Category Archives: blogg

Hvem er jeg?

Neida dette er ikke et tilfelle av filosofisk-søndags-fylleangst på en onsdag. Dett er et klassisk tilfella av prokastinering (det å utsette noe å gjøre noe annet i stedet)

Innimellom får jeg mailer i min bestmedbar innboks. Det er svært hyggelig, for som et hvert vellykket selskap ønsker jeg tilbakemelding på mitt arbeid og vil gjerne gi kunden det kunden vil ha. Så om du klarer å se bort ifra det faktum at jeg ikke tjener ei krone, er dette en riktig så bra liten bedrift.

Altså jeg fikk en mail fra et menneske som lurte på om ikke jeg kunne si noe mer om meg selv, sånn rent utover det at jeg er en transmann og alt det tullet der, som jeg jo strengt tatt har masa om lenge nok.

So here we go, eller som ingen sier på norsk, så her går vi

Jeg heter Luca og er 25 år gammel (dette kan du lese i den lille boksen på høyre side her, så dette er egentlig ren avskrift)

Det var en gang en vinterkveld, av typen 31.januar nittenåttisju. Min mor (hjerte til henne) lå i en eller annen seng og fødte meg. Den senga var på et sykehus i Trondheim. Når unger blir født så har det seg slik at først kommer ungen og så kommer bursdagskaka, også kalt morkaka, ut. Denne vinterkvelden kom det en unge, men fasan ikke noen kake. Og uten kake blir det ikke fest, så min mor måtte ta masse dop for å få opp humøret. Dopet ble gitt til henne av noen leger (jeg oppfordrer selvfølgelig ikke til bruk av ulovlige rusmidler for å oppnå kake-lykkefølelse). Og så kom kaka og alt var bra. Muttern fikk beskjed om at jeg var en jente, det dreit muttern i for hun var høy som et fjell. Hun var faktisk så høy at hun ikke forsto at hun hadde fått en unge til før det hadde gått 3-4 timer. Jeg var kid nummer 4 i rekka, så det er ikke så rart at hun kom litt ut av tellinga.

Dette var i alle fall begynnelsen på det som skulle bli en overmåtelig lykkelig barndom. (ja jeg er ironisk på hensyn på den derre barndommen). Jeg var et hyperaktivt lite barn med hvite krøller. Det beste jeg visste om her i verden var hvitløkspetta lammelår med fløtegratinerte potet og når jeg ble stor ville jeg bli sivilingeniør. (Jeg prøver her å illustrere hvilken veslevoksen pretensiøs drittunge jeg var.)

I mitt første hjem (som var grønt og hadde sjørøverskute i hagen og en egen 100 centimetersskog) bodde jeg sammen med min mor, min far og den yngste av min brødre. De to eldste brødrene hadde visstnok blitt lagd av noe materie fattern ikke hadde noe med, og det lærte jeg at het halv-bror. Det synes jeg var temmelig merkelig for både jeg og yngstebruttern var under 1,5 meter høye, mens de to andre var nesten 2 meter høye.

I mitt andre hjem(som var brunt og hadde loft med nisser på) bodde jeg med muttern, bruttern og en katt som het Rupert. Rupert har jeg skrevet et innlegg om før. Det kan du lese her, det innlegget vil også gi deg en relativt grei innsikt i hvorfor jeg har slik en føkka og ødelagt kjønnsidentitet.

På skolen var jeg bråkete, urolig, plagsom, oppsternazi, vrang og veldig, veldig flink. (sånn utenom i Norsk og andre sånne språkfag). Jeg var kjip mot jentene fordi jeg synes de var søte og så var jeg kjip med en hel haug med andre folk også. Det kan være jeg var himla misstilpass, men jeg gidder ikke unnskylde meg. Jeg var en drittunge!

En dag på ungdomskolen var det en fyr som kalte meg jævla lesbe, så jeg kalte ham et stygt ord som begynner på N og rimer på pigger. Da ble jeg utvist fra skolen i tre dager. Heldigvis slapp denne fyren å bli utvist, han var det jo reelt synd på. Det var ca da jeg fant ut to ting om verden: Den er kjip og urettferdig.

Jeg fikk ytterligere bekreftet mine misstanker om denne verden gjennom flere episoder der lærerne fortalte meg at det ikke var normalt at jenter snakket høyt om onani i klassen. Jeg mente det var veldig normalt å svare høflig på spørsmål, så når Lars lurte på om jeg hadde runka i går så svarte jeg som sant var at «jadda det hadde jeg, ikke bare en gang men 3!» Lars var ikke dårligere han, men det var selvfølgelig helt normalt for han, og unormalt og skammelig for meg.

