Category Archives: skeiv

Menn og andre mennesker.

Vi er en gruppe på seks personer som sitter rundt et bord og diskutere fordommer, våre egne og andres. Diskusjonen sklir over i en historie ballade fra virkeligheten. Den ene av de jeg deler bort med forteller at hennes familie har en familie-venn som er transvestitt. Han er en mann som noen ganger kler seg om og påtar seg et kvinnelig kjønnsutrykk. Denne personen, som i hovedsak opptrer i mannsutrykk drikker ofte kaffe hjemme hos denne familien, men de drikker aldri kaffe hjemme hos hun/hin/han.

Dette begrunner de to mennen i huset (hun jeg snakker med sin bror og far) med at de ikke vil besøke en mann som pluttselig kan vise seg å være en dame. Det ville de finne støtende og svært ubehagelig. De påberopte seg også retten til å avvise denne menneske når hun er i dameutrykk. Dette skal vist vi andre anse som en av deres grunnleggende rettigheter her i livet.

Jeg orker ikke engang å tenke på hvor avvis, aleine, utstøtt og desperat søkende etter bekreftelse jeg hadde følt meg om mine venner konsekvent avvise en viktig del av min person og identitet. Jeg forstår ikke hvordan man kan være et medmenneske med så lite respekt for andre menneskers liv.

Jeg forstår i det hele tatt svært lite for tiden. Den verden jeg lever i blir bare rarere og rarere.

 

Min forståelse av kjønn

Kjønn er alt og ingenting. Ubetydelig og det viktigste i mitt liv.

Jeg er biolog. Jeg er transkjønnet. Jeg mener at kjønn er sosialt konstruert.

Jeg mener at verden er ekte (på en måte). Ting eksisterer. Jeg har en kropp. Den er forskjellig fra alle andre kropper. Men hvordan den ser ut, hvordan atomene og molekylene i min kropp er satt sammen kan umulig bestemme noe så komplekst som mine tanker rundt min egen eksistens, men den påvirker det helt klart. Det er selvfølgelig min hjerne som muliggjør disse tankene. Men pråket, tanken og forståelsen av verden har blit skapt av et samspill mellom meg og verden. Min forståelse av ordet kjønn er sosialt konstruer, fordi språket jeg bruker er en sosial kontrkuskjon. Dermed blir alt jeg tenker begrenset av det samme språket.

Mann er et ord. Det betyr forskjellige ting for alle. For ca halvparten av alle som snakker norsk er ordet mann noe de er eller identifiserer seg med. (Siden ordet mann ikke er det samme på alle språk så vil også betydningen forandres. Språk er kulture og kultur er forksjellig og den redefineres hele tiden og vi skaper den på nytt hele tiden.) Siden også «jeg», «er» og «en» er ord, og dermed utsatt for den samme udefinerbae tilværelsen vil setningen «jeg er en mann» betyr ca 1000 forskjellige ting. Og uansett hvor mange mennesker du får til å forklare den setningen så vil alle forklaringene også være bygd opp av språk i samspill med det mennesket som benyter språket.

Vi kommer altså ikke til å bli enige om en definisjon av mann. Vi kan jo prøve:

En mann er en person som har penis. (helt urimelig å anta en et mann slutter å være mann om man kutter av pikkens hans, det vil også være å undervurdere gener og følelser)

En mann er en person som har XY kjønnskromosomer.(Det funker dårlig fordi en person kan ha penis, men ikke XY kromosomer. En person kan faktisk ha fitte, føle seg som en dame og ha XY kromosomer.)

En mann er en person som er føler seg hjemme når han sier setningen «jeg er en mann» (jeg kjenner jeg heller mot denne) (denne setningen vil bety forskjellige ting etter som hvem som sier den, når de sier den.)

Alikevel mener jeg at det er flere sider av kjønn enn bare dine egne følelser. For meg er mitt kjønn tredelt, et tredelt samspill.

Ja det finnes forskjellige biologiske kjønn, og jeg vet utmerket godt hvorfor de finnes og hvilken rolle de har i forhold til hverandre. Dette kan du godt kalle naturlig, men siden også de biologiske grensen mellom kjønn er difuse gir ikke biologien et fasist-svar på hva kjønn er. Det å si at ting som er naturgitte har rang forran andre ting blir latterlig. Det er ikke naturlig for mennesker å fly, det er alikevel helt uproblematisk å gjøre det.

Naturvitenskapen tror ofte at den kan trumfe andre vitenskaper. Det kan den ikke. Selvom gener helt klart eksisterer så er de ikke viktigere i mitt liv enn kjønnroller, kjønnroller eksisteres også, bare på en annen måte.

