Category Archives: forandringer

Hvem er jeg?

Neida dette er ikke et tilfelle av filosofisk-søndags-fylleangst på en onsdag. Dett er et klassisk tilfella av prokastinering (det å utsette noe å gjøre noe annet i stedet)

Innimellom får jeg mailer i min bestmedbar innboks. Det er svært hyggelig, for som et hvert vellykket selskap ønsker jeg tilbakemelding på mitt arbeid og vil gjerne gi kunden det kunden vil ha. Så om du klarer å se bort ifra det faktum at jeg ikke tjener ei krone, er dette en riktig så bra liten bedrift.

Altså jeg fikk en mail fra et menneske som lurte på om ikke jeg kunne si noe mer om meg selv, sånn rent utover det at jeg er en transmann og alt det tullet der, som jeg jo strengt tatt har masa om lenge nok.

So here we go, eller som ingen sier på norsk, så her går vi

Jeg heter Luca og er 25 år gammel (dette kan du lese i den lille boksen på høyre side her, så dette er egentlig ren avskrift)

Det var en gang en vinterkveld, av typen 31.januar nittenåttisju. Min mor (hjerte til henne) lå i en eller annen seng og fødte meg. Den senga var på et sykehus i Trondheim. Når unger blir født så har det seg slik at først kommer ungen og så kommer bursdagskaka, også kalt morkaka, ut. Denne vinterkvelden kom det en unge, men fasan ikke noen kake. Og uten kake blir det ikke fest, så min mor måtte ta masse dop for å få opp humøret. Dopet ble gitt til henne av noen leger (jeg oppfordrer selvfølgelig ikke til bruk av ulovlige rusmidler for å oppnå kake-lykkefølelse). Og så kom kaka og alt var bra. Muttern fikk beskjed om at jeg var en jente, det dreit muttern i for hun var høy som et fjell. Hun var faktisk så høy at hun ikke forsto at hun hadde fått en unge til før det hadde gått 3-4 timer. Jeg var kid nummer 4 i rekka, så det er ikke så rart at hun kom litt ut av tellinga.

Dette var i alle fall begynnelsen på det som skulle bli en overmåtelig lykkelig barndom. (ja jeg er ironisk på hensyn på den derre barndommen). Jeg var et hyperaktivt lite barn med hvite krøller. Det beste jeg visste om her i verden var hvitløkspetta lammelår med fløtegratinerte potet og når jeg ble stor ville jeg bli sivilingeniør. (Jeg prøver her å illustrere hvilken veslevoksen pretensiøs drittunge jeg var.)

I mitt første hjem (som var grønt og hadde sjørøverskute i hagen og en egen 100 centimetersskog) bodde jeg sammen med min mor, min far og den yngste av min brødre. De to eldste brødrene hadde visstnok blitt lagd av noe materie fattern ikke hadde noe med, og det lærte jeg at het halv-bror. Det synes jeg var temmelig merkelig for både jeg og yngstebruttern var under 1,5 meter høye, mens de to andre var nesten 2 meter høye.

I mitt andre hjem(som var brunt og hadde loft med nisser på) bodde jeg med muttern, bruttern og en katt som het Rupert. Rupert har jeg skrevet et innlegg om før. Det kan du lese her, det innlegget vil også gi deg en relativt grei innsikt i hvorfor jeg har slik en føkka og ødelagt kjønnsidentitet.

På skolen var jeg bråkete, urolig, plagsom, oppsternazi, vrang og veldig, veldig flink. (sånn utenom i Norsk og andre sånne språkfag). Jeg var kjip mot jentene fordi jeg synes de var søte og så var jeg kjip med en hel haug med andre folk også. Det kan være jeg var himla misstilpass, men jeg gidder ikke unnskylde meg. Jeg var en drittunge!

En dag på ungdomskolen var det en fyr som kalte meg jævla lesbe, så jeg kalte ham et stygt ord som begynner på N og rimer på pigger. Da ble jeg utvist fra skolen i tre dager. Heldigvis slapp denne fyren å bli utvist, han var det jo reelt synd på. Det var ca da jeg fant ut to ting om verden: Den er kjip og urettferdig.

