Author Archives: bestmedbart

Sitat

Nå også på engelsk :)

https://trans-express.lgbt/post/621249695544721408/norwegian-trans-man-makes-some-important?is_related_post=1

Sitat

Keep Rowling Rowling Rowling

Jeg er en transperson, jeg skal ikke måtte svare for hva enkelte transpersoner på Twitter har sagt til Rowling. Det er en ikke-debatt. 
Reaksjonene fra enkelte transfolk blir også aktivt bruk for å svartmale transfolk som gruppe. 


Transpersoner i Norsk offentlighet blir utsatt for ekstreme mengder hets og latterliggjøring. 

Vi ser også at mange kjente transpersoner og trans-organisasjoner har gått offentlig ut og forsvar Rowling og kritisert The Suns spekulative intervju med Rowling sin tidligere partner som utsatte henne for vold. https://www.pinknews.co.uk/2020/06/15/jk-rowling-the-sun-front-page-trans-transgender-open-letter-domestic-abuse/?fbclid=IwAR3UIshLDDlwdArfSmzq-ePQZMcZoTecVzuz9TBAAP3MJMJk-V-n144tAIk


På samme tid må Rowling tåle kritikk, både for den saken hun velger å fokusere på og måten hun gjør det på. 

Jeg ønsker nyanserte diskusjoner om hvordan vi skal innrette samfunnet på en god måte velkommen. 

Men min identitet og min eksistens er ikke en debatt. Du kan ikke «mene» at jeg ikke finnes, at jeg ikke skal ha rettigheter eller at jeg bare får rettigheter om jeg oppfyller noen gitte kriterier som krenker min integritet og kroppslige autonomi.  

JK Rowling er en hvit ciskjønna kvinne som kaller seg feminist. 
Det er for meg helt uforståelig at hun velger å bruke sin plattform, i pridemåneden og i dette historiske øyeblikket på å angripe transpersoner

Rowling hadde en gylden mulighet til å vise at hun er en feminist som forstår hvordan forskjellige former for diskriminering virker sammen og skaper hierarkier mellom mennesker. 

Rowling kunne stilt seg bak Black Lives Matter, et feminists prosjekt, der Rowling som hvit ciskjønna kvinne, med 14 million følger på Twitter, hadde en gylden mulighet til å si at den feministiske kampen må være anti-rasistisk og transinkluderende. 


Bare den siste uka har flere melaninrike transkvinner blitt drept i USA. 
Jeg nevner:
Dominique «Rem’Mie» Fells

Riah Milton                         

To blant mange. 

Den anti-rasistiske bevegelsen i USA sin respons på dette er at flere titalls tusen mennesker i helga har tatt til gatene under parolen «Black Trans Lives Matter»

Fordi anti-rasister ser at melaninrike transkjønna kvinner utsettes for en sammensatt form for diskriminering som handler om rasisme, transfobi, homofobi, misogynisme og samspillet mellom disse.

Rowling skrev «Jeg ville marsjert sammen med deg hvis du ble diskriminert fordi du var trans.»

Rowling har ikke nevnt disse kvinnene, Rowling har ikke gått i tog  

Hvor er Rowlings tydelige stemme mot rasisme og transfobi?

Jeg vil se bilder av Rowling i et tog!!! 

Det er ikke noe som heter «Hvis transpersoner blir diskriminert» 

Det er ikke noe som heter «Hvis rasisme finnes»

Spør meg om hvordan transpersoners liv blir gjort vanskelig og mange ganger umulig og hvordan du kan bidra til å endre dette. 

SPRÅKET HUN BRUKER

Rowling fremsetter en rekke påstander som hun argumenterer for at «bare er» biologiske fakta. 

Som utdanna lektor i biologi er det smertefullt å lese hennes utgreiinger om biologi. 

Og for alle som har lest litt historie så er strategien med å bruke tilsynelatende nøytrale biologiske argumenter for å fremme undertrykking så alt for velkjent. 


-For oss som følger med på de miljøene som organiserer seg mot transpersoner er retorikken kjent.


