Gjesteblogger | Bestmedbart

Neida dette er ikke et tilfelle av filosofisk-søndags-fylleangst på en onsdag. Dett er et klassisk tilfella av prokastinering (det å utsette noe å gjøre noe annet i stedet)

Innimellom får jeg mailer i min Bestmedbart innboks. Det er svært hyggelig, for som et hvert vellykket selskap ønsker jeg tilbakemelding på mitt arbeid og vil gjerne gi kunden det kunden vil ha. Så om du klarer å se bort ifra det faktum at jeg ikke tjener ei krone, er dette en riktig så bra liten bedrift.

Altså jeg fikk en mail fra et menneske som lurte på om ikke jeg kunne si noe mer om meg selv, sånn rent utover det at jeg er en transmann og alt det tullet der, som jeg jo strengt tatt har masa om lenge nok.

So here we go, eller som ingen sier på norsk, så her går vi

Jeg heter Luca og er 25 år gammel (dette kan du lese i den lille boksen på høyre side her, så dette er egentlig ren avskrift)

Det var en gang en vinterkveld, av typen 31.januar nittenåttisju. Min mor (hjerte til henne) lå i en eller annen seng og fødte meg. Den senga var på et sykehus i Trondheim. Når unger blir født så har det seg slik at først kommer ungen og så kommer bursdagskaka, også kalt morkaka, ut. Denne vinterkvelden kom det en unge, men fasan ikke noen kake. Og uten kake blir det ikke fest, så min mor måtte ta masse dop for å få opp humøret. Dopet ble gitt til henne av noen leger (jeg oppfordrer selvfølgelig ikke til bruk av ulovlige rusmidler for å oppnå kake-lykkefølelse). Og så kom kaka og alt var bra. Muttern fikk beskjed om at jeg var en jente, det dreit muttern i for hun var høy som et fjell. Hun var faktisk så høy at hun ikke forsto at hun hadde fått en unge til før det hadde gått 3-4 timer. Jeg var kid nummer 4 i rekka, så det er ikke så rart at hun kom litt ut av tellinga.

Dette var i alle fall begynnelsen på det som skulle bli en overmåtelig lykkelig barndom. (ja jeg er ironisk på hensyn på den derre barndommen). Jeg var et hyperaktivt lite barn med hvite krøller. Det beste jeg visste om her i verden var hvitløkspetta lammelår med fløtegratinerte potet og når jeg ble stor ville jeg bli sivilingeniør. (Jeg prøver her å illustrere hvilken veslevoksen pretensiøs drittunge jeg var.)

I mitt første hjem (som var grønt og hadde sjørøverskute i hagen og en egen 100 centimetersskog) bodde jeg sammen med min mor, min far og den yngste av min brødre. De to eldste brødrene hadde visstnok blitt lagd av noe materie fattern ikke hadde noe med, og det lærte jeg at het halv-bror. Det synes jeg var temmelig merkelig for både jeg og yngstebruttern var under 1,5 meter høye, mens de to andre var nesten 2 meter høye.

I mitt andre hjem(som var brunt og hadde loft med nisser på) bodde jeg med muttern, bruttern og en katt som het Rupert. Rupert har jeg skrevet et innlegg om før. Det kan du lese her, det innlegget vil også gi deg en relativt grei innsikt i hvorfor jeg har slik en føkka og ødelagt kjønnsidentitet.

På skolen var jeg bråkete, urolig, plagsom, oppsternazi, vrang og veldig, veldig flink. (sånn utenom i Norsk og andre sånne språkfag). Jeg var kjip mot jentene fordi jeg synes de var søte og så var jeg kjip med en hel haug med andre folk også. Det kan være jeg var himla misstilpass, men jeg gidder ikke unnskylde meg. Jeg var en drittunge!

En dag på ungdomskolen var det en fyr som kalte meg jævla lesbe, så jeg kalte ham N-ordet. Da ble jeg utvist fra skolen i tre dager. Heldigvis slapp denne fyren å bli utvist. Det jeg lærte den dagen var at skolen ikke var i stand til å beskytte hverken meg eller ham fra identitetsbasert mobbing. Skolen tok ikke tak i det faktum at det eksisterte homofobi og rasisme på skolen. For meg føltes det bare som om de tok stilling til en krig mellom to minoriteter. En krig de muliggjorde gjennom marginalisering av oss begge.

