Monthly Archives: oktober 2012

Siste barbering

Det er straks november eller movember om du vil.

Jeg har ingen tro på at jeg kan legge an bart, men jeg kan klare no dun og fjon i resten av ansiktet, så i november skal jeg ikke barbere meg.

Dere skal selvfølgelig få mange flotte bilder av mitt lurvne utseende :)

 

Jeg forklarer

Jeg forklarer enkle ting på en komplisert måte.

Å leve i skapet

Det betyr å skjule en vesentlig del av seg selv. Ved å for eksempel la folk lese deg som hetero selv om du er homo, eller å la folk lese deg som det kjønnet du fikk tildelt etter fødselen, selv om dette ikke er ditt virkelige kjønn. Vi lever i en verden der for er svært normative noe som resulterer i at alle antar at alle andre er ciskjønnet, heterofile, ikke-adoptert, har en mor og en far, har en etnisitet og identitet som kan leses utifra utseende deres osv. Listen over ting vi tar for gitt er uendelig og for alle som måtte finne på å avvike fra dette vil oppfattes feil av folk rundt seg og om de ønsker det må de korrigere denne missoppfatningen. Det å la vær å rope «jeg er homo» rett etter å ha sagt navnet ditt når du presenterer deg betyr ikke at du lever i skapet. Det varierer når folk anser informasjon om dem selv for å være relevant for andre mennesker og den settingen de befinner seg i.

Denne bloggposten skal i utgangspunktet handle om folk som er trans. Så da vil det å være i skapet være som jeg har beskrevet ovenfor. Altså å la folk lese deg og oppfatte deg som det kjønnet du fikk tildelt ved fødselen. Det kan variere hvor overskridende folk velger å være i sin adferd, noen lever innenfor kjønns-reglene for det kjønnet de ikke er, mens andre overskrider disse reglene. Selv om du egentlig lever utenfor de reglene som er «fastlagt» for ditt tildelte kjønn så betyr ikke det at verden oppfatter deg som et annen kjønn. Det skal generelt svært mye overskridelse til før folk oppfatter deg som et annet kjønn enn det du fikk tildelt etter fødselen. Det skal faktisk så mye overskridelse til at du har overskredet deg helt over i den andre kjønnsmajoritetsboksen.

Å komme ut

Å komme ut av skapet er noe folk gjør når de begynner å fortelle omverdenen at de avviker fra normen. Dette er en greie det later til at normativitets-menneskene tror folk gjør en gang. Det stemmer selvfølgelig ikke. Selv om du har sagt at du er homo en gang betyr ikke det at verden plutselig begynner å lese deg som homo. Så du er pent nødt til å komme ut 10000 ganger til i løpet av livet ditt. Sannsynligvis hver eneste dag resten av livet ditt. Det er slitsomt og teit og lamt og dust og andre myke banneord. For trans folk er det å komme ut noe man gjør som en del av en større sosial overgang fra en kjønnsrolle til en annen eller flere. For noen er det begynnelsen på en kjønns bekreftende prosess i form av behandling, for andre er det ikke slik.

Å leve Stealth

Om man passerer som det kjønnet man er (Altså: Du blir oppfattet og lest som det kjønnet du opplever deg selv som.) Står man plutselig ovenfor et valg når man møter nye mennesker. Man kan velge å fortelle om sin egne transstatus, eller man kan la det være. Fordi som sagt tidligere, passerer du så oppfatter folk deg som ciskjønnet. Det er ikke nødvendigvis et mål i seg selv å bli lest som cis. Men en del folk (stort sett alle) evner ikke å se at for eksempel trans menn er like mye menn som cis menn. Det er bare to forskjellige måter å være mann på, vesensforskjellen ligger ikke i manndommen, men i oppdragelse og historie. Og siden jeg har opplest og fått vedtatt at hverken tiss eller oppdragelse er avgjørende for ditt kjønn, så er dette uvesentlig. (det er selvfølgelig et eller annet som er avgjørende for ditt kjønn, men det spiller faktisk ingen rolle hva det er, folk er folk,og folk er som de er.)

Så om du kjenner noen som lever stealth er det 2 ting som er jævla viktig å huske på

1. Ta for faen aldri å out folk! Det vil ai at du er forplikta til å holde transstatusen til andre for deg sjæl. Du har ikke noe med om folk er trans eller cis, og resten av verden har heller ikke en dritt med det å gjøre. Og så kan jeg jo tilføye at selvom du kjenner en person som er åpent trans så betyr ikke det at han/hun er komfortabel med å bli outa over alt. Det er faktisk temmelig slitsomt å møte nye folk og samtidig vite at det eneste de vet om deg fra før er at du har en lite normativ tiss. Det er temmelig behagelig å utveksle noen ord med folk før man eventuelt forteller dem om transstatusen din. Så generell regel: Ikke out folk! Det gjelder faktisk alt fra oppvekstvilkår, familieforhold, kjønn og seksualitet.  Om du befinner deg i en samtale eller diskusjon der din kjennskap til trans og transfolk kan være relevant så kan du bare si at du kjenner folk som er trans, du trenger ikke å navngi dem å fortelle hele deres livshistorie til andre.