– Det er en aktiv og gjennomtenkt strategi der man hele tiden diskuterer hvordan man kan jobbe mot transkjønna mennesker frihet og rettigheter uten å fremstå som om man grunnleggende sett ikke tror at vi finnes og at vi er likeverdige med ciskjønna personer. 

Rowling har gjennomgått en radikaliseringsprosess, der hennes syn på trans har blitt mer og mer negativt, samtidig som hennes retorikk har blitt mer raffinert.

Rowling skrev etter den originale twitter-posten sin et essay der hun utdyper sitt syn.
I dette Essayet er hennes negative holdninger til transpersoner mer eksplisitte

Hun bruker også argumenter, språk, «forskning» og tilbakevist forskning som sirkuleres hyppig i de miljøene som har satt seg fore å angripe transpersoner rettigheter.

Internasjonalt snakker vi om «anti – gender bevegelsen» og det er et «nytt» samarbeid mellom ytre høyre, kristen-konservative og en liten gruppe feminister.

Les mer om dem her https://www.ottar.se/artiklar/antitrans-allians

 
Dette er krefter som jobber mot transpersoner sine rettigheter, men også mot abortrettigheter og rettigheter for lesbiske og bifile. Jeg vil påstå at det også er tydelige innslag av rasisme og antisemittisme i disse her miljøene. 

De setter minoriteter opp mot hverandre og forsøker å tegne et bilde der transkvinner er en trussel mot andre kvinners sikkerhet.

Klassisk splitt og hersk

Klassisk avsporing av debatten. 

Biologien

Ingen transfolk har sagt at genitalier, kromosomer og hormoner ikke finnes. 


Vi har sagt at det er samfunnet som krever at folk med Y-kromosomer må kalle seg menn, den såkalte biologien krever det ikke. 

Vi har sagt at alle kropper er forskjellige og hva slags kropp du har burde ikke være determinerende for hva slags liv du kan leve.

Vi har sagt at din opplevelse av hvem du er og hvilket kjønn du er, er en viktig og grunnleggende del av din identitet, og noe du har råderett over selv. 

Helt grunnleggende feminisme 101 der altså. 

Transpersoner anerkjenner også fult ut at kvinner som ble registret som kvinner ved fødsel kan erfare deler av verden på en annen måte enn kvinner som ble registrert som menn ved fødsel. 

Det er derfor vi snakker om transkvinner og ciskvinner 

Vi anerkjenner også at mengden melanin i din hud kan påvirke hvordan du erfarer verden som kvinne. Derfor snakker vi om hvite kvinner og melaninrike kvinner. 

Det er en forskjell, men den handler ikke om hvem som er ekte kvinner og ikke!

Feminismen har vært hvit, heterofil og ciskjønna alt for lenge. 


Transkvinner er ikke en trussel mot ciskvinner. 

Ciskvinner kan derimot være en trussel mot transkvinner når de bruker sin stemme til å feilkjønna, diskreditere, diskriminere og marginalisere.

De vil også utgjøre en trussel mot ciskvinner som presenterer maskulint fordi de aktivt ber folk om å police andre kjønn. 

Rowling prøver, som mange av sine meningsfeller, å legge ansvar for menn sin oppførsel på en gruppe kvinner. Menn må holdes ansvarlige for det de gjør, det ansvaret skal aldri ligge på kvinner (feminisme 1010 igjen)

Å si at kvinnerom blir utrygge av noen typer kvinner er diskriminering, få hadde godtatt det om jeg sa at lesbiske kvinner er en trussel mot heterofile kvinner. 

Rowling er også tydelig på at hun anser meg for å være en kvinne. Konsekvensen av det er altså at jeg fritt kan vandre inn i kvinnerom uten å gjøre det uttrykt for kvinner, mens noen som faktisk er kvinner ikke skal få lov. 

Det grenser til det absurde. 

Når vi snakker om trygge kvinnerom så er det alltid transkvinnene som må ta hensyn til ciskvinnene, eller rettere sagt til noen transnegative ciskvinner. 

