Ting staten bestemmer

Jeg har et litt abivalent forhold til staten. Jeg er oppvokst i et sosialdemokrati og er en heldig liten jævel sånn i verdenssammenheng. Jeg kjenner folk som sjelden tenker over hva velferdstaten betyr for dem, folk som klager og bråker over alt staten bestemmer. Det er sant at staten bestemmer mye av folks liv, men så gir staten også mye tilbake. Og om du bestemmer deg for å drite i å bidra til samfunnet (av politiske eller late grunner) så støtter jaggu den samme staten opp under ditt ufruktbare forsøk på å være rebelsk. Det er kanskje det som er problemet, folk klarer ikke å gjøre opprør fordi staten er som en omsorgsfull tenåringforeldre. Den setter pris på opprører, på ytringfriheten og de søte små borgerne som protesterer. Så staten fortsetter å gi dem ukelønn og satser på at den gode grunnleggene oppdragelsen skal føre til at de på sikt tar til fornuften og finner seg ordneltig arbeid. Som oftest funker det. Staten er en smart faen.

For tiden skal jeg skrive oppgave i økologi, det resulterer i at jeg tilbringer mye tid på nettaviser. Jeg er en aktiv motstander av å få med meg en viss rettsak så da må jeg bruke litt tid på å finne nyheter som jeg synes er spennende. Nyhetene i seg selv er forresten som oftet teiet, men kommetarfeltene er fantastiske. Det er få ting som fasinerer og forferder med mer enn folk meninger.

Når man følger kommentarfeletene får man et slags inntrykk av hva massene mener, tror jeg da. De folkene jeg henger med mener svært lite av det som kommer opp under saker på dagbladet.no, men noen mener det i allefall og det er spennende for meg å se på hva folk mener. Jeg har oppdaget en gruppe mennesker som jeg karakteriserer som klagere, de klager på alt og det de klager mest på er «overformynderiet». Som er staten, staten som griper inn i deres liv å forlanger at de betaler skatt og at de planlegger når på døgnet de vil kjøpe spriten sin og at den samme spriten skal være på et prisnivå som gjør at de ikke blir alkoholikere over natta.

Disse menneskene, som jeg er grunnleggende og dypt uenig i er festlige folk. De motsier nemlig seg selv temmelig ofte. Feks misstenker jeg at det er de samme mennesker om mener at jeg ikke kan være en mann fordi jeg har eggstokker og i neste sekund skriker de opp om at staten ikke kan bestemme hvorvidt de skal ødelegge kroppene sine med billig sprit og røyk. Altså skal de få lov å rasere sine egne kroppes, men jeg må min side ikke skal ha bestemmelsesrett over min. Jeg finner det meget interesant. Hvis staten ikke skal gripe inn i folks privatliv så må jo det bety at jeg kan velge mitt kjønn helt selv. Men det er vist forskjell på det de kaller frie valg og biologisk determinerte greier.

Da skal jeg fortelle dere en liten ting; det finnes ikke biologisk determinerte greier og det finnes ikke frie valg.

Ingen velger å røyke, folk må gjerne tro at de velger det, men det er ikke sant. De færresteste begynner å røyke etter fylte 18 år. Om en person som røyker fikk tilbudet om å aldri mer i hele sitt liv ha det minste lyst på en sigg så vil jeg påstå at du er veldig rar om du takker nei. Man røyker fordi man har lyst, og lyst er ikke noe som hører hjemme i et fritt valg. Et fritt valg må kunne tas på et helt objektivt grunnlag og objektivitet i frohold til egen kropp og egne lyster finnes selvsakt ikke.

Dette ble svevende, men poenge mitt er at vi alle burde få frihet under ansvar. Det er fint at noen passer på oss ellers hadde vi vimsa rundt i ørska.

Jeg vil være en mann og du vil være en røyker og det er helt greit for oss begge. Jeg plager ikke deg og du plager ikke meg.

Good day

I går lagde jeg en liste over kriterier for min drømmepartner. Listen ble ikke lang, den går som følger: Gode holdninger og verdier. (I dette legger jeg selvfølgelig et hav av egenskaper, men i bunn og grunn er det dette det koker ned til)