Vi het «freaks and geeks» Navnet hadde vi tatt selv, fordi vi tidlig fikk lære at å bære skammen utenpå gjør deg mindre sårbar. Det stemte ikke, men taktikken funka til en viss grad. Freaks and geeks besto av skolens outlaws. Vi hadde minimalt med status, klærne våre var enten for små eller fulle av hull. Jeg digga konseptet, jeg skulle faen ikke tilpasse meg et system som pissa meg i tryne. Da vi skulle velge sentralstyret til skolen stilte alle de kjekke gutten opp i silkebokser for å imponere damene. Så jeg tok av meg buksa foran hele skolen og så måtte jeg til rektor. Han lukta fyll og hadde helsetrøye, gullskjede rundt halsen. Han kunne fortelle meg enda litt mer om hva som passer seg for jenter og gutter.

Så fløyt jeg gjennom videregående på en bølge av øl og damer. Den bølgen traff land med et kraftig smell etterfulgt av kjærlighetssorg og et vitnemål som glimret med sitt fravær.

I ordentlige gammeldager, altså før år 2000, opererte man i den norske skolen med et karaktersystem som gikk fra Lg via Ng-G-M til S. Forkortelsene står henholdsvis for LITE godt, NOE godt, GODT, MEGET Godt, til SÆRS godt. Dette gjaldt selvfølgelig ikke for karakterene i orden og adferd: Disse gikk bare fra LITE godt til GODT. Du lurer kanskje på hvorfor? Svaret er enkelt, ingen har meget eller særs god orden og adferd. Det er en umulighet for unge mennesker. Heldigvis hadde vi er skolesystem som tok hensyn til dette.

Jeg tror jeg er en av få elever som har gått igjennom hele ungdomskolen og videregående meg GODT i orden og LITE GODT i adferd samtlige semester. Jeg var en dritt, en oppsternazzzi dritt som alltid kom tidsnok, leverte oppgavene i tide og som aldri skulka. Jeg var alltid på skolen, for på skolen fantes det et hav av muligheter for overskridelse av grenser og trakassering av lærere. Ja for jeg hadde helst slutten å trakassere medelever, jeg var smart nok til å se hvor makta lå og at makta var ond.

Etter ett år på folkehøgskole fullførte jeg videregående og tok realfagkompetanse. I to år dreiv jeg rundt i Oslos gater, mens jeg drakk rødvin og trodde jeg var en kul bohem eller noe. Livet mitt var fylt av håp og dyp, intens kjærlighet.

Det virkelige voksenlivet pusta meg i nakken. Den såkalte realiteten innhentet meg og jeg mista kjærligheten og fikk en bachelor i biologi. En eller annen gang i alt dette bytta jeg navn og begynte på det prosjektet som opptar mesteparten av mitt liv.

Så skrev den unge mannen SKAM på ryggen og lot det være hans stolthet. For all stolthet har sitt opphav i skammen og all skam er stolthet.

Advertisements

Var det like godt for deg som det var for samfunnet?

I min ungdom ble jeg gradvis klar over mitt egent tenningsmønster, på samme måte som alle andre. Først oppdaget jeg min egen kropp, så andres. I en alder av 13 var jeg sikker på at jeg ikke likte menn på en seksuell måte.

På den tiden var jeg en jente som brøt med mange av de kravene som ble stilt til jenter. På fritiden sto jeg på snowboard og lekte detektiv, mens jentene ofte var mer opptatt av sminke og hest. Konflikter løste jeg med knyttnevene, og i klasserommet var jeg bråkete og kritisk. Normene som omga meg passet meg ikke og jeg gjorde et poeng ut av å bryte dem.

På tross at min kamp mot normene hadde jeg sex med en gutt, etter at jeg hadde utviklet en sikker identitet som lesbisk. Dette ble forventet av meg, jenter skal ha sex med gutter. Jeg ble fortalt at jeg ikke kunne være sikker at på jeg var lesbisk før jeg hadde prøvd gutter.

Ingen ber de heterofile om å prøve samkjønna sex bare for å være sikker på at de er heterofile. Det gir temmelig tydelige signaler om at heterofili er det ønskelige og det normale.

