Category Archives: gutter

I dag

I dag er en dag.

Litt rusten etter en lang pause.

På jobben i dag fikk jeg og min venn Cecilie i oppgave å flytte ti benker opp på et lasteplan. Vi tok naturlig nok tak i hver vår ende og begynte å bære benk nummer en. Jeg ble gående baklengs mens en av benkens mange jernstenger dasket meg lett på leggen. Det har vært ca 25 grader ute idag og etter 7 myke dask på leggen blei jeg jævla sint. Sånn sint som man blir når små biter av et eller annent ikke passer sammen og man får lyst til å kaste alt i veggen. Desverre var det jeg holdt en benk, og den nærmeste veggen var en  fredet ruinmur fra middelalderer, så jeg måtte ty til andre midler for å bli kvitt mitt sinne.

Arbeid er en lek, jobbe gjør deg glad og sprek.

Jeg tok tak i benk nummer to og løfta hele shiten over hue, så traska jeg sint avgårde til dette jævla lasteplanet, ga benken til Cecilie slik at hun kunne stabøle den pen oppå benk nummer 1. Benk nummer 3 så på dette tidspunktet jævla redd ut. Det blei jeg selvfølgelig glad for. Frykten i benkens ansikt frydet meg.

I ruinen (ja for jeg var i en ruin) satt det et hvitt heterofilt kjærestepar med et hvitt barn som så ut som det både var biologisk deres og født med penis. Men hva faen veit jeg om det, i mitt neste liv skal jeg ikke anta noe av det foregående.

Den største av dem (den som så ut som en mann) sa til den minste (dette barnet jeg antar at har penis) at han skulle se på meg. Se på mannen, sa han. «Se hvor sterk han er»

Jeg kunne slått ham. Men det hadde vært dumt, fordi han fortjener jo å kunne ytre seg like mye som meg. Og i tillegg forringer en dom for legemsbeskadigelse livskvaliteten min relativt drastisk. Aj, jeg glemte det lille mennesket. Ja, altså de små menneskene er ofte litt sarte og det kunne sikkert blitt litt redd om jeg begynte å kaste benker på det store mennesket som det lille mennesket sannsyligvis er veldig glad i.

Om du ikke har mistet tråden for lenge siden så lurer du kanskje på hvorfor jeg blei sint. Så her kommer en forklaring på det.

1. Det var varmt.

2. Jeg var sint fra før.

3. Jeg fikk så uendelig lyst til å ta av meg buksa og vise ham tissen min, eller i det minste si «jeg har fitte» eller «jeg er en jente». Det er ikke sant at jeg er en jente, men om han hadde settt tissen min ville han nok ansett meg for å være en jente. Og dermed ville hele hans verden falt i grus. Og noen ganger, nå jeg ikke kan slå folk (som er alltid) så liker jeg å la deres verden falle. Så står jeg igjen, midt i ruinene av deres forestillinger og ler.

(Før jeg poster et innlegg blir jeg bedt om å kategoriserer det. Jeg kan velge mellom så mange kategorier jeg selv vil (det er bare at jeg må lage dem selv da) Jeg står også fritt til å kombinere så mange kategorier jeg bare vil. Jeg kan godt kategoriserer et innlegg som natt og dag, kuk og fitte osv om jeg selv vil det. Men så lenge jeg kategoriserer dem skaper, forsterker og godtar jeg at de er vesensforksjellige fra hverandre og at denne forskjellen kansje gir grunnlag for en liten smule forskjellsbehandling. Jeg skulle helst unngått det, men velger å se mellom fingrene med det. Det er uansett bare konstruerte tekster bygget på konstruerte ord. Menneskene burde man fortsatt prøve å unngå å kategorisere for mye, de kan bli både syke og lei seg av det)

 

 

Min forståelse av kjønn

Kjønn er alt og ingenting. Ubetydelig og det viktigste i mitt liv.

Jeg er biolog. Jeg er transkjønnet. Jeg mener at kjønn er sosialt konstruert.

Jeg mener at verden er ekte (på en måte). Ting eksisterer. Jeg har en kropp. Den er forskjellig fra alle andre kropper. Men hvordan den ser ut, hvordan atomene og molekylene i min kropp er satt sammen kan umulig bestemme noe så komplekst som mine tanker rundt min egen eksistens, men den påvirker det helt klart. Det er selvfølgelig min hjerne som muliggjør disse tankene. Men pråket, tanken og forståelsen av verden har blit skapt av et samspill mellom meg og verden. Min forståelse av ordet kjønn er sosialt konstruer, fordi språket jeg bruker er en sosial kontrkuskjon. Dermed blir alt jeg tenker begrenset av det samme språket.

