I dag er det 5 år siden «lov om endring av juridks kjønn» trådde i kraft. 5 år siden Norge sluttet å kastrere transpersoner før vi fikk endre juridisk kjønn.
I dag er det 5 år siden «lov om endring av juridisk kjønn» trådde i kraft. Det betyr at det er 5 år siden Norge sluttet å kreve at transpersoner kastrerte seg for å kunne endre juridisk kjønn.
Det var en stor seier for norske transpersoner. Endelig fikk også vi et minimum av råderett over egen kropp.
Hurra for det!
Så kommer det noen meget viktige MEN.
Staten Norge nekter å ta ansvar for at de satte opp et vilkår for å endre juridisk kjønn som bryter med menneskerettighetene. For å endre juridisk kjønn måtte man få diagnosen transseksualisme av Riksen og gjennomgå kastrering, alternativt kunne kan betale for kastering i utlandet selv og få denne «godkjent» når man kom tilbake til Norge. Over 500 transpersoner har gjennomgått kastering i Norge under forhold som gjør det umulig å avgi et fritt og informert samtykke. Kastrering gjennomført uten et fritt og informert samtykke er mildt sagt en alvorlig krenkelse av individets frihet, rett til privatliv og kroppslige autonomi.
Staten har blitt saksøkt for å ha satt opp dette vilkåret som fratar transpersoner råderett over egen kropp. Men de sakene ser ikke ut til å vinne frem i Norsk rettssystem. Så om det ikke er staten som har gjort noe klanderverdig ved å sette opp dette vilkåret, hvem er det da som har gjort noe galt?For kom ikke her å fortell meg at det ikke er noen som har ansvar eller skyld her!
Om staten faktisk ikke har skylda så peker jeg på Riksen! På Rikshospitalet jobber fortsatt mange av de som var med på å utføre mange av disse kastraksjonsinngrepene. Hva kunne de gjort? Om staten frasier seg ansvaret og mener at de bare gjorde det medisinerne mente var rett, så er det medisinerne som må bære ansvaret. Det var riksen staten rådføre seg med da vilkåret om kastrering ble innført. Det var riksen som utføre inngrepene og som bekreftet ovenfor staten at deres pasienter nå hadde «endret kjønnsstatus» og dermed kunne få endre juridisk kjønn.
Så riksen kunne gjort følgende: De kunne sagt i fra til norske myndigheter om at det ikke fantes noen medisins grunn for å kreve kastrering. De kunne sagt i fra til norske myndigheter om at det var en stor byrde for transpersoner å ikke selv kunne velge når vi skulle endre juridisk kjønn. De kunne sagt i fra om at mange pasienter forsøke å motsette seg kasteringen. De kunne også bare slutta å kastrere oss! De kunne sendt bekreftelser til staten på at vår «kjønnsstatus var endret» uten å kastrer oss først. De kunne gått offentlig ut å sagt i fra om at denne praksisen var forkastelig. De gjorde ikke noe av dette.
Stortingen har også vedtatt at de ikke skal si unnskyld for denne praksisen og at de heller ikke vil opprette en enkelt tilgjengelig erstatningsordning for mennesker som har måttet gjennomgå kastering for å endre juridisk kjønn. Noen må ta ansvar! Så kommer det et men til. Loven fungerer ikke godt nok! I dag er det slik at staten Norge velger selv når de skal legge vårt juridisk kjønn til grunn når de vurderer våre rettigheter, eller om de skal legge det kjønnet vi ble tildelt ved fødsel til grunn når de vurderer våre rettigheter. Det gjør staten konsekvent på en måte som er til ulempe for transpersoner.
Når vi får barn så legger de vårt tildelte kjønn til grunn, noe som fører til at transpersoner blir registrert som «mor» på tross av å være mann, eller som «far» på tross av å være kvinne.
Om en transmann som er juridisk mann er gift med en ciskvinne, kan han ikke la sin kone bære frem sine egg. Dette på tross av at dette er en mulighet for gifte ciskvinner. Plutselig er det ikke vårt tildelte kjønn som legges til grunn, men vårt juridiske kjønn.
Om en transkvinne fryser ned sæd, endrer juridisk kjønn og vil bruke denne sæden til å gjøre sin ciskjønna kone gravid, får hun ikke automatisk lov til dette.
Når en juridisk mann tar celleprøve får ikke gynekologen refusjon fra staten fordi juridiske menn tydeligvis ikke trenger å ta celleprøver.
I Norge er også tilgang til abort regulert av en lov som bruker ordet «kvinne». Ordet er ikke et problem, men jeg frykter altså at juridiske menn som blir gravide ikke har samme tilgang på abort som juridske kvinner som blir gravide.
Jeg stoler ikke på at staten ivaretar våre rettigheter og vår kroppslige autonomi.
Staten må ta ansvar og gjennomgå alle lover som bruker kjønna ord og sørge for at også mennesker som er trans/har endra juridisk kjønn har rettigheter som er i tråd med deres identiet og deres reproduktive kapasitet.
Dette er bare to av mange eksempler på at staten Norge IKKE bryr seg om transpersoner sine rettigheter! Du tenker kanskje at vi som jobba med dette burde vært tydeligere på hva vi faktisk trengte og hva vi ikke var fornøyd med før loven ble vedtatt.
Til det har jeg to ting å si:
1. Før 1.juli 2016 ble norske transfolk kastrerte under forhold som ikke muliggjør noe fritt og informert samtykke. Når hver dag uten «lov om endring av juridisk kjønn» er en dag der enda en transperson risikerer å bli kastrert, så haster det. Det haster så mye at ingen av oss hadde tid til å flikke på detaljer.
2. Svært mange i Norge synes det var helt geit at kastrasjon var et krav for å kunne endre juridisk kjønn. Selv om «bare» 13 stemte i mot loven var det på ingen måte gitt at vi hadde det norske folk og våre politikere i ryggen.
Bestmedbart 