Hei! Jeg heter Christine og er en 24(snart 25) år gammel jente, og er transkjønnet. I korte trekk betyr det at jeg tar steg, hormonelt og kanskje kirurgisk, for å rette opp kroppen min til å matche det indre bildet jeg har av meg selv. Jeg burde kanskje jogge litt også, men pytt pytt.
Greia er, mange tror at mennesker med kjønnsidentitetstematikk fetisjerer det kjønnet og tilhørende stereotypeideal, som de korrigerer kroppen sin til. At man holder akkurat dét kjønnet og tilhørende feminine artikler i så høy status at man ønsker å tilhøre de mest «kvinnelige» av kvinner, eller mest «mannlige» av menn. At jentene hopper rundt i nylon strømper, hæler og kjoler, mens mannfolka eter bark og pisser gråstein.
Jeg mener at dette ikke stemmer. Selvsagt finnes det mennesker med varierende form for kjønnsidentitetstematikk, som ønsker å være übermacho eller superfemi. Men hadde disse blitt født med en kropp de ikke trengte å korrigere, ville de allikevel vært übermacho eller superfemi. Fordi det er hva de liker og føler seg komfortabel med.
Jeg liker ikke nylon… og er ikke overbegeistret for å ha på meg kjole, stiletthæler går jeg ikke med, vanlige hæler bruker jeg riktignok, men kun de som er gode å gå med.
Jeg liker bil, maskineri, spill, øl og andre «manneting». Klesstilen min er mildt sagt casual og stort sett preget av hva jeg fant i skapet den dagen. Som oftest betyr det olabukse, singlet, topp og no andre greier, om jeg er i humør.
«Men hvorfor kunne du ikke bare forblitt mann?» Blir jeg spurt.
Fordi jeg aldri var en mann, er det enkleste svaret. Kroppen min var ikke riktig når jeg så meg i speilet. Kropp og interesser har ingenting med hverandre å gjøre, men allikevel går det mennesker rundt og tror at det er slik.
Jeg slet lenge med mye av det samme, jeg hadde jo alle disse machointeressene, men allikevel følte jeg meg som jente. Jeg prøvde å være superfeminin, og bruke skjørt, kjole, stilett og interessere meg for mainstream mote og andre gjengse feminine interesser. Jeg knakk sammen i en blanding av latter og skuffelse da jeg så meg i speilet, det var bare ikke meg. Interessene jeg hadde skaffet meg var mildt sagt kjedelige, og jeg savnet blårøyken fra svidde gummidekk. Mote var gørr kjedelig og ga meg ingenting. Men en bakhjulstrekker som kommer sideveis i en tåke av blå røyk mens dekkene hviner, motoren bråker og publikum jubler, det ga meg alt.
Jeg savnet å se hjerneløs actionfilm og diverse andre ting, bare fordi jeg prøvde å oppnå ett stereotypisk, sjåvinistisk ideal… At med kjønn følger det spesifikke klær og visse interesser.
Jeg er ei jente, en smule macho, ja, men kjønnet mitt er uansett jente. På ett tidspunkt måtte jeg selv skjønne at tankegangen jeg hadde før var feil, og noe «gammeldags».
Transkjønnethet er at ens eget mentale bilde av sin kropp og kjønn, ikke stemmer overens med en ellers grufull kroppslig realitet. Tilhørende interesser er irrelevant i sammenheng.
Strengt tatt burde menneskeheten som rase ha kommet lenger enn å ilegge oppgaver og interesser kun utifra hvilket underliv man er født med. Personlig ser jeg ikke relevansen mellom en kroppsdel man sjeldent ser og hvem man skal være som person.
Det viktigste er uansett å være awesome!^^
Takk til Christine! Dere finne bloggen hennes her
Bestmedbart 
Hvorfor skal du være annerledes, Christine? Hvorfor skal du måtte forsvare dine interesser, når de fleste ikke behøver å gjøre det? Du beskriver rett og slett en helstøpt jente som er seg selv. Ingen klisjé, som få eller ingen av oss er likevel. Tilgi dem, for de vet ikke bedre, bør du tenke når du får dumme spørsmål om hvorfor du ikke fortsetter å være gutt m.m. Slikt faller jo på sin egen urimelighet.
Leon Berger: Takk for fin tilbakemelding! Og du stiller noen gode spørsmål!
Jeg tror grunnen til hvorfor jeg må forsvare meg selv, er fordi «alle» cis-jenter har hatt ett helt liv på å utvikle den de er, mens det antas at jeg har fått mindre tid, og derfor sikter på ett stereotypisk ideal å støtte meg på, og heller finner «meg selv» utifra det. Samtidig som at de ikke anser meg som «fullstendig» jente og da burde overkompensere. Og det finnes sikkert flere grunner også.
Tilgitt blir de uansett, så lenge jeg får mulighet til å opplyse:-)
Hei Christine. Flott gjesteblogg. Jeg synes det var herlig å lese! Jeg har alltid hatt en jentekropp, og har aldri følt meg ukomfortabel med den. Kjønnsrollene og forventningene som følger av kroppen min, har jeg derimot følt meg svært ukomfortabel med. Jeg synes også at mote er tomt og at stillethæler er ubehagelig og upraktiske. Jeg liker å si hva jeg mener og interesserer meg for mer «nøytrale» ting som musikk, politikk og sosiale spørsmål. Jeg har til tider møtt lite respekt og aksept for måten jeg ikke stemmer overens med det folk forventer av meg som kvinne. En annen ting som plager meg er objektiviseringen av kvinner og kvinnekroppen. Fint at du er med på å bryte rammene for kvinnelighet. Takk for flott innlegg :)
Ingrid: Hei! Takk for hyggelige ord!^^
Men er det ikke rart? Hvorfor skal det være sånn at hver av kjønnsbåsene skal komme komplett med forventninger og fastsatte roller? I mitt hode fører jo dette til redusert selvutfoldelse av mennesket generelt, noe som gjør at vi ikke får vært alt vi kan være.
Det var aldri min intensjon å være med å bryte rammene for kvinnelighet, jeg trengte bare å være meg selv. Før jeg begynte å stå frem tenkte jeg ikke på dette i det hele tatt, siden interessene mine matchet jo kjempefint så lenge folk tok meg for en mann.
Jeg så liksom ikke denne utfordringen komme, men veldig hyggelig å få høre at noen synes jeg bidrar:-)