Category Archives: HAT

Hvem er jeg?

Neida dette er ikke et tilfelle av filosofisk-søndags-fylleangst på en onsdag. Dett er et klassisk tilfella av prokastinering (det å utsette noe å gjøre noe annet i stedet)

Innimellom får jeg mailer i min bestmedbar innboks. Det er svært hyggelig, for som et hvert vellykket selskap ønsker jeg tilbakemelding på mitt arbeid og vil gjerne gi kunden det kunden vil ha. Så om du klarer å se bort ifra det faktum at jeg ikke tjener ei krone, er dette en riktig så bra liten bedrift.

Altså jeg fikk en mail fra et menneske som lurte på om ikke jeg kunne si noe mer om meg selv, sånn rent utover det at jeg er en transmann og alt det tullet der, som jeg jo strengt tatt har masa om lenge nok.

So here we go, eller som ingen sier på norsk, så her går vi

Jeg heter Luca og er 25 år gammel (dette kan du lese i den lille boksen på høyre side her, så dette er egentlig ren avskrift)

Det var en gang en vinterkveld, av typen 31.januar nittenåttisju. Min mor (hjerte til henne) lå i en eller annen seng og fødte meg. Den senga var på et sykehus i Trondheim. Når unger blir født så har det seg slik at først kommer ungen og så kommer bursdagskaka, også kalt morkaka, ut. Denne vinterkvelden kom det en unge, men fasan ikke noen kake. Og uten kake blir det ikke fest, så min mor måtte ta masse dop for å få opp humøret. Dopet ble gitt til henne av noen leger (jeg oppfordrer selvfølgelig ikke til bruk av ulovlige rusmidler for å oppnå kake-lykkefølelse). Og så kom kaka og alt var bra. Muttern fikk beskjed om at jeg var en jente, det dreit muttern i for hun var høy som et fjell. Hun var faktisk så høy at hun ikke forsto at hun hadde fått en unge til før det hadde gått 3-4 timer. Jeg var kid nummer 4 i rekka, så det er ikke så rart at hun kom litt ut av tellinga.

Dette var i alle fall begynnelsen på det som skulle bli en overmåtelig lykkelig barndom. (ja jeg er ironisk på hensyn på den derre barndommen). Jeg var et hyperaktivt lite barn med hvite krøller. Det beste jeg visste om her i verden var hvitløkspetta lammelår med fløtegratinerte potet og når jeg ble stor ville jeg bli sivilingeniør. (Jeg prøver her å illustrere hvilken veslevoksen pretensiøs drittunge jeg var.)

I mitt første hjem (som var grønt og hadde sjørøverskute i hagen og en egen 100 centimetersskog) bodde jeg sammen med min mor, min far og den yngste av min brødre. De to eldste brødrene hadde visstnok blitt lagd av noe materie fattern ikke hadde noe med, og det lærte jeg at het halv-bror. Det synes jeg var temmelig merkelig for både jeg og yngstebruttern var under 1,5 meter høye, mens de to andre var nesten 2 meter høye.

I mitt andre hjem(som var brunt og hadde loft med nisser på) bodde jeg med muttern, bruttern og en katt som het Rupert. Rupert har jeg skrevet et innlegg om før. Det kan du lese her, det innlegget vil også gi deg en relativt grei innsikt i hvorfor jeg har slik en føkka og ødelagt kjønnsidentitet.

På skolen var jeg bråkete, urolig, plagsom, oppsternazi, vrang og veldig, veldig flink. (sånn utenom i Norsk og andre sånne språkfag). Jeg var kjip mot jentene fordi jeg synes de var søte og så var jeg kjip med en hel haug med andre folk også. Det kan være jeg var himla misstilpass, men jeg gidder ikke unnskylde meg. Jeg var en drittunge!

En dag på ungdomskolen var det en fyr som kalte meg jævla lesbe, så jeg kalte ham et stygt ord som begynner på N og rimer på pigger. Da ble jeg utvist fra skolen i tre dager. Heldigvis slapp denne fyren å bli utvist, han var det jo reelt synd på. Det var ca da jeg fant ut to ting om verden: Den er kjip og urettferdig.

