Category Archives: queer

Stopp, det er min kropp!!!

I mitt siste innlegg skrev jeg at jeg skulle vinne min kropp tilbake. For den er bare min og jeg bestemmer over den selv.

Dette stemmer ikke, det er nemlig staten som bestemmer over min kropp.

Jeg har en diagnose, F64.0, som fastslår at jeg har er anatomisk kjønn som ikke stemmer overens med mitt mentale kjønn. Jeg har vært igjennom en grundig utredning og et helt team med psykologer er enige: Jeg er en mann.

På tross av dette MÅ jeg fjerne livmor og eggstokker for å få lov til å ha mann som jurdisk kjønn. Dette er ikke bare et grovt overgrep mot folk sine kropper. Det er også brudd på menneskerettighetenene.

Hvis du vil hjelpe oss i kampen mot tvanssteriliseringen kan du skrive under på denne kampanjen.

Jeg vil velge mitt juridiske kjønn selv! Jeg vil slippe å bli ydmyket og nedverdiget i passkontroller, hos legen, på sykehus, i banken min, på treningssenter, i jobbintervjuer, på skolesøknader osv.

Det er mitt liv, min kropp og mitt kjønn!

Skriv under her!

Stopp, det er min kropp

kroppen min eies av andre. Jeg akter  å ta den tilbake, en stille revolusjon mellom mine ben.

 

 

Min verden er delt i to

I den ene hersker heteronormen, her er jeg en mann og alle de andre er enten menn eller kvinner. Jeg er en hvit heteroseksuell mann. Jeg kjeder meg og er ensom og fremmed.

Jeg er trans i en verden som bare har to kjønn, to kjønn der jentene har fitte og guttene har pikk.

I denne verden får jeg lov å være mann, men bare om jeg gir de andre definisjonsmakten. De bestemmer at menn ikke skal ha pupper, at menn ikke skal ha fitte, og at om de har fitte skal de i alle fall ikke bruke den til penetrerende aktiviteter.

Gleden over egen kropp er fratatt meg, selvforakten har tatt overhånd.

 

Den andre verden er queer. Min kropp blir et symbol på en kamp, på frigjøring og nedbryting av kjønn som trange kategorier folk stappes inn i. Jeg kan bære min fitte med stolthet, jeg kan bære min identitet med stolthet. Men også her eies jeg av andre.

 

Jeg bor inni denne kroppen, og jeg akter ikke å la den være verken et freakshow eller et symbol på en moderne frigjøringskamp. Min kropp er bare min. Det er jeg som skal leve med den, det er jeg som skal ha glede av den og det er jeg som skal finne trygghet og identitet i denne kroppen, ingen andre.

Avgjørelsen

På et eller annet tidspunkt i mitt liv bestemte jeg meg for å leve som mann i stedet for å leve som kvinne.

Jeg har aldri angret på den avgjørelsen, jeg har aldri tvilt på at den er riktig for meg. Men jeg modifiserer stadig hva det å være en mann betyr for meg. Dette er en prosess de fleste menn sikkert går igjenom, men jeg gjør det senere og raskere tror jeg.

I den verden jeg må leve i og forholde meg til finnes det to effektive kjønn. Når jeg sier effektivt kjønn mener jeg at verden alltid er delt i to etter kjønn og at det å havne i en mellomkategori eller utenfor hele systemet for meg fremstår som en umulighet, sånn i det virkelige liv der ute blant folk. Dette betyr ikke at jeg støtter tokjønnsystemet, eller synes det burde vedvare, for det synes jeg på ingen måte. Men jeg blir enten oppfattet som cis-mann eller cis-kvinne, ingen oppfatter meg som noe midt i mellom, no annet, transmann, eller andre alternativer som finner.

Dette gjelder da majoriteten av mennesker, når jeg beveger meg på plasser laget av og for folk som definerer seg som queer eller som lever queert kan jeg lett oppnå å bli lest som noe annet enn cis-kvinne/mann. Der finnes det til og med en mulighet for å ikke bli lest i noe særlig grad. Og i den grad du blir lest blir du ikke dømt eller behandlet utifra andre kriterier enn at du er et menneske. Jeg er ikke sikker på om menneske er noe jeg trives med å være, men her ser jeg svært få alternativer. Jeg kan jo være menneske på en måte som jeg finner passende, og selvom andre folk er mennesker på måter som tidvis skremmer meg må jeg ikke stå til ansvar for deres handlinger og holdninger.

