Category Archives: dagligliv

Hvem er jeg?

Neida dette er ikke et tilfelle av filosofisk-søndags-fylleangst på en onsdag. Dett er et klassisk tilfella av prokastinering (det å utsette noe å gjøre noe annet i stedet)

Innimellom får jeg mailer i min bestmedbar innboks. Det er svært hyggelig, for som et hvert vellykket selskap ønsker jeg tilbakemelding på mitt arbeid og vil gjerne gi kunden det kunden vil ha. Så om du klarer å se bort ifra det faktum at jeg ikke tjener ei krone, er dette en riktig så bra liten bedrift.

Altså jeg fikk en mail fra et menneske som lurte på om ikke jeg kunne si noe mer om meg selv, sånn rent utover det at jeg er en transmann og alt det tullet der, som jeg jo strengt tatt har masa om lenge nok.

So here we go, eller som ingen sier på norsk, så her går vi

Jeg heter Luca og er 25 år gammel (dette kan du lese i den lille boksen på høyre side her, så dette er egentlig ren avskrift)

Det var en gang en vinterkveld, av typen 31.januar nittenåttisju. Min mor (hjerte til henne) lå i en eller annen seng og fødte meg. Den senga var på et sykehus i Trondheim. Når unger blir født så har det seg slik at først kommer ungen og så kommer bursdagskaka, også kalt morkaka, ut. Denne vinterkvelden kom det en unge, men fasan ikke noen kake. Og uten kake blir det ikke fest, så min mor måtte ta masse dop for å få opp humøret. Dopet ble gitt til henne av noen leger (jeg oppfordrer selvfølgelig ikke til bruk av ulovlige rusmidler for å oppnå kake-lykkefølelse). Og så kom kaka og alt var bra. Muttern fikk beskjed om at jeg var en jente, det dreit muttern i for hun var høy som et fjell. Hun var faktisk så høy at hun ikke forsto at hun hadde fått en unge til før det hadde gått 3-4 timer. Jeg var kid nummer 4 i rekka, så det er ikke så rart at hun kom litt ut av tellinga.

Dette var i alle fall begynnelsen på det som skulle bli en overmåtelig lykkelig barndom. (ja jeg er ironisk på hensyn på den derre barndommen). Jeg var et hyperaktivt lite barn med hvite krøller. Det beste jeg visste om her i verden var hvitløkspetta lammelår med fløtegratinerte potet og når jeg ble stor ville jeg bli sivilingeniør. (Jeg prøver her å illustrere hvilken veslevoksen pretensiøs drittunge jeg var.)

I mitt første hjem (som var grønt og hadde sjørøverskute i hagen og en egen 100 centimetersskog) bodde jeg sammen med min mor, min far og den yngste av min brødre. De to eldste brødrene hadde visstnok blitt lagd av noe materie fattern ikke hadde noe med, og det lærte jeg at het halv-bror. Det synes jeg var temmelig merkelig for både jeg og yngstebruttern var under 1,5 meter høye, mens de to andre var nesten 2 meter høye.

I mitt andre hjem(som var brunt og hadde loft med nisser på) bodde jeg med muttern, bruttern og en katt som het Rupert. Rupert har jeg skrevet et innlegg om før. Det kan du lese her, det innlegget vil også gi deg en relativt grei innsikt i hvorfor jeg har slik en føkka og ødelagt kjønnsidentitet.

På skolen var jeg bråkete, urolig, plagsom, oppsternazi, vrang og veldig, veldig flink. (sånn utenom i Norsk og andre sånne språkfag). Jeg var kjip mot jentene fordi jeg synes de var søte og så var jeg kjip med en hel haug med andre folk også. Det kan være jeg var himla misstilpass, men jeg gidder ikke unnskylde meg. Jeg var en drittunge!

En dag på ungdomskolen var det en fyr som kalte meg jævla lesbe, så jeg kalte ham et stygt ord som begynner på N og rimer på pigger. Da ble jeg utvist fra skolen i tre dager. Heldigvis slapp denne fyren å bli utvist, han var det jo reelt synd på. Det var ca da jeg fant ut to ting om verden: Den er kjip og urettferdig.

Jeg fikk ytterligere bekreftet mine misstanker om denne verden gjennom flere episoder der lærerne fortalte meg at det ikke var normalt at jenter snakket høyt om onani i klassen. Jeg mente det var veldig normalt å svare høflig på spørsmål, så når Lars lurte på om jeg hadde runka i går så svarte jeg som sant var at «jadda det hadde jeg, ikke bare en gang men 3!» Lars var ikke dårligere han, men det var selvfølgelig helt normalt for han, og unormalt og skammelig for meg.