I Storbritannia er det bare 9% av ciskvinner som oppgir at de synes det er problematisk med transkvinner på damedoen 

9%, og enda er det alt avisene skriver om 

Ingen spurte transkvinner om hva ciskvinner gjør med deres trygge rom. 

Hvorfor er det så opplagt at et kvinnerom først er for ciskvinner og så kan man vurdere å inkludere transkvinner? 
Hva om vi sier at kvinnerom bare er for transkvinner og så kan transkvinner diskutere i media hva slags krav det skal være til ciskvinner som vil inn i et kvinnerom.

Det er på tide at ciskjønna mennesker svarer

Transfolk bruker masse krefter på å svare på oppkonstruerte tankeeksperimenter fra cisfolk.  

Det er cispersoner som sitter med makta 

Det er deres om har mulighet til å si til oss som er trans om vi får være med i samfunnet eller ikke, om vi er likeverdige eller ikke

Det er en makt dere ikke har fortjent, jeg skal ikke måtte be om respekt

Dere sitter på makten til å definere hva kjønn er

Men dere vil ikke si hva som er grensen for mann og for kvinne.

Det har to grunner: 

Den ene er at det er umulig å lage en grense, spesielt om man ønsker at grensen bare skal ramme transfolk. 
Nummer to er at når kjønn er flytende definert, og samtidig alltid definert av cisfolk, så kan de som ikke liker oss alltid argumentere med at vi ikke er ekte kvinner, ekte menn, ekte ikke-binære. 

Det er umulig for transfolk å skulle leve opp til en standard som ikke engang eksistere. 

Det er en felle! 


Ved å hele tiden snakke om grensen for kjønn og kjønnets regler, sporer dere debatt vekk fra oss som faktisk lever og den ytterst reelle diskriminering vi bli utsatt for. 

trans-negative stemmer taler i mot at man skal kunne endre juridisk kjønn «bare» ved å erklære det endret. 


Kom med en annen løsning! 

Skal vi kastreres? 

Skal vi stå foran et panel av cisfolk som bedømmer om vi er menn eller kvinner? 

Skal vi få en legeattest? Kan vi velge hvilken lege selv? Må det være en cisperson? 

Skal vi innføre det samme systemet for cisfolk eller er det bare for transfolk?

Det har ikke anti-trans bevegelsen tenkt å svare på, det er fordi svaret deres er at alle mennesker skal tvinges til å leve som det kjønnet de ble registrert som ved fødsel. 

Det er deres endelige mål, aldri tvil på det samme hvor mange ganger de bedyrer noe annet. 

Jeg kan knapt seg for meg noe mer antifeministisk enn en verden der alle har krav på å vite hvilket kjønn du ble registret som ved fødsel og rett på å police måten du kler deg på, hvordan kroppen din ser ut og hvordan du ter deg. 

Det er ikke min feminisme!

Og bare en liten apropos, hvor var media da denne rapporten kom?

Ikke-binære ungdommer utsettes for mer vold og seksuelle overgrep enn sine binære jevnaldrende (binære her vil inkludere både cis og trans folk, men sannsynligvis er binære transfolk så få at de ikke påvirker gruppene gutt/jente nevneverdig)

I 2019 kom Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress med 

En rapport som hetere: Ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten: En nasjonal undersøkelse av ungdom i alderen 12 til 16 år. 

https://www.nkvts.no/rapport/ungdoms-erfaringer-med-vold-og-overgrep-i-oppveksten-en-nasjonal-undersokelse-av-ungdom-i-alderen-12-til-16-ar/

For første gang ble deltagerne spurt om de var kvinner, menn eller ikke-binære. De har altså undersøkt ungdommer som ikke er gutt eller jente sine erfaringer med vold og overgrep

Det var 60 ungdommer (1 %) som oppga at gutt/ jente-inndelingen av kjønn ikke passet for dem. 

ungdommer som ikke oppfatter seg selv som enten gutt eller jente mer volds- og overgrepserfaringer enn jevngamle gutter og jenter.