For meg består kjønn av tanker-identitet, kropp-utrykk og rolle-handlinger.

Alle mennesker har en kjønnsidentitet, en forståelse av egent kjønn. Denne forståelsen får vi bekreftet av andre ved at vi passer inn i den fysiske definisjonen av et spesifikt kjønn. (her kan du sikkert fort tenke at penis=mann, men jeg vedder på at du har sett mange menn idag, som du er helt sikker på at var menn, men du så ikke pikken deres). Og så handler det om hvilke hanlinger vi utfører.

Hvilket kjønn andre mennesker tror vi har vil påvirke deres reaksjoner på vår adferd. Derofr vil barn med penis møte andre forventinger enn barn med vagina når de vokser opp. Dette igjen former dine tanker rundt egen kropp og kjønn.

Ingen av disse elementene bestemmer over de andre. Du kan ha penis å føle de som en kvinne, du kan være mann, men se ut som det samfunnet anser for å være en dame. Du kan føle deg som en mann, se ut som en mann, men ha en personlighet og et handlingsmønster som anses for å være kvinnelig. Du kan være hva faen du vil.

Jeg har en mannlig identitet, og et maskulint handlingsmønster (kunne skrevet 5 sider om hva maskulinitet egentlig er). Men jeg har et utseende som gjør at verden forventer at jeg skal føle meg som en dame og oppføre meg som en dame. Det er en uholdbar situasjon å befinne seg i. Så jeg forandrer det. Jeg forandrer mitt kjønnslige spillerom.

 

 

Kjønnsbekreftende behandling

Jeg har de siste dagene møtt mye motstand på mitt krav om å kunne bytte jurdisk kjønn uten å sterilisere meg. I løpet av knappe 24 timer møtte jeg fire forskjellige mennesker som fortalte meg at de personlig mente at jeg burde steriliseres. Fire mennesker hvis liv jeg aldri ville lagt meg opp i, fire mennesker som syntes at det var helt greit å komme bort til meg, uoppfordret på gaten for å fortelle meg at jeg ikke er no verdt, og at jeg burde steriliseres for å bli en mann. Det hjelper på deres forestilling om meg som mann. Hva betyr det? Hva er det disse menneskene sier?

Jeg synes det er sykt at folk skal ha personlige meninger om mine reproduksjonsorganer. De påberoper seg retten til å mene dette, om min kropp, og de mener det helt uten å vite hvem jeg er, hva kjønnsbekreftende behandling er og betyr, de aner ikke noe om hvordan man utredes og diagnostiseres for å motta behandling.

De bare klarer ikke å tenke utenfor sine små kategorisek bokser. Og når jeg lever utenfor disse boksene, så er jeg ikke noe verdt. Jeg er så lite verdt at andre mennesker skal få bestemme over min kropp, jeg er så lite verdt at jeg ikke burde få barn, jeg er så lite verdt at jeg får lyst til å gråte.

Man steriliserte jøder og sigøynere, og hele verden har skammet seg i ettertid. Skammet seg fordi man ikke kan si at noen kropper, noen sine geer, noen sin måte å leve livet sitt på er så mye mindre verdt enn de andre måtene at man kan legitimere at de skal steriliseres. Vi kastrerer ikke engang pedofile i dette landet. Så det jeg gjør, den jeg er, livet mitt er mindre verdt, mer moralsk forkasterlig, sykere og mer perverst enn pedofili.

(Jeg synes ikke at pedofile skal steriliseres mot sin vilje, men jeg synes de skal få tilbudet)

Ingen kan se min eggstokker. Jeg føler meg ikke mindre som mann fordi de er der. De hormonene mine eggstokker produserer er fullstendig overkjørt av det testosteronet jeg sprøyter inn i kroppen min. Jeg kan ikke være gravid med det testosteronnivået jeg har i kroppen nå. Jeg har en diagnose som bekrefter at min kjønnsidentitet er reell og ikke et produkt av en eller annen psykose. Jeg mottar behandling, den behanlidngen har som mål å gi meg frihet til å være den jeg er. Det er en behandling som skal gjøre min kropp mer maskulin slik at verden kan se den jeg er. Grunnen til at kroppen min modifiseres er fordi jeg ikke ville følt meg som en dame samme hvor mange timer jeg gikk i terapi. Jeg ville ikke blitt lykkelig av det, jeg er ikke en kvinne og jeg ønsker heller ikke å være en, føle meg som en eller se ut som en. Eggstokker har faktisk ikke noe med saken å gjøre. Om eggstokker gjorde meg til en kvinne hadde jeg ikke følt meg som en mann.