Mann er et ord. Det betyr forskjellige ting for alle. For ca halvparten av alle som snakker norsk er ordet mann noe de er eller identifiserer seg med. (Siden ordet mann ikke er det samme på alle språk så vil også betydningen forandres. Språk er kulture og kultur er forksjellig og den redefineres hele tiden og vi skaper den på nytt hele tiden.) Siden også «jeg», «er» og «en» er ord, og dermed utsatt for den samme udefinerbae tilværelsen vil setningen «jeg er en mann» betyr ca 1000 forskjellige ting. Og uansett hvor mange mennesker du får til å forklare den setningen så vil alle forklaringene også være bygd opp av språk i samspill med det mennesket som benyter språket.

Vi kommer altså ikke til å bli enige om en definisjon av mann. Vi kan jo prøve:

En mann er en person som har penis. (helt urimelig å anta en et mann slutter å være mann om man kutter av pikkens hans, det vil også være å undervurdere gener og følelser)

En mann er en person som har XY kjønnskromosomer.(Det funker dårlig fordi en person kan ha penis, men ikke XY kromosomer. En person kan faktisk ha fitte, føle seg som en dame og ha XY kromosomer.)

En mann er en person som er føler seg hjemme når han sier setningen «jeg er en mann» (jeg kjenner jeg heller mot denne) (denne setningen vil bety forskjellige ting etter som hvem som sier den, når de sier den.)

Alikevel mener jeg at det er flere sider av kjønn enn bare dine egne følelser. For meg er mitt kjønn tredelt, et tredelt samspill.

Ja det finnes forskjellige biologiske kjønn, og jeg vet utmerket godt hvorfor de finnes og hvilken rolle de har i forhold til hverandre. Dette kan du godt kalle naturlig, men siden også de biologiske grensen mellom kjønn er difuse gir ikke biologien et fasist-svar på hva kjønn er. Det å si at ting som er naturgitte har rang forran andre ting blir latterlig. Det er ikke naturlig for mennesker å fly, det er alikevel helt uproblematisk å gjøre det.

Naturvitenskapen tror ofte at den kan trumfe andre vitenskaper. Det kan den ikke. Selvom gener helt klart eksisterer så er de ikke viktigere i mitt liv enn kjønnroller, kjønnroller eksisteres også, bare på en annen måte.

For meg består kjønn av tanker-identitet, kropp-utrykk og rolle-handlinger.

Alle mennesker har en kjønnsidentitet, en forståelse av egent kjønn. Denne forståelsen får vi bekreftet av andre ved at vi passer inn i den fysiske definisjonen av et spesifikt kjønn. (her kan du sikkert fort tenke at penis=mann, men jeg vedder på at du har sett mange menn idag, som du er helt sikker på at var menn, men du så ikke pikken deres). Og så handler det om hvilke hanlinger vi utfører.

Hvilket kjønn andre mennesker tror vi har vil påvirke deres reaksjoner på vår adferd. Derofr vil barn med penis møte andre forventinger enn barn med vagina når de vokser opp. Dette igjen former dine tanker rundt egen kropp og kjønn.

Ingen av disse elementene bestemmer over de andre. Du kan ha penis å føle de som en kvinne, du kan være mann, men se ut som det samfunnet anser for å være en dame. Du kan føle deg som en mann, se ut som en mann, men ha en personlighet og et handlingsmønster som anses for å være kvinnelig. Du kan være hva faen du vil.

Jeg har en mannlig identitet, og et maskulint handlingsmønster (kunne skrevet 5 sider om hva maskulinitet egentlig er). Men jeg har et utseende som gjør at verden forventer at jeg skal føle meg som en dame og oppføre meg som en dame. Det er en uholdbar situasjon å befinne seg i. Så jeg forandrer det. Jeg forandrer mitt kjønnslige spillerom.

 

 

Stopp, det er min kropp!!!

I mitt siste innlegg skrev jeg at jeg skulle vinne min kropp tilbake. For den er bare min og jeg bestemmer over den selv.

Dette stemmer ikke, det er nemlig staten som bestemmer over min kropp.

Jeg har en diagnose, F64.0, som fastslår at jeg har er anatomisk kjønn som ikke stemmer overens med mitt mentale kjønn. Jeg har vært igjennom en grundig utredning og et helt team med psykologer er enige: Jeg er en mann.

