Om å ville noe her i livet for så å få det til.
Jeg leste Erlend Loe sin bok L i 2000, jeg var 13 år og muligens litt for ung. Men jeg husker allerede da hvordan menigsløsheten i tilværelsen slo meg. Hvem faen er jeg og hva skal jeg utrette her i verden? Jeg tror jeg innså allerede da at jeg tilhører en generasjon uten evner og vilje til å utrette noe som helst. På samme tid som ingen generasjon før min har hatt så høye tanker om seg selv og så mange store «livsmål».
Selfølgelig ender mesteparten av oss opp med å skrive blogg, bake kake og lage barn.
Vi gir altså aldri ut en bok, bygger vårt egent hus, redder verden eller finner opp noe nytt og revlusjonerende.
Jeg vil aller helst gi ut en bok. Men det kommer sannsynligvis ikke til å skje så da sitter jeg igjen med å lage barn eller bygge hus. Jeg vil bo i Oslo så det å bygge hus kan by på en del problemer og jaggu vil staten ha mine eggstokker så å lage barn ble vist en umulighet også.
Så noe stort kommer jeg aldri til å bli, samme hvor mye jeg prøver fordi alt det «store» allerede er gjort.
Bestmedbart 
Selv om alt er gjort før, må hver nye generasjon reddes. De må reddes fra kriminalitet, ignoranse og fordommer. Noen synes kanskje at fortida ikke har vært så bra, men de fleste i Norge har ikke så mye å klage på. Så nå må vi sørge for at fremtida for de fleste ikke blir dårligere enn det, aller helst bedre. Så ikke kom her og si at jobben er gjort ^^ Dessuten tror jeg at hvis du tenker etter, så klarer du å se hvor du allerede har bidratt.
I tillegg blir det funnet opp så mye revolusjonerende greier for tiden at det ikke lenger kalles oppfinning, nå kalles det bare forskning. Her har i hvert fall jeg tenkt å hjelpe til (altså hjelpe de som finner opp de revolusjonerende greiene, siden jeg ikke er et geni selv ^^), og det er en viktig del av det som gjør at mitt liv ikke er meningsløst.
liker det ovenfor.
Jeg hadde en liten depresjonsgreie på gang når jeg skjønte hvor liten jeg er i forhold til alleandresomfinnestilsammen. Jeg skulle også gjøre no stort hadde jeg tenkt.
Nå har jeg kommet over det, og har det ganske behagelig med tanken på at jeg i det minste er et bra menneske blant veldig mange andre av varierende ehm.. «kvalitet». Bestemte meg for at om jeg ikke kunne redde verden, så skulle jeg hvertfall ikke gjøre den verre. Det gjennomføres daglig ved å være snill, bevisst og engasjert der jeg kan. funker bra.. dessuten så har jeg mindre dårlig samvittighet for min tidvise udugelighet. ække som jeg skal redde hele verden uansett liksom. more me-time.. er det egoistisk?
uansett… du sprer det gode ord, vedder på du er større en mange – sånn gradavpåvirknings-messig.
Jeg er i grunnen enig med deg :)
Hvem sier at du ikke kan være epic? Hva f**n vet verden som hva som trengs for å være super fantastisk på hva f**ns enn du vil gjøre i livet!? Selv om alt er gjort før, så trenger ikke du å gjøre det. Vil du skrive bok, så skriv, blir det bok av det en dag, så blir det nok fantastisk. Gjør akkurat det du vil, vær akkurat den du vil være. Jeg syns du er amazing og liker å lese hva du har å si, selv om jeg har problemer med å identifisere med noe av det du sier. Be f**king whoever you wanna be, and the world will come around to accept your epicness!
:) takk takk EPIC :)
Du trenger ikke å identifisere deg med det jeg skriver, det er nemlig bare min egne tanker. Jeg identifiserer meg ikke med alt du mener og tenker heller. :)