Nå kommer noe helt nytt fra denne kanten! Jeg anbefaler en bok.
Margaret Atwood – Oryx og Crake.
Jeg liker den. Nå skal jeg ikke si noe om hva den handler om eller hvorfor jeg synes den er bra, men her kommer noen korte utdrag som jeg synes er vakre.
Homo sapiens later ikke til å være i stand til å kutte ut reproduksjonen. Den er en av de få artene som ikke begrenser reproduksjonen når ressursene minker. Med andre ord- jo mindre vi spiser, jo mer knuller vi.
«jeg er et håpløst tilfelle» sa han til dem. «Jeg er emosjonelt dyslektisk». Og han sa at de var vakre og at de tente ham. Sant nok, det var ingen løgn, han mente det bestandig. Men han sa også at noen større invistering i ham ville være bortkastet, følelsesmessig var han en søppelfylling, så om de bare kunne nyte øyeblikket.
tilsmurt, salvet, overdådig, vellystig, lidderlig, liflig, deilig, drev det på inni hodet hans. Han sank ned i ordene, inn i følelsen.
Crake hadde pleid å si at Homo sapiens sapiens ikke var laget for å oppfatte andre mennesker som enkeltpersoner når de oversteg to hundre i antall, som var størrelsen på den opprinnelige stammen.
«Hvorfor skulle de skade oss?» spurte Sojourner Truth. «De kunne skade dere uten å mene det,» sa Snømann. «Slik som bakken skader dere når dere faller på den.» «Men bakken vil ikke skade oss.»Oryx har sagt at bakken er vår venn.» «Den gir oss mat.» «Ja,» sa Snømann. «Men Crake gjorde bakken hard, Ellers ville vi ikke kunne gå på den.»
Det tok dem et øyeblikk å la det synke inn. Så ble det nikket en hel del. Det gikk nesten rundt for Snømann; det var en forbløffende mangel på logikk i det han nettopp hadde sakt. men det lot til å ha virket.
Bestmedbart 