Jeg fikk ytterligere bekreftet mine misstanker om denne verden gjennom flere episoder der lærerne fortalte meg at det ikke var normalt at jenter snakket høyt om onani i klassen. Jeg mente det var veldig normalt å svare høflig på spørsmål, så når Lars lurte på om jeg hadde runka i går så svarte jeg som sant var at «jadda det hadde jeg, ikke bare en gang men 3!» Lars var ikke dårligere han, men det var selvfølgelig helt normalt for han, og unormalt og skammelig for meg.

Vi het «freaks and geeks» Navnet hadde vi tatt selv, fordi vi tidlig fikk lære at å bære skammen utenpå gjør deg mindre sårbar. Det stemte ikke, men taktikken funka til en viss grad. Freaks and geeks besto av skolens outlaws. Vi hadde minimalt med status, klærne våre var enten for små eller fulle av hull. Jeg digga konseptet, jeg skulle faen ikke tilpasse meg et system som pissa meg i tryne. Da vi skulle velge sentralstyret til skolen stilte alle de kjekke gutten opp i silkebokser for å imponere damene. Så jeg tok av meg buksa foran hele skolen og så måtte jeg til rektor. Han lukta fyll og hadde helsetrøye, gullskjede rundt halsen. Han kunne fortelle meg enda litt mer om hva som passer seg for jenter og gutter.

Så fløyt jeg gjennom videregående på en bølge av øl og damer. Den bølgen traff land med et kraftig smell etterfulgt av kjærlighetssorg og et vitnemål som glimret med sitt fravær.

I ordentlige gammeldager, altså før år 2000, opererte man i den norske skolen med et karaktersystem som gikk fra Lg via Ng-G-M til S. Forkortelsene står henholdsvis for LITE godt, NOE godt, GODT, MEGET Godt, til SÆRS godt. Dette gjaldt selvfølgelig ikke for karakterene i orden og adferd: Disse gikk bare fra LITE godt til GODT. Du lurer kanskje på hvorfor? Svaret er enkelt, ingen har meget eller særs god orden og adferd. Det er en umulighet for unge mennesker. Heldigvis hadde vi er skolesystem som tok hensyn til dette.

Jeg tror jeg er en av få elever som har gått igjennom hele ungdomskolen og videregående meg GODT i orden og LITE GODT i adferd samtlige semester. Jeg var en dritt, en oppsternazzzi dritt som alltid kom tidsnok, leverte oppgavene i tide og som aldri skulka. Jeg var alltid på skolen, for på skolen fantes det et hav av muligheter for overskridelse av grenser og trakassering av lærere. Ja for jeg hadde helst slutten å trakassere medelever, jeg var smart nok til å se hvor makta lå og at makta var ond.

Etter ett år på folkehøgskole fullførte jeg videregående og tok realfagkompetanse. I to år dreiv jeg rundt i Oslos gater, mens jeg drakk rødvin og trodde jeg var en kul bohem eller noe. Livet mitt var fylt av håp og dyp, intens kjærlighet.

Det virkelige voksenlivet pusta meg i nakken. Den såkalte realiteten innhentet meg og jeg mista kjærligheten og fikk en bachelor i biologi. En eller annen gang i alt dette bytta jeg navn og begynte på det prosjektet som opptar mesteparten av mitt liv.

Så skrev den unge mannen SKAM på ryggen og lot det være hans stolthet. For all stolthet har sitt opphav i skammen og all skam er stolthet.

Brystreduksjon

Jeg er en privilegert faen. Jeg fikk ikke pupper da jeg gjennomgikk puberteten, på tross av XX-kromosomer og bøtte-vis med østrogen. På tross av mitt veldig heldige utgangspunkt ønsker jeg å gjøre brystkassa mi flatere. På rikshospitalet er ventelista på over 2 år, jeg har ikke engang kommet meg på den lista enda. Jeg kunne nok snakket meg inn på den lista og oppover i den køen, men jeg vil ikke. Jeg vil ikke fordi jeg er privilegert og jeg ønsker ikke å bruke mine privilegier på en måte som går utover andre. Det står et hav av mennesker på venteliste for å gjøre brystkassa si flatere, dette er mennesker som aldri hadde lagt ut bilder av seg selv i baris på internett.

På grunn av dette bestemte jeg meg for å høre med en privat kirurg. Om man skal ha masse ekkle privilegier (hvit,middelklasse, med spenn, jobb, utdanning, F64.0 diagnose og flat brystkasse) kan jeg likså godt bruke dem på en måte som ikke forlenger den offentlig helsekøen  selv om jeg synes privatisering av helsetjenesten er svært problematisk.