2. Å leve stealth er ikke det samme som å leve i skapet. Jeg gjentar: Det å leve stealth er ikke det samme som å leve i skapet.

Blir det vanskelig å forstår? Bruk 2 minutter med tenkning før du leser videre. Klarte du å finne ut forskjellen på egen hånd?

Om ikke så kommer den opplagte forklaringen her:

Det å leve i skapet vil si å tilbakeholde relevant informasjon om deg selv, informasjon som gjør at folk leser og oppfatter deg feil eller upresist. Om jeg blir lest som mann og ikke forteller om min transstaus så har jeg ikke tilbakeholdt informasjon. Jeg har nemlig blitt oppfattet og lest rett. Jeg er en mann og det er det jeg har blitt lest som. Ikke noe skap, bare stealth. :)

 

Nå har jeg dessverre gitt fra meg muligheten til å leve stealth fulltid. Men jeg outer ikke meg selv så ofte som folk kanskje tror. Jeg gidder ikke å fortelle folk at jeg er trans med mindre jeg finner det relevant eller når den store kjeften min ikke klarer å stokke ordene på en måte som gjør at jeg oppfattes som cis.

 

 

 

 

 

Bilde

Ser du eggstokkene?

20121027-170005.jpg

Bloggtips

Fikk tips om dette blogginnlegget fra en kompis

Det handler om en person som bestemte seg for å gjennomgå kjønnsbekreftende behandling i maskulin retning. Hun fant etter en stund ut at det ikke var det riktige valget for henne og lever nå igjen som kvinne. Hun har noen fine betraktninger rundt det å gjennomgå en slit prosess. Dette bør leses

 

Jeg har ikke valgt

Jeg har ikke valgt å være den jeg er. Jeg bare prøver å gjøre det beste ut av det.

Jeg gidder ikke å sitte på ræva å ønske at jeg var annerledes, jeg gidder heller ikke å være en «sånn en» som de andre skal synes synd på.

Jeg tror jeg hadde hatt problemer med å velge å være en annen, selv om  jeg fikk muligheten. For mye av mitt liv, min identitet og gode opplevelser bygger rundt min skeivhet. Det er få plasser og miljøer som har gjort meg så lykkelig som deler av det skeive miljøet. Jeg ser på det å være utstøtt av samfunnet som en utrolig ressurs, men det er bare fordi jeg faktisk overlever å være nederst på rangstigen.

Ja i Norge er vi temmelig kjipe mot folk fra andre land, og mot folk fra eget land som feks er sex-arbeidere, rusmiddel avhengige  og/eller fattige. Og på slutten av det hele er vi kjipe mot folk som er trans. Den beste måten å leve på om du er trans og ønsker å unngå stigmatisering, trakassering  diskriminering og annen undertrykkelse er å gjennomgå full kjønnsbekreftene behandling og for alltid etter dette tie om din kropp, dine erfaring, ditt liv og store deler av den du er.

Nå er dette en mulighet svært få har. For det første er det langt fra alle som ønsker såkalt full kjønnsbekreftende behandling, for det andre er det svært få som får tilgang til denne behandlingen. Og om du først er så heldig at du får tilgang og faktisk finner det i grove overgrep i form av kastrering for å endre juridisk kjønn, så er det faktisk ikke sikkert at du klarer å passere. Det kan hende at verden ikke tror på, godtar og aksepterer din kjønnslige fremtoning. Og la oss ikke glemme at du ikke kan endre juridiks kjønn før du er 18, så tiden fra du oppdager at verden konsekvent leser deg feil til du kan håpe om å få behandling er lang. Og utredningen tar deg minimum ett år og sannsyligvis lenger. Er du heldig å får et ja etter endt utredning kan du glede deg til et liv i kjønnslig inngenmannsland i minst 5 år til før utssende, juridiks kjønn og identitet taler samme sak.

Hvor står resten av oss, hvor står vi i mellomtiden, i ventetiden, i dødtiden?

Joda du står der jeg og så alt for mange jeg kjenner står.