Vi er flinke til å være kritiske til normbryterne, vi tar lett på og betviler deres historie og identitet, det er på tide at vi begynner å bli kritiske til normen. Vi må tenke på hvem som lager normene, hvem som tjener på at de opprettholdes og hvordan kan vi være kritiske til dem på en konstruktiv måte.

I dag har jeg sex for å tilfredsstille meg selv og de jeg har sex med, ikke for å tilfredsstille samfunnet, og det er utrolig mye deiligere! Min identitet har også forandret seg, jeg er nå en skeiv transmann. Noen anser dette for å være en vaklende identitet fordi den gjør det vanskelig å klassifisere meg innenfor et heteronormativt system der valget står mellom kvinne og mann, hetero og homo. For meg er min identitet trygg og boksen skeiv transmann er en boks jeg som oftest liker å bo i.

Et av problemene ved å tilhøre en eller flere minoritet  er at man ofte opplever å bli allemannseie, et merkelig objekt man ikke vet hvordan man skal forholde seg til.

Jeg opplevde dette tydelig sist jeg var sammen med min familie. Jeg er alltid stressa rundt familien min. Stresset kommer av at jeg vet at de synes jeg er rar, de tar hensyn og de er redde for å tråkke i salaten og si noe feil, og fornærme meg. Jeg trives ikke med å være et stressmoment for andre, jeg trives ikke med å bli plassert i en situasjons der jeg er annerledes og litt skremmende, spesielt mistrives jeg med dette når det skjer rundt folk som betyr mye for meg.

Min tante lener seg frem over bordet og spør upassende og upasselig høyt: “ja, og hva med der nede da, hva skal du gjøre der nede?!”

Her sitter jeg, et voksent menneske, sammen med andre voksne mennesker jeg er i slekt med og så spør en av dem meg om hvordan kjønnsorganet mitt ser ut, over en bedre middag. Jeg er transkjønnet og har akkurat fortalt min perifere familie at jeg har begynt på min kjønnsbekreftende behandling. Jeg burde kanskje opplyst dem om at selv om jeg er transkjønnet så betyr ikke det at jeg ikke skal behandles med mindre respekt enn andre mennesker?

Spørsmål som ”hvordan ønsker du at vi skal omtale deg og behandle seg?” uteble. Min familie er ikke spesielt dårlig, den er sannsynligvis helt gjennomsnittlig. De dumme spørsmålene finnes overalt. Hvor mange ganger i løpet av sitt liv får ikke skeive spørsmål og kommentarer av typen ”hvordan har du sex?” ”hvordan fant du det ut?” ”er det vanskelig?” ”hva sa familien din?” ”hva heter du egentlig?” ”jeg hadde aldri trodd at du var skeiv, du ser så normal og flott ut” og “du er så tøff som tør å være deg selv”.

Og der sitter vi, vi skal liksom svare. Stå til ansvar for vår minoritet, snakke på vegne av vår normbrytende gruppe. Vi må svare på spørsmål som er krenkende og de blir stilt ut ifra et heteronormativt perspektiv. Det er ikke et kompliment at noen sier at du ser normal ut og ikke som de ”andre” raringene de assosierer med ord som homo, lesbe, trans osv.

Hvorfor spør de? Hvor er det de lærer at det er et kompliment å fortelle noen at de ikke ser ut som det de er? De mangler kunnskap og de mangler verktøy for å være kritiske sin egen adferd og den verden de så glatt sklir inn i. Den heteronormative verden, der de som er heterofile og cis-kjønnet (ikke trans-kjønnet) sitter på toppen. Hvor skal denne kunnskapen komme fra?

I skolen er man redd for å undervise for mye om minoriteter, de utgjør jo tross alt en liten del av befolkningen. Jeg er et produkt av et demokratisk samfunn. Jeg lærte at flertallet har rett, før jeg forsto at flertallet ikke nødvendigvis har rett, men de har definisjonsmakten og de bestemmer hva normen er. Det er ikke ensbetydende med å ha rett.

Så sier vi til ungene på skolen når vi skal lære dem om hvor normalt homofili er; ”visste dere at heterofile har like mye analsex som homofile menn? Det hadde dere ikke trodd”. Jeg spør meg, er dette kunnskap? Nei, og hva sier dette om verden?