Det hele ender  iallefall med at jeg kontakter en plastisk kirurg og spør om å få en konsultasjons time. Men vet du hva? Siden jeg har diagnosen F64.0 får jeg ikke lov å fjerne brystene mine. Så her sitter jeg en en mannlig kjønnsidentitet som er anerkjent av staten og den norske helsevernet og blir nektet å utføre et latterlig lite inngrep på en allerede maskulint utseende brystkasse.

Jeg kunne fått denne operasjonen om jeg hadde vært en cismann, jeg kunne fått den om jeg var steril, jeg kunne fått den om jeg hadde vært en transmann uten diagnosen F640. og jeg kunne fått den om jeg hadde vært en cisdame.

Alle andre enn meg kan altså velge å reduserer størrelsen på sin brystkasse. Hva faen skal jeg med en sykeliggjørende diagnose om den ikke hjelper meg med det jeg trenger hjelp til. Den gjør meg syk og tvinger meg til å fortsette å være syk.

 

 

Kjønnsbekreftende behandling

Jeg har de siste dagene møtt mye motstand på mitt krav om å kunne bytte jurdisk kjønn uten å sterilisere meg. I løpet av knappe 24 timer møtte jeg fire forskjellige mennesker som fortalte meg at de personlig mente at jeg burde steriliseres. Fire mennesker hvis liv jeg aldri ville lagt meg opp i, fire mennesker som syntes at det var helt greit å komme bort til meg, uoppfordret på gaten for å fortelle meg at jeg ikke er no verdt, og at jeg burde steriliseres for å bli en mann. Det hjelper på deres forestilling om meg som mann. Hva betyr det? Hva er det disse menneskene sier?

Jeg synes det er sykt at folk skal ha personlige meninger om mine reproduksjonsorganer. De påberoper seg retten til å mene dette, om min kropp, og de mener det helt uten å vite hvem jeg er, hva kjønnsbekreftende behandling er og betyr, de aner ikke noe om hvordan man utredes og diagnostiseres for å motta behandling.

De bare klarer ikke å tenke utenfor sine små kategorisek bokser. Og når jeg lever utenfor disse boksene, så er jeg ikke noe verdt. Jeg er så lite verdt at andre mennesker skal få bestemme over min kropp, jeg er så lite verdt at jeg ikke burde få barn, jeg er så lite verdt at jeg får lyst til å gråte.

Man steriliserte jøder og sigøynere, og hele verden har skammet seg i ettertid. Skammet seg fordi man ikke kan si at noen kropper, noen sine geer, noen sin måte å leve livet sitt på er så mye mindre verdt enn de andre måtene at man kan legitimere at de skal steriliseres. Vi kastrerer ikke engang pedofile i dette landet. Så det jeg gjør, den jeg er, livet mitt er mindre verdt, mer moralsk forkasterlig, sykere og mer perverst enn pedofili.

(Jeg synes ikke at pedofile skal steriliseres mot sin vilje, men jeg synes de skal få tilbudet)

Ingen kan se min eggstokker. Jeg føler meg ikke mindre som mann fordi de er der. De hormonene mine eggstokker produserer er fullstendig overkjørt av det testosteronet jeg sprøyter inn i kroppen min. Jeg kan ikke være gravid med det testosteronnivået jeg har i kroppen nå. Jeg har en diagnose som bekrefter at min kjønnsidentitet er reell og ikke et produkt av en eller annen psykose. Jeg mottar behandling, den behanlidngen har som mål å gi meg frihet til å være den jeg er. Det er en behandling som skal gjøre min kropp mer maskulin slik at verden kan se den jeg er. Grunnen til at kroppen min modifiseres er fordi jeg ikke ville følt meg som en dame samme hvor mange timer jeg gikk i terapi. Jeg ville ikke blitt lykkelig av det, jeg er ikke en kvinne og jeg ønsker heller ikke å være en, føle meg som en eller se ut som en. Eggstokker har faktisk ikke noe med saken å gjøre. Om eggstokker gjorde meg til en kvinne hadde jeg ikke følt meg som en mann.

 

 

 

10 gode grunner til å hate internett og tokjønnsystemet.