Vi het «freaks and geeks» Navnet hadde vi tatt selv, fordi vi tidlig fikk lære at å bære skammen utenpå gjør deg mindre sårbar. Det stemte ikke, men taktikken funka til en viss grad. Freaks and geeks besto av skolens outlaws. Vi hadde minimalt med status, klærne våre var enten for små eller fulle av hull. Jeg digga konseptet, jeg skulle faen ikke tilpasse meg et system som pissa meg i tryne. Da vi skulle velge sentralstyret til skolen stilte alle de kjekke gutten opp i silkebokser for å imponere damene. Så jeg tok av meg buksa foran hele skolen og så måtte jeg til rektor. Han lukta fyll og hadde helsetrøye, gullskjede rundt halsen. Han kunne fortelle meg enda litt mer om hva som passer seg for jenter og gutter.

Så fløyt jeg gjennom videregående på en bølge av øl og damer. Den bølgen traff land med et kraftig smell etterfulgt av kjærlighetssorg og et vitnemål som glimret med sitt fravær.

I ordentlige gammeldager, altså før år 2000, opererte man i den norske skolen med et karaktersystem som gikk fra Lg via Ng-G-M til S. Forkortelsene står henholdsvis for LITE godt, NOE godt, GODT, MEGET Godt, til SÆRS godt. Dette gjaldt selvfølgelig ikke for karakterene i orden og adferd: Disse gikk bare fra LITE godt til GODT. Du lurer kanskje på hvorfor? Svaret er enkelt, ingen har meget eller særs god orden og adferd. Det er en umulighet for unge mennesker. Heldigvis hadde vi er skolesystem som tok hensyn til dette.

Jeg tror jeg er en av få elever som har gått igjennom hele ungdomskolen og videregående meg GODT i orden og LITE GODT i adferd samtlige semester. Jeg var en dritt, en oppsternazzzi dritt som alltid kom tidsnok, leverte oppgavene i tide og som aldri skulka. Jeg var alltid på skolen, for på skolen fantes det et hav av muligheter for overskridelse av grenser og trakassering av lærere. Ja for jeg hadde helst slutten å trakassere medelever, jeg var smart nok til å se hvor makta lå og at makta var ond.

Etter ett år på folkehøgskole fullførte jeg videregående og tok realfagkompetanse. I to år dreiv jeg rundt i Oslos gater, mens jeg drakk rødvin og trodde jeg var en kul bohem eller noe. Livet mitt var fylt av håp og dyp, intens kjærlighet.

Det virkelige voksenlivet pusta meg i nakken. Den såkalte realiteten innhentet meg og jeg mista kjærligheten og fikk en bachelor i biologi. En eller annen gang i alt dette bytta jeg navn og begynte på det prosjektet som opptar mesteparten av mitt liv.

Så skrev den unge mannen SKAM på ryggen og lot det være hans stolthet. For all stolthet har sitt opphav i skammen og all skam er stolthet.

Hei Luca

Jeg befinner meg på et lugubert dansegulv. Det er 2 timer og 3 øl siden jeg burde dratt hjem.  To store mørke øyne ser på meg, hun sier noe, musikken er for høy. Jeg brøler, hva sa du, i et håp om å overdøve bråket.

«hei Luca, jeg leser bloggen din.»

Jahaja, takk skal du ha, sier jeg om smiler det beste jeg kan.

«Jeg leser den faktisk og den er drit bra»

Takk takk, svarer jeg. Hodet mitt virrer frem og tilbake, jeg prøver å finne en fluktmulighet. Det er utrolig kleint og jeg veit ikke hva jeg skal si. Jeg takker og bukker og skraper og hele rekka.

Plutselig river hun tak i meg og skal absolutt introdusere meg for en venn.

«Dette er Luca. Hun skriver verdens beste blogg, hun er skikkelig smart og kul»

Jeg ler, skakker på hodet og ser på henne.

«Å faen, du foretrekker kanskje at jeg sier han?»

Ja KANSKJE svarer jeg og går.

 

 

 

Jeg forklarer

Jeg forklarer enkle ting på en komplisert måte.

