Jeg får ikke sove og har dermed tenkt å blogge en temmelig komplisert tankerekke som muligens ikke rekker helt opp på den øverste hylla av tanker.
Jeg blir jævla lei og provosert av folk som sier at alle har feminine og maskuline sider. Eller enda bedre folk som sier at alle mennesker har noen kvinnelig og mannlig trekk. Om alle har alt dette, hva skal skillet da være godt for? Hvem skaper maskuliniteten? Hva skaper mann og hvordan opprettholdes ideene om hva som er maskulint?
Maskulint sentrert som jeg er vil dette innlegget handle om maskulinitet og menn, men det vil være fult mulige å erstatte maskulinitet med femininitet og mann med kvinne, ingenting av det betyr noe uansett. (oj der hoppa jeg til konklusjonene, men tror de fleste vet jeg kommer til å konkludere med det uansett)
Om maskulinitet er noe alle kan ha, bedrive, gjøre, være og utrykke hvorfor skal man da skille på kvinner og menn? Det har seg slik at maskulinitet assosieres med menn. Menn må også gjøre noe som ses som maskulint for å bli forstått som menn. På grunnlag av dette vil jeg si at menn og maskulinitet henger sammen. At noe henger sammen gjør det ikke sant eller reelt. som kjent: en løgn som blir gjentatt mange nok ganger ender opp med å være sannheten.
Så når en person som lese som kvinne gjør, uttrykker, er maskulin så er det fordi hun gjør noe som vanligvis forbindes med menn. Om alle menn gikk i kjole ville ikke kjole blitt sett på som feminint, men maskulint. Dermed ville innholdet av ordet maskulint ha endret seg det samme ville grunnlaget for å kalle noen en mann gjøre. Dette igjen mener jeg fører til at maskulinitet til en hver tid bygger på en ideen om hva menn kollektiv gjør, eller også faktisk hva menn gjør. Men som sagt tidligere må man gjør noe maskulint for å i det hele tatt bli lest som mann. Så om en mann ikke uttrykker nok maskulinitet så vil han ikke bli lest som mann, men som kvinne. Dermed vil det han gjør, som kvinne, i stedet for danne grunnlaget for det vi anser som å være feminint. Om alle menn kollektivt sluttet å bli lest som menn fordi de ikke var maskuline nok til å bli lest som menn så ville verden bare bli snudd på hodet og menn ville kollektivt lagt grunnlaget for det vi anser som femininet og kvinner, ikke menn. Altså ville effekten av at menn sluttet med maskulinitet gjør at de sluttet å være menn og at de dermed ikke lenger kan forme hva som er maskulint. Dette vil jeg påstå av virker også den andre veien. Vi ender opp med et jævla fleksibelt og alltid foranderlig system der ord, leserammer og adferd henger sammen i gjensidig avhengighet. Mann uten maskulinitet gir ingen mening, men det gjør heller ikke kvinner, eller femininitet.
Og til slutt, alle mennesker har altså flere sider og de gjør forskjellige ting, og om dette forstås som maskulint eller feminint vil ha noe å gjøre med hvem vi forstår som menn og kvinner, som igjen har noe å gjøre med hva vi leser som maskulinitet og femininitet, som igjen baserer seg på at noen «er» menn og andre kvinner. Jadda det går rundt i ring og dine egenskaper er ikke i seg selv hverken maskuline eller feminine, dette gjelder også egenskaper som innehas av kroppen din. Det er ikke slik at pikk=mann=maskulint. Pikk kunne like godt vært femi. Poenget er at du både er, og ikke er, er menneske med feminine og maskuline sider, på en og samme tid.