17.mai 2008 eller 2009 møtte jeg Benjamin, på det tidspunktet var han en fantastisk liten sjenert gutt som senere skulle få meg til å forstå så uendlig mye om livet, døden, kjærligheten og smerten. Benjamin var kul, jeg var en dresskledd person som omverden sikkert ville beskrevet som en maskulin-lesbisk-somthing. Jeg levde sånn noenlunde greit med dette, jeg viste ikke om noen alternativer og dermed lengtet jeg ikke etter noe konkret. Men jeg lengtet helt klart etter noe. Og dette noe definerte Benjamin for meg. Jeg og Benjamin er så ulike som to mennesker kan få blitt, sånn bortsett fra at vi begge har hull i ansiktet på de samme plassene.

Jeg våknet faktisk en dag og stilt meg spørsmålet «Er jeg egentlig en mann?» Jeg fant ikke noe umidelbart svart. Jeg så ingen mann i speilet, jeg ble aldri behandlet som mann. Jeg ante rett og slett lite om hva det innebar å være en mann. Jeg googla det som er å google om trans, queer, testosteron. Jeg har sikkert nedlagt 10000 studietimer på trans. heldigvis får jeg idag brukt denne kunnskapen til noe større enn meg selv og mitt liv.

Jeg fant svaret mitt. «Jeg er ingen kvinne og jeg kan aldri bli en eller leve som en» Med den vissheten kom også vissheten om at jeg måtte gjør noe for å bli lykkelig og for å finne meg selv. Jeg sprang ned dørene hos min lege, diverse psykologer, teapauter, sexologer og enda flere leger. Jeg kom frem til at jeg skulle prøve å leve som ikke-kvinne. Det innebar for meg å slutte med ting jeg gjorde bare fordi jeg var kvinne og å bytte navn. Så oppfordret jeg mine venner til å bruke hin eller han som pronomen. Så begynte jeg å omtale meg selv som mann. (Det er merkelig hvor mange ganger i løpet av en dag man faktisk refererer til seg selv som et kjønnet individ eller som tilhørende en bestemt kjønnskategori)

Den dagen jeg bestemte meg for å leve som mann husker jeg ikke. Jeg må her legge inn at mange mennesker er både fornøyde og tilfredse med å leve mellom eller utenfor de to kjønnskategoriene, og at folk som er trans-etellerannet, ikke trenger å være på «vei» mot en normativ kjønns-selv-forståelse. Bare så dere ikke anser mitt kjønn og min identitet for å være mer ekte enn mennekser som ikke utalt «er» menn eller kvinner.

 

 

 

Var det like godt for deg som det var for samfunnet?

I min ungdom ble jeg gradvis klar over mitt egent tenningsmønster, på samme måte som alle andre. Først oppdaget jeg min egen kropp, så andres. I en alder av 13 var jeg sikker på at jeg ikke likte menn på en seksuell måte.

På den tiden var jeg en jente som brøt med mange av de kravene som ble stilt til jenter. På fritiden sto jeg på snowboard og lekte detektiv, mens jentene ofte var mer opptatt av sminke og hest. Konflikter løste jeg med knyttnevene, og i klasserommet var jeg bråkete og kritisk. Normene som omga meg passet meg ikke og jeg gjorde et poeng ut av å bryte dem.

På tross at min kamp mot normene hadde jeg sex med en gutt, etter at jeg hadde utviklet en sikker identitet som lesbisk. Dette ble forventet av meg, jenter skal ha sex med gutter. Jeg ble fortalt at jeg ikke kunne være sikker at på jeg var lesbisk før jeg hadde prøvd gutter.

Ingen ber de heterofile om å prøve samkjønna sex bare for å være sikker på at de er heterofile. Det gir temmelig tydelige signaler om at heterofili er det ønskelige og det normale.

Vi er flinke til å være kritiske til normbryterne, vi tar lett på og betviler deres historie og identitet, det er på tide at vi begynner å bli kritiske til normen. Vi må tenke på hvem som lager normene, hvem som tjener på at de opprettholdes og hvordan kan vi være kritiske til dem på en konstruktiv måte.

I dag har jeg sex for å tilfredsstille meg selv og de jeg har sex med, ikke for å tilfredsstille samfunnet, og det er utrolig mye deiligere! Min identitet har også forandret seg, jeg er nå en skeiv transmann. Noen anser dette for å være en vaklende identitet fordi den gjør det vanskelig å klassifisere meg innenfor et heteronormativt system der valget står mellom kvinne og mann, hetero og homo. For meg er min identitet trygg og boksen skeiv transmann er en boks jeg som oftest liker å bo i.

