Idag er det transminnedagen. Det er den dagen da vi burde tenke litt ekstra over de som mister livet fordi den verden vi lever i ikke takler normbrytere spesielt godt.
238 transfolk er rapportert drept fordi de er trans det siste året. Tallene kan du lese mer om her!
Det er mange land som ikke fører statistikk, det er også selvfølgelig mange som blir drept uten at noen kan «bevise» at det er transfobi og transhat som er motivet.
Og så tenkte jeg å dele en liten historie fra en av mine trans brødre der ut, bare for å minne dere på at vi ikke bare sliter med vold og trakassering, vi sliter med helsehjelp, egne psykiske problemer og intoleranse og formdommer i hverdagen.
Hei Luca,
Jeg ligger her i en seng på et sykehus og leser bloggen din for tusende gang.
Jeg kom hit frivillig i går, jeg hadde fått nok av alt og alle, og ikke minst nok av meg selv. Min psykiske helse hadde enda en gang tatt kontroll over kroppen min og stemme, som resulterte i at den personen som sto meg nærmest, min bestevenn og kjæreste har blitt livredd for meg.
Å gi en person psykiske skader eller plager er ufattelig vondt og stikker ordentlig hardt i hjertet.
Jeg hadde ønsket det også gjaldt meg selv. Den personen jeg gir psykiske skader fra morgen til kveld, hver dag.
Jeg har blitt min verste fiende, uten snev av samvittighet.
Jeg har fryktet å søke hjelp for min psykiske helse selv om jeg kjenner lukten av døden. Ikke fordi jeg ikke vil ha hjelp. Men i frykt for at fremtiden min blir enda mer komplisert. I frykt av å bli nektet hjelp på Rikshospitalet grunnet ustabilitet.
Ja det stemmer, jeg frykter å søke hjelp for den kan ødelegge sjansen min for hjelp senere.
På min første time på Rikshospitalet fikk jeg klar beskjed om at det som vurderes høyest om jeg får behandling hos dem eller ikke er min psykiske helse, om jeg er stabil og sterk nok til å få hjelp.
Jeg vet ikke med deg, men for meg høres dette latterlig ulogisk ut.
Åssen kan en person som vokser opp med denne forferdelige tilstanden i dette kjønnsstyrte samfunnet ikke få psykiske plager igjennom nærmere 30 år?
Det er få som forstår kompleksene med å være født i en kropp som ikke matcher sitt indre.
Forvirrelsen, frustrasjonen, selvfølelsen, selvbildet, usikkerheten, sinnet, hatet.
Som hos fleste mennesker blir etter hvert til;
Angst, sosial angst, aggresjon, ensomhet, sjalusi, depresjon, nedsatt livsglede, svart og usikker fremtid og ikke minst mangel på forståelse, akseptering og respekt fra familie, venner og ute i samfunnet.
Disse tingene kan i mange tilfeller lede til;
Alkoholmisbruk, rusmisbruk, selvskading og i værste fall selvmord.
Jeg tviler på at det finnes noen trans personer der ute som ikke kan relatere til å ha hatt noen av disse plagene.
Rikshospitalet gjør ikke mye for å få fortgang i behandling. De skylder på at de har for mange pasienter for tiden
Jeg får prøve å fortsette å krabbe til dere er klare, og krysse fingra for at denne innleggelsen som redder livet mitt så langt, ikke ødelegger min eneste sjanse på et litt bedre liv.
Bloggen din gir meg et lite håp om fremtid.
#transminnedagen
Bestmedbart 