Jeg fikk ytterligere bekreftet mine misstanker om denne verden gjennom flere episoder der lærerne fortalte meg at det ikke var normalt at jenter snakket høyt om onani i klassen. Jeg mente det var veldig normalt å svare høflig på spørsmål, så når Lars lurte på om jeg hadde runka i går så svarte jeg som sant var at «jadda det hadde jeg, ikke bare en gang men 3!» Lars var ikke dårligere han, men det var selvfølgelig helt normalt for han, og unormalt og skammelig for meg.

Vi het «freaks and geeks» Navnet hadde vi tatt selv, fordi vi tidlig fikk lære at å bære skammen utenpå gjør deg mindre sårbar. Det stemte ikke, men taktikken funka til en viss grad. Freaks and geeks besto av skolens outlaws. Vi hadde minimalt med status, klærne våre var enten for små eller fulle av hull. Jeg digga konseptet, jeg skulle faen ikke tilpasse meg et system som pissa meg i tryne. Da vi skulle velge sentralstyret til skolen stilte alle de kjekke gutten opp i silkebokser for å imponere damene. Så jeg tok av meg buksa foran hele skolen og så måtte jeg til rektor. Han lukta fyll og hadde helsetrøye, gullskjede rundt halsen. Han kunne fortelle meg enda litt mer om hva som passer seg for jenter og gutter.

Så fløyt jeg gjennom videregående på en bølge av øl og damer. Den bølgen traff land med et kraftig smell etterfulgt av kjærlighetssorg og et vitnemål som glimret med sitt fravær.

I ordentlige gammeldager, altså før år 2000, opererte man i den norske skolen med et karaktersystem som gikk fra Lg via Ng-G-M til S. Forkortelsene står henholdsvis for LITE godt, NOE godt, GODT, MEGET Godt, til SÆRS godt. Dette gjaldt selvfølgelig ikke for karakterene i orden og adferd: Disse gikk bare fra LITE godt til GODT. Du lurer kanskje på hvorfor? Svaret er enkelt, ingen har meget eller særs god orden og adferd. Det er en umulighet for unge mennesker. Heldigvis hadde vi er skolesystem som tok hensyn til dette.

Jeg tror jeg er en av få elever som har gått igjennom hele ungdomskolen og videregående meg GODT i orden og LITE GODT i adferd samtlige semester. Jeg var en dritt, en oppsternazzzi dritt som alltid kom tidsnok, leverte oppgavene i tide og som aldri skulka. Jeg var alltid på skolen, for på skolen fantes det et hav av muligheter for overskridelse av grenser og trakassering av lærere. Ja for jeg hadde helst slutten å trakassere medelever, jeg var smart nok til å se hvor makta lå og at makta var ond.

Etter ett år på folkehøgskole fullførte jeg videregående og tok realfagkompetanse. I to år dreiv jeg rundt i Oslos gater, mens jeg drakk rødvin og trodde jeg var en kul bohem eller noe. Livet mitt var fylt av håp og dyp, intens kjærlighet.

Det virkelige voksenlivet pusta meg i nakken. Den såkalte realiteten innhentet meg og jeg mista kjærligheten og fikk en bachelor i biologi. En eller annen gang i alt dette bytta jeg navn og begynte på det prosjektet som opptar mesteparten av mitt liv.

Så skrev den unge mannen SKAM på ryggen og lot det være hans stolthet. For all stolthet har sitt opphav i skammen og all skam er stolthet.

Advertisements

kjønnskasserolle

Kasseroller er fine. I en kasserolle kan du lage mat og når du er mett og kasserollen er tom kan du slå på den og lage masse fin bråkelyd.

Jeg burde nok blogget mer om hvordan det er å bli oppfattet som mann. Realiteten er at et føles meget naturlig og det er en tilstand man fort blir vandt til. Det hender selvfølgelig at folk ikke ser at jeg er en mann, og det hender at folk outer meg.

Jeg er åpen om min fortid og jeg blogger på internett og er i media med jevne mellomrom. Selvom JEG ikke har noe problem med å fortelle folk at jeg er trans har jeg store ploblemer med at DU gjør det. Jeg kan godt sitte på kafe med folk jeg ikke kjenner og si at jeg er trans etter 10 minutter, men jeg hater følelsen av at folk alt viste det fordi noen andre hadde fortalt det.

Selv om en mann på din arbeidsplass er åpent homofil betyr ikke det han han synes det er flott og relevant at det er det første du forteller andre mennesker om ham.