Nå kan du velge om dette er frigjørende eller et fengsel…
Bestmedbart 
Spennede og komplisert tankerekke Luca! Er det slik at du mener at alt det en mann gjør og uttrykker uansett er maskulint, i kraft av at det er mann (og vis versa kvinner)? En mann har altså selv definisjonsmakt over hva som er maskulint, eller burde i allefall hatt det? Er det i såfall slik at alt det jeg er, gjør og uttrykker er feminint kun i kraft av at jeg er kvinne? Selv om jeg gjør eller uttrykker ting som av storsamfunnet/de gjeldende kjønnsdiskursene/ normene klassifiseres som «maskulint»? I så fall, så liker jeg det du sier. Jeg blir også sykt provosert, sint og noen ganger bare veldig forvirra når folk snakker om maskulinitet og femininitet. Spesielt når det kommer til egenskaper. Jeg har jo hengt ut i en del «alternative» miljøer hvor folk har en del ideer om polariteter, som jeg ikke helt kan relatere til. Denne ideen om at kvinne og mann er så radikalt forskjellige i kraft av sin feminininitet eller maskulinitet (gjerne uttrykt som feminin og maskulin kraft) og dermed har potenisalet til å utfylle hverandre. Slike tankemønstre er ofte utrolig essensialistiske og koker til syvende og sist ned til ideer om kjønn basert på stereotypiske kjønnsroller. Opptil flere ganger har jeg blitt fortalt av menn at jeg er vanskelig å forholde meg til fordi jeg har så mange «maskuline» egenskaper, det vil si at jeg er sterk, tar kontroll, vet hva jeg vil, er målretta osv. Dette er jo bare egenskapene mine som menneske, og jeg tenker egentlig ikke at de er hverken maskuline eller feminine. Det er bare egenskapene mine, den jeg er. Videre har jeg sett en del menn som strever mot denne ideen om å være maskulin mann og tenker seg nettopp at dette er den sterke (stereotypiske) mannen som tar vare på sin kvinne osv. Når disse mennene ikke når opp til idealene sine så lider de, og det synes jeg er trist. Da tenker jeg at det hadde vært så mye bedre å bare slappe av i rolla som mann, uten å la storsamfunnets ideer om hva det vil si å være mann/maskulin påvirke en og heller bare uttrykke seg fritt som mann og ta tilbake definisjonsmakta for hva det vil si å være mann/være maskulin.
Hei. Jeg liker bloggen din, men jeg er ikke nødvendigvis 100% enig i det jeg leser i dette innlegget. Jeg tror folk ser på dette på litt forskellige måter. Man finner menn som er superfeminiene, men fortsatt identifiserer seg som menn, og blir oppfatta som menn, kanskje anerledes menn, men likevel. Også har man maskuline jenter, som kanskje til og med ser ut som jenter men tenker som menn. Hva er maskulinitet og femininitet? Det kan være mer enn bare utssende.
Jeg er jente, og identifiserer meg som det, men liker bedre å omtale meg selv som en person. Synes det er fint at det har blitt mer åpent, og kjønnsroller begynner å viskes ut litt, da trenger man ikke sette seg i bås på samme måte, men ha mer frihet til å leve opp til sitt potensiale 100%. :)
Det jeg tenker er at ideen om det maskuline henger sammen med ideen om mannen. Uten en ide om en mann, ikke noe ide om det maskuline og uten noe ide om det maskuline heller ingen ide om mannen.
For å bli gjenkjent som mann må man utøve en hvis grad av maskulinitet, kvinner kan være maskuline, men bare til et visst punkt før de blir lest som menn og alt som før ble ansett som maskulin/feminint hos dem stiller i et helt annet lys fordi leserammen «mann» er vesensforskjellig for folk fra leserammen «kvinne»
Alle folk har forksjellige egenskaper og ser forskjellige ut, den kollektive ideen om maskulinitet/feminintet og menn/damer er det som gir oss ideen om hvorvidt et menneske er mann eller dame og hvilke deler av deres person og kropp som er feminint eller maskulin.
Vi tvinges til å forholde oss til disse ideene og da reproduserer vi dem også. Det er derfor ideen om en mann ikke er den samme idag som for 50 år siden, det samme gjelder ideen om hva som er maskulint. Det betyr at vi kan endre innholdet av ordene og flytte rammen rundt som vi vil, men det krever at man er kritisk og tenker over hva man driver med. Det er det ikke alle mennesker som ønsker.