Av skade skal man altså bli klok.
Jeg blir ikke klok av skade, jeg blir skadet.
Emosjonelt forknytt og handikappet. Jeg er blitt så uendelig klok (les: skadd) av skade at jeg ikke lenger gleder meg over livet. Jeg problematiserer, tolker, tenker, grunner og funderer. Jeg vet, fordi jeg har blitt skadd før, at det vil hende igjen. Man blir alltid skadd og for å beskytte seg selv unngår man skade. Tror man, men er det egentlig gleden vi unngår?
Jeg tror det. Jeg tror skade gjør meg fordomsfull og sosialt forknytt. Jeg vil ikke gå inn i situasjoner, relasjoner og tilstader som ligner på ting som har skadet meg før.
Jeg er altså blitt gammel og bitter. Forutinntatt og ødelagt. Lenge før jeg trodde det skulle bli slik.
Kanskje det går over, kanskje sårene gror. For jeg har blitt lovet at tiden skal lege dem, sårene altså.
Bestmedbart 
Det er klart, man bir ikke nødvendigvis klok av skade.
Man blir mer forsiktig og redd. Man forventer det verste, men lærer seg at ved å forvente med verste, blir man ikke skuffet om det man ønsket ikke går slik man vil.
Man blir ikke tryggere på seg selv av at folk skjærer en opp med ord og handlinger, man blir redde for å bli skadet… Helt til man lærer å gi faen i det andre sier og mener. Utad gir man faen, innad gir man ikke faen. Innvendig gråter man.
Så jeg vet ikke. Personlig hadde jeg nok hatt det bedre om jeg aldri hadde opplevd mobbinga, da hadde jeg sluppet å gått gjennom åresvis med angst og depresjoner. Som jeg ikke egentlig vet om jeg kommer meg ut av.
Hvor klok jeg har blitt, vet jeg ingenting om…
Det eneste jeg vet er at jeg setter meg lettere inn i hvordan andre har det enn andre mennesker…
Så litt klok, men mest skadd.
Vi klarer oss uansett :)
Ja, ikke sant. For en ting er sikkert…
damaged people are dangerous
because they know
how they can survive.
:D
Veldig gjenkjennelig. Samme her igrunn.
Kjenner jeg bare blir skadd, klokskapen sitter bare i hodet, men ikke i handlingene. Livet er et pes og jeg lurer på hvor skadd en skal bli før klokskapen skaper handlinger?