Jeg er et menneske og jeg har svært mange andre kvaliteter enn bare en fitte. De fleste mennesker er uvante med å omgås transpersoner så de henger seg gjerne litt opp i denne med sex-organer. Det kan være litt slitsomt for oss som kanskje hadde lyst til å ha en samtale om bøker, kaffe og været.

Ikke out meg, jeg gjør en ypperlig jobb med å oute meg selv!

Avgjørelsen

På et eller annet tidspunkt i mitt liv bestemte jeg meg for å leve som mann i stedet for å leve som kvinne.

Jeg har aldri angret på den avgjørelsen, jeg har aldri tvilt på at den er riktig for meg. Men jeg modifiserer stadig hva det å være en mann betyr for meg. Dette er en prosess de fleste menn sikkert går igjenom, men jeg gjør det senere og raskere tror jeg.

I den verden jeg må leve i og forholde meg til finnes det to effektive kjønn. Når jeg sier effektivt kjønn mener jeg at verden alltid er delt i to etter kjønn og at det å havne i en mellomkategori eller utenfor hele systemet for meg fremstår som en umulighet, sånn i det virkelige liv der ute blant folk. Dette betyr ikke at jeg støtter tokjønnsystemet, eller synes det burde vedvare, for det synes jeg på ingen måte. Men jeg blir enten oppfattet som cis-mann eller cis-kvinne, ingen oppfatter meg som noe midt i mellom, no annet, transmann, eller andre alternativer som finner.

Dette gjelder da majoriteten av mennesker, når jeg beveger meg på plasser laget av og for folk som definerer seg som queer eller som lever queert kan jeg lett oppnå å bli lest som noe annet enn cis-kvinne/mann. Der finnes det til og med en mulighet for å ikke bli lest i noe særlig grad. Og i den grad du blir lest blir du ikke dømt eller behandlet utifra andre kriterier enn at du er et menneske. Jeg er ikke sikker på om menneske er noe jeg trives med å være, men her ser jeg svært få alternativer. Jeg kan jo være menneske på en måte som jeg finner passende, og selvom andre folk er mennesker på måter som tidvis skremmer meg må jeg ikke stå til ansvar for deres handlinger og holdninger.

17.mai 2008 eller 2009 møtte jeg Benjamin, på det tidspunktet var han en fantastisk liten sjenert gutt som senere skulle få meg til å forstå så uendlig mye om livet, døden, kjærligheten og smerten. Benjamin var kul, jeg var en dresskledd person som omverden sikkert ville beskrevet som en maskulin-lesbisk-somthing. Jeg levde sånn noenlunde greit med dette, jeg viste ikke om noen alternativer og dermed lengtet jeg ikke etter noe konkret. Men jeg lengtet helt klart etter noe. Og dette noe definerte Benjamin for meg. Jeg og Benjamin er så ulike som to mennesker kan få blitt, sånn bortsett fra at vi begge har hull i ansiktet på de samme plassene.

Jeg våknet faktisk en dag og stilt meg spørsmålet «Er jeg egentlig en mann?» Jeg fant ikke noe umidelbart svart. Jeg så ingen mann i speilet, jeg ble aldri behandlet som mann. Jeg ante rett og slett lite om hva det innebar å være en mann. Jeg googla det som er å google om trans, queer, testosteron. Jeg har sikkert nedlagt 10000 studietimer på trans. heldigvis får jeg idag brukt denne kunnskapen til noe større enn meg selv og mitt liv.

Jeg fant svaret mitt. «Jeg er ingen kvinne og jeg kan aldri bli en eller leve som en» Med den vissheten kom også vissheten om at jeg måtte gjør noe for å bli lykkelig og for å finne meg selv. Jeg sprang ned dørene hos min lege, diverse psykologer, teapauter, sexologer og enda flere leger. Jeg kom frem til at jeg skulle prøve å leve som ikke-kvinne. Det innebar for meg å slutte med ting jeg gjorde bare fordi jeg var kvinne og å bytte navn. Så oppfordret jeg mine venner til å bruke hin eller han som pronomen. Så begynte jeg å omtale meg selv som mann. (Det er merkelig hvor mange ganger i løpet av en dag man faktisk refererer til seg selv som et kjønnet individ eller som tilhørende en bestemt kjønnskategori)

Den dagen jeg bestemte meg for å leve som mann husker jeg ikke. Jeg må her legge inn at mange mennesker er både fornøyde og tilfredse med å leve mellom eller utenfor de to kjønnskategoriene, og at folk som er trans-etellerannet, ikke trenger å være på «vei» mot en normativ kjønns-selv-forståelse. Bare så dere ikke anser mitt kjønn og min identitet for å være mer ekte enn mennekser som ikke utalt «er» menn eller kvinner.

