Jeg vet ikke hvem dere er, dere vet kanskje hvem jeg er. Uansett vil jeg tro at jeg har en del lesere som enten er født med (er det mer korrekt å si i?) feil kropp eller som befinner deg en eller annen plass innenfor transspekteret eller er non-genderister (hva heter det egentlig?)
Oj se der dere, jeg er usikker på begepsbruk. Er ikke det gøy?
I allefall, det jeg ønsker meg er at noen vil skrive litt om hvem de er, hvordan det er å være dem, om veien de har gått eller går.
Så skriv i vei om du føler at du har noe å si,og føler du ikke det så si det likevel!
Bestmedbart 
Du ville vite hvem som leser bloggen. Jeg er ikke trans, og ser sikkert streit og kjedelig ut på avstand (evt. også nærme). Jeg vil bare insistere på at ingen enkeltpersoner, samfunnsgrupper, systemer eller dirskurser tar seg den friheten å skulle si noe som helst om hvordan jeg skal leve, hvem jeg ligger med eller noe annet jeg kunne finne på å foreta meg. Det gjør meg forbanna, og jeg vil fortsette å hardnakket hevde min rett til å være kompleks hele veien uten å måtte rettferdiggjøre noe som helst.
Jeg skriver bøker. Jeg følger ikke mange blogger, men denne følger jeg fordi den er morsom og intelligent, på grensen til klok noen ganger. Selv om jeg både har bygget noe (hytte, ikke hus), har barn, og har skrevet bok, virker livet like ofte som før meningsløst/-fullt.
Egentlig har jeg ikke noe særlig å si, men jeg liker bloggen.
Du gjør meg glad. Du gjør meg glad fordi du ikke opplever umidelbar lykkele selvom du har hjemmesnekra hytte (antar du ikke kjøpte flatpakke fra IKEA), hjmmesnekra barn (antar du lagde dem selv, på gammelmåten) og hjemmesnekra tekster du har fått utgitt (antar at tekster rappa fra internett ikke vil bli utigtt i bokform).
Du gjør meg også glad fordi du liker bloggen. Og fordi du nesten kalte meg klok og jeg tar ditt ord for et godt ord siden noen har valgt å gi det ut :)
Lurer på om det er irriterende å lese en dyslektisk blogg?
er vel ikke innenfor transbegrepets rammer jeg heller. Men kan si at jeg har kjent mye på tvil og usikkerhet som følge av samfunnets behov for å kategorisere. Kan være traumatisk for enhver å måtte prøve å finne seg sjæl(oh yes!:) når det man skal navigere med det alle andre sier er… eh hva enn de nå sier.
Uansett.. dette med kategorisering og hvordan det påvirker enkeltmennesket kommer jævli på spissen når man snakker om kjønn. Det er vanskelig å utfordre et tankesett som sitter så grunnleggende innprenta. Ved å lese det du skriver blir det lettere å utfordre mine egne tanker. Til sist håper jeg det hjelper meg å slutte å tenke i så sykt satte baner, og møte tilværelsen litt mer del for del. tror det er fett for en selv å klare det, som han ovenfor skriver – slippe å måtte rettferdiggjøre seg selv og sitt. Jeg vil slutte helt å føle behovet for det..
liker å lese en dyslektikers blogg:)