Ja det står hat i oversrkiften, det betyr ikke at jeg skal ha masse pepper for å ta spøker for alvorlig. Jeg vet at denne listen var ment som en spøk fra lageren side, men den hadde ikke vært morsom om det ikke fantes forestillinger om at dette var sant. Det som gjør meg sur er disse stereotypene og det faktum at selvom menn her blir beskrevet som udugelige griser kommer de heldigere ut av det enn kvinnene.

 De 10 største forskjellene på menn og kvinner

Det eneste menn og kvinner har til felles er motsatt kjønn. Her har vi en liten liste over de største små forskjellene.

Kallenavn

  • Dersom Berit, Trine og Laila er på byen, kaller de hverandre Berit, Trine og Laila.
  • Dersom Bjørn, Kåre og Kjetil er ute, gir de hverandre kallenavn som Bønna, Kølla og Kåtil.

 

Ut og spise

  • Når regningen kommer, slenger Bjørn, Kåre og Kjetil 500 spenn hver i pøsen, selv om regningen bare er på 1200 kroner. Ingen av dem har mindre sedler og ingen vil si at de vil ha penger igjen.
  • Når jentene får regninga, er det rett frem med kalkulatoren.

Penger

  • En mann er villig til betale 100 kroner for en ting som koster 50 kroner, dersom han trenger den.
  • En kvinne betaler 100 kroner for en ting som koster 120 kroner, selv om hun ikke trenger den. Den var nemlig på salg.

Bad

  • En mann har seks gjenstander på badet. Tannbørste, tannkrem, barberhøvel, skum, såpe og håndkle.
  • En kvinne har gjennomsnittlig 337 gjenstander på badet. En mann klarer til nød å gjenkjenne 15 av disse.

Krangler

  • En kvinne må alltid ha siste ord i en krangel
  • Alt en mann sier etter dette, er begynnelsen på en ny krangel.

Fremtiden

  • En kvinne bekymrer seg over fremtiden til hun får en mann.
  • En mann bekymrer seg aldri over fremtiden helt til han får en kone.

Suksess

  • En suksessfull mann er en som tjener mer penger enn det kona klarer å bruke.
  • En suksessfull kvinne er en som klarer å finne en slik mann.

Ekteskap

  • En kvinne gifter seg med en mann og regner med at han skal forandre seg. Men det gjør han ikke.
  • En mann gifter seg med en kvinne og regner med at hun ikke forandrer seg. Men det gjør hun.

Bekledning

  • En kvinne vil gjerne pynte seg for å shoppe, vanne blomstene, tømme søpla, ta telefonen, lese en bok og hente posten.
  • En mann vil til nød pynte seg for sitt eget bryllup og begravelse, dersom han ikke klarer å vri seg unna å delta.

Naturlig frisk

  • Menn våkner like duggfriske og vakre som da de la seg.
  • Kvinner vil på mystisk vis bli stygge i løpet av natten.

Barn

  • Ah, barn! Kvinner vet alt om sine barn. Alt fra tannlegetimer til kjærester, bestevenner, livretter, barnets hemmelige drømmer og håp for fremtiden.
  • En mann har fått med seg at det bor noen kortvokste mennesker under samme tak som ham.

 

Var det like godt for deg som det var for samfunnet?

I min ungdom ble jeg gradvis klar over mitt egent tenningsmønster, på samme måte som alle andre. Først oppdaget jeg min egen kropp, så andres. I en alder av 13 var jeg sikker på at jeg ikke likte menn på en seksuell måte.

På den tiden var jeg en jente som brøt med mange av de kravene som ble stilt til jenter. På fritiden sto jeg på snowboard og lekte detektiv, mens jentene ofte var mer opptatt av sminke og hest. Konflikter løste jeg med knyttnevene, og i klasserommet var jeg bråkete og kritisk. Normene som omga meg passet meg ikke og jeg gjorde et poeng ut av å bryte dem.

På tross at min kamp mot normene hadde jeg sex med en gutt, etter at jeg hadde utviklet en sikker identitet som lesbisk. Dette ble forventet av meg, jenter skal ha sex med gutter. Jeg ble fortalt at jeg ikke kunne være sikker at på jeg var lesbisk før jeg hadde prøvd gutter.

Ingen ber de heterofile om å prøve samkjønna sex bare for å være sikker på at de er heterofile. Det gir temmelig tydelige signaler om at heterofili er det ønskelige og det normale.

