Hva om du angrer?

Behandlerens frykt for at pasienten skal angre på mottatt kjønnsbekreftende behandling  er en frykt som ikke hjelper de som angrer og er til hinder for de som faktisk trenger behandling.

De siste årene har det vært mye debatt om kjønnsbekreftende behandling i norsk offentlighet. Sentralt i debatten har frykten for at noen skal angre på at de har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling stått. Det spesielle ved denne frykten er at den ikke handler om transpersoner, men om cispersoner som feilaktig tror de er transpersoner.

Hvorfor er vi som samfunn mer bekymret for cispersoner som får kjønnsbekreftende behandling enn transpersoner som ikke får kjønnsbekreftende behandling?

Har vi mer omsorg for cispersoner? Tenker vi at deres kjønn er mer hellig og mer verdt å ta vare på og bekrefte enn transpersoner kjønn? Jeg vil si ja og jeg mener at grunnen er at folk har andre holdninger til transkjønna personer enn de man har om ciskjønna personer. I min omgangskrets kaller vi det transfobi

Samtalen om kjønnsbekreftende behandling i Norge følger en større internasjonal debatt der ny forskning har skapt endringer på feltet.

Dette ser vi nye diagnoser, retningslinjer for utredning og behandling som tar utgangspunkt i den enkeltes behov og subjektive opplevelse av kjønn.

Likevel er behandleres frykt for at enkelte skal angre på mottatt behandling fortsatt det største hinderet for god behandling her i Norge

Om vi for et øyeblikk ser for oss at utredningen for å kunne motta kjønnsbekreftende behandling er en slags kjønnstest så har den som mange andre tester fire mulige utfall:

Rett positiv – transpersoner som trenger og får kjønnsbekreftende behandling

Falsk positiv – cispersoner som ikke trenger, men får kjønnsbekreftende behandling

Rett negativ – cispersoner som ikke trener og heller ikke får kjønnsbekreftende behandling

Falsk negativ – transpersoner som trenger, men ikke får kjønnsbekreftende behandling

Rett negativ og rett positiv test er bra, det er mennesker som får det de trenger og som kommer til å leve gode liv. Det er de falske negative og falske positive som er en utfordring.

Debatten i Norge handler stort sett opp falske positivet, altså cispersoner som får kjønnsbekreftende behandling, også kalt angrere. Det som mangler i debatten er falske negative, altså transpersoner som ikke får helsehjelp, men som burde fått det.

I medisinen er det like alvorlig å gi helsehjelp til noen som ikke skulle hatt det, som å ikke gi helsehjelp til noen som skulle hatt det. Det er faktisk også mulig å tenke at det å ikke gjøre noe som helst er verre enn å prøve å gjøre noe.

Når man skal evaluere om en «test» er god, tar man en avveiing mellom hvor mange falske negative og falske positive svar testen gir. Blant de som søker om å få kjønnsbekreftende behandling må man kunne anta at et overveldende flertall faktisk er transpersoner med behov for helsehjelp.

Vi vet noe om hvor mange falske positive vi har, det er de menneskene som feilaktig har trodd at de er transpersoner og som har mottatt kjønnsbekreftende behandling.

Det vi derimot mangler oversikt over er falske negative, altså de transpersonene som ender opp uten å få kjønnsbekreftende behandling, men som burde hatt det.

Antallet falske positive er forsvinnende lavt. Stort sett under 1% og i noen eldre datasett opp mot 4%.

NBTS (nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme) som er de som har landsfunksjon på utredning, diagnostisering og behandling av mennesker som opplever kjønnsdysfori,  argumenterer for at de må være strenge og at de har lyktes ved at de har få angrere.

Om man gir helsehjelp til så få som mulig får man færre angrere, men man får også fler mennesker som burde fått helsehjelp som ikke får det. Men den gruppa er gjennomgående glemt og jeg mener det er fordi vi har mer omsorg for ciskjønna personer enn vi har for transkjønna personer, både i samfunnet generelt og innenfor de helsetjeneste som har som oppgave å hjelpe transpersoner. Det er et tankekors.

Så, tilbake til selve testen. Hvordan ser den ut?

Det hersket consensus rundt at man ikke på noen god måte kan presidere hvem det er som vil ha godt utbytte av å motta kjønnsbekreftende behandling. Det finnes grovt sett to måter å legge opp utredningen eller «testen» på. Den ene er en modell som heter «gatekeeping» og den andre er en modell som heter «informed consent»

I en gatekeeping-modell (som er den NBTS benytter) er det helsepersonell som til syvende og siste bestemmer hvem som får kjønnsbekreftende behandling og hvem som ikke får det.

Pasienten må altså bevise sin identitet og sitt behov, og så er det helsepersonell som tilslutt bestemmer hva slags hjelp som skal tilbys.

I en informed consent-modell er det til syvende og siste pasienten som avgjør om hen skal motta helsehjelp eller ikke. Det er altså et informert samtykke, der helsepersonell sin rolle er å veilede, guide, rådige, diskutere, drøfte og informere før man sammen med pasienten finner frem til medisinske tiltak man tror vil fungerer.

Gatekeeping kan altså forstås som en streng kjønnstest, mens informed consent er en mindre streng test.

Hva skjer så med andelene angrere om vi bruker den ene eller den andre «testen?

Andelen angrer ser ikke ut til å øke drastisk selv om man gjør kjønnstesten mindre streng.

Det er få seriøse studier som sammenligner de to modellene, men de tallene jeg har klart å finne foreslår at så få som 0,4% angrer etter å ha vørt igjennom en gatekeeping «test» mens 0,8% angrer etter en informed consent «test».

Andelene falske positive er altså minimal ved begge «testene», men hva skjer med falske negative når man benytter disse to testene?

Vi har grunn til å tro at svært mange mennesker som ønsker kjønnsbekreftende behandling ikke får det når man benytter en gatekeeping modellen. NBTS selv operer med et anslag på at  50% av de som søker helsehjelp ikke får tilbud om kjønnsbekreftende behandling. Noen her vil være cispersoner som finner ut at de ikke vil ha helsehjelp, men mange må nødvendigvis være transpersoner med et faktisk behov de har krav på å få hjelp til. La oss ta et ekstremt forsiktig anslag på at bare halvparten av de som ikke får helsehjelp skulle hatt det, da vil de utgjøre 25% av de som søker hjelp.

I en informert samtykkemodell vil andelen falske negative, altså transpersoner som burde fått hjelp, men som ikke får det, være minimal fordi det til syvende og sist vil være personene selv som avgjør om behandling skal igangsettes eller ikke.

La oss så kjøre 1000 personer gjennom de to modellene.

Gatekeeping:

Rett positive: 500 transpersoner får helsehjelp

Falske positive: 4 cispersoner får feilaktig helsehjelp

Falske negative: 250 transpersoner som ikke får helsehjelp de trenger (husk mitt meget forsiktige anslag, realiteten vil sannsynligvis være nærme 500 da vi ikke har noen spesiell grunn til å anta at en betydelig andel av de som søker kjønnsbekreftende behandling egentlig er ciskjønna)

Informert samtykke:

Rett positive: 992 transpersoner får helsehjelp (pluss minus noen personer som selv finner ut at de er ciskjønna)

Falske positive: 8 cispersoner  får feilaktig helsehjelp (pluss minus noen personer)

Falske negative: null eller tilnærmet lik null

I dagens modell kaster vi et sted mellom 250 og 500 transpersoner under bussen for å «redde» 4 cispersoner. Er 4 cispersoner virkelig mer verdt enn 250 transpersoner?