Et svært viktig funn i denne gruppen, er at de er betydelig mer utsatt for alvorlig vold, mens de rapporterer tilnærmet like mye mindre alvorlig vold som de som definerer seg som henholdsvis jenter eller gutter.
Psykiske vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep fra voksne rapporteres også mye hyppigere i gruppen som ikke definerer seg som gutt eller jente.
Når det gjelder seksuelle overgrep fra jevnaldrende, rapporterer jenter og ungdom som bryter med tradisjonelle normer for kjønn omtrent like stor utsatthet.

Sitat

Skadelig unyansert om angring

Det er veldig i vinden å snakke om angring og kjønnsbekreftende behandling. I mitt forrige innlegg kunne man kanskje få inntrykk av at jeg driter i folk som angrer på at de har fått kjønnsbekreftende behandling. Det gjør jeg altså ikke, og dette innlegget vil handle om hva det er som kan føre til at folk angrer. Men først må jeg ta et lite oppgjør med de menneskene som hele tiden roper i media om mennesker som angrer.Det er en rekke mennesker som i dagens debatt hevder at de har omsorg for mennesker og derfor vil skåne folk fra å foreta forhastede og dårlige livsvalg. Et gjennomgående trekk ved disse er at de referer til sider og kilder som er uttalt transfobe. De snakker ikke om løsninger for å unngå at folk angrer, ut over den «opplagte» løsningen som er å nekte alle helsehjelp. Deres retorikk og metoder er spesielt skadelig for barn, unge, fattige og andre grupper som ikke på egenhånd kan skaffe seg nødvending helsehjelp.

Jeg vil nå presentere seks hovedgrupper med mennesker som kan oppleve en følelse av anger etter sosial og/eller medisinsk transisjon.

1. De som fikk for mye behandling

Det har lenge vært slik at man må presentere en binær identitet og et visst behov for kjønnsbekreftende behandling for å få tilgang til helsehjelp. Dette er sant i Norge og mange andre land. I tillegg har land som Norge hatt krav om å gjennomgå kastering for å kunne endre juridisk kjønn. Det har rett og slett ført til at en del mennesker har fått utført kjønnsbekreftende behandling de ikke egentlig hadde behov for eller som de i ettertid ser at de ble pressa, implisitt og eksplisitt, til å ta. Dette er ikke mennesker som har tatt feil av hvilket kjønn de er eller som ikke har et behov for kjønnsbekreftende behandling.

2. De som fikk for dårlig behandling eller som ble dårlige av behandling

Det er dessverre slik at ikke all medisinsk behandling går som planlagt. Noen ganger går en operasjon skeis, eller kroppen din reagerer uventet på hormoner. Andre ganger kan man ha hatt for høye forventinger til hvor bra et resultat skal bli. Jeg kjenner folk som har fått uventete bivirkninger av hormoner, folk som har vært inne til korrigerende kirurgi 10 ganger og mennesker som opplever mye smerter og ubehag. Dette er ikke mennesker som har tatt feil av hvilket kjønn de er eller som ikke har et behov for kjønnsbekreftende behandling.

3. De som fikk for lite behandling eller feil behandling

I Norge er det hormonell behandling, brystkirurgi og genitalkirurgi som tilbys. Mange har som sagt ikke behov for alt dette, men noen kan ha behov for andre ting eller variasjoner som i dag ikke tilbys. Om du har behov for å få mer feminine ansiktstrekk så hjelper selvfølgelig ikke genitalkirurgi på de problemene. Om du ønsker å fjerne testiklene dine, men samtidig må få konstruert en vagina så er det ikke sikkert det blir så bra som det kunne blitt. Om ditt høyeste ønske er å kunne stå mens du tisser, så hjelper det nok ikke å få en penis som ikke kan brukes til dette. Dette er ikke mennesker som har tatt feil av hvilket kjønn de er eller som ikke har et behov for kjønnsbekreftende behandling.

