnet du opplever deg selv som.) Står man plutselig ovenfor et valg når man møter nye mennesker. Man kan velge å fortelle om sin egne transstatus, eller man kan la det være. Fordi som sagt tidligere, passerer du så oppfatter folk deg som ciskjønnet. Det er ikke nødvendigvis et mål i seg selv å bli lest som cis. Men en del folk (stort sett alle) evner ikke å se at for eksempel trans menn er like mye menn som cis menn. Det er bare to forskjellige måter å være mann på, vesensforskjellen ligger ikke i manndommen, men i oppdragelse og historie. Og siden jeg har opplest og fått vedtatt at hverken tiss eller oppdragelse er avgjørende for ditt kjønn, så er dette uvesentlig. (det er selvfølgelig et eller annet som er avgjørende for ditt kjønn, men det spiller faktisk ingen rolle hva det er, folk er folk,og folk er som de er.)

Så om du kjenner noen som lever stealth er det 2 ting som er jævla viktig å huske på

1. Ta for faen aldri å out folk! Det vil ai at du er forplikta til å holde transstatusen til andre for deg sjæl. Du har ikke noe med om folk er trans eller cis, og resten av verden har heller ikke en dritt med det å gjøre. Og så kan jeg jo tilføye at selvom du kjenner en person som er åpent trans så betyr ikke det at han/hun er komfortabel med å bli outa over alt. Det er faktisk temmelig slitsomt å møte nye folk og samtidig vite at det eneste de vet om deg fra før er at du har en lite normativ tiss. Det er temmelig behagelig å utveksle noen ord med folk før man eventuelt forteller dem om transstatusen din. Så generell regel: Ikke out folk! Det gjelder faktisk alt fra oppvekstvilkår, familieforhold, kjønn og seksualitet.  Om du befinner deg i en samtale eller diskusjon der din kjennskap til trans og transfolk kan være relevant så kan du bare si at du kjenner folk som er trans, du trenger ikke å navngi dem å fortelle hele deres livshistorie til andre.

2. Å leve stealth er ikke det samme som å leve i skapet. Jeg gjentar: Det å leve stealth er ikke det samme som å leve i skapet.

Blir det vanskelig å forstår? Bruk 2 minutter med tenkning før du leser videre. Klarte du å finne ut forskjellen på egen hånd?

Om ikke så kommer den opplagte forklaringen her:

Det å leve i skapet vil si å tilbakeholde relevant informasjon om deg selv, informasjon som gjør at folk leser og oppfatter deg feil eller upresist. Om jeg blir lest som mann og ikke forteller om min transstaus så har jeg ikke tilbakeholdt informasjon. Jeg har nemlig blitt oppfattet og lest rett. Jeg er en mann og det er det jeg har blitt lest som. Ikke noe skap, bare stealth. :)

 

Nå har jeg dessverre gitt fra meg muligheten til å leve stealth fulltid. Men jeg outer ikke meg selv så ofte som folk kanskje tror. Jeg gidder ikke å fortelle folk at jeg er trans med mindre jeg finner det relevant eller når den store kjeften min ikke klarer å stokke ordene på en måte som gjør at jeg oppfattes som cis.

 

 

 

 

 

Kidsa spør meg om kjønn og legning

Her svarer jeg på spørsmål ungdommer har om kjønn og seksualitet på NRK sine nettsider

 

Spørsmål om min testosteronbehandling

En av mine lesere har spurt meg om testosteronbehandlingen min har noen av de samme bivirkningene for meg som for menn med testikler som tar anabole steroider. De bivirkningene denne personen ramser opp er som følger:

voldsomme humørsvingninger, og ofte overdreven aggresjon og en ekstremt kort lunte.

Det kan også hende at dette rammer deg hardere enn det rammer de som er født med penis, ettersom de som er født med penis må lære seg å leve med en viss grad av testosteron gjennom pubertet og ungdomstid (noe som kan være ganske tøft, og er en hard skole!).Gjennom fysiske konflikter (slossing, trusler, knuffing, bønner i armen osv.)

Det at man må være forsiktig med damene, input fra mannlige forbilder, krangel med foreldre, intens frustrasjon og mye annet lærer de fleste menn med penis seg å tone ned og balansere sitt eget sinne.

En av mange ting man finner ut ganske fort er for eksempel at hvis man blir for sint på en annen gutt risikerer man å få seg en _skikkelig_ en på trynet, og den sjansen er mye større hvis man er gutt enn hvis man er jente. Sånne ting kan gjøre at man viker litt unna.

 

Jeg er ikke sintere nå enn jeg var før. Jeg er nok et litt sinna menneske, men jeg er ikke aggressiv. Jeg er mindre sint i virkeligheten enn på bloggen min og jeg tror at de fleste av mine venner vil omtale meg som smilende og leende før de sier at jeg er sinna. Men sinna kommer nok helt klart på lista over mine personlighetstrekk.

De som skille meg fra folk som boler er at jeg har et helt normalt testosteronnivå, folk som boler har et overdrevent høyt testosteronnivå. Østrogen i store mengder gjør deg for eksempel deprimert, det betyr ikke at folk med normale nivåer at østrogen er deprimerte.  Dermed vil ikke jeg bli en «gal ape» slik som en del menn som boler.

Jeg beklager å måtte meddele at puberteten på ingen måte er tøffere for gutter enn for jenter. Det føles like jævla shit for alle sammen. Det å få økt testosteronnivå i voksen alder er helt uproblematisk. Min psyke er stabil og jeg vet godt hvem jeg er, dermed medfører ikke denne puberteten den samme følelsen av usikkerhet som den forrige.

De emosjonelle endringene jeg har merket er at jeg har vanskeligere for å gråte, men det betyr ikke at jeg er mindre trist, det bare kommer ikke tårer på tidspunkt der det før ville gjort det. Ellers tenner jeg raskere, men føler ikke at de påvirker adferden min, jeg var en kåt person både før og nå. Jeg opplever også sinnet mitt som mer fysisk enn psykisk. Jeg blir altså på en måte sint i armene og bena istedet for å bli sint inni meg. Det betyr ikke at jeg har mer eller mindre lyst til å slå nå enn før. Det er helt uproblematisk for å tilpasse seg de små endringene testosteron har medført..

Ellers har jeg gått fra å bare tenne på kvinner med vagina til å tenne på flere typer mennesker, da medberegnet menn med penis

Videre er det trist at gutter blir lært opp til å slå hverandre og være forsiktige med damer. Ingen burde slå noen og så lenge ingen blir slått tåler vi alle like mye.