Avgjørelsen

På et eller annet tidspunkt i mitt liv bestemte jeg meg for å leve som mann i stedet for å leve som kvinne.

Jeg har aldri angret på den avgjørelsen, jeg har aldri tvilt på at den er riktig for meg. Men jeg modifiserer stadig hva det å være en mann betyr for meg. Dette er en prosess de fleste menn sikkert går igjenom, men jeg gjør det senere og raskere tror jeg.

I den verden jeg må leve i og forholde meg til finnes det to effektive kjønn. Når jeg sier effektivt kjønn mener jeg at verden alltid er delt i to etter kjønn og at det å havne i en mellomkategori eller utenfor hele systemet for meg fremstår som en umulighet, sånn i det virkelige liv der ute blant folk. Dette betyr ikke at jeg støtter tokjønnsystemet, eller synes det burde vedvare, for det synes jeg på ingen måte. Men jeg blir enten oppfattet som cis-mann eller cis-kvinne, ingen oppfatter meg som noe midt i mellom, no annet, transmann, eller andre alternativer som finner.

Dette gjelder da majoriteten av mennesker, når jeg beveger meg på plasser laget av og for folk som definerer seg som queer eller som lever queert kan jeg lett oppnå å bli lest som noe annet enn cis-kvinne/mann. Der finnes det til og med en mulighet for å ikke bli lest i noe særlig grad. Og i den grad du blir lest blir du ikke dømt eller behandlet utifra andre kriterier enn at du er et menneske. Jeg er ikke sikker på om menneske er noe jeg trives med å være, men her ser jeg svært få alternativer. Jeg kan jo være menneske på en måte som jeg finner passende, og selvom andre folk er mennesker på måter som tidvis skremmer meg må jeg ikke stå til ansvar for deres handlinger og holdninger.

17.mai 2008 eller 2009 møtte jeg Benjamin, på det tidspunktet var han en fantastisk liten sjenert gutt som senere skulle få meg til å forstå så uendlig mye om livet, døden, kjærligheten og smerten. Benjamin var kul, jeg var en dresskledd person som omverden sikkert ville beskrevet som en maskulin-lesbisk-somthing. Jeg levde sånn noenlunde greit med dette, jeg viste ikke om noen alternativer og dermed lengtet jeg ikke etter noe konkret. Men jeg lengtet helt klart etter noe. Og dette noe definerte Benjamin for meg. Jeg og Benjamin er så ulike som to mennesker kan få blitt, sånn bortsett fra at vi begge har hull i ansiktet på de samme plassene.

Jeg våknet faktisk en dag og stilt meg spørsmålet «Er jeg egentlig en mann?» Jeg fant ikke noe umidelbart svart. Jeg så ingen mann i speilet, jeg ble aldri behandlet som mann. Jeg ante rett og slett lite om hva det innebar å være en mann. Jeg googla det som er å google om trans, queer, testosteron. Jeg har sikkert nedlagt 10000 studietimer på trans. heldigvis får jeg idag brukt denne kunnskapen til noe større enn meg selv og mitt liv.

Jeg fant svaret mitt. «Jeg er ingen kvinne og jeg kan aldri bli en eller leve som en» Med den vissheten kom også vissheten om at jeg måtte gjør noe for å bli lykkelig og for å finne meg selv. Jeg sprang ned dørene hos min lege, diverse psykologer, teapauter, sexologer og enda flere leger. Jeg kom frem til at jeg skulle prøve å leve som ikke-kvinne. Det innebar for meg å slutte med ting jeg gjorde bare fordi jeg var kvinne og å bytte navn. Så oppfordret jeg mine venner til å bruke hin eller han som pronomen. Så begynte jeg å omtale meg selv som mann. (Det er merkelig hvor mange ganger i løpet av en dag man faktisk refererer til seg selv som et kjønnet individ eller som tilhørende en bestemt kjønnskategori)

Den dagen jeg bestemte meg for å leve som mann husker jeg ikke. Jeg må her legge inn at mange mennesker er både fornøyde og tilfredse med å leve mellom eller utenfor de to kjønnskategoriene, og at folk som er trans-etellerannet, ikke trenger å være på «vei» mot en normativ kjønns-selv-forståelse. Bare så dere ikke anser mitt kjønn og min identitet for å være mer ekte enn mennekser som ikke utalt «er» menn eller kvinner.