4. De som ikke passerer og ikke blir respektert av sine omgivelser

Kjønnsdysfori er både en kroppslig og sosial opplevelse. For mange er det å passere, altså å bli lest som det kjønnet man er, et ønsket mål ved kjønnsbekreftende behandling.

I dag er det dessverre mange som opplever at kjønnsbekreftende behandling ikke gir dem mulighet til å passere (noe som for mange kunne vært unngått ved tidligere intervensjoner og bedre/mer/tilpassa behandling). I tillegg vet vi at mange opplever å bli sosial ekskludert om de er åpne om sin transstatus.

Det kan altså være at mennesker hadde helt rett i at de er trans og at de har fått den hjelpe de trenger, men at de blir utstøtt av familien sin. Noen mister kanskje en partner, andre blir fratatt retten til samvær med sine barn og atter andre igjen blir stående utenfor arbeidsmarkedet. En del mennesker opplever også å bli utsatt for ekstreme mengder feilkjønning og sosialt stigma på tross av at de er fornøyde med behandlingen de har fått og passerer. For mange er aggressive debatter i media som diskrediterer folks kjønn en enorm belastning.

I denne gruppa finnes det mennesker som nok skulle ønske at de aldri hadde gjennomgått en medisinsk og sosial transisjon. Dette er ikke mennesker som har tatt feil av hvilket kjønn de er eller som ikke har et behov for kjønnsbekreftende behandling.

5. De som ikke ble kvitt dysforien sin

Kjønnsbekreftende behandling hjelper på mye, men det endrer ikke alle trekk ved en kropp. For noen hjelper kjønnsbekreftende behandling på mye, men de kan både oppleve det som kjipt å ikke ha enkelte kroppslige trekk vi i dag ikke kan fikse, slik som å gi folk mulighet til å lage sæd, evnen til å være gravid og en del andre ting. I tillegg er det en del som opplever mye skam og internalisert transfobi. Man slutter ikke å være trans selv om man får kjønnsbekreftende behandling og for noen er det ikke mulig å oppleve stolthet og gleder knyttet til det å være trans. For enkelte kan det fremstå som en større belastning å leve som trans enn det ville gjort å late som man er cis. Dette er ikke mennesker som har tatt feil av hvilket kjønn de er eller som ikke har et behov for kjønnsbekreftende behandling.

6. De som faktisk ikke var trans

Noen få mennesker vil etter å ha mottatt kjønnsbekreftende behandlingen finne ut at de nok aldri skulle fått tatt behandlingen. Noen kan ha følt seg pressa av helsepersonell eller omgivelser. Klassiske eksempler på dette er mennesker som egentlig er homofile, men som på 40-50-60 og sikkert også 70-tallet levde i så homofobe omgivelser at det å gjennomgå transisjon fremsto som en god løsning for å kunne leve ut sin seksualitet. Andre kan ha hatt en helt oppriktig opplevelse av å være trans, men så har dette endra seg over tid.

Dette angår ekstremt få mennesker, men vi skal selvfølgelig ta dem på alvor. Deres historier er viktige når vi skal forme fremtiden helsetilbud. På samme måte som historiene til de som angrer av andre grunner er viktige. Vi må heller ikke glemme historiene til de som fikk rett hjelp til rett tid og så skal vi aldri glemme dem som aldri fikk den hjelpen de hadde behov for.

Til felles har alle disse gruppene at de hadde tjent på å leve i et samfunn som fullt ut respekterte alles kjønnsidentitet, uavhengig av hvordan kroppene deres er satt sammen. Et samfunn med plass til et mangfold av seksuelle orienteringer og kjønnsuttrykk. Dette er mennesker som hadde tjent på at det ble forska mer på kjønnsbekreftende behandling og utvikla bedre metoder for kirurgiske inngrep.

Dette er mennesker som hadde fått det bedre om man fikk lov til å være stolt over den man er sammen med andre mennesker i samme situasjon.

Og de hadde alle tjent på et individuelt tilpassa helsetilbud der man møtte kompetent helsepersonell som kunne gitt gode råd og trygg veiledning.