Det sier at analsex er litt ekkelt, men at det er greit siden også de heterofile normale gjør det. Dette har ikke ungene noe utbytte av. Vi burde snakka om hva i samfunnet er det som får oss til å tro at homofile menn har analsex hele tiden, og hva som i så fall er galt med det og hvorfor det blir greiere hvis majoriteten også gjør det.
Vi må gi ungene verktøy til å være kritiske til den verden de vokser opp i. Lær dem om samfunnet som helhet. Lær dem hva som er normen og hva som er sanksjonen for de som bryter dem og hvorfor det er slik. Dette kan være en måte å skape mennesker som er bedre rustet til å inkludere annerledesheten uten å være fornedrende i møte med minoriteter. De som selv tilhører en minoritet vil få et bedre forhold til egen identitet og samfunnet rundt seg.

Men dette gjør vi ikke, så vi fortsetter å unnskylde oss for at vi er skeive, mens vi prøver å skli inn i hetero eller homonormativiteten så godt vi kan.

På mange måter er ”vi” akkurat som ”dem”, men så lenge vi ikke er likestilt med dem er vi annerledes. Kampen for et inkluderende samfunn med plass til alle er ikke vunnet

PMS

Post-morderne-syndrom

Jeg lider altså av postmodernesyndrom; kalt PMS fra nå.

PMS må være en innfødt sykdom, altså en sykdom du er født inn i. Jeg ble født inn i Norge noe som for meg er ensbetydene med PMS.

Jeg aner ikke hva jeg holder på med, det eneste jeg er klar over er alt det jeg IKKE gjør som jeg kunne og burde gjort. Dette er er klassisk symptom som ofte følges av vedvarende angst, besluttningsvegring og et inderlig ønske om å plukke sin egen hjerne og sine egne tanker fra hverandre for så å sette dem sammen til usammenhengende mosaikker.

I helga var jeg sammen med en venn på innspillingen av “Norske talenter”. Et program som i seg selv er temmelig PMS’ete. Når man befinner seg i en slik setting og lider av PMS har man to valg.

1. Du kan ha en ironsik distanse til hele kalaset og le litt inni deg av hvor utrolig teite folk er og hvor utrolig kul du er, for du kan jo ingenting, og hadde du kunnet noe hadde du i allefall ikke slilt opp på TV som en annen Harald Eia (en mann som tydlig lider av større mindremannlighetskomplekser enn meg)

2: Du kan føle deg totalt misslykka fordi du ikke begynte med gitar, sang, dans, flammespruting, svergsluking eller avispapribretting da du var 2 år gammel. For hadde du bare gjort det hadde livet ditt vært så mye bedre. Da kunne du dratt damer, og tjent penger og være berømt. Og ikke minst kunne du på en ydmyk og rått harselerende måte vært så uendelig mye bedre enn alle andre. Og det er jo det du ønsker; sånn inners inni deg.

(Det hører også med til PMS at innerst inni deg er en sal av uoppfylte drømmer og du er viktigst her som alle andre plasser i verden.)

Jeg gikk for en kombinasjon (som egentlig ikke er mulig i følge mindre egne regler, men så kommer jo PMS’en på banen og den forbyr meg å båsette og dele opp i rigide kategorier)

Altså følte jeg meg misslykka, og angra på at jeg ikke begynte med noe kult da jeg var 2, samtidig som jeg syntes at alle rundt meg solgte sjela si til en prostituert for en burger på Maccer’n. Alt dette blandet med et steinhardt kjekkas-utrykk hver gang jeg blei filma.

Du kommer ikke til å klare det uansett, og hvis du mot formodning skulle greie det er status et flytende uhåndgripelig begrep du ikke begriper og så ender du opp med å tatovere navnet ditt over brystkassa

Smerten er komplett og jeg dyrker den for alt den er verdt. (På en måte som ikke er emo altså, nei det må du ikke tro altså.)

 

Intervju

Intervju med meg i dagens papirutgave av Klassekampen.

En opdatering på livet

Jeg skulle gjerne oppdatert livet mitt. Livet 2.0, en ny og bedre versjon. iLive, iloose

De burde satsa på et mer oversiktlig og brukervennlig program. Jeg sliter med å orientere meg i livets landsakap og det er håpløst å finne løsninger, i allefall intuitive løsninger. Alt er komplisert og når jeg prøver å riste på livet for å angre på det siste jeg gjort så går det ikke. Og det er heller ikke mulig og zoome inn eller ut. En hjem-knapp hadde også vært fint, vil ofte tilbake til start når jeg har rotet meg for langt inn i noe jeg ikke aner hvordan jeg skal komme meg ut av.

Men jeg kan ikke oppdatere livet, men jeg kan gi deg en oppdatering på mitt.

