Det er veldig i vinden å snakke om angring og kjønnsbekreftende behandling. I mitt forrige innlegg kunne man kanskje få inntrykk av at jeg driter i folk som angrer på at de har fått kjønnsbekreftende behandling. Det gjør jeg altså ikke, og dette innlegget vil handle om hva det er som kan føre til at folk angrer. Men først må jeg ta et lite oppgjør med de menneskene som hele tiden roper i media om mennesker som angrer.Det er en rekke mennesker som i dagens debatt hevder at de har omsorg for mennesker og derfor vil skåne folk fra å foreta forhastede og dårlige livsvalg. Et gjennomgående trekk ved disse er at de referer til sider og kilder som er uttalt transfobe. De snakker ikke om løsninger for å unngå at folk angrer, ut over den «opplagte» løsningen som er å nekte alle helsehjelp. Deres retorikk og metoder er spesielt skadelig for barn, unge, fattige og andre grupper som ikke på egenhånd kan skaffe seg nødvending helsehjelp.
Jeg vil nå presentere seks hovedgrupper med mennesker som kan oppleve en følelse av anger etter sosial og/eller medisinsk transisjon.
1. De som fikk for mye behandling
Det har lenge vært slik at man må presentere en binær identitet og et visst behov for kjønnsbekreftende behandling for å få tilgang til helsehjelp. Dette er sant i Norge og mange andre land. I tillegg har land som Norge hatt krav om å gjennomgå kastering for å kunne endre juridisk kjønn. Det har rett og slett ført til at en del mennesker har fått utført kjønnsbekreftende behandling de ikke egentlig hadde behov for eller som de i ettertid ser at de ble pressa, implisitt og eksplisitt, til å ta. Dette er ikke mennesker som har tatt feil av hvilket kjønn de er eller som ikke har et behov for kjønnsbekreftende behandling.
2. De som fikk for dårlig behandling eller som ble dårlige av behandling
Det er dessverre slik at ikke all medisinsk behandling går som planlagt. Noen ganger går en operasjon skeis, eller kroppen din reagerer uventet på hormoner. Andre ganger kan man ha hatt for høye forventinger til hvor bra et resultat skal bli. Jeg kjenner folk som har fått uventete bivirkninger av hormoner, folk som har vært inne til korrigerende kirurgi 10 ganger og mennesker som opplever mye smerter og ubehag. Dette er ikke mennesker som har tatt feil av hvilket kjønn de er eller som ikke har et behov for kjønnsbekreftende behandling.
3. De som fikk for lite behandling eller feil behandling
I Norge er det hormonell behandling, brystkirurgi og genitalkirurgi som tilbys. Mange har som sagt ikke behov for alt dette, men noen kan ha behov for andre ting eller variasjoner som i dag ikke tilbys. Om du har behov for å få mer feminine ansiktstrekk så hjelper selvfølgelig ikke genitalkirurgi på de problemene. Om du ønsker å fjerne testiklene dine, men samtidig må få konstruert en vagina så er det ikke sikkert det blir så bra som det kunne blitt. Om ditt høyeste ønske er å kunne stå mens du tisser, så hjelper det nok ikke å få en penis som ikke kan brukes til dette. Dette er ikke mennesker som har tatt feil av hvilket kjønn de er eller som ikke har et behov for kjønnsbekreftende behandling.
4. De som ikke passerer og ikke blir respektert av sine omgivelser
Kjønnsdysfori er både en kroppslig og sosial opplevelse. For mange er det å passere, altså å bli lest som det kjønnet man er, et ønsket mål ved kjønnsbekreftende behandling.
I dag er det dessverre mange som opplever at kjønnsbekreftende behandling ikke gir dem mulighet til å passere (noe som for mange kunne vært unngått ved tidligere intervensjoner og bedre/mer/tilpassa behandling). I tillegg vet vi at mange opplever å bli sosial ekskludert om de er åpne om sin transstatus.
Det kan altså være at mennesker hadde helt rett i at de er trans og at de har fått den hjelpe de trenger, men at de blir utstøtt av familien sin. Noen mister kanskje en partner, andre blir fratatt retten til samvær med sine barn og atter andre igjen blir stående utenfor arbeidsmarkedet. En del mennesker opplever også å bli utsatt for ekstreme mengder feilkjønning og sosialt stigma på tross av at de er fornøyde med behandlingen de har fått og passerer. For mange er aggressive debatter i media som diskrediterer folks kjønn en enorm belastning.
I denne gruppa finnes det mennesker som nok skulle ønske at de aldri hadde gjennomgått en medisinsk og sosial transisjon. Dette er ikke mennesker som har tatt feil av hvilket kjønn de er eller som ikke har et behov for kjønnsbekreftende behandling.
5. De som ikke ble kvitt dysforien sin
Kjønnsbekreftende behandling hjelper på mye, men det endrer ikke alle trekk ved en kropp. For noen hjelper kjønnsbekreftende behandling på mye, men de kan både oppleve det som kjipt å ikke ha enkelte kroppslige trekk vi i dag ikke kan fikse, slik som å gi folk mulighet til å lage sæd, evnen til å være gravid og en del andre ting. I tillegg er det en del som opplever mye skam og internalisert transfobi. Man slutter ikke å være trans selv om man får kjønnsbekreftende behandling og for noen er det ikke mulig å oppleve stolthet og gleder knyttet til det å være trans. For enkelte kan det fremstå som en større belastning å leve som trans enn det ville gjort å late som man er cis. Dette er ikke mennesker som har tatt feil av hvilket kjønn de er eller som ikke har et behov for kjønnsbekreftende behandling.
6. De som faktisk ikke var trans
Noen få mennesker vil etter å ha mottatt kjønnsbekreftende behandlingen finne ut at de nok aldri skulle fått tatt behandlingen. Noen kan ha følt seg pressa av helsepersonell eller omgivelser. Klassiske eksempler på dette er mennesker som egentlig er homofile, men som på 40-50-60 og sikkert også 70-tallet levde i så homofobe omgivelser at det å gjennomgå transisjon fremsto som en god løsning for å kunne leve ut sin seksualitet. Andre kan ha hatt en helt oppriktig opplevelse av å være trans, men så har dette endra seg over tid.
Dette angår ekstremt få mennesker, men vi skal selvfølgelig ta dem på alvor. Deres historier er viktige når vi skal forme fremtiden helsetilbud. På samme måte som historiene til de som angrer av andre grunner er viktige. Vi må heller ikke glemme historiene til de som fikk rett hjelp til rett tid og så skal vi aldri glemme dem som aldri fikk den hjelpen de hadde behov for.
Til felles har alle disse gruppene at de hadde tjent på å leve i et samfunn som fullt ut respekterte alles kjønnsidentitet, uavhengig av hvordan kroppene deres er satt sammen. Et samfunn med plass til et mangfold av seksuelle orienteringer og kjønnsuttrykk. Dette er mennesker som hadde tjent på at det ble forska mer på kjønnsbekreftende behandling og utvikla bedre metoder for kirurgiske inngrep.
Dette er mennesker som hadde fått det bedre om man fikk lov til å være stolt over den man er sammen med andre mennesker i samme situasjon.
Og de hadde alle tjent på et individuelt tilpassa helsetilbud der man møtte kompetent helsepersonell som kunne gitt gode råd og trygg veiledning.
Jeg nekter å gå med på et narrativ der såkalte angreres behov blir satt opp mot transfolk sine behov. Vi har alle behov for et inkluderende samfunn og et godt helsetilbud.
Bestmedbart 