På tross av dette MÅ jeg fjerne livmor og eggstokker for å få lov til å ha mann som jurdisk kjønn. Dette er ikke bare et grovt overgrep mot folk sine kropper. Det er også brudd på menneskerettighetenene.

Hvis du vil hjelpe oss i kampen mot tvanssteriliseringen kan du skrive under på denne kampanjen.

Jeg vil velge mitt juridiske kjønn selv! Jeg vil slippe å bli ydmyket og nedverdiget i passkontroller, hos legen, på sykehus, i banken min, på treningssenter, i jobbintervjuer, på skolesøknader osv.

Det er mitt liv, min kropp og mitt kjønn!

Skriv under her!

Jeg er en gutt, men jeg kan faktisk tenke selv.

Kvinner bli ofte fremstilt på en svært uheldig måte i media. Kvinner som faktisk har noe å fare med (politikere musikere forfattere og folk med andre jobber som gjør at de kommer i medias søkelys) blir ofte dømt på grunnlag av utseende.

Da er det ikke nok å være pen for å komme unna dømmingen, nei jaggu har det seg slik at om du er for pen så bli du ikke tatt alvorlig fordi kvinner tydeligivs ikke kan ha fått både et heldig utseende og et skarpt hode. Om du ikke bryr deg om kjønnhetsidealer på den «riktige» måten så bli din kvinnelighet dratt i tvil. Og om du, gud forby, skulle finne på å ikke være pen (og som oftet er jaggu meg det irrelevant for en jobb, en mening og ikke minst menneskeverd) så er ikke dine meninger verdt noe som helst, du er faktisk som helhet ikke verdt en shit.

Og når kvinner som gruppe skal representeres, fremstilles, snakkes om eller snakkes til så virker det for meg som om man tar utgangspunkt i at disse kvinnen er stokke hakke dumme.

Jeg leser artikler på internett om, for, av og til kvinner og det jeg finner skremmer meg.

«ta testen- blir ditt første barn en gutt eller en jente»

«slik får du ham til å kle seg penere-triks for å få ham til å kle seg bedre»

«sterk er det nye sexy- har vi endelig fått et sunt kjønnhetideal?»

«cupcaksene du bare må se»

«kvinnen hadde sug han oftere om han ikke maste og hun ikke måtte svelge»

«dette gjør deg upopulær på jobben- syting og klaging er det dummenste du gjør»

«stringtrusa er en bakteriebombe»

«når bør du ta selvbruning»

«derfor hater vi å prøve badetøy i butikken»

«hvordan unngå at han er utro»

«hva er viktigst når vi velger en partner-

1. Snill og hyggelig: 71,1%

2. Felles interesser: 39,3%»

Ja dette er jo bare er lite utvalg av hva nettaviser og nettsider som retter seg mot kvinner kan tilby oss idag.

Jeg vet ikke om dere får brekkninger av disse overskriftene, men det gjør i allefall jeg. Hvem faen er det som har mer lyst på en kjæreste som er hyggelig enn en som du har noe til felles med? Hvem i helvete er det som faktisk slutter å bruke stringtruse fordi det angivelig er en bakteriebombe? Hvem i helvete var det som fant på at jenter skulle gå med stringtruse? Er det egnetlig noe tidspunkt man bør ta selvbruning?

I allefall, jeg sitter igjen med et inntrykk av at kvinner er dumme, opptatt av utseende, at de ikke evner å kommunisere med sine partnere, at de er seksuelt handikappede, sminkefanatiske tilbakesåtående individer.

Dette er jo selvfølgelig ikke sant, men denne fremstillingen av kvinner påvirker selvfølgelig kvinner. Det er er faktum at kvinner barberer seg på de merkeligste plasser, at det kryr av damer som baker muffins og kaller det cupcakes.

Noen tenker sikkert også over hva de bør se etter i en mann, og om hvor ofte de burde suge ham.

Hvis du ikke vil suge pikk, så ikke gjør det!

Så kommer jeg til min konklusjon, eller mitt avsluttende spørmsål. Hva gjør denne fremstillingen av kvinner med menn?

Jeg føler meg redusert til en idiot. Jeg skal liksom tenne på barberte fitter, stingtruser og alt jeg vil her i verden er å få en blow job, selvfølgelig uten å gi en blow job tilbake. Ellers ser jeg bare på fotball og kan ikke kle på meg selv. Jeg er umulig å kommunisere med og er stadig utro og raper hele tiden.

