Daily Archives: 27. februar 2013

Min venninne Christine gjesteblogger om det å være transkjønnet jente.

Hei! Jeg heter Christine og er en 24(snart 25) år gammel jente, og er transkjønnet. I korte trekk betyr det at jeg tar steg, hormonelt og kanskje kirurgisk, for å rette opp kroppen min til å matche det indre bildet jeg har av meg selv. Jeg burde kanskje jogge litt også, men pytt pytt.

 

Greia er, mange tror at mennesker med kjønnsidentitetstematikk fetisjerer det kjønnet og tilhørende stereotypeideal, som de korrigerer kroppen sin til. At man holder akkurat dét kjønnet og tilhørende feminine artikler i så høy status at man ønsker å tilhøre de mest «kvinnelige» av kvinner, eller mest «mannlige» av menn. At jentene hopper rundt i nylon strømper, hæler og kjoler, mens mannfolka eter bark og pisser gråstein. 

Jeg mener at dette ikke stemmer. Selvsagt finnes det mennesker med varierende form for kjønnsidentitetstematikk, som ønsker å være übermacho eller superfemi. Men hadde disse blitt født med en kropp de ikke trengte å korrigere, ville de allikevel vært übermacho eller superfemi. Fordi det er hva de liker og føler seg komfortabel med.

Jeg liker ikke nylon… og er ikke overbegeistret for å ha på meg kjole, stiletthæler går jeg ikke med, vanlige hæler bruker jeg riktignok, men kun de som er gode å gå med.
Jeg liker bil, maskineri, spill, øl og andre «manneting». Klesstilen min er mildt sagt casual og stort sett preget av hva jeg fant i skapet den dagen. Som oftest betyr det olabukse, singlet, topp og no andre greier, om jeg er i humør.
«Men hvorfor kunne du ikke bare forblitt mann?» Blir jeg spurt.
Fordi jeg aldri var en mann, er det enkleste svaret. Kroppen min var ikke riktig når jeg så meg i speilet. Kropp og interesser har ingenting med hverandre å gjøre, men allikevel går det mennesker rundt og tror at det er slik.

Jeg slet lenge med mye av det samme, jeg hadde jo alle disse machointeressene, men allikevel følte jeg meg som jente. Jeg prøvde å være superfeminin, og bruke skjørt, kjole, stilett og interessere meg for mainstream mote og andre gjengse feminine interesser. Jeg knakk sammen i en blanding av latter og skuffelse da jeg så meg i speilet, det var bare ikke meg. Interessene jeg hadde skaffet meg var mildt sagt kjedelige, og jeg savnet blårøyken fra svidde gummidekk. Mote var gørr kjedelig og ga meg ingenting. Men en bakhjulstrekker som kommer sideveis i en tåke av blå røyk mens dekkene hviner, motoren bråker og publikum jubler, det ga meg alt.
Jeg savnet å se hjerneløs actionfilm og diverse andre ting, bare fordi jeg prøvde å oppnå ett stereotypisk, sjåvinistisk ideal… At med kjønn følger det spesifikke klær og visse interesser.

Jeg er ei jente, en smule macho, ja, men kjønnet mitt er uansett jente. På ett tidspunkt måtte jeg selv skjønne at tankegangen jeg hadde før var feil, og noe «gammeldags». 
Transkjønnethet er at ens eget mentale bilde av sin kropp og kjønn, ikke stemmer overens med en ellers grufull kroppslig realitet. Tilhørende interesser er irrelevant i sammenheng.
Strengt tatt burde menneskeheten som rase ha kommet lenger enn å ilegge oppgaver og interesser kun utifra hvilket underliv man er født med. Personlig ser jeg ikke relevansen mellom en kroppsdel man sjeldent ser og hvem man skal være som person.
Det viktigste er uansett å være awesome!^^

Takk til Christine! Dere finne bloggen hennes her 

Sitat

Å bestemme en stemme

Jeg var på 8.mars parolemøtet i Oslo i går. På twitter #8marsOslo kan du se litt hva folk på møte var opptatt av og hvordan det gikk.