 

 

 

Stopp, det er min kropp!!!

I mitt siste innlegg skrev jeg at jeg skulle vinne min kropp tilbake. For den er bare min og jeg bestemmer over den selv.

Dette stemmer ikke, det er nemlig staten som bestemmer over min kropp.

Jeg har en diagnose, F64.0, som fastslår at jeg har er anatomisk kjønn som ikke stemmer overens med mitt mentale kjønn. Jeg har vært igjennom en grundig utredning og et helt team med psykologer er enige: Jeg er en mann.

På tross av dette MÅ jeg fjerne livmor og eggstokker for å få lov til å ha mann som jurdisk kjønn. Dette er ikke bare et grovt overgrep mot folk sine kropper. Det er også brudd på menneskerettighetenene.

Hvis du vil hjelpe oss i kampen mot tvanssteriliseringen kan du skrive under på denne kampanjen.

Jeg vil velge mitt juridiske kjønn selv! Jeg vil slippe å bli ydmyket og nedverdiget i passkontroller, hos legen, på sykehus, i banken min, på treningssenter, i jobbintervjuer, på skolesøknader osv.

Det er mitt liv, min kropp og mitt kjønn!

Skriv under her!

Stopp, det er min kropp

kroppen min eies av andre. Jeg akter  å ta den tilbake, en stille revolusjon mellom mine ben.

 

 

Min verden er delt i to

I den ene hersker heteronormen, her er jeg en mann og alle de andre er enten menn eller kvinner. Jeg er en hvit heteroseksuell mann. Jeg kjeder meg og er ensom og fremmed.

Jeg er trans i en verden som bare har to kjønn, to kjønn der jentene har fitte og guttene har pikk.

I denne verden får jeg lov å være mann, men bare om jeg gir de andre definisjonsmakten. De bestemmer at menn ikke skal ha pupper, at menn ikke skal ha fitte, og at om de har fitte skal de i alle fall ikke bruke den til penetrerende aktiviteter.

Gleden over egen kropp er fratatt meg, selvforakten har tatt overhånd.

 

Den andre verden er queer. Min kropp blir et symbol på en kamp, på frigjøring og nedbryting av kjønn som trange kategorier folk stappes inn i. Jeg kan bære min fitte med stolthet, jeg kan bære min identitet med stolthet. Men også her eies jeg av andre.

 

Jeg bor inni denne kroppen, og jeg akter ikke å la den være verken et freakshow eller et symbol på en moderne frigjøringskamp. Min kropp er bare min. Det er jeg som skal leve med den, det er jeg som skal ha glede av den og det er jeg som skal finne trygghet og identitet i denne kroppen, ingen andre.

Avgjørelsen

På et eller annet tidspunkt i mitt liv bestemte jeg meg for å leve som mann i stedet for å leve som kvinne.

Jeg har aldri angret på den avgjørelsen, jeg har aldri tvilt på at den er riktig for meg. Men jeg modifiserer stadig hva det å være en mann betyr for meg. Dette er en prosess de fleste menn sikkert går igjenom, men jeg gjør det senere og raskere tror jeg.

I den verden jeg må leve i og forholde meg til finnes det to effektive kjønn. Når jeg sier effektivt kjønn mener jeg at verden alltid er delt i to etter kjønn og at det å havne i en mellomkategori eller utenfor hele systemet for meg fremstår som en umulighet, sånn i det virkelige liv der ute blant folk. Dette betyr ikke at jeg støtter tokjønnsystemet, eller synes det burde vedvare, for det synes jeg på ingen måte. Men jeg blir enten oppfattet som cis-mann eller cis-kvinne, ingen oppfatter meg som noe midt i mellom, no annet, transmann, eller andre alternativer som finner.

Dette gjelder da majoriteten av mennesker, når jeg beveger meg på plasser laget av og for folk som definerer seg som queer eller som lever queert kan jeg lett oppnå å bli lest som noe annet enn cis-kvinne/mann. Der finnes det til og med en mulighet for å ikke bli lest i noe særlig grad. Og i den grad du blir lest blir du ikke dømt eller behandlet utifra andre kriterier enn at du er et menneske. Jeg er ikke sikker på om menneske er noe jeg trives med å være, men her ser jeg svært få alternativer. Jeg kan jo være menneske på en måte som jeg finner passende, og selvom andre folk er mennesker på måter som tidvis skremmer meg må jeg ikke stå til ansvar for deres handlinger og holdninger.