Å leve i skapet

Det betyr å skjule en vesentlig del av seg selv. Ved å for eksempel la folk lese deg som hetero selv om du er homo, eller å la folk lese deg som det kjønnet du fikk tildelt etter fødselen, selv om dette ikke er ditt virkelige kjønn. Vi lever i en verden der for er svært normative noe som resulterer i at alle antar at alle andre er ciskjønnet, heterofile, ikke-adoptert, har en mor og en far, har en etnisitet og identitet som kan leses utifra utseende deres osv. Listen over ting vi tar for gitt er uendelig og for alle som måtte finne på å avvike fra dette vil oppfattes feil av folk rundt seg og om de ønsker det må de korrigere denne missoppfatningen. Det å la vær å rope «jeg er homo» rett etter å ha sagt navnet ditt når du presenterer deg betyr ikke at du lever i skapet. Det varierer når folk anser informasjon om dem selv for å være relevant for andre mennesker og den settingen de befinner seg i.

Denne bloggposten skal i utgangspunktet handle om folk som er trans. Så da vil det å være i skapet være som jeg har beskrevet ovenfor. Altså å la folk lese deg og oppfatte deg som det kjønnet du fikk tildelt ved fødselen. Det kan variere hvor overskridende folk velger å være i sin adferd, noen lever innenfor kjønns-reglene for det kjønnet de ikke er, mens andre overskrider disse reglene. Selv om du egentlig lever utenfor de reglene som er «fastlagt» for ditt tildelte kjønn så betyr ikke det at verden oppfatter deg som et annen kjønn. Det skal generelt svært mye overskridelse til før folk oppfatter deg som et annet kjønn enn det du fikk tildelt etter fødselen. Det skal faktisk så mye overskridelse til at du har overskredet deg helt over i den andre kjønnsmajoritetsboksen.

Å komme ut

Å komme ut av skapet er noe folk gjør når de begynner å fortelle omverdenen at de avviker fra normen. Dette er en greie det later til at normativitets-menneskene tror folk gjør en gang. Det stemmer selvfølgelig ikke. Selv om du har sagt at du er homo en gang betyr ikke det at verden plutselig begynner å lese deg som homo. Så du er pent nødt til å komme ut 10000 ganger til i løpet av livet ditt. Sannsynligvis hver eneste dag resten av livet ditt. Det er slitsomt og teit og lamt og dust og andre myke banneord. For trans folk er det å komme ut noe man gjør som en del av en større sosial overgang fra en kjønnsrolle til en annen eller flere. For noen er det begynnelsen på en kjønns bekreftende prosess i form av behandling, for andre er det ikke slik.

Å leve Stealth

Om man passerer som det kjønnet man er (Altså: Du blir oppfattet og lest som det kjønnet du opplever deg selv som.) Står man plutselig ovenfor et valg når man møter nye mennesker. Man kan velge å fortelle om sin egne transstatus, eller man kan la det være. Fordi som sagt tidligere, passerer du så oppfatter folk deg som ciskjønnet. Det er ikke nødvendigvis et mål i seg selv å bli lest som cis. Men en del folk (stort sett alle) evner ikke å se at for eksempel trans menn er like mye menn som cis menn. Det er bare to forskjellige måter å være mann på, vesensforskjellen ligger ikke i manndommen, men i oppdragelse og historie. Og siden jeg har opplest og fått vedtatt at hverken tiss eller oppdragelse er avgjørende for ditt kjønn, så er dette uvesentlig. (det er selvfølgelig et eller annet som er avgjørende for ditt kjønn, men det spiller faktisk ingen rolle hva det er, folk er folk,og folk er som de er.)

Så om du kjenner noen som lever stealth er det 2 ting som er jævla viktig å huske på

1. Ta for faen aldri å out folk! Det vil ai at du er forplikta til å holde transstatusen til andre for deg sjæl. Du har ikke noe med om folk er trans eller cis, og resten av verden har heller ikke en dritt med det å gjøre. Og så kan jeg jo tilføye at selvom du kjenner en person som er åpent trans så betyr ikke det at han/hun er komfortabel med å bli outa over alt. Det er faktisk temmelig slitsomt å møte nye folk og samtidig vite at det eneste de vet om deg fra før er at du har en lite normativ tiss. Det er temmelig behagelig å utveksle noen ord med folk før man eventuelt forteller dem om transstatusen din. Så generell regel: Ikke out folk! Det gjelder faktisk alt fra oppvekstvilkår, familieforhold, kjønn og seksualitet.  Om du befinner deg i en samtale eller diskusjon der din kjennskap til trans og transfolk kan være relevant så kan du bare si at du kjenner folk som er trans, du trenger ikke å navngi dem å fortelle hele deres livshistorie til andre.

