Jeg kommer faen ikke ut av noe «skap» for deg.

Livet som usynlig trans. 

Det er slik at folk antar en hel masse om andre mennesker hele tiden, en av de tingene vi antar om andre er at de er heterofile til det motsatte er bevist og at de er ciskjønna til det motsatt er bevist. Dette er en kjip trend som gjør at folk som er skeive må drive å komme ut av skap og fortelle dette «noe» om seg selv. Ikke fordi det nødvendigvis er et ønske om å fortelle noe som helst om seg selv, men fordi det er umulig å snakke fritt om seg selv uten å bryte med disse antagelsene om heterofilien og ciskjønna-heten, om man er ikke-hetero og/eller ikke ciskjønna.

Jeg er en åpen transmann, det betyr ikke at trans er en identitetsmarkør jeg drar frem i setning nummer to om meg selv når jeg møter nye mennesker. Mann er heller ikke noe jeg drar frem i settning nummer to, mann er bare noe du antar (i mitt tilfelle er det rett, cismann er også bare noe du antar, i mitt tilfelle feil) Å være åpen for meg betyr at jeg ikke orker å bruke et millisekund av energi på å overveie hvordan jeg sier ting eller hva jeg sier for å ikke «avsløre» min transstatus. Jeg vil leve og eksistere fritt uten å måtte tenker over slike ting som «ææ om jeg sier dette eller dette så forstår folk at jeg er trans, kanskje jeg skal si noe annet, eller bare komme ut»

Selv om dette er min tankegang så hender det at jeg blir tvunget til å velge, altså jeg kommer stadig opp i situasjoner der jeg står ovenfor et valg om å brøle til folk at jeg er trans, eller å la det være. Ja for det synes nemlig ikke på folk om de er trans eller cis, i alle fall kan man aldri være 100% og det er forøvrig ingen vits i å spekulere fordi det faen ikke er noe interessant. Noen folk er trans noen folk er cis. punktum. 

Jeg studerer kjønn, og når man studerer kjønn så hender det også at man diskuterer kjønn i sånne grupper med andre som studerer kjønn. Siden jeg ikke kjenner disse menneskene og heller ikke har hatt noen særlig inngående personlig kontakt med mange av dem så varierer det hvem som bare antar at jeg er en cismann og hvem som vet at jeg er en transmann. Det er også en selvfølge at de som veit jeg er trans ikke sier noe om det.

jeg vil bare forsikre meg om at du forstår at det ikke er mitt problem at andre antar at jeg er cis. Jeg har ikke meldeplikt, det er de som antar noe de ikke har noe som helst grunnlag for å anta. Jeg har nemlig ikke sagt noe som entydig kan tolkes i den retning at jeg er cis.

Så i disse settingen, med disse menneskene som diskuterer kjønn, hender det at trans blir et tema. Jeg tenker at det er et interessant fenomen for de av oss som er opptatt av såkalte essenser og debatter som født sånn/blitt sånn. Jeg mener at slike debatter er basert på et verdenssyn som ikke er logisk og som legitimerer kjønn (som kategorisk inndeling av mennesker) og forskjellsbehandling av de respektive kjønna kategoriene. Trans som fenomen kan derimot være en god innfallsvinkel for å forklare at kjønn faktisk er noe man gjøre, ikke en egenskap eller attributt som kroppen din innehar, eller som ligge der fra unnfangelsesøyeblikket. På samme måte som cis er det samme. 

Det som kommet tydeligst frem når det snakkes om trans rundt meg, og folk antar at jeg som «alle andre» er cis, er at folk bruker språket sitt på en måte som viser at deres grunnleggende forståelse av kjønn og holdning til transfolk er at vi, (altså transfolk) bytter kjønn, vi tar altså en kropp som er grunnleggende kjønna på en måte og kjønner denne kroppen på en annen måte ved å endre det ved en kropp som er kjønn. (for meg er dette uendelig problematisk) Videre kommer det tydelig frem at de fleste mener at ciskjønn er å herme etter ciskjønn og at ciskjønn er ekte kjønn. (både cis og trans er like lite ekte kjønn) Så er det noen som har fått med seg at de lever i Norge og at er her det en norm at man skal være aksepterende ovenfor minoritet (altså at man som tilhørende majoriteten, skal si at det er greit at minoriteten eksisterer for så snille er majoriteten nemlig) som dermed sier sånne ting som at folk faktisk er kvinne eller menn (om de har gjennomgått all tilgjengelig kjønnsbekreftende behandling) eller at de er synd på oss, eller at det ikke er vår skyld at vi er trans fordi vi ble født sånn. 

Jo takk sier jeg, takk for at du usynliggjøre meg, overser meg, bagatellisere meg, behandler meg som en kuriositet, som et objekt for filosofiske vendinger, som et eksempel på determinerene biologi og på alle andre måter snakker om meg, som om jeg ikke eksisterer, og at min hypotetiske eksistens (for den er bare hypotetisk i din verden) skal respekteres, slev om du ikke evner å se at det ligger noe grunnleggende ikke respekterende i å kreve, hevde, anta og forlange at jeg tilkjennegir meg, outer meg, forteller dette «noe» om meg selv for at mitt ståsted, mitt liv, min kropp, mitt kjønn, min verden faktisk skal få lov å bety noe, få være med i «oss» og ikke bare være «en annen»