17.mai 2008 eller 2009 møtte jeg Benjamin, på det tidspunktet var han en fantastisk liten sjenert gutt som senere skulle få meg til å forstå så uendlig mye om livet, døden, kjærligheten og smerten. Benjamin var kul, jeg var en dresskledd person som omverden sikkert ville beskrevet som en maskulin-lesbisk-somthing. Jeg levde sånn noenlunde greit med dette, jeg viste ikke om noen alternativer og dermed lengtet jeg ikke etter noe konkret. Men jeg lengtet helt klart etter noe. Og dette noe definerte Benjamin for meg. Jeg og Benjamin er så ulike som to mennesker kan få blitt, sånn bortsett fra at vi begge har hull i ansiktet på de samme plassene.

Jeg våknet faktisk en dag og stilt meg spørsmålet «Er jeg egentlig en mann?» Jeg fant ikke noe umidelbart svart. Jeg så ingen mann i speilet, jeg ble aldri behandlet som mann. Jeg ante rett og slett lite om hva det innebar å være en mann. Jeg googla det som er å google om trans, queer, testosteron. Jeg har sikkert nedlagt 10000 studietimer på trans. heldigvis får jeg idag brukt denne kunnskapen til noe større enn meg selv og mitt liv.

Jeg fant svaret mitt. «Jeg er ingen kvinne og jeg kan aldri bli en eller leve som en» Med den vissheten kom også vissheten om at jeg måtte gjør noe for å bli lykkelig og for å finne meg selv. Jeg sprang ned dørene hos min lege, diverse psykologer, teapauter, sexologer og enda flere leger. Jeg kom frem til at jeg skulle prøve å leve som ikke-kvinne. Det innebar for meg å slutte med ting jeg gjorde bare fordi jeg var kvinne og å bytte navn. Så oppfordret jeg mine venner til å bruke hin eller han som pronomen. Så begynte jeg å omtale meg selv som mann. (Det er merkelig hvor mange ganger i løpet av en dag man faktisk refererer til seg selv som et kjønnet individ eller som tilhørende en bestemt kjønnskategori)

Den dagen jeg bestemte meg for å leve som mann husker jeg ikke. Jeg må her legge inn at mange mennesker er både fornøyde og tilfredse med å leve mellom eller utenfor de to kjønnskategoriene, og at folk som er trans-etellerannet, ikke trenger å være på «vei» mot en normativ kjønns-selv-forståelse. Bare så dere ikke anser mitt kjønn og min identitet for å være mer ekte enn mennekser som ikke utalt «er» menn eller kvinner.

 

 

 

Var det like godt for deg som det var for samfunnet?

I min ungdom ble jeg gradvis klar over mitt egent tenningsmønster, på samme måte som alle andre. Først oppdaget jeg min egen kropp, så andres. I en alder av 13 var jeg sikker på at jeg ikke likte menn på en seksuell måte.

På den tiden var jeg en jente som brøt med mange av de kravene som ble stilt til jenter. På fritiden sto jeg på snowboard og lekte detektiv, mens jentene ofte var mer opptatt av sminke og hest. Konflikter løste jeg med knyttnevene, og i klasserommet var jeg bråkete og kritisk. Normene som omga meg passet meg ikke og jeg gjorde et poeng ut av å bryte dem.

På tross at min kamp mot normene hadde jeg sex med en gutt, etter at jeg hadde utviklet en sikker identitet som lesbisk. Dette ble forventet av meg, jenter skal ha sex med gutter. Jeg ble fortalt at jeg ikke kunne være sikker at på jeg var lesbisk før jeg hadde prøvd gutter.

Ingen ber de heterofile om å prøve samkjønna sex bare for å være sikker på at de er heterofile. Det gir temmelig tydelige signaler om at heterofili er det ønskelige og det normale.

Vi er flinke til å være kritiske til normbryterne, vi tar lett på og betviler deres historie og identitet, det er på tide at vi begynner å bli kritiske til normen. Vi må tenke på hvem som lager normene, hvem som tjener på at de opprettholdes og hvordan kan vi være kritiske til dem på en konstruktiv måte.

I dag har jeg sex for å tilfredsstille meg selv og de jeg har sex med, ikke for å tilfredsstille samfunnet, og det er utrolig mye deiligere! Min identitet har også forandret seg, jeg er nå en skeiv transmann. Noen anser dette for å være en vaklende identitet fordi den gjør det vanskelig å klassifisere meg innenfor et heteronormativt system der valget står mellom kvinne og mann, hetero og homo. For meg er min identitet trygg og boksen skeiv transmann er en boks jeg som oftest liker å bo i.

