Vi er en gruppe på seks personer som sitter rundt et bord og diskutere fordommer, våre egne og andres. Diskusjonen sklir over i en historie ballade fra virkeligheten. Den ene av de jeg deler bort med forteller at hennes familie har en familie-venn som er transvestitt. Han er en mann som noen ganger kler seg om og påtar seg et kvinnelig kjønnsutrykk. Denne personen, som i hovedsak opptrer i mannsutrykk drikker ofte kaffe hjemme hos denne familien, men de drikker aldri kaffe hjemme hos hun/hin/han.
Dette begrunner de to mennen i huset (hun jeg snakker med sin bror og far) med at de ikke vil besøke en mann som pluttselig kan vise seg å være en dame. Det ville de finne støtende og svært ubehagelig. De påberopte seg også retten til å avvise denne menneske når hun er i dameutrykk. Dette skal vist vi andre anse som en av deres grunnleggende rettigheter her i livet.
Jeg orker ikke engang å tenke på hvor avvis, aleine, utstøtt og desperat søkende etter bekreftelse jeg hadde følt meg om mine venner konsekvent avvise en viktig del av min person og identitet. Jeg forstår ikke hvordan man kan være et medmenneske med så lite respekt for andre menneskers liv.
Jeg forstår i det hele tatt svært lite for tiden. Den verden jeg lever i blir bare rarere og rarere.
Bestmedbart 
Verden er teit.