Verden er et kjipt sted for minoriteter. Jeg fikk ytterligere bekreftet mine misstanker om denne verden gjennom flere episoder der lærerne fortalte meg at det ikke var normalt at jenter snakket høyt om onani i klassen. Jeg mente det var veldig normalt å svare høflig på spørsmål, så når Lars lurte på om jeg hadde runka i går så svarte jeg som sant var at «jadda det hadde jeg, ikke bare en gang men 3!» Lars var ikke dårligere han, men det var selvfølgelig helt normalt for han, og unormalt og skammelig for meg.

Vi het «freaks and geeks» Navnet hadde vi tatt selv, fordi vi tidlig fikk lære at å bære skammen utenpå gjør deg mindre sårbar. Det stemte ikke, men taktikken funka til en viss grad. Freaks and geeks besto av skolens outlaws. Vi hadde minimalt med status, klærne våre var enten for små eller fulle av hull. Jeg digga konseptet, jeg skulle faen ikke tilpasse meg et system som pissa meg i tryne. Da vi skulle velge sentralstyret til skolen stilte alle de kjekke gutten opp i silkebokser for å imponere damene. Så jeg tok av meg buksa foran hele skolen og så måtte jeg til rektor. Han lukta fyll og hadde helsetrøye, gullskjede rundt halsen. Han kunne fortelle meg enda litt mer om hva som passer seg for jenter og gutter.

Så fløyt jeg gjennom videregående på en bølge av øl og damer. Den bølgen traff land med et kraftig smell etterfulgt av kjærlighetssorg og et vitnemål som glimret med sitt fravær.

I ordentlige gammeldager, altså før år 2000, opererte man i den norske skolen med et karaktersystem som gikk fra Lg via Ng-G-M til S. Forkortelsene står henholdsvis for LITE godt, NOE godt, GODT, MEGET Godt, til SÆRS godt. Dette gjaldt selvfølgelig ikke for karakterene i orden og adferd: Disse gikk bare fra LITE godt til GODT. Du lurer kanskje på hvorfor? Svaret er enkelt, ingen har meget eller særs god orden og adferd. Det er en umulighet for unge mennesker. Heldigvis hadde vi er skolesystem som tok hensyn til dette.

Jeg tror jeg er en av få elever som har gått igjennom hele ungdomskolen og videregående meg GODT i orden og LITE GODT i adferd samtlige semester. Jeg var en dritt, en oppsternazzzi dritt som alltid kom tidsnok, leverte oppgavene i tide og som aldri skulka. Jeg var alltid på skolen, for på skolen fantes det et hav av muligheter for overskridelse av grenser og trakassering av lærere. Ja for jeg hadde helst slutten å trakassere medelever, jeg var smart nok til å se hvor makta lå og at makta var ond.

Etter ett år på folkehøgskole fullførte jeg videregående og tok realfagkompetanse. I to år dreiv jeg rundt i Oslos gater, mens jeg drakk rødvin og trodde jeg var en kul bohem eller noe. Livet mitt var fylt av håp og dyp, intens kjærlighet.

Det virkelige voksenlivet pusta meg i nakken. Den såkalte realiteten innhentet meg og jeg mista kjærligheten og fikk en bachelor i biologi. En eller annen gang i alt dette bytta jeg navn og begynte på det prosjektet som opptar mesteparten av mitt liv.

Så skrev den unge mannen SKAM på ryggen og lot det være hans stolthet. For all stolthet har sitt opphav i skammen og all skam er stolthet.

Det er mye snakk om hormoner og operasjoner her på Best med Bart, men det er enklere, og hyggligere, måter å bli kar på.
Her er 5 filmer som garantert gir deg hår på brystet og baller i pungen!
Det kan lønne seg å begynne rolig, vi vil jo ikke at begge testiklene skal falle for hardt og samtidig, så vi begynner Victory, eller Escape to Victory litt etter som, fra 1981.