Jeg nekter å gå med på et narrativ der såkalte angreres behov blir satt opp mot transfolk sine behov. Vi har alle behov for et inkluderende samfunn og et godt helsetilbud.

Sitat

Sommer i P2

Her kan du høre mitt sommer i P2

https://radio.nrk.no/serie/sommer-i-p2/MKRH03003419/27-07-2019

Sitat

Hva om du angrer?

Behandlerens frykt for at pasienten skal angre på mottatt kjønnsbekreftende behandling  er en frykt som ikke hjelper de som angrer og er til hinder for de som faktisk trenger behandling.

De siste årene har det vært mye debatt om kjønnsbekreftende behandling i norsk offentlighet. Sentralt i debatten har frykten for at noen skal angre på at de har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling stått. Det spesielle ved denne frykten er at den ikke handler om transpersoner, men om cispersoner som feilaktig tror de er transpersoner.

Hvorfor er vi som samfunn mer bekymret for cispersoner som får kjønnsbekreftende behandling enn transpersoner som ikke får kjønnsbekreftende behandling?

Har vi mer omsorg for cispersoner? Tenker vi at deres kjønn er mer hellig og mer verdt å ta vare på og bekrefte enn transpersoner kjønn? Jeg vil si ja og jeg mener at grunnen er at folk har andre holdninger til transkjønna personer enn de man har om ciskjønna personer. I min omgangskrets kaller vi det transfobi

Samtalen om kjønnsbekreftende behandling i Norge følger en større internasjonal debatt der ny forskning har skapt endringer på feltet.

Dette ser vi nye diagnoser, retningslinjer for utredning og behandling som tar utgangspunkt i den enkeltes behov og subjektive opplevelse av kjønn.

Likevel er behandleres frykt for at enkelte skal angre på mottatt behandling fortsatt det største hinderet for god behandling her i Norge

Om vi for et øyeblikk ser for oss at utredningen for å kunne motta kjønnsbekreftende behandling er en slags kjønnstest så har den som mange andre tester fire mulige utfall:

Rett positiv – transpersoner som trenger og får kjønnsbekreftende behandling

Falsk positiv – cispersoner som ikke trenger, men får kjønnsbekreftende behandling

Rett negativ – cispersoner som ikke trener og heller ikke får kjønnsbekreftende behandling

Falsk negativ – transpersoner som trenger, men ikke får kjønnsbekreftende behandling

Rett negativ og rett positiv test er bra, det er mennesker som får det de trenger og som kommer til å leve gode liv. Det er de falske negative og falske positive som er en utfordring.

Debatten i Norge handler stort sett opp falske positivet, altså cispersoner som får kjønnsbekreftende behandling, også kalt angrere. Det som mangler i debatten er falske negative, altså transpersoner som ikke får helsehjelp, men som burde fått det.

I medisinen er det like alvorlig å gi helsehjelp til noen som ikke skulle hatt det, som å ikke gi helsehjelp til noen som skulle hatt det. Det er faktisk også mulig å tenke at det å ikke gjøre noe som helst er verre enn å prøve å gjøre noe.

Når man skal evaluere om en «test» er god, tar man en avveiing mellom hvor mange falske negative og falske positive svar testen gir. Blant de som søker om å få kjønnsbekreftende behandling må man kunne anta at et overveldende flertall faktisk er transpersoner med behov for helsehjelp.

Vi vet noe om hvor mange falske positive vi har, det er de menneskene som feilaktig har trodd at de er transpersoner og som har mottatt kjønnsbekreftende behandling.

Det vi derimot mangler oversikt over er falske negative, altså de transpersonene som ender opp uten å få kjønnsbekreftende behandling, men som burde hatt det.

Antallet falske positive er forsvinnende lavt. Stort sett under 1% og i noen eldre datasett opp mot 4%.

NBTS (nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme) som er de som har landsfunksjon på utredning, diagnostisering og behandling av mennesker som opplever kjønnsdysfori,  argumenterer for at de være strenge og at de har lyktes ved at de har få angrere.