Du står i et helvete, et helvete som starter når du våkner om morran å ser ned over din egen kropp, et helvete som fortsetter når du blir tiltalt som feil kjønn på bussen, og som følges godt opp av at læreren din roper deg opp med feil navn foran hele klassen. Så fortsetter dagen din og jaggu er det ikke en og annen medelev eller medarbeider som gjør litt subtilt narr av deg. Du klikker, som seg hør og bør, og må nok en gang ned til sosiallæreren, en sosiallærer som aldri har hørt ordet trans og som tror du er en misstilpass, homofil trassig ungdom som trenger rettning og substans i livet ditt. De veit du jo godt at du trenger, men ikke i den formen de tilbyr det. «du skal ikke prøve å kle deg litt mer jentete da, ting kan blir lettere da vetttu»

Etter at du klokka 4 har fullført ditt daglige bidrag til et samfunn som pisser deg i trynet så drar du hjem. Der finner du kanskje ut at huseier din har kasta deg ut fordi du har et «ekkelt» utseende. Senere går du ut for å drikke en øl og blir legga i døra, der dørvakten ser skeptisk på navnet ditt, på deg, på personnummeret ditt og så blir du nekta inngang, på vei ut døra hører du latter bak deg og kommentarer av typen «hva faen var det der?»

Lettere slukøret tusler du hjem i regnvåte tommer gater og støter på en trivelig gjeng med mennesker som ler og spør deg om hva faen du er for noe. «er du gutt eller jente?» «du er ut som en freak» og har du skikkelig flaks avsluttes dagen din med et uprovosert angrep som resulterer i en forstuet fot og et blått øye.

Og om du virkelig har skutt gullfuglen så blir du voldtatt. På legevakta blir du møtt av en sykepleier som ikke forstår hvorfor du heter Gunnar når det ettertrykkelig står at du er kvinne i alle papirene dine. Du oppgir at du er transkjønnet og dette stresser dem så til de grader at ingen klarer å gi deg den omsorgen og helsehjelpen du trenger. De prøver kanskje, men tiltaler deg med feil pronomen og glemmer å spørre om du foretrekker en kvinnelig eller mannlig gynekolog. Gynekologen du seinere kommer inn til har ikke fått beskjed om at du er en mann, så hun tar utgangpunkt i at du er en dame og utfører en gynekologisk underøskelse som føles mer som et overgrep.

Ikke alle dagene i livet mitt og i livet til mine venner ser slik ut. Men vi opplever daglig små drypp av hat,diskriminering, usynliggjøring  latterliggjøring, outing og mennesker som ikke respekterer oss og tråkker langt over våre grenser. Dette skjer både i regi at staten og enkeltmennesker vi møter på vår vei.

 

 

Spørsmål fra en leser

Jeg bare må spørre et kanskje dumt spørsmål:

Hvorfor er det vitkig for deg å beholde eggstokkene?

Jeg tenker umiddelbart at “når du ønsker å være mann, så ønsker du vel det fullt ut?” Er det ikke sånn?

Men har du penis? Vil du evt få penis? Jeg vet veldig lite om dette, så beklager hvis det er dumme spørsmål.

Mitt svar

Jeg ønsker ikke å gjennomgå risikabel kirurgi som kommer til å påvirke kroppen min for all fremtid. Jeg har ikke noe forhold til mine eggstokker, jeg ser dem ikke, jeg merker dem ikke og de har ingen symbolsk verdi i min verden.

Jeg ønsker ikke å være en mann, jeg er en mann. Jeg ønsker juridisk anerkjennelse for det faktum at jeg er en mann. Jeg har til og med en diagnose som sier at jeg er mentalt frisk, men opplever meg selv helt og fult som mann, og dermed må få kroppslig behandling så jeg slipper den enorme psykiske belastning det er å bli lest som feil kjønn hele tiden.

Om jeg hadde ønsket å fjerne eggstokkene ville jeg like fult ment at det ikke skulle være en sammenheng mellom den operasjonen og mitt juridiske kjønn. Det er en meningsløs plass å sette grensen mellom to kjønnskategorier. Om du kler av meg alle klærne vil du ikke se eggstokker, men du vil se at jeg ikke ble født som mann, og det vil du alltid se. Så jeg ser ikke poenget.

Jeg synes også at i stedet for at jeg skal argumentere for å beholde deler av min kropp, så burde samfunnet argumentere for hvorfor jeg skal fjerne deler av kroppen min. Jeg føler meg som en mann så for meg et det ikke er problem å ha eggstokker, dere andre ser dem ikke , så for dere kan det umulig være et problem. Vi starter på en måte i feil endre når jeg må forsvare min rett til å bestemme over egen kropp.

Jeg kan også potensielt ta egg ut av min kropp og plassere dem inn i min partners kropp (om dette er en person med livmor) Og dermed få egne biologiske barn, det i seg selv er nok til at jeg gjerne vil beholde innmaten.

