Språkrådet har lagd en temmelig lang og utfyllende veileding når det kommer til bruk at kjønnede ord og pronomen.
De glemte det beste og mest opplagte rådet av alle
Jeg tenker at dette tydelig viser at hvordan vi bruker språk er viktig også når det kommer til kjønn.
Språkrådet opererer med to kategorier kjønn, det ene kaller de grammatisk kjønn og det andre kaller de naturlig kjønn. Jeg tolker her at naturlig kjønn baserer seg på hvorvidt noen er mann eller dame. Det ligger altså en tatt for-gitt-het i at alle er enten mann eller damer og at dette er konstant for folk over tid og sted. I tillegg ligger det en antagelse om at alle til en hver tid antar rett kjønn på personer rundt seg. Dette gir jo liten plass til mennesker med ikke-binære kjønnsidentiteter, folk med vekslende binære kjønnsidentitet, folk som har endret kjønnsuttrykk, kjønnsrolle eller identitet og mennesker som på andre måter er ikke-kjønnsnormative.
Det er tydeligvis viktig å fremme likestilling og å behandle folk med respekt når vi bruker språket. Om dette ikke var viktig ville vi ikke hatt et veileding i hvordan vi skal bruke språket på en måte som fremmer likestilling og respekt for individet. Det er bare
Jeg vil gi masse ros til språkrådet for denne veiledningen. De har fått med mange viktige punkter som de argumenterer for på en god måte. Jeg nevner for eksempel følgende punkt som presiserer at man burde reflektere over hva man sier, og hva man implisitt sier når man velger enkelte språklige vendinger.
- «Unngå å bruke adjektiva kvinneleg og mannleg ved yrkesnemningar når det ikkje er grunn til det: «kvinneleg tannlege» — «mannleg sjukepleiar». Slik ordbruk kan gje inntrykk av at det «normale» er at tannlegar er menn og sjukepleiarar kvinner.»
Andre gode tips de gir for å «avsløre» om du er normativ i din språkbruk er å bytte ut «kvinnelige» betegnelser i en setning med «mannlige» og omvendt for å se om du faktisk ville sagt det samme om både menn og kvinner. I eksemplet under er det sikkert mange som vil si seg enig i at informasjonen som gir ikke er relevant og at den som oftest bare ville blitt gitt i en sammenheng der den omtalte personen er kvinne.
- Den nye direktøren, som er firebarnsmor, har innført nye prosedyrar.
Den nye direktøren, som er firebarnsfar, har innført nye prosedyrar.
så kommer vi til den mer problematiske delen. Les avsnittet under og kom på en bedre løsning og finn 5 feil:
Pronomen — ho og han
Naturleg kjønn
- Når vi snakkar om eit bestemt menneske, bruker vi vanlegvis pronomen i samsvar med det naturlege kjønnet. Då kan det bli motsetning mellom det naturlege og det grammatiske kjønnet:
Har du sett postbodet? Ja, ho kom for ein halvtime sidan.
Statsministeren sa at han ville sjå nærare på saka.
Nattevakta sa at han hadde gått runden.
Fylkesmannen, kvar reiser ho i dag? - Når det er opplagt at ein berre snakkar om det eine kjønnet, retter òg pronomenet seg etter naturleg kjønn, ikkje etter grammatisk kjønn:
Fødsel gir en arbeidstaker rett til tjenestefri med full lønn i 42 uker (eventuelt 80 % lønn i 52 uker) ved nedkomst, dersom hun har tjeneste 6 av de siste 10 måneder. (Hovedtariffavtale i staten 1996—98. Fellesbestemmelsene § 19 pkt. 1)
Så her er altså det naturlige kjønnet tatt for gitt, og det er tatt for gitt at det bare finnes to. I tillegg velger man å trekke frem et eksempel der man tar det for gitt at det bare er kvinner som kan føde barn. I Norge idag er det sant at bare juridiske kvinner kan føde barn (langt fra alle juridiske kvinner kan føde barn) Dette skyldes at for å føde barn må man ha livmor og i mange tilfeller eggstokker. I Norge vil de fleste som tildeles kjønnet kvinne ved fødsel være utstyrt med livmor og eggstokker, de som endrer juridisk kjønn til kvinne kan ikke føde barn, og de som endrer til juridisk kjønn mann kan ikke føde barn fordi kravet for å endre juridisk kjønn er at man må være KASTRERT. Dette er menneskerettighetsstridig og er en praksis jeg forventer at opphører temmelig rakst. I det denne praksisen opphører vil vi kunne få juridiske menn som føder barn. Dermed blir avsnittet over meningsløst. I tillegg er det slik at for eksempel menn som meg, altså menn med kvinne som juridisk kjønn, kan føde barn (fortsatt ikke alle, men noen). Jeg synes ikke det er opplagt at jeg skal omtale som «hun» Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er meget respektløst all den tid jeg ikke er kvinne.
Videre i sin utredning over kjønn i språket påpeker språkrådet at vi står ovenfor et problem når vi skal velge pronomen, men egentlig ikke omtaler en bestemt personer. Det har vært en lag tradisjon for å si «han» når man egentlig prøver å være kjønnsnøytral. Dette fremmer ikke likestilling all den tid det da altså tas for gitt at det offentlige rom eksisterer for og av menn. Dette problemet påpeker språkrådet, men løsningen deres er ytterst problematisk. De foreslår å «bytte på» hva man bruker, De kommer også med en del andre mer eller mindre gode og mer eller mindre kompliserte løsninger. Det de velger å overse er det flotte pronomenet hen. Et pronomen som ville løst alle problemene de peker på.