Vi er flinke til å være kritiske til normbryterne, vi tar lett på og betviler deres historie og identitet, det er på tide at vi begynner å bli kritiske til normen. Vi må tenke på hvem som lager normene, hvem som tjener på at de opprettholdes og hvordan kan vi være kritiske til dem på en konstruktiv måte.

I dag har jeg sex for å tilfredsstille meg selv og de jeg har sex med, ikke for å tilfredsstille samfunnet, og det er utrolig mye deiligere! Min identitet har også forandret seg, jeg er nå en skeiv transmann. Noen anser dette for å være en vaklende identitet fordi den gjør det vanskelig å klassifisere meg innenfor et heteronormativt system der valget står mellom kvinne og mann, hetero og homo. For meg er min identitet trygg og boksen skeiv transmann er en boks jeg som oftest liker å bo i.

Et av problemene ved å tilhøre en eller flere minoritet  er at man ofte opplever å bli allemannseie, et merkelig objekt man ikke vet hvordan man skal forholde seg til.

Jeg opplevde dette tydelig sist jeg var sammen med min familie. Jeg er alltid stressa rundt familien min. Stresset kommer av at jeg vet at de synes jeg er rar, de tar hensyn og de er redde for å tråkke i salaten og si noe feil, og fornærme meg. Jeg trives ikke med å være et stressmoment for andre, jeg trives ikke med å bli plassert i en situasjons der jeg er annerledes og litt skremmende, spesielt mistrives jeg med dette når det skjer rundt folk som betyr mye for meg.

Min tante lener seg frem over bordet og spør upassende og upasselig høyt: “ja, og hva med der nede da, hva skal du gjøre der nede?!”

Her sitter jeg, et voksent menneske, sammen med andre voksne mennesker jeg er i slekt med og så spør en av dem meg om hvordan kjønnsorganet mitt ser ut, over en bedre middag. Jeg er transkjønnet og har akkurat fortalt min perifere familie at jeg har begynt på min kjønnsbekreftende behandling. Jeg burde kanskje opplyst dem om at selv om jeg er transkjønnet så betyr ikke det at jeg ikke skal behandles med mindre respekt enn andre mennesker?

Spørsmål som ”hvordan ønsker du at vi skal omtale deg og behandle seg?” uteble. Min familie er ikke spesielt dårlig, den er sannsynligvis helt gjennomsnittlig. De dumme spørsmålene finnes overalt. Hvor mange ganger i løpet av sitt liv får ikke skeive spørsmål og kommentarer av typen ”hvordan har du sex?” ”hvordan fant du det ut?” ”er det vanskelig?” ”hva sa familien din?” ”hva heter du egentlig?” ”jeg hadde aldri trodd at du var skeiv, du ser så normal og flott ut” og “du er så tøff som tør å være deg selv”.

Og der sitter vi, vi skal liksom svare. Stå til ansvar for vår minoritet, snakke på vegne av vår normbrytende gruppe. Vi må svare på spørsmål som er krenkende og de blir stilt ut ifra et heteronormativt perspektiv. Det er ikke et kompliment at noen sier at du ser normal ut og ikke som de ”andre” raringene de assosierer med ord som homo, lesbe, trans osv.

Hvorfor spør de? Hvor er det de lærer at det er et kompliment å fortelle noen at de ikke ser ut som det de er? De mangler kunnskap og de mangler verktøy for å være kritiske sin egen adferd og den verden de så glatt sklir inn i. Den heteronormative verden, der de som er heterofile og cis-kjønnet (ikke trans-kjønnet) sitter på toppen. Hvor skal denne kunnskapen komme fra?

I skolen er man redd for å undervise for mye om minoriteter, de utgjør jo tross alt en liten del av befolkningen. Jeg er et produkt av et demokratisk samfunn. Jeg lærte at flertallet har rett, før jeg forsto at flertallet ikke nødvendigvis har rett, men de har definisjonsmakten og de bestemmer hva normen er. Det er ikke ensbetydende med å ha rett.

Så sier vi til ungene på skolen når vi skal lære dem om hvor normalt homofili er; ”visste dere at heterofile har like mye analsex som homofile menn? Det hadde dere ikke trodd”. Jeg spør meg, er dette kunnskap? Nei, og hva sier dette om verden?