 

 

 

Min første

Her om dagen fikk jeg min første «er du trans?! det hadde jeg aldri trodd!» kommentar.

Jeg er ambivalanet. Det var jo på alle mulige måter men som et komplement, og det føltes bra. Jeg liker å passere som mann, jeg liker at folk ser hvem jeg er. Men jeg er også trans.

Jeg faller på at mann er en vitkigere del av min identitet enn trans. Trans er noe jeg er interesser i, noe jeg ønsker å jobbe med. Trans er en hobby. Trans er også noe som følger meg, en del av meg og noe som forteller noe om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Mann vinner, sånn for min del.

Så utopien; en verden der ikke alle antar at alle som ser ut som menn ble født med penis. En verden der folk som ser ut som kvinner ikke nødvendigvis er kvinner. En verden der en kvinner er en kvinne selvom hun har pikk. En verden der vi kan være så synlige eller usynlige vi selv vil. En kjønnsblind verden.

 

 

 

Radikale endringer

Jeg får inntrykk av at folk synes jeg er svært ytterligående som velger å forandre min kropp. Jeg har tenkt en del på det. Om hvor drastisk endringene er og hva som skjer om jeg skulle angre. Folk spør meg nemlig om det. Jeg tror ikke jeg kommer til å angre, men om så skjer skal jeg bare tenkte på følgende: Det finnes mange mennesker som er født med mannskropper som lever som kvinne, om de kan leve som kvinner på tross av mannlig kroppslig kjønn, kan jeg også gjør det. Jeg har jo allerede fitte.

Når du tenket at det er drastisk å endre sitt kroppslige kjønn så er det for meg et stikkert tegn på at du trives i din kropp, at du trives i ditt kjønn og at du hadde angret. Jeg trivdes ikke med å være kvinne, jeg trivdes ikke med en kvinnekropp og jeg angrer ikke. Og jeg kommer heller ikke til å angre, og om jeg angrer lover jeg å blogge om prosessen tilbake til den kvinelige kjønnsrollen. Den bloggen må jo bare bli en hit.

 

 

Er det egentlig noen forskjell?

Først et bilde av meg, bare så dere ikke glemmer hvordan jeg ser ut.

20120309-224337.jpg

Jeg får som kjent en del dumme spørsmål, men det skal nevnes at jeg også får mange fine. Noen mennesker lurer på ting som er relevant, både for dem, meg og verden.
I går, på den internasjonale kvinne dagen ble jeg intervjuet forran publikum på blitz. Det var en veldig fin opplevelse.

Flere i salen så det unike i min erfaring med å ha levd som både mann og kvinne. De ville gjerne vite hvordan man blir oppfattet forskjellig som kvinne og som mann.
Hadde jeg vært en kvinne med kvinnelig utseende og en kvinnelig måte å være på (ikke be meg definere kvinnelig, for det får jeg ikke til) hadde nok forskjellen vært større.
Men jeg tror jeg blir mindre dømt pga utseende mitt.
Jeg har mulighet til å være attraktiv og festlig samtidig som jeg blir tatt på alvor.
Jeg oppleve oftere at menn markerer når jeg er tilstede.
Jeg blir i større grad lyttet til, dette tror jeg også skyldes et dypere stemmeleie.
Jeg får svært positiv tilbakemelding på normal høflighet, noe som i større grad ble tatt som en selvfølge før.
Jeg får maskuline tittler, adjektiver og forventinger.
Folk synes det er greier at jeg er barnslig.

Stemmen min

Hvis du trykker på denne linken som er til youtube så kan du se og høre meg snakke.

07:07 og 16:33 Luca anno 2010

Og etterpå kan du høre meg i et opptak fra forrje uke her:

Luca anno 2012

Dette er stemmen min etter 5 måneder på testo

Det er også for meg temmelig spennende og høre på hvordan jeg har utviklet meg i forhold til egen identitet de siste årene.