Jeg var på 8.mars parolemøtet i Oslo i går. På twitter #8marsOslo kan du se litt hva folk på møte var opptatt av og hvordan det gikk.
Jeg synes generelt at likestillingskampen er for heteronormativ, videre synes jeg personlig at det er på tide å involvere gutta på en annen måte enn før. Men kvinnedagen er og blir kvinnedagen.
På parolemøtet er det bare kvinner som har stemmerett. Dette kan an jo si deg enig eller uenig i. Jeg synes menn også kunne hatt stemmerett, de utgjøre uansett under 10% av de fremmøtte. Men det er en annen diskusjon.
På begynnelsen av møtet skriver vi oss inn og får utlevert sakspapirer og en stemmeseddel. Jeg legger merke til at jeg selv, min kompis Emil og en annen mann(her dømt av meg på grunnlag av kjønnsuttrykk) mottar stemmeseddel. Da sekretariatet opplyser om at det bare er kvinner som har stemmerett rekker jeg hånden i været og spør hvordan kvinner blir definert. Jeg føler at stemningen i salen blir litt lattermild og at noen ser på meg med et «kan du slutte å kverulere blikk. Jeg overser dette og spør igjen. De sier at de som har fått stemmeseddel har stemmerett.
I min verden betyr det at man definerer kjønn på grunnlag av kjønnsuttrykk Det synes jeg er problematisk på mange måter, men det som var festlig her var den mannen som etter all sannsynlighet var cis-kjønna som hadde fått stemmeseddel.
Det ble påpekt at flere menn i salen hadde fått stemmeseddel, så da sier de at «alle som definerer seg som menn legger fra seg stemmeseddelen» Greit, dette kan jeg leve med. Jeg legger fra med stemmeseddelen og ser frem imot en spennende debatt.
Så er det noen som påpeker at selvdefinering og identitet ikke har noe med sakne å gjøre. Det er personnummer og juridisk kjønn som bestemmer. Jeg plukker opp stemmeseddelen min, for jeg har kvinnelig personnummer og dermed stemmerett.
Så skal de telle opp antallet stemmeberettigede og den opptellingen gjør de på grunnlag av de navnene folk skrev seg inn med. Det er jo ytterst problematisk for da definerer man kvinner som mennesker med kvinnenavn. Jeg heter Luca, det er kjønnsnøytralt og jeg fikk aldri klarhet i om jeg endte opp med eller uten stemmerett.
Så er det en kvinne bak med som opplyser meg om at hun mener jeg har en «i pose og sekk» innstilling, fordi jeg tror at jeg som mann kan komme hit og stemme. Jeg forklarer følgende:
Jeg stemmer ikke på parolemøte fordi jeg tenker at jeg burde få lov til det. Jeg er en mann og mener at jeg ikke skal ha stemmerett en plass der bare kvinner har stemmerett. Jeg gjør det i solidaritet med mine trans-søstre: De kvinnene jeg kjenner som ikke har stemmerett fordi de har mannlig personnummer Jeg stemmer for å sette fokus på en praksis som er ekskluderende, en kvinnekamp som ikke lenger favner alle kvinner. En kvinnekamp som ekskluderer en svært utsatt og sårbar gruppe med kvinner. Det holder bare ikke mål.
I løpet av møtet ble altså kjønn bestemt utifra mange forskjellige kriterier, først var det utseende (kjønnsuttrykk) så gikk man over på identitet for så å la det være personnummer som bestemmer før man til slutt lot det koke ned til hvem som har kvinnelig navn. Alle i Norge får lov å hete Anna om de vil.
Hva er en kvinne? Svaret er så uendelig enkelt. Det er ikke opp til deg å definere kvinner, kvinner klarer fint å definere seg selv. Føler du at du er en kvinne er du en kvinne.
Jeg er en mann. Min stemme går ut i solidaritet med de kvinnene som ikke engang tør møte opp på slike eventer fordi de risikerer å bli utestengt, uthengt og få spørsmål stilt ved sin kropp og identitet.
Trans*kvinner er også kvinner!
Bestmedbart 
Takk for at du stemmer på mine vegne^^ setter pris på det!
:)
Herregud, jeg blir like overrasket hver gang jeg hører om slikt fra feministisk hold. Og det skjer dessverre ikke så rent sjeldent heller. I hodet mitt hører trans*aktivisme og kvinnekamp til under samme paraply. Begge er jo tjent med at man er mindre rigide ang. kjønn. Så, når feminister (og det sier jeg som feminist selv) går på en smell der, så virker det som om de ikke vet helt selv hva det er de driver med. Det er jo når en holder på sånn at 8. mars blir redusert til en «vaginaparade».
Jeg blir sur.