Et av problemene ved å tilhøre en eller flere minoritet  er at man ofte opplever å bli allemannseie, et merkelig objekt man ikke vet hvordan man skal forholde seg til.

Jeg opplevde dette tydelig sist jeg var sammen med min familie. Jeg er alltid stressa rundt familien min. Stresset kommer av at jeg vet at de synes jeg er rar, de tar hensyn og de er redde for å tråkke i salaten og si noe feil, og fornærme meg. Jeg trives ikke med å være et stressmoment for andre, jeg trives ikke med å bli plassert i en situasjons der jeg er annerledes og litt skremmende, spesielt mistrives jeg med dette når det skjer rundt folk som betyr mye for meg.

Min tante lener seg frem over bordet og spør upassende og upasselig høyt: “ja, og hva med der nede da, hva skal du gjøre der nede?!”

Her sitter jeg, et voksent menneske, sammen med andre voksne mennesker jeg er i slekt med og så spør en av dem meg om hvordan kjønnsorganet mitt ser ut, over en bedre middag. Jeg er transkjønnet og har akkurat fortalt min perifere familie at jeg har begynt på min kjønnsbekreftende behandling. Jeg burde kanskje opplyst dem om at selv om jeg er transkjønnet så betyr ikke det at jeg ikke skal behandles med mindre respekt enn andre mennesker?

Spørsmål som ”hvordan ønsker du at vi skal omtale deg og behandle seg?” uteble. Min familie er ikke spesielt dårlig, den er sannsynligvis helt gjennomsnittlig. De dumme spørsmålene finnes overalt. Hvor mange ganger i løpet av sitt liv får ikke skeive spørsmål og kommentarer av typen ”hvordan har du sex?” ”hvordan fant du det ut?” ”er det vanskelig?” ”hva sa familien din?” ”hva heter du egentlig?” ”jeg hadde aldri trodd at du var skeiv, du ser så normal og flott ut” og “du er så tøff som tør å være deg selv”.

Og der sitter vi, vi skal liksom svare. Stå til ansvar for vår minoritet, snakke på vegne av vår normbrytende gruppe. Vi må svare på spørsmål som er krenkende og de blir stilt ut ifra et heteronormativt perspektiv. Det er ikke et kompliment at noen sier at du ser normal ut og ikke som de ”andre” raringene de assosierer med ord som homo, lesbe, trans osv.

Hvorfor spør de? Hvor er det de lærer at det er et kompliment å fortelle noen at de ikke ser ut som det de er? De mangler kunnskap og de mangler verktøy for å være kritiske sin egen adferd og den verden de så glatt sklir inn i. Den heteronormative verden, der de som er heterofile og cis-kjønnet (ikke trans-kjønnet) sitter på toppen. Hvor skal denne kunnskapen komme fra?

I skolen er man redd for å undervise for mye om minoriteter, de utgjør jo tross alt en liten del av befolkningen. Jeg er et produkt av et demokratisk samfunn. Jeg lærte at flertallet har rett, før jeg forsto at flertallet ikke nødvendigvis har rett, men de har definisjonsmakten og de bestemmer hva normen er. Det er ikke ensbetydende med å ha rett.

Så sier vi til ungene på skolen når vi skal lære dem om hvor normalt homofili er; ”visste dere at heterofile har like mye analsex som homofile menn? Det hadde dere ikke trodd”. Jeg spør meg, er dette kunnskap? Nei, og hva sier dette om verden?

Det sier at analsex er litt ekkelt, men at det er greit siden også de heterofile normale gjør det. Dette har ikke ungene noe utbytte av. Vi burde snakka om hva i samfunnet er det som får oss til å tro at homofile menn har analsex hele tiden, og hva som i så fall er galt med det og hvorfor det blir greiere hvis majoriteten også gjør det.
Vi må gi ungene verktøy til å være kritiske til den verden de vokser opp i. Lær dem om samfunnet som helhet. Lær dem hva som er normen og hva som er sanksjonen for de som bryter dem og hvorfor det er slik. Dette kan være en måte å skape mennesker som er bedre rustet til å inkludere annerledesheten uten å være fornedrende i møte med minoriteter. De som selv tilhører en minoritet vil få et bedre forhold til egen identitet og samfunnet rundt seg.

Men dette gjør vi ikke, så vi fortsetter å unnskylde oss for at vi er skeive, mens vi prøver å skli inn i hetero eller homonormativiteten så godt vi kan.

