Dette diktet har Tarald Stein skrevet.
Dette er min virkelighet. Jeg tømmer meg selv daglig, i et forsøk på å få verden til å forstå, i et forsøk på å få verden til å gi meg den plassen jeg trenger for å puste. Jeg forteller den samme historien igjen og igjen. Jeg vet ikke lenger om den er sann, eller hvor mye den egentlig forandrer seg fra gang til gang.
Verst er det å skulle øse av seg selv for å bli trodd, for å få tilgang til det som for meg er nødvendig medinsk behandling, for ja, jeg er en mann, men en utypisk kropp og den føles daglig uttilstrekkelig. Den er ikke et fengsel, men den begrenser meg, den begrenser MEG. Om det finnes et menneske i verden jeg bryr meg om så er det meg selv. Det er ikke fordi jeg er veldig egoistisk (jeg er en smule selvsentrert, men hadde jeg ikke vært det hadde det ikke blitt noen blogg) men det er fordi jeg lever som meg selv hver dag.
Verden er et vakkert sted for noen, for noen er det helvete på jord.
Bestmedbart 