Et av problemene ved å tilhøre en eller flere minoritet  er at man ofte opplever å bli allemannseie, et merkelig objekt man ikke vet hvordan man skal forholde seg til.

Jeg opplevde dette tydelig sist jeg var sammen med min familie. Jeg er alltid stressa rundt familien min. Stresset kommer av at jeg vet at de synes jeg er rar, de tar hensyn og de er redde for å tråkke i salaten og si noe feil, og fornærme meg. Jeg trives ikke med å være et stressmoment for andre, jeg trives ikke med å bli plassert i en situasjons der jeg er annerledes og litt skremmende, spesielt mistrives jeg med dette når det skjer rundt folk som betyr mye for meg.

Min tante lener seg frem over bordet og spør upassende og upasselig høyt: “ja, og hva med der nede da, hva skal du gjøre der nede?!”

Her sitter jeg, et voksent menneske, sammen med andre voksne mennesker jeg er i slekt med og så spør en av dem meg om hvordan kjønnsorganet mitt ser ut, over en bedre middag. Jeg er transkjønnet og har akkurat fortalt min perifere familie at jeg har begynt på min kjønnsbekreftende behandling. Jeg burde kanskje opplyst dem om at selv om jeg er transkjønnet så betyr ikke det at jeg ikke skal behandles med mindre respekt enn andre mennesker?

Spørsmål som ”hvordan ønsker du at vi skal omtale deg og behandle seg?” uteble. Min familie er ikke spesielt dårlig, den er sannsynligvis helt gjennomsnittlig. De dumme spørsmålene finnes overalt. Hvor mange ganger i løpet av sitt liv får ikke skeive spørsmål og kommentarer av typen ”hvordan har du sex?” ”hvordan fant du det ut?” ”er det vanskelig?” ”hva sa familien din?” ”hva heter du egentlig?” ”jeg hadde aldri trodd at du var skeiv, du ser så normal og flott ut” og “du er så tøff som tør å være deg selv”.

Og der sitter vi, vi skal liksom svare. Stå til ansvar for vår minoritet, snakke på vegne av vår normbrytende gruppe. Vi må svare på spørsmål som er krenkende og de blir stilt ut ifra et heteronormativt perspektiv. Det er ikke et kompliment at noen sier at du ser normal ut og ikke som de ”andre” raringene de assosierer med ord som homo, lesbe, trans osv.

Hvorfor spør de? Hvor er det de lærer at det er et kompliment å fortelle noen at de ikke ser ut som det de er? De mangler kunnskap og de mangler verktøy for å være kritiske sin egen adferd og den verden de så glatt sklir inn i. Den heteronormative verden, der de som er heterofile og cis-kjønnet (ikke trans-kjønnet) sitter på toppen. Hvor skal denne kunnskapen komme fra?

I skolen er man redd for å undervise for mye om minoriteter, de utgjør jo tross alt en liten del av befolkningen. Jeg er et produkt av et demokratisk samfunn. Jeg lærte at flertallet har rett, før jeg forsto at flertallet ikke nødvendigvis har rett, men de har definisjonsmakten og de bestemmer hva normen er. Det er ikke ensbetydende med å ha rett.

Så sier vi til ungene på skolen når vi skal lære dem om hvor normalt homofili er; ”visste dere at heterofile har like mye analsex som homofile menn? Det hadde dere ikke trodd”. Jeg spør meg, er dette kunnskap? Nei, og hva sier dette om verden?

Det sier at analsex er litt ekkelt, men at det er greit siden også de heterofile normale gjør det. Dette har ikke ungene noe utbytte av. Vi burde snakka om hva i samfunnet er det som får oss til å tro at homofile menn har analsex hele tiden, og hva som i så fall er galt med det og hvorfor det blir greiere hvis majoriteten også gjør det.
Vi må gi ungene verktøy til å være kritiske til den verden de vokser opp i. Lær dem om samfunnet som helhet. Lær dem hva som er normen og hva som er sanksjonen for de som bryter dem og hvorfor det er slik. Dette kan være en måte å skape mennesker som er bedre rustet til å inkludere annerledesheten uten å være fornedrende i møte med minoriteter. De som selv tilhører en minoritet vil få et bedre forhold til egen identitet og samfunnet rundt seg.

Men dette gjør vi ikke, så vi fortsetter å unnskylde oss for at vi er skeive, mens vi prøver å skli inn i hetero eller homonormativiteten så godt vi kan.

På mange måter er ”vi” akkurat som ”dem”, men så lenge vi ikke er likestilt med dem er vi annerledes. Kampen for et inkluderende samfunn med plass til alle er ikke vunnet