Og vet dere hva, dette gjør det ikke letter for menn å forstå og føles felleskap med kvinner. Dette gjør det ikke letter å ha sex på en måte som ikke innebærer angst og teite maktbalanser. Dette gjør det ikke letter å kommuniserer med kvinner og det gjør det ikke letter å ikke objektivisere dem.

 

 

 

 

 

Avgjørelsen

På et eller annet tidspunkt i mitt liv bestemte jeg meg for å leve som mann i stedet for å leve som kvinne.

Jeg har aldri angret på den avgjørelsen, jeg har aldri tvilt på at den er riktig for meg. Men jeg modifiserer stadig hva det å være en mann betyr for meg. Dette er en prosess de fleste menn sikkert går igjenom, men jeg gjør det senere og raskere tror jeg.

I den verden jeg må leve i og forholde meg til finnes det to effektive kjønn. Når jeg sier effektivt kjønn mener jeg at verden alltid er delt i to etter kjønn og at det å havne i en mellomkategori eller utenfor hele systemet for meg fremstår som en umulighet, sånn i det virkelige liv der ute blant folk. Dette betyr ikke at jeg støtter tokjønnsystemet, eller synes det burde vedvare, for det synes jeg på ingen måte. Men jeg blir enten oppfattet som cis-mann eller cis-kvinne, ingen oppfatter meg som noe midt i mellom, no annet, transmann, eller andre alternativer som finner.

Dette gjelder da majoriteten av mennesker, når jeg beveger meg på plasser laget av og for folk som definerer seg som queer eller som lever queert kan jeg lett oppnå å bli lest som noe annet enn cis-kvinne/mann. Der finnes det til og med en mulighet for å ikke bli lest i noe særlig grad. Og i den grad du blir lest blir du ikke dømt eller behandlet utifra andre kriterier enn at du er et menneske. Jeg er ikke sikker på om menneske er noe jeg trives med å være, men her ser jeg svært få alternativer. Jeg kan jo være menneske på en måte som jeg finner passende, og selvom andre folk er mennesker på måter som tidvis skremmer meg må jeg ikke stå til ansvar for deres handlinger og holdninger.

17.mai 2008 eller 2009 møtte jeg Benjamin, på det tidspunktet var han en fantastisk liten sjenert gutt som senere skulle få meg til å forstå så uendlig mye om livet, døden, kjærligheten og smerten. Benjamin var kul, jeg var en dresskledd person som omverden sikkert ville beskrevet som en maskulin-lesbisk-somthing. Jeg levde sånn noenlunde greit med dette, jeg viste ikke om noen alternativer og dermed lengtet jeg ikke etter noe konkret. Men jeg lengtet helt klart etter noe. Og dette noe definerte Benjamin for meg. Jeg og Benjamin er så ulike som to mennesker kan få blitt, sånn bortsett fra at vi begge har hull i ansiktet på de samme plassene.

Jeg våknet faktisk en dag og stilt meg spørsmålet «Er jeg egentlig en mann?» Jeg fant ikke noe umidelbart svart. Jeg så ingen mann i speilet, jeg ble aldri behandlet som mann. Jeg ante rett og slett lite om hva det innebar å være en mann. Jeg googla det som er å google om trans, queer, testosteron. Jeg har sikkert nedlagt 10000 studietimer på trans. heldigvis får jeg idag brukt denne kunnskapen til noe større enn meg selv og mitt liv.

Jeg fant svaret mitt. «Jeg er ingen kvinne og jeg kan aldri bli en eller leve som en» Med den vissheten kom også vissheten om at jeg måtte gjør noe for å bli lykkelig og for å finne meg selv. Jeg sprang ned dørene hos min lege, diverse psykologer, teapauter, sexologer og enda flere leger. Jeg kom frem til at jeg skulle prøve å leve som ikke-kvinne. Det innebar for meg å slutte med ting jeg gjorde bare fordi jeg var kvinne og å bytte navn. Så oppfordret jeg mine venner til å bruke hin eller han som pronomen. Så begynte jeg å omtale meg selv som mann. (Det er merkelig hvor mange ganger i løpet av en dag man faktisk refererer til seg selv som et kjønnet individ eller som tilhørende en bestemt kjønnskategori)

Den dagen jeg bestemte meg for å leve som mann husker jeg ikke. Jeg må her legge inn at mange mennesker er både fornøyde og tilfredse med å leve mellom eller utenfor de to kjønnskategoriene, og at folk som er trans-etellerannet, ikke trenger å være på «vei» mot en normativ kjønns-selv-forståelse. Bare så dere ikke anser mitt kjønn og min identitet for å være mer ekte enn mennekser som ikke utalt «er» menn eller kvinner.