Jeg har ikke valgt

Jeg har ikke valgt å være den jeg er. Jeg bare prøver å gjøre det beste ut av det.

Jeg gidder ikke å sitte på ræva å ønske at jeg var annerledes, jeg gidder heller ikke å være en «sånn en» som de andre skal synes synd på.

Jeg tror jeg hadde hatt problemer med å velge å være en annen, selv om  jeg fikk muligheten. For mye av mitt liv, min identitet og gode opplevelser bygger rundt min skeivhet. Det er få plasser og miljøer som har gjort meg så lykkelig som deler av det skeive miljøet. Jeg ser på det å være utstøtt av samfunnet som en utrolig ressurs, men det er bare fordi jeg faktisk overlever å være nederst på rangstigen.

Ja i Norge er vi temmelig kjipe mot folk fra andre land, og mot folk fra eget land som feks er sex-arbeidere, rusmiddel avhengige  og/eller fattige. Og på slutten av det hele er vi kjipe mot folk som er trans. Den beste måten å leve på om du er trans og ønsker å unngå stigmatisering, trakassering  diskriminering og annen undertrykkelse er å gjennomgå full kjønnsbekreftene behandling og for alltid etter dette tie om din kropp, dine erfaring, ditt liv og store deler av den du er.

Nå er dette en mulighet svært få har. For det første er det langt fra alle som ønsker såkalt full kjønnsbekreftende behandling, for det andre er det svært få som får tilgang til denne behandlingen. Og om du først er så heldig at du får tilgang og faktisk finner det i grove overgrep i form av kastrering for å endre juridisk kjønn, så er det faktisk ikke sikkert at du klarer å passere. Det kan hende at verden ikke tror på, godtar og aksepterer din kjønnslige fremtoning. Og la oss ikke glemme at du ikke kan endre juridiks kjønn før du er 18, så tiden fra du oppdager at verden konsekvent leser deg feil til du kan håpe om å få behandling er lang. Og utredningen tar deg minimum ett år og sannsyligvis lenger. Er du heldig å får et ja etter endt utredning kan du glede deg til et liv i kjønnslig inngenmannsland i minst 5 år til før utssende, juridiks kjønn og identitet taler samme sak.

Hvor står resten av oss, hvor står vi i mellomtiden, i ventetiden, i dødtiden?

Joda du står der jeg og så alt for mange jeg kjenner står.

Du står i et helvete, et helvete som starter når du våkner om morran å ser ned over din egen kropp, et helvete som fortsetter når du blir tiltalt som feil kjønn på bussen, og som følges godt opp av at læreren din roper deg opp med feil navn foran hele klassen. Så fortsetter dagen din og jaggu er det ikke en og annen medelev eller medarbeider som gjør litt subtilt narr av deg. Du klikker, som seg hør og bør, og må nok en gang ned til sosiallæreren, en sosiallærer som aldri har hørt ordet trans og som tror du er en misstilpass, homofil trassig ungdom som trenger rettning og substans i livet ditt. De veit du jo godt at du trenger, men ikke i den formen de tilbyr det. «du skal ikke prøve å kle deg litt mer jentete da, ting kan blir lettere da vetttu»

Etter at du klokka 4 har fullført ditt daglige bidrag til et samfunn som pisser deg i trynet så drar du hjem. Der finner du kanskje ut at huseier din har kasta deg ut fordi du har et «ekkelt» utseende. Senere går du ut for å drikke en øl og blir legga i døra, der dørvakten ser skeptisk på navnet ditt, på deg, på personnummeret ditt og så blir du nekta inngang, på vei ut døra hører du latter bak deg og kommentarer av typen «hva faen var det der?»

Lettere slukøret tusler du hjem i regnvåte tommer gater og støter på en trivelig gjeng med mennesker som ler og spør deg om hva faen du er for noe. «er du gutt eller jente?» «du er ut som en freak» og har du skikkelig flaks avsluttes dagen din med et uprovosert angrep som resulterer i en forstuet fot og et blått øye.

Og om du virkelig har skutt gullfuglen så blir du voldtatt. På legevakta blir du møtt av en sykepleier som ikke forstår hvorfor du heter Gunnar når det ettertrykkelig står at du er kvinne i alle papirene dine. Du oppgir at du er transkjønnet og dette stresser dem så til de grader at ingen klarer å gi deg den omsorgen og helsehjelpen du trenger. De prøver kanskje, men tiltaler deg med feil pronomen og glemmer å spørre om du foretrekker en kvinnelig eller mannlig gynekolog. Gynekologen du seinere kommer inn til har ikke fått beskjed om at du er en mann, så hun tar utgangpunkt i at du er en dame og utfører en gynekologisk underøskelse som føles mer som et overgrep.

Ikke alle dagene i livet mitt og i livet til mine venner ser slik ut. Men vi opplever daglig små drypp av hat,diskriminering, usynliggjøring  latterliggjøring, outing og mennesker som ikke respekterer oss og tråkker langt over våre grenser. Dette skjer både i regi at staten og enkeltmennesker vi møter på vår vei.