Hen, en fest for alle!
Hen er et pronomen som ikke sier noe om kjønnet til folk, det bare refererer til et menneske. Det fremmer likestilling. Det er kjønnsnøytralt. Det er også et pronomen som skaper bevissthet rundt det faktum at ikke alle er enten kvinner eller menn, og at ikke alle er enten kvinner eller menn hele tia. Hen er et pronomen som rommer alle kjønn og alt kjønnsmangfoldet som finnes i verden. Hen er et ord du kan bruke om alle mennesker uten å anta noe om deres kjønn, dette gjelder både for personer du faktisk har sett og personer du ikke har sett. Tenk over hvilket pronomen du bruker til å referere til føreren av en bil. Du sier sikker «han» fordi du tenker at bare menn kan kjøre bil? Nei det tenker du jo ikke, alle kan kjøre bil. transmenn, cismenn, transkvinner, ciskvinner, transpersoner, ikke-binære folk, ikke-kjønnsnormative folk, folk kan rett og slett kjøre bil og de kan alle kalles hen. Og om noen foretrekker et annet pronomen kan de fortelle deg det og så skal du selvfølgelig respektere det, men så lenge du ikke veit er det flott å ikke anta.
Jeg levde store deler av mitt liv med å bli omtalt som «hun». Hver jævla gang noen sa «hun» døde jeg litt inni meg. Tenk over hva jeg har måttet gjøre for at folk skal respektere mitt foretrukne pronomen. Bare tenk litt på det.
HEN en fest for alle!!
Finsk, samisk, tyrkisk og mange andre språk har kun ett tredjepersonspronomen i entall, og skiller ikke mellom hun og han. På finsk er for eksempel pronomenet «son». Likevel er jo for eksempel Tyrkia mye mer kjønnsdelt og tradisjonelt. Det er så og si umulig å bestemme ovenfra at noe skal forandre seg i et språk, det må skje naturlig. Og dermed er det utenkelig at pronomenet «hen» vil få noen særlig vid bruk.
Tenker at det kan endres ovenfra og nedenfra
Takk for interessant innlegg! Eg var ikkje klar over at Språkrådet hadde lagt ut ei slik rettleiing.
Fyrste spørsmål: Har du meldt frå til dei? Det kan jo henda at dei rett og slett ikkje har tenkt på det, eller at dei ikkje ser det frå same synsstad som oss (så vidt eg veit, er det stort sett cisfolk i rådet – bortsett frå då eg var vikar der for eit par år sidan). Eg veit at til dømes redaksjonen i Norsk Ordbok får folk frå ymse grupper/minoritetar til å gå gjennom ein del av ordboksartiklane før bøkene blir prenta, for å sikra at ordforklaringane ikkje er uheldige/upresise/ukorrekte/sårande på nokon måte. Eg veit ikkje om Språkrådet har gjort det same her.
… men sannsynlegvis har Språkrådet i alle fall tenkt på og drøfta hen, trur no eg. For dei er fullt klar over at pronomenet eksisterer og at det er i bruk. Eit ljospunkt her er at den noverande direktøren i Språkrådet, Arnfinn Muruvik Vonen, har eit ope og positivt syn på hen (jf. til dømes VG 13.3.2014) – til skilnad frå den gamle språkrådsdirektøren, herr Lomheim, som i same VG-sak er sitert slik: «Nei, dette er et totalt unødvendig ord. Det er et pronomen som det ikke er noe særlig bruk for i norsk språk og dagligtale.»
Direktør Vonen seier derimot at når det gjeld transpersonar, er hen flott: «Vi har vanligvis et ønske om å omtale mennesker som de selv ønsker å bli omtalt. Det er god folkeskikk.»
Så kvifor promoterer dei ikkje ordet? Eg har ikkje grunnlag for å svara på det, men eg truuuur det kan henga saman med ein generell praksis i Språkrådet om å vera litt avventande når det gjeld nyord. Så kan vi sjølvsagt innvenda at hen er for viktig til at vi kan setja det «på vent». Kanskje er Språkrådet einige i det òg, men at dei ikkje vil eller vågar å tilrå ordet enno? Dette er berre spekulasjon. Men sidan dei er avventande og vil sjå korleis den faktiske bruken utviklar seg, er det beste vi kan gjera å gjera slik som du: bruka ordet, skriva om ordet, fremja ordet, hylla ordet!
Og eg trur som du at språk kan bli endra både nedanfrå og ovanfrå. «Naturleg språkutvikling» er ikkje eit fullgodt omgrep, etter mitt syn. For eksempel har rettskrivingsnormer mykje å seia for kva slags status ord og former får. Og kvar kjem rettskrivinga frå? Jo, frå høgste hald: vedtak i Stortinget eller Kulturdepartementet. Den vettlause bruken av «i forhold til» kjem òg ovanfrå: Politikarar, direktørar, redaktørar og andre sjefar tok til å bruka uttrykket, og så sildra det ned til dei breie laga av folket, og så byrja folk å bruka det, for plutseleg var det eit slags statusuttrykk.
Fridtun