Tiden går, jeg vil ikke si at den flyr, men den går ikke uutholdelig sakte heller.
Jeg har hele livet foran meg så jeg føler meg mindre rastløs enn før. Endringene kommer sakte, men sikkert og jeg veit jeg kan være den mannen jeg er resten av livet og det livet er det forhpåentligvis masse igjen av!
Jeg anbefaler ingen å lage taco-spaghetti. Selvom det er veldig godt hver for seg er det rett og slett litt ekkelt sammen.
Jeg har vært en lat jævel de siste to månedene, så musklene vokser temmelig sakte, men nå er dagene lengre og jeg er gladere. Så nå skal jeg blir orden på sakene.
Kroppen min får stadig mer hår og stemmen min blir stadig mørkere.
Ellers merker jeg ikke så mye til dette testosteronet. Jeg har ikke mensen, noe jeg kommer på sånn innimellom, det føles jævlig godt. Eggstokksmerter har jeg derimot litt av, men det sier legen er normalt. Eggstokkene mine er vist litt sure på meg, det får de bare være for jeg er litt sur på dem også!
Jeg passerer stadig oftere på gata og det er stas. Jeg elsker at verden pluttselig ser meg som jeg vil bli sett og føler meg. Det er ubeskrivelig deilig.
Ellers hender det jo fremdeles at en og annen jævel bommer på pronomen, det er jeg temmelig lei av, men jeg blir mindre sint en før. Det begynner liksom å bli så fjernt at det blir litt teit. Ga det mening? Altså, jeg er så lite dame inni mitt egent hode at jeg ler litt av folk som tror jeg er en.
flinkis, flinkkis.
Bestmedbart 