Visst er trans*kvinner er også kvinner.
Enig. Det er greit om man kan argumenter mot tran. Men det er rett og slett frekt å bar ekskludere en gruppe som ubetydelig eller latterlig.
Jeg tror kanskje en av utfordringene mange feminister ser med transkampen, er at mener den føres på kjønnsnormative premisser. Det høres sikkert veldig merkelig ut for dem som er transkjønnede selv eller kjenner noen som er det, men tanken er omtrent som dette: Feminister ønsker, i stor grad, å oppheve kjønnsrollene. De mener altså at hvem som helst bør få være hvem de vil uavhengig av hva de har mellom beina. Der er nok den skeive bevegelsen enig med feministene i det. Problemet oppstår når transkjønnethet tolkes som å «gi etter» for kjønnsrollene: I stedet for å leve som den man er, altså, i stedet for å oppføre seg, kle seg osv. slik man vil med det kjønnet man har så går man i stedet til skrittet å skifte kjønn. Fordi man ikke passer med samfunnets tanker om hva en kvinne er, blir man heller en mann – hvis du skjønner hva jeg mener. For mange feminister er det nok vanskelig å svelge, at man i stedet for å ta kampen for å være den man er innenfor sitt eget kjønn følger kjønnsrollene og dermed bytter kjønn. Dermed utfordrer man rent biologisk hva en mann og kvinne er, men mange feminister anser altså at man ikke utfordrer det sosialt og kulturelt.
Så klart er det mer avansert enn som så, og det er mange grunner til at folk skifter kjønn. Men jeg tror i hvertfall det er slik mange feminister oppfatter transpersoner.
Interessant. Føler veldig for å skrive et svar til det :)
Ja, eg kan førestella meg at mange feministar tenkjer sånn. Det tykkjer eg er litt rart. Viss det skulle vera noko galt i å ha ein kjønnsidentitet, burde jo dei slutta å føla seg som menn og kvinner. Eg tykkjer det er rart at å ha ein kjønnsidentitet skal vera eit cis-privilegium. Ein kan fint vera trans og samstundes bryta med kjønnsnormane så mykje ein berre vil. Viss ein skal tenkja på denne måten, så begrenser ein faktisk kjønn til berre å handla om personnummer. Det er litt kvalmt, spør du meg.
Nja. Jeg mener jo faktisk at kjønn bare er noe biologisk, og ikke noe mer. At det ikke er noe som bør definere meg, men som dessverre gjør det i samfunnets øyne. At det ikke er noe som sier noe om meg som person. Kanskje er det provoserende å si, når folk kjemper så mye for å kunne identifisere seg som det kjønnet de vil. Og det er ikke meninga å fornærme den kampen, jeg forstår at kjønn er viktig for noen. Kjønn er viktig for meg også, fordi det er så stor del av verden og samfunnet. Men personlig føler jeg at jeg er Jenny, ikke kvinne eller mann.
Det et vel igjen fornærmelse. Om kjønn bare ble regna som kropp og denne kroppen ikke fikk noen følger hadde det jo ikke vært noe problem. Men kjønn er uendelig mange andre ting en kropp.
Hadde det bare vært kropp hadde vi ikke trengt ord som mann han osv. Vi kunne bare sagt folk med pikk ved de svært få anledningene det faktisk er relevant hva slags tiss folk har
Saka er at viss du hadde vakna opp i morgon med ein mannekropp, er det slett ikkje sikkert du hadde følt at kjønnet ditt var 100% uviktig. Det er ein større del av folk enn kva dei trur. Folk tek det forgitt, av di dei ikkje har opplevd korleis ein mismatch fungerer. Det er så jævleg fort gjort å seia «kjønn er ikkje viktig for meg, difor kunne eg aldri ha havna i denne situasjonen», men grunnen til at ein tenkjer det, kjem jo av det faktum at alt er som det skal. Ein treng ikkje ha ein sterkare manneidentitet enn andre menn for å kjenna at det verkar feil når kroppen reagerer annleis enn ein forventar.
Men eigentleg er det absurd å diskutera noko sånt som dette med tanke på at alle for det fyrste føler forskjelleg kring sitt eige kjønn – av di det finst milliardar av måtar å definera kva ordet «kjønn» er for noko, og av di kva ein person føler kring sitt eige kjønn og korleis personen trur h*n ville reagert viss det biologiske kjønnet var annleis, ikkje forandrar det faktum at ein bør la andre ha rett til å definera seg, utan at ein dreg fram skalpellen for å sjekka alle indre organ før ein avgjer om ein skal kjempa imot denne definisjonen eller ikkje.
Ein har ikkje noko med å kalla seg feminist viss ein har sånne haldningar.