Jeg kommer ikke til å kommentere på mine ytre kjønnsorganer noe mer utover det som kommer frem i teksten over.

 

Og til sist, nei det er ingen automatikk i å ønske å være en mann såkalt fult ut. Det er umulig for meg å fjerne alle tegn og beviser på at min kropp stammer fra ett befruktet egg med kjønnskromosomene XX. Det er heller ikke det jeg vil,jeg vil leve som en fullverdig mann i vårt samfunn. Jeg er en mann og føler meg som en mann helt uavhengig av behandlingen jeg får. Jeg trenger bare at verden ser at jeg er en mann, både på utsiden og i papirene mine, for hvis ikke blir livet mitt et levende helvete.

Kjønnsbekreftende behandling bør gis i den grad folk ønsker det, til alle mennesker som vil få et bedre liv om de mottar det. Det kan være fjerning av bryster, hormoner, fjerning av hårvekst i ansiktet, silikonpupper, konstruksjon av vagina, hva som helst. Det viktige er å behandle folk med respekt og gi dem den behandlingen de selv trenger for å leve fullverdige liv.

Diagnose og medisinsk hjelp

I Norge idag er det en diagnose som gir deg tilgang til kjønnsbekreftende behandling. Den diagnosen heter F64.0 transeksualisme

Kriteriene for å få den diagnosen er som følger:

-Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. (altså det mottsatte kjønnet av det du fikk tildelt etter fødselen)

– Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. (legg merke til ordet vanligvis)

-Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med det foretrukne kjønn, er vanlig. (legg merke til ordet «eller» og ordet «vanlig»)

Så det eneste kriteriet som står for å få diagnosen er at man må føle et sterkt og langvarig ønske om å bli oppfattet, sett på og behandlet som det kjønnet man føler seg som. Vidre er det vanlig å føle utilstrekkelighet i forhold til eget anatomisk kjønn, det er altså ikke et must. Og så er det også vanlig å ønske kirurgi og/eller hormoner. Det er altså ikke et krav å ønske seg all tilgjengelig behandling for å kunne få diagnosen.

Det betyr at diagnosen i seg selv ikke legger opp til at man må ønske å fjerne eller «fikse» på alle aspekter ved en kropp som kan oppfattes som «kjønnet»

Når man får en diagnose får man foreslått en behandling av en lege. Denne behandlingen står man alltid fritt til å velge å ikke motta. Om man begynner på deler av behandlingen og så føler seg bedre, og bra nok til å fungere normalt i samfunnet, så finnes det ingen grunn til å prakke på pasienten mer behandling. Det kan gjøre mer skade enn nytte. Dette gjelder alle sykdommer, og pasienter blir hørt på når de beskriver sitt eget sykdomsbilde.

Jeg vil legge trykk på at jeg ikke føler meg syk, men jeg må ha en diagnose for å få behandling og behandling trenger jeg, ellers hadde jeg ikke kunnet delta i samfunnet på vanlig måte. Uten behandling hadde livet mitt ikke vært verdt å leve!

Hvert enkelt menneskes behov skal tas hensyn til. Jeg har ikke pupper og ønsker dermed ikke å få dem operert bort. Ingen kirurg i verden kan gi meg en konstruert penis som dekker mine behov, så derfor ønsker jeg å beholde mine ytre kjønnsorganer slik de er idag. Mine kjønnsorganer fungerer fint til sex,tissing og andre funksjoner slike organer dekker. Jeg vet at «normal» funksjon i kjønnsorganer ikke kan garanteres om man velger operasjon. Vidre ser jeg ingen sammenheng mellom det å ha eggstokker og det å være kvinne. Jeg er en mann og jeg blir ikke noe mer mann av å fjerne eggstokkene mine. Det eneste som skjer er at jeg blir sykemeldt i lang tid, blir påført en god del smerte. Og så påvirker selvfølgelig fjerning av indre organer min evne til å nyte sex, min potensielle evne til å produsere biologiske barn osv. Ingen lege kan tvinge meg til å gjennomgå mer behandling enn jeg trenger for å føle meg bra og frisk.

Kastrering bør tilbys til dem som ønsker deg, men operasjonen bør løses fullstendig fra det juridiske kjønnet. Juridisk kjønn bør kunne endres når hvert enkelt menneske selv ser det hensiktsmessig å endre det. Jeg passerer (blir lest som) mann overalt. Dermed er det til stort hinder for mitt liv å ha kvinne som juridisk kjønn. Dette burde jeg dermed få endre slik at jeg kan fungere i samfunnet. Evne til å delta i samfunnet er grunnlaget for hele behandlingen og når det feiler blir jo poenget borte.

Helsevesnet  er til for å hjelpe, ikke skade