Det sier at analsex er litt ekkelt, men at det er greit siden også de heterofile normale gjør det. Dette har ikke ungene noe utbytte av. Vi burde snakka om hva i samfunnet er det som får oss til å tro at homofile menn har analsex hele tiden, og hva som i så fall er galt med det og hvorfor det blir greiere hvis majoriteten også gjør det.
Vi må gi ungene verktøy til å være kritiske til den verden de vokser opp i. Lær dem om samfunnet som helhet. Lær dem hva som er normen og hva som er sanksjonen for de som bryter dem og hvorfor det er slik. Dette kan være en måte å skape mennesker som er bedre rustet til å inkludere annerledesheten uten å være fornedrende i møte med minoriteter. De som selv tilhører en minoritet vil få et bedre forhold til egen identitet og samfunnet rundt seg.

Men dette gjør vi ikke, så vi fortsetter å unnskylde oss for at vi er skeive, mens vi prøver å skli inn i hetero eller homonormativiteten så godt vi kan.

På mange måter er ”vi” akkurat som ”dem”, men så lenge vi ikke er likestilt med dem er vi annerledes. Kampen for et inkluderende samfunn med plass til alle er ikke vunnet

PMS

Post-morderne-syndrom

Jeg lider altså av postmodernesyndrom; kalt PMS fra nå.

PMS må være en innfødt sykdom, altså en sykdom du er født inn i. Jeg ble født inn i Norge noe som for meg er ensbetydene med PMS.

Jeg aner ikke hva jeg holder på med, det eneste jeg er klar over er alt det jeg IKKE gjør som jeg kunne og burde gjort. Dette er er klassisk symptom som ofte følges av vedvarende angst, besluttningsvegring og et inderlig ønske om å plukke sin egen hjerne og sine egne tanker fra hverandre for så å sette dem sammen til usammenhengende mosaikker.

I helga var jeg sammen med en venn på innspillingen av “Norske talenter”. Et program som i seg selv er temmelig PMS’ete. Når man befinner seg i en slik setting og lider av PMS har man to valg.

1. Du kan ha en ironsik distanse til hele kalaset og le litt inni deg av hvor utrolig teite folk er og hvor utrolig kul du er, for du kan jo ingenting, og hadde du kunnet noe hadde du i allefall ikke slilt opp på TV som en annen Harald Eia (en mann som tydlig lider av større mindremannlighetskomplekser enn meg)

2: Du kan føle deg totalt misslykka fordi du ikke begynte med gitar, sang, dans, flammespruting, svergsluking eller avispapribretting da du var 2 år gammel. For hadde du bare gjort det hadde livet ditt vært så mye bedre. Da kunne du dratt damer, og tjent penger og være berømt. Og ikke minst kunne du på en ydmyk og rått harselerende måte vært så uendelig mye bedre enn alle andre. Og det er jo det du ønsker; sånn inners inni deg.

(Det hører også med til PMS at innerst inni deg er en sal av uoppfylte drømmer og du er viktigst her som alle andre plasser i verden.)

Jeg gikk for en kombinasjon (som egentlig ikke er mulig i følge mindre egne regler, men så kommer jo PMS’en på banen og den forbyr meg å båsette og dele opp i rigide kategorier)

Altså følte jeg meg misslykka, og angra på at jeg ikke begynte med noe kult da jeg var 2, samtidig som jeg syntes at alle rundt meg solgte sjela si til en prostituert for en burger på Maccer’n. Alt dette blandet med et steinhardt kjekkas-utrykk hver gang jeg blei filma.

Du kommer ikke til å klare det uansett, og hvis du mot formodning skulle greie det er status et flytende uhåndgripelig begrep du ikke begriper og så ender du opp med å tatovere navnet ditt over brystkassa

Smerten er komplett og jeg dyrker den for alt den er verdt. (På en måte som ikke er emo altså, nei det må du ikke tro altså.)

 

Lurer du på hvor det ble av min hater?

Jeg har tidligere postet et par hatmailer jeg har fått av enn eller annen Sophie.

Jeg valgte lenge å ikke svare henne, men så ble nysgjerrigheten for stor. Så her følger vår vidre samtale. Jeg føler meg kanskje litt slem som poster dette på bloggen min, når det så tydelig kommer frem at hun ikke har det bra med seg selv. Men det setter også fenomenet «hat» i perspektiv. Jeg har alltid tenkt at folk som velger å hate må føle en nær tilhørighet til det de hater, eller hadde de ikke invistert så mye krefter i å drive med hatet.