2. Å leve stealth er ikke det samme som å leve i skapet. Jeg gjentar: Det å leve stealth er ikke det samme som å leve i skapet.

Blir det vanskelig å forstår? Bruk 2 minutter med tenkning før du leser videre. Klarte du å finne ut forskjellen på egen hånd?

Om ikke så kommer den opplagte forklaringen her:

Det å leve i skapet vil si å tilbakeholde relevant informasjon om deg selv, informasjon som gjør at folk leser og oppfatter deg feil eller upresist. Om jeg blir lest som mann og ikke forteller om min transstaus så har jeg ikke tilbakeholdt informasjon. Jeg har nemlig blitt oppfattet og lest rett. Jeg er en mann og det er det jeg har blitt lest som. Ikke noe skap, bare stealth. :)

 

Nå har jeg dessverre gitt fra meg muligheten til å leve stealth fulltid. Men jeg outer ikke meg selv så ofte som folk kanskje tror. Jeg gidder ikke å fortelle folk at jeg er trans med mindre jeg finner det relevant eller når den store kjeften min ikke klarer å stokke ordene på en måte som gjør at jeg oppfattes som cis.

 

 

 

 

 

Jeg har en venn og den vennen har en kid

Jeg har en venn. Da vi var små pleide vi å leke og sånt, men vi var ikke så veldig like. Vi kom fra svært forskjellige familier og var temmelig ulike. Idag lever vi livene våre på svært ulike måter og vi er ikke like en plass. Men vi deler noe, vi deler verdier. Vi er enige om hva som er viktig og riktig her i verden.

Min venn har fått en kid og denne kidden vil jeg gjerne fortelle en liten historier om.

Kidden til min venn, la oss kalle ham Leo, går i barnehagen

I barnehagen til Leo har det begynt en del barn dette året som ikke har kunnet norsk før de begynte. To av de ungene som ikke kunne norsk ble ikke så godt mottatt i barnehagen, flere av de store ungene stengte dem ute og ville ikke leke med dem. Leo går bort til de store ungene og sier «hvis ikke de får leke med dere, vil ikke jeg leke med dere heller!» Så tok han de to nye ungene i hånden og gikk bort mens han sa «La oss gå og snakke vårt egent språk»

En annen gang hadde Leo og Leo sin foreldern gått forbi en dame i byen. Dette var en dame med et kjønnsutrykk som gjorde det tydelig at hun ble født med en kropp som anses som mannlig av vårt samfunn. Leo hadde sett temmelig mye på denne damen, men ikke sakt noe. Etter 4 dager stiller Leo følgende spørsmål til sin forelder «Det er noe jeg har lurt på en stund, er det slik at man kan velge om man vil være dame eller mann når man blir stor?» Leo sin forelder svarte «Ja, det kan man. Man kan alltid velge fritt hvem man vil være. Så om du vil være en jente nå, eller en dame seinere er det opp til deg, du må ikke være en gutt bare fordi du har tissefant» Da fniste Leo godt og sa «Genialt! Det er jo sikkelig bra, at man kan velge det selv»

En annan dag kom Leo hjem fra barnehagen og fortalte om en unge som heter Mia som Leo er forelsket i, og de pleier å kysse. Så lurte Leo på om det var greit at han kysset Emil også, for de pleide nemlig å gjøre det. Leo sin forelder svarte at man kan kysse alle de man er glad i og at noen liker å kysse jenter, mens andre liker å kysse gutter og noen liker å kysse alle. Og at det må man finne ut selv, om man liker en av delene bedre eller om man liker begge dele.

I barnehagen dagen etter hadde Leo gått rett bort til de store guttene og sakt «ja gutter, nå er det bare å kysse, jeg har nemlig lært at om jeg vil så kan jeg kysse både Emil og Mia, for man kysser faktisk dem man vil, ferdig med det.» Og så gikk han rett bort og kyssa Emil på munnen.

lenge leve kidsa! Og lenge leve de forelderne som ser at de ungene forstår og vet er det som er riktig :)

Day of pain

Jeg er sjuk, og som alle veit så blir vi menn skikkelig syke når vi er syke.