Om du vil lese om mitt liv anbefaler jeg deg å kjøpe Klassekampen på fredag, det står det om meg, i spalten som passende nok heter Livet.

Aj hadde jeg vært hakket morsommere så hadde dette kunnet blitt et meget ironisk og festlig lite innlegg. Men heldigivs er jeg en middelmådig fyr med en blogg som kun leses av et lite knippe spesielt intressert. Hva dere er intressert i det aner ikke jeg, burde kanskje begynne med bruker-undersøkelse. Hva ønsker dere av meg? Sosialpornografi og håpløse raserianfall rettet mot vilkårlige instutisjoner og personer i samfunnet?

Det er det du får i allefall!

Så, håret gror. Stemmen mørkner, solen skinner og innsiden av min sjel, kropp, kall det hva du vil er fylt av en merkelig tomhet ispedd skår av glede. (ja det er mulig å ha skår av glede i stedet for skår i gleden)

Jeg tror seriøst at jeg skal satse på en karriere som D-kjendis. Jeg er best på å snakke om meg selv. Jeg er best på å overanalysere og suge gleden ut av et hvert lykkelig øyeblikk.

Om jeg hadde møtt meg selv for 5 år siden ville jeg fortalt meg selv at de neste 5 årene kom til å bestå av en endeløs rekke med dårlige valg. Så kunne jeg tatt det til etterettning og kanskje valgt annerledes, men sannsynligivs ville jeg valgt det samme, kanskje bare i motsatt rekkefølge. For jeg velger ofte to ganger, en gang når jeg bestemmer meg og så en gang til når jeg ombestemmer meg. Så det spiller i grunnen ingen rolle hva jeg bestemmer meg for, jeg kommer uansett til å ombetemme meg uken etterpå. Sånn sett er jeg en forutsigbar vingle-petter.

Noen ganger tror jeg at fremtiden vil bli like døll som fortiden var, men det er jo lov å håpe på at dem finner opp noen nye festlige rusmidler.

Radikale endringer

Jeg får inntrykk av at folk synes jeg er svært ytterligående som velger å forandre min kropp. Jeg har tenkt en del på det. Om hvor drastisk endringene er og hva som skjer om jeg skulle angre. Folk spør meg nemlig om det. Jeg tror ikke jeg kommer til å angre, men om så skjer skal jeg bare tenkte på følgende: Det finnes mange mennesker som er født med mannskropper som lever som kvinne, om de kan leve som kvinner på tross av mannlig kroppslig kjønn, kan jeg også gjør det. Jeg har jo allerede fitte.

Når du tenket at det er drastisk å endre sitt kroppslige kjønn så er det for meg et stikkert tegn på at du trives i din kropp, at du trives i ditt kjønn og at du hadde angret. Jeg trivdes ikke med å være kvinne, jeg trivdes ikke med en kvinnekropp og jeg angrer ikke. Og jeg kommer heller ikke til å angre, og om jeg angrer lover jeg å blogge om prosessen tilbake til den kvinelige kjønnsrollen. Den bloggen må jo bare bli en hit.

 

 

Kirken

Alle veit vi at statskirken har en litt spesiell stilling i vårt land. Det er en grunn til at det heter statskirke, eller det er det egentlig INGEN god grunn til, men det betyr i allefall at vi alle blir snik-kristna fra vi blir født. Fra vugge til grav følger denne kirka deg og sniker seg inn i fødsel, skole, høytider, hjemmet ditt, undervisningen din, giftemål, alle andre serimonier og til slutt din død.

Alle mennesker som blir født i Norge meldes inn i statskirken hvis en eller fler av forelderne er medlemmer, dette skjer uavhening av om man blir døpt eller ikke. Så må man aktivt melde seg ut. Det kan man gjør fra man er 15 år, eller med samtykke fra foreldre. For å ikke fortsatt betale skatt til statskirka må du melde deg inn i et annet trossamfunn.

Kirka har fått en del krtikk for denne praksisen (på lang nær nok, om du spør meg) Men den har i allefall begynt å sende ut brev til alle sine medlemmer med gjevne mellomrom, eller sa jeg alle?! I så fall så mente jeg det ikke! Det finnes nemlig en gruppe mennesker som man aktivt IKKE sender brev til og det er udøpte ungdommer mellom 15 og 18

Altså mennesker som er livssyns-myndige, men som ikke er døpt. Er det tilfeldig at de velger å ikke aktivt gjøre disse oppmersome på at de er medlemmer av statskirken?

NEPPE