Om man gir helsehjelp til så få som mulig får man færre angrere, men man får også fler mennesker som burde fått helsehjelp som ikke får det. Men den gruppa er gjennomgående glemt og jeg mener det er fordi vi har mer omsorg for ciskjønna personer enn vi har for transkjønna personer, både i samfunnet generelt og innenfor de helsetjeneste som har som oppgave å hjelpe transpersoner. Det er et tankekors.

Så, tilbake til selve testen. Hvordan ser den ut?

Det hersket consensus rundt at man ikke på noen god måte kan presidere hvem det er som vil ha godt utbytte av å motta kjønnsbekreftende behandling. Det finnes grovt sett to måter å legge opp utredningen eller «testen» på. Den ene er en modell som heter «gatekeeping» og den andre er en modell som heter «informed consent»

I en gatekeeping-modell (som er den NBTS benytter) er det helsepersonell som til syvende og siste bestemmer hvem som får kjønnsbekreftende behandling og hvem som ikke får det.

Pasienten må altså bevise sin identitet og sitt behov, og så er det helsepersonell som tilslutt bestemmer hva slags hjelp som skal tilbys.

I en informed consent-modell er det til syvende og siste pasienten som avgjør om hen skal motta helsehjelp eller ikke. Det er altså et informert samtykke, der helsepersonell sin rolle er å veilede, guide, rådige, diskutere, drøfte og informere før man sammen med pasienten finner frem til medisinske tiltak man tror vil fungerer.

Gatekeeping kan altså forstås som en streng kjønnstest, mens informed consent er en mindre streng test.

Hva skjer så med andelene angrere om vi bruker den ene eller den andre «testen?

Andelen angrer ser ikke ut til å øke drastisk selv om man gjør kjønnstesten mindre streng.

Det er få seriøse studier som sammenligner de to modellene, men de tallene jeg har klart å finne foreslår at så få som 0,4% angrer etter å ha vørt igjennom en gatekeeping «test» mens 0,8% angrer etter en informed consent «test».

Andelene falske positive er altså minimal ved begge «testene», men hva skjer med falske negative når man benytter disse to testene?

Vi har grunn til å tro at svært mange mennesker som ønsker kjønnsbekreftende behandling ikke får det når man benytter en gatekeeping modellen. NBTS selv operer med et anslag på at  50% av de som søker helsehjelp ikke får tilbud om kjønnsbekreftende behandling. Noen her vil være cispersoner som finner ut at de ikke vil ha helsehjelp, men mange må nødvendigvis være transpersoner med et faktisk behov de har krav på å få hjelp til. La oss ta et ekstremt forsiktig anslag på at bare halvparten av de som ikke får helsehjelp skulle hatt det, da vil de utgjøre 25% av de som søker hjelp.

I en informert samtykkemodell vil andelen falske negative, altså transpersoner som burde fått hjelp, men som ikke får det, være minimal fordi det til syvende og sist vil være personene selv som avgjør om behandling skal igangsettes eller ikke.

La oss så kjøre 1000 personer gjennom de to modellene.

 

Gatekeeping:

Rett positive: 500 transpersoner får helsehjelp

Falske positive: 4 cispersoner får feilaktig helsehjelp

Falske negative: 250 transpersoner som ikke får helsehjelp de trenger (husk mitt meget forsiktige anslag, realiteten vil sannsynligvis være nærme 500 da vi ikke har noen spesiell grunn til å anta at en betydelig andel av de som søker kjønnsbekreftende behandling egentlig er ciskjønna)

 

Informert samtykke:

Rett positive: 992 transpersoner får helsehjelp (pluss minus noen personer som selv finner ut at de er ciskjønna)

Falske positive: 8 cispersoner  får feilaktig helsehjelp (pluss minus noen personer)

Falske negative: null eller tilnærmet lik null

 

I dagens modell kaster vi et sted mellom 250 og 500 transpersoner under bussen for å «redde» 4 cispersoner. Er 4 cispersoner virkelig mer verdt enn 250 transpersoner?