Dette er en fotballfilm satt under andre verdenskrig med Sylvester Stallone og Michael Caine.
Stallone og Caine er krigsfanger i en Nazi-leir og de liker å spille fotball. Nazisjef Max von Sydow, med bart, lukter en propagandamulighet og samler et übertyskt lag til å møte pow-ene (prisoners of war) i en vennlig kamp (hvor tyskerene selvfølgelig jukser, lugger, klyper og slår), men vil våre helter velge å flykte eller stå slaget ut og vinne både kampen og andre verdenskrig?
Macho-ingredienser: Fotball, Fightn’ Nazi’s, Sylvester Stallone, Michael Caine, krig og bart.
Vi fortsetter rolig med Get Carter fra 1971.

Michael Caine er yberkyl gangstah som etterforsker sin brors død. Michael Caine etterforsker forresten ved å drepe andre gangstere og ligge med damer som han også slår, noen ganger før sex, andre ganger etter. Mannlig!
Etterhvert viser det seg at det er noe lureri rundt brorens dødsfall, og Caine må redde niesen fra en pornobaron. Caines redningsaksjon fåregår på samme måte som han etterforsker, bare så det er sagt.
Macho-ingredienser: London-gangstere, Michael Caine, sex, vold, porno, vakre kvinner som bare blir kåtere av litt juling og voldelig, voldelig hevn.
Nå som vi har brutt isen kan vi sakte gå over på de tyngre stoffene, og vi starter med Showdown in Little Tokyo fra 1991.

Dolph Lundgren og Jason Lee (sønn av Bruce) er buddy-cops i denne latterlige actionfilmen. Twisten er at selvom Jason er asiateren her så er det Dolph som kan karate, japansk og kler seg som en Vanilla Ice-ninja.

Det er et plot her om kokain smugling og Tia Carrere som trenger vitnebeskyttelse, men det er så absolutt ikke poenget. Poenget er gratuitous nudity, overdreven vold, karate, sverd og ninjaer. Og på et tidspunkt viser Dolph fram tissen sin og Jason Lee synes den er fin.
Macho-ingredienser: Voldelig vold, Dolph Lundgren, Tia Carrere’s body-double, gratuitous nudity, sverd, karate, ninjaer, dop, Dolph Lundgren’s penis og sønnen til Bruce Lee.
Nå som alle sitter godt i det og har sett et par underholdene filmer, med noe for en hver smak, så kan vi jekke opp macho-faktoren til 11, vi skal ned til beinet. Nest siste steget er Punisher: War Zone fra 2008.

Punisher: War Zone er super tynn på historie, men full av tøffe menn med våpen. Og den er super voldelig. Superduper voldelig. Latterlig voldelig. Og det er så mye mer av det, for War Zone kaster ikke bort tiden med nakenhet, sex eller historie, nei, den fokuserer kun på latterlig overdreven vold mens den tar seg selv fryktelig alvorlig.
Macho-ingredienser: Tøffe menn, hevn og masse unødvendig vold, overalt, når som helst og på mange orginale måter.
Nå er vi ved målet. Hvis du ikke har fått utover tiss etter at du har sett denne filmen, så kan jeg ikke hjelpe deg. Den siste filmen, kronen på verket, er dokumentaren Pumping Iron fra 1977.

Denne filmen følger Arnold Schwarenegger mens han, og en haug andre klumpete menn i små truser, i oppvarmingen til Mr. Olympia 1975. Arnold forsvarer tittelen sin for sjette gang og vi får se hvordan han psyker ut sine motstandere, blandt annet en ung, sjenert og delvis døv Lou Ferringo. Arnold er icecold og usympatisk, plus at han ser ut som et kondom full av valnøtter.
Det er vansklig å forestille seg nå, hvor enorm mannen var på det absolutt største, og det er her. Man kan stå ved siden av mannen, mens man holder et eple og når man slipper eplet så faller det ikke. Eplet bare svever rundt bicepsene, fanget i tyngdekraften deres.
Macho-ingredienser: Mange enorme menn i bitte, bitte små truser.
Lykke til!
For mer banale filmer (and everything awesome) besøk meg på bloggen min, Det magiske kongeriket