Jeg synes generelt at likestillingskampen er for heteronormativ, videre synes jeg personlig at det er på tide å involvere gutta på en annen måte enn før. Men kvinnedagen er og blir kvinnedagen.

På parolemøtet er det bare kvinner som har stemmerett. Dette kan an jo si deg enig eller uenig i. Jeg synes menn også kunne hatt stemmerett, de utgjøre uansett under 10% av de fremmøtte. Men det er en annen diskusjon.

På begynnelsen av møtet skriver vi oss inn og får utlevert sakspapirer og en stemmeseddel. Jeg legger merke til at jeg selv, min kompis Emil og en annen mann(her dømt av meg på grunnlag av kjønnsuttrykk) mottar stemmeseddel. Da sekretariatet opplyser om at det bare er kvinner som har stemmerett rekker jeg hånden i været og spør hvordan kvinner blir definert. Jeg føler at stemningen i salen blir litt lattermild og at noen ser på meg med et «kan du slutte å kverulere  blikk. Jeg overser dette og spør igjen. De sier at de som har fått stemmeseddel har stemmerett.

I min verden betyr det at man definerer kjønn på grunnlag av kjønnsuttrykk  Det synes jeg er problematisk på mange måter, men det som var festlig her var den mannen som etter all sannsynlighet var cis-kjønna som hadde fått stemmeseddel.

Det ble påpekt at flere menn i salen hadde  fått stemmeseddel, så da sier de at «alle som definerer seg som menn legger fra seg stemmeseddelen» Greit, dette kan jeg leve med. Jeg legger fra med stemmeseddelen og ser frem imot en spennende debatt.

Så er det noen som påpeker at selvdefinering og identitet ikke har noe med sakne å gjøre. Det er personnummer og juridisk kjønn som bestemmer. Jeg plukker opp stemmeseddelen min, for jeg har kvinnelig personnummer og dermed stemmerett.

Så skal de telle opp antallet stemmeberettigede og den opptellingen gjør de på grunnlag av de navnene folk skrev seg inn med. Det er jo ytterst problematisk for da definerer man kvinner som mennesker med kvinnenavn. Jeg heter Luca, det er kjønnsnøytralt og jeg fikk aldri klarhet i om jeg endte opp med eller uten stemmerett.

Så er det en kvinne bak med som opplyser meg om at hun mener jeg har en «i pose og sekk» innstilling, fordi jeg tror at jeg som mann kan komme hit og stemme. Jeg forklarer følgende:

Jeg stemmer ikke på parolemøte fordi jeg tenker at jeg burde få lov til det. Jeg er en mann og mener at jeg ikke skal ha stemmerett en plass der bare kvinner har stemmerett. Jeg gjør det i solidaritet med mine trans-søstre: De kvinnene jeg kjenner som ikke har stemmerett fordi de har mannlig personnummer  Jeg stemmer for å sette fokus på en praksis som er ekskluderende, en kvinnekamp som ikke lenger favner alle kvinner. En kvinnekamp som ekskluderer en svært utsatt og sårbar gruppe med kvinner. Det holder bare ikke mål.

I løpet av møtet ble altså kjønn bestemt utifra mange forskjellige kriterier, først var det utseende (kjønnsuttrykk) så gikk man over på identitet  for så å la det være personnummer som bestemmer før man til slutt lot det koke ned til hvem som har kvinnelig navn. Alle i Norge får lov å hete Anna om de vil.

Hva er en kvinne? Svaret er så uendelig enkelt. Det er ikke opp til deg å definere kvinner, kvinner klarer fint å definere seg selv. Føler du at du er en kvinne er du en kvinne.

Jeg er en mann. Min stemme går ut i solidaritet med de kvinnene som ikke engang tør  møte opp på slike eventer fordi de risikerer å bli utestengt, uthengt og få spørsmål stilt ved sin kropp og identitet.

Trans*kvinner er også kvinner!