På mange måter er ”vi” akkurat som ”dem”, men så lenge vi ikke er likestilt med dem er vi annerledes. Kampen for et inkluderende samfunn med plass til alle er ikke vunnet

Perspektiver

Det er vanskelig for menesker inni et system å se stukturen i sitt eget system. Det er derfor man har funnet opp sosialantropologi (for mange oér?) og alle andre vitenskapsgrener som jobber med å kartlegge og analyserer systemer.

Jeg har troen på at mennesker som befinner seg helt eller delvis utenfor et system kan ha en unik evne til å se dette systemet for det det er. Mennesker som definerer seg ut av to-kjønnsmodellen, eller som befinner seg helt eller delvis utenfor den uansett, kan evne å analyserer og se to-kjønnsystemet, heteronormativiteten og heterosexismen i et annet lys enn de menneskene som befinner seg trykt og godt innenfor boksens fire vegger. Alle skeive mennesker LGBTQIAA+ (lesber,homser,bifile,transer,transpersoner,queer´s,folk som er interex, aseksuelle og andre) har en unik kunnskap om normer og systemer. De sitter ofte med nøkkelen på verdens undertykkelses-problemer. Og alt i alt så koker verden og våre problemer ned til nettopp dette. Undertykkelsesmekanismer som ingen ser, eller om vi velger å overse fordi de gagner oss.

Vi må analysere og kritiserer våre egne systemer, ellers kan vi aldri skape forandring. Og om du er en av dem som ikke ønsker forandring så kan jeg banne på at du sitter på toppen, og at du trøkker andre ned!

Les denne saken som en fin aseksuell mann. Han kan kanskje få deg til å tenke over hvor gjennomgripende seksueliteten er i våre samfunn. Og det kan være både fint og godt, men slik er det ikke alltid!

Ottar vs meg om SADO

Følgende står i Ottar sitt program:

«Vi er imot sado-masochisme og all kobling mellom seksualitet og vold.»

Jeg er også imot all kobling mellom seksulitet og vold. Det håper jeg alle andre er også. På dette grunnlaget er jeg imot porno, men jeg tror og håper at det er mulig å lage porno som ikke undertykker, utnytter og utbytter sine arbeidere.

Jeg undersøker hva verden (internett) definerer som vold

Jeg har min egen formening om hva vold er, men jeg vil gjerne ha bedre kilder enn meg selv.

http://www.nkvts.no kunnslapsenter – om vold og traumatisk stress, finner jeg følgende definisjon:

Verdens helseorganisasjon, WHO, definerer vold som forsettlig bruk av, eller trussel om, fysisk makt eller tvang, rettet mot en selv, andre enkeltpersoner, eller en gruppe. For å regnes som vold må handlingen resultere i, eller ha høy sannsynlighet for å resultere i død, fysisk eller psykisk skade, eller mangelfull utvikling.
IWHOs voldstypologi omfatter også seksuelle og psykologiske overgrep, og mangel på handling; omsorgssvikt.
I norsk sammenheng er ikke vold et fast avgrenset juridisk begrep. I Straffeloven opereres det primært med termene legemsfornærmelse og legemskrenkelse.
Hva som er vold, oppfattes i dag i større grad ut i fra handlingens virkning på offeret. Å vurdere overgriperens handling isolert, er ikke nødvendigvis nok for å stadfeste om noe er å regne som vold eller ikke.
Krisesenteret definerer det slik:
Enhver bruk av fysisk- og eller psykisk makt som hindrer andre å handle, tenke eller føle som de vil, eller få andre til å gjøre noe mot sin vilje.
Psykologen Per Isdal definerer det som følger:
Vold er enhver handling rettet mor en annen person som gjennom at denne handlingen skader, smerter eller krenker, får denne personen til å gjøre mot sin vilje, eller slutter å gjøre noe den vil.
Jeg forstår derfor vold som maktutdøvelse som begrenser en annen person mot denne personens vilje. Det er altså ufrivlligheten og skaden volden medfører som står sentral.
Jeg anser dermed ikke smerte, restiksjoner av bevegelsesfrihet osv som vold hvis det er ønsket av den som utsettes for handlingen.
I sammenheng med sex vil dette si at det ikke er vold å klipe noen i brytvorene, gi dem sugemerker, daske dem på rumpa, bite dem i halsen, holde dem fast, ta bind for øyene deres osv hvis dette er ønskelig fra motakeren og giveren sin side. De overnevne aktiviteter er aktiviteter jeg tror inngår i mange mennesker sitt sexliv. De færreste anser biting i leppa som en sadistisk handling og det er ikke er problem om det er sadistisk.
Dette gjelder også for handlinger som medfører mer smerte, mer berøvelse av frihet og større grad av ydmykelse.
BDSM står for
Bondage og disiplin (BD)
Dominans og underkastelse(submission) (DS)
Sadisme og masochisme (SM)
I BDSM-kulturen er det lagt stor vekt på at sexen/aktiviteten/leken skal være Sikker, sunn og samtykkende.
Samtykke: Å si seg enig i, gå med på. Frivllig bli med på noe.
Min konklusjon: Om du frivllig og med glede lar deg bli slått uten å ta skade av det hverken fysisk eller psykisk så er det ikke vold. Og det er heller ikke undertykkende.
Dette er ikke Ottar enig i. Om de hadde kunnet litt mer om temat så kunne jeg kanskje fått med på å følge noen av argumente deres. Men siden de gjevnt over har ekstremt lav kunnskap om BDSM feiler de stort i å kritisere miljøet og praksisen.
Det hjelper ingen som blir undertykket på ordentlig at Ottar fordømmer noen tenningsmønser og påfører sunne oppegående mennesker skam og skyldfølelse.
Ottar mangler som vanlig perspektiver som inkluderer flere kjønn enn det kvinnelige (pluss at de ikke klarer å definere kvinne, og om de gjør det er transpersoner tatt greit ut av definisjonen, som om vi ikke finnes!)
Det de kunne problemtisert er det faktum at alle mennesker sexliv og tenningmønster er et delvis reslutat av det samfunnet de lever i. Sex kan poteniselt reprodusere uheldige maktrukturer i samfunnet. Sex kan brukes som en undertykkende mekanisme. Men dette gjelder all sex, ikke bare BDSM-sex og lek.
Det er et problem at vi lever i et samfunn som i stor grad er seksuelisert, vi ser porno og objetiviserte mennesker overalt. Dette gjelder alle kjønn (menn kvinner transpersoner osv)
I samfunnet presenteres vi for et feilaktig bilde av sex, tenning og kjærlighet.
Dette er noe vi som samfunn må ta opp, seksualundervisningen vi gir til unge må bli bedre. Det må settes fokus på grenser, kjærlighet, sunnhet, sikkerhet og trygghet.
De menneskene jeg kjenner som driver med BDSM har et aktivt og analytisk forhold til kjønn, kjønnroller og maktstrukturer. I BDSM relasjoner er det som oftest opplagt at rollene skal diskuteres og det skal kommes frem til en enighet om hva som er greit og hva som er ugreit. Alle parter kan når som helst avslutte leksen ved hjelp av kodeord eller andre signaler som partene har blitt enige om.
Dette er mer enn hva man kan si om annen sex. Jeg har hørt mange historier om mennesker som har hatt sex med mennesker som har forventet «uvanlige» ting uten å ha fått samtykke først.
Det er et problem at pornoindustrien fremstiller det som normalt at kvinner skal stønne høylytt og få orgasme av penetrering uten kjønnsvesker eller glidemiddel tilgjengelig. Pornoen gir ofte et bilde av mannen som den aktive parten, den som penetrerer og erobrer kvinnen, den som alltid har lyst. Det er også mye porno som fokuserer ektremt mye på penis og sæd. Det er ikke alle som liker å få sæd i ansiktet, på tross av at dette fremstilles som dagligdags i mye porno.

Er det egentlig noen forskjell?

Først et bilde av meg, bare så dere ikke glemmer hvordan jeg ser ut.

20120309-224337.jpg

Jeg får som kjent en del dumme spørsmål, men det skal nevnes at jeg også får mange fine. Noen mennesker lurer på ting som er relevant, både for dem, meg og verden.
I går, på den internasjonale kvinne dagen ble jeg intervjuet forran publikum på blitz. Det var en veldig fin opplevelse.

Flere i salen så det unike i min erfaring med å ha levd som både mann og kvinne. De ville gjerne vite hvordan man blir oppfattet forskjellig som kvinne og som mann.
Hadde jeg vært en kvinne med kvinnelig utseende og en kvinnelig måte å være på (ikke be meg definere kvinnelig, for det får jeg ikke til) hadde nok forskjellen vært større.
Men jeg tror jeg blir mindre dømt pga utseende mitt.
Jeg har mulighet til å være attraktiv og festlig samtidig som jeg blir tatt på alvor.
Jeg oppleve oftere at menn markerer når jeg er tilstede.
Jeg blir i større grad lyttet til, dette tror jeg også skyldes et dypere stemmeleie.
Jeg får svært positiv tilbakemelding på normal høflighet, noe som i større grad ble tatt som en selvfølge før.
Jeg får maskuline tittler, adjektiver og forventinger.
Folk synes det er greier at jeg er barnslig.