Så jeg sto opp, og følte meg ekkelt og full av snørr, så jeg hangla meg til legen, mens jeg var der satte jeg en sprøyte med testosteron. Jeg mener virkelig at de sprøytene er unødvendig smertefulle, men jeg liker jo effekten veldig godt så det kan jeg leve bra med.

Og så stakk jeg ned på Pin Point for å utvide septum piercingen min, og med det samme jeg var der så perforerte jeg begge brystvortene.

Det er for mye stikking i kroppen på en dag. Men akk så fin jeg er!

Bilder kommer for de som måtte ønske det.

Om du sender en melding kan du få filmen også :)

 

kjønnskasserolle

Kasseroller er fine. I en kasserolle kan du lage mat og når du er mett og kasserollen er tom kan du slå på den og lage masse fin bråkelyd.

Jeg burde nok blogget mer om hvordan det er å bli oppfattet som mann. Realiteten er at et føles meget naturlig og det er en tilstand man fort blir vandt til. Det hender selvfølgelig at folk ikke ser at jeg er en mann, og det hender at folk outer meg.

Jeg er åpen om min fortid og jeg blogger på internett og er i media med jevne mellomrom. Selvom JEG ikke har noe problem med å fortelle folk at jeg er trans har jeg store ploblemer med at DU gjør det. Jeg kan godt sitte på kafe med folk jeg ikke kjenner og si at jeg er trans etter 10 minutter, men jeg hater følelsen av at folk alt viste det fordi noen andre hadde fortalt det.

Selv om en mann på din arbeidsplass er åpent homofil betyr ikke det han han synes det er flott og relevant at det er det første du forteller andre mennesker om ham.

Jeg er et menneske og jeg har svært mange andre kvaliteter enn bare en fitte. De fleste mennesker er uvante med å omgås transpersoner så de henger seg gjerne litt opp i denne med sex-organer. Det kan være litt slitsomt for oss som kanskje hadde lyst til å ha en samtale om bøker, kaffe og været.

Ikke out meg, jeg gjør en ypperlig jobb med å oute meg selv!

Jeg har en venn.

I grunnen har jeg mange venner, men dette innlegget handler om en spesiell venn. Hun har også et navn og rosa hår. Jeg ønsker meg krøller og sammen skal vi kjøpe oss en rosa ponny med krøller. Det er sikkert fint for en ponny som vokser opp i en menneskefamilie å føle en hvis likhet med sine foreldre.

Min venn studerer noen fryktelig maskuline greier som handler om datamaskiner og ingeniørting. Hun er en av få kvinner på sitt studie. Jeg vil tro at det er vanskelig å være en kjønnsminoritet, egentlig vet jeg at det er vanskelig.

Hun pleier å fortelle meg festlige historier om ting som skjer i hennes studiehverdag, historier som får meg til å takke meg selv for at jeg ikke ble født med penis. Menn født med penis risikerer nemlig å kunne si de tingene som blir sakt i de følgende historiene.

Min venn sitter sammen med sine studiekamerater og klager over at ingen på gruppa hennes gjør noe på det prosjektet de snart skal levere inn. Gruppa består av noen menn og henne. En kompis som prøve å finne en løsning på hennes sammarbeidsproblem foreslår følgende løsning: «Du kan jo være litt luremus, flørte med dem så kanskje de prøver å imponere deg ved å faktisk gjøre noe»

Min venn overhører en guttegjeng som snakker om det å bli samboer med dama. En av guttene kommer med et svært godt råd til de andre: «Pass på å ikke gjøre så mye husarbeid, da setter du lista lavt og hun blir kjempeglad om du faktisk gjør noe»

Min venn går i 2.klasse og sitter på forelesning. En av guttene spør den mannlige professoren (som hadde undervis 1.klassen tidligere på dagen) om hvordan dame-situsjonen er. Professoren svarer følgende: «joda den er bra, jeg kan ta hu på første rad så kan du ta hu på andre»

De fleste menn burde hatt litt bedre kompetanse og kanskje litt erfaring med hvordan det er å være kvinne. Kvinner kunne også hatt godt av å være menn et par dager. Desverre er det bare slike som meg som er så priviligerte at vi har fått oppleve begge dele. Du trenger ikke å ha vært dame for å innse at disse situasjonene er helt håpløse, men om alle hadde tenkt litt mer på menneskene rundt seg så hadde kanskje slike ting aldri blitt sakt.