Jeg skrev følgende (beklager min ekstremt mangelfulle engelsk):

Hi So, Im not going to change who I am and you are probably not going to change who you are. Simply because none of us can. But since I dont use my time do make your life sour, I would appriciate it if you stoped doning my life sour. Are you trying to save me, or are you just eager to tell me that I am wrong? Do you uderstand what my blogg is about, just wondering since it is written in Norwegian

I hope you will find happiness one day, both in you life and whitin yourself

Så svarte hun til meg:

Well, „Luca“, I do not speak Norwegian but thanks toGoogleTranslate I am able to understand what your blog is about. However, Iwasn’t able to listen to the videos you made/the interviews with you, becauseGoogleTranslate doesn’t work for youtube videos.

You write about your plan to become a man, your transition,and how it affects your life. What you do not write about is how you arecorrupting moral standards and basic values of our society.

I want you to understand that we both can change, everyonehas the power to do that. I myself for example like girls, but because I am awoman and being lesbian is not okay, I suppress my feelings for the same sex.You should admire me for being that strong.

I have seen recent photos of you and your friend Ane SollandKvinge on her blog (http://anehd.blogspot.de/).I told her that she is misbehaving, too, but she didn’t answer my messages andis obviously ignoring me. That clearly shows how wrong she is and that she isfeeling bad about it and doesn’t want to talk to me because she feels ashamedof herself.

I just want to tell you the truth (that being LGBTQ isinacceptable and wrong), but if that saves your life, it’s a nice side effect.It would be far better if you weren’t „out and proud“, but being out andencouraging other transsexual people to do the same is just plain wrong.

Oh by the way, don’t call me „dear“, because that’ssomething only people who like each other say.

Greetings,

-Sophie

Så skrev jeg til henne igjen:

But why dont you like me?

Why do you supress your feelings? does that do any good to anybody?

You obiusly have a lot of hate directed towards queer people (and since you like girls that include yourself?) I cant see how that makes you stong.. to be that sounds horrible!

You should not hate yourself. If you live out your true feelings you might just be happy.

 I dont see how I am corrupting anything, but feel free to tell me.

 Ane ignorse you because she thinks that you only hate gay peolpe because you are gay and have a hard time dealing whit it.

 How would the world, and my life, be better if I lived a lie the rest of my life?

så svarte hun meg igjen:

It baffles me that you don’t understand how much you scareme! How could I like a person who makes me feel anxious and insecure? I amactually making lists of LGBTQ people (including names and addresses), not onlyto out them, but also to avoid them in real life.

 I hope we will never meet, „Luca“.

 I especially don’t like you because you make the girls wholive a normal, heterosexual life (me included) look bad! And I have to fighteach day, every single day, to suppress my desire to make out with the samesex. I do not want you to have fun while I am having a bad time, understood?

 You know, the problem LGBTQ people are causing is ratherhuge: you are trying to force normal people to follow your agenda, to allow youthings that are restricted to normal people, to give you privileges that youdon’t deserve.

 I mean, why is it such a big deal to be LGBTQ? Why can’t youjust hide and be secretly abnormal, like me? I am a bad person like you forhaving feelings for the same sex, for being LGBTQ, but I am superior because Ilive a heterosexual life!

 Why don’t you focus on other things in your life, „Luca“? Dosports, study, get involved in community work or whatever. Try to distractyourself from LGBTQ topics, from „gay things“, like I do. Then it will work.

 Suppressing my feelings keeps a certain moral standard, I ambehaving correctly, fulfilling my duty as a woman and therefore I can be arolemodel for others. That is so important in life: behave correctly so thatothers see it and take me as an example. I want to be a good girl and I am agood girl – as against e.g. Ane who calls herself a „riot grrrl“, a synonym for„troublemaker“.

 I am not hateful, I am just being honest.

 Sophie

Nå kommer jeg ikke til å svare henne mer, for jeg har fått vite det jeg ville vite. Hun sliter med seg selv, sin egen seksualitet og identitet. Hennes skam skal tydeligivs overføres på meg. Selvfølgelig må det være hardt for henne å se at andre kan være seg selv og leve lykkelig som det de er, mens dette tydeligivs er svært vanskelig for henne.