Monthly Archives: januar 2012

B-boy, T-boy

Bursdag bursdag bursdag!!
Jeg er 25 år gammel og har begynt å miste håret. Tar det ingen med økt hårvekst i ansiktet og på rumpa.
Hurra for meg! :-)

La oss ikke nevne navn

La oss ikke nevne navn, sier du.

Ok sier jeg, om det ikke er relevant for historien du skal fortelle så skal du slippe. Men om det er opplagt hvem du snakker om og du bare sier «la oss ikke nevne navn» for å unngå å fremstille deg selv som et sladremenneske, så er du bare kjip.

La oss ikke nevne kjønn, sier jeg.

Åh, så vanskelig sier du. Hva skal jeg si? Det er umulig og forresten er det relevant for historien.

Navn er ofte en kjønnet affærer, selvom de ofte kjønner mennesker feil. Så; ikke si navn og ikke si kjønn. Ikke bruk kjønnsspesifikk prnomen.

Kommer du til å gjøre dette? Nei, jeg tenke meg det. Som Gartnerlosjen en gang sang «snart må jeg nok innse at jeg ikke er gud, nei jeg er en hammer, en hammer av saft»

Jeg er en hammer av saft og nå slår jeg deg i hodet og ber deg om å tenke over ting.

Om du forteller en historie, spør noen om råd i et moralsk eller etisk dilemma, diskuterer verdensproblemer eller no slikt. Spiller det da noen rolle hvilket kjønn deltagerne i historien har?

For jeg tenker som så; hvis et etisk dilemma totalt forandrer karakter om du forandrer kjønnet på deltagerne, så sier det noe temmelig spennende om verden.

I fjor fortalte jeg mine konfirmanter en historie om en voksen kvinne som hadde presset en ung gutt (over den seksuelle lavalderen) til å gå ned på henne. Kvinnen hadde noe gutten gjerne ville ha og dermed gikk han med på å gå ned på henne.

Samtlige av mine 14årige konfirmanter var enige om at dette ikke var en voldtekt og det var heller ikke et seksuelt overgrep. De mente at gutten gikk med på det frivillig og dermed var det ingen tvang med i bildet.

Så forandrer jeg kjønnet på deltagerne og spurte om det forandret deres syn på saken.

Hurra meg rundt! Min gruppe med 14 åringer ble mer i tvil. De syntes det var ekkelt med eldre menn som hadde sex med unge jenter. De mente det var værre å suge kuk enn å slikke fitte. De mente at menn generelt presser kvinner til sex oftere enn omvendt.

Og jeg mener at verden har gått av hengslene.

Good day

 

Aksepter meg for jeg er akkurat som deg

Må jeg være som deg for å gjøre meg fortjent til respekt?

Jeg vet ikke hvordan du er, men jeg har en formening om hvem dere er. Hvem majoriteten i samfunnet er. Når minoriteter argumenterer for å få lov til å eksistere brukers ofte argumentet om at vi er akkurat som alle andre. Det å være homofil er normalt, det å være trans er normalt. Alt er liksom helt normalt og vanlig og ikke minst så er det medfødt.

Hadde det ikke vært slik hadde vi ikke fortjent respekt. Dette er i allefall intrykket jeg får av verden rundt meg. Men må det være slik? Må man argumentere med normalitet, medfødthet, ikke selvvalg osv for å få lov til å være den man er?

Summen av oss er ikke lik summen av dere. Det gjør ikke oss mindre verdt enn dere.

Er jeg som deg?

Ja og nei. En selvmotsigelse (ja, jeg liker selvmotsigelse, de er ikke klare svar, men du må i allefall tenke og tanker er bra, tanker driver verden fremover)

Jeg har en kropp, jeg står opp hver dag, jeg kler på meg jkør, jeg spiser mat, pisser og driter. Jeg blir kåt. Jeg kommuniserer med omverden, jeg følger vanlige sosiale normer. Jeg studerer, har en jobb og fritidsinteresser.

Jeg er som deg/dere. Men jeg er trans, det er ikke dere, dere er cis. Og vi er ikke like, vi er ikke det samme, sammen er vi ikke normen, vi er ikke normalen.

Og slik vil jeg ha det, slik burde alle ville ha verden.

Åja, jeg trodde…

«Åh ja, jeg trodde du var en mann.»

Folk reponderer på at jeg forteller dem at jeg har eggstokker. Finn 5 feil, jeg gidder ikke å ramse dem opp.

Jeg er temmelig oppatt av eggstokker for tiden. Jeg har to (tror jeg). Før i tiden var de en pest og en plage, nå er de bare der. Inni kroppen min, sammen med alt det andre jeg har inni der. Jeg kan leve uten og jeg kan leve med. Litt som med nyrene mine, jeg kunne godt gitt bort den ene, men da skulle det vært til en god sak. Å få en M i passet i stedet for en F er en god sak som jeg i teorien godt kan gi to eggstokker og en livmor for å få. Men jeg forstår ikke hvorfor jeg MÅ. Jeg hater å bli tvunget til ting, det er litt som å måtte rydde rommet sitt. Det er ikke noe gøy når du må, så da spiller det ingen rolle om du i utgangspunktet tenkte at det hadde vært greit å få rydda det rommet.

Konklusjon: Ikke ta eggstokkene mine, jeg vil bruke dem til innvendig pynt!

Make my day

Jeg har bestilt sushi og går innom polet for å kjøpe 3 liter rødvin, det er tross alt bare fredag en gang i uken. På vei fra polet tilbake til sushi-sjappa går jeg forbi en frisør. De søker etter hårmodeller. Jeg er vel ikke noe modellemne, men jeg har hår og er en fattig student (som velger å bruke pengene mine på rå fisk og gjæra druesaft) Så jeg går inn og spør om mitt hår er av interesse for frisørene deres. De spør hva jeg kunne tenkte meg å gjøre med håret og jeg sier at de stort sett står fritt til å gjøre hva de vil.

Så smiler frisøren mot meg å sier «perfekt, vi trenger flere menn som tør å være litt vågala med håret sitt, vi ringer deg.»

Og jeg smiler, ikke bare til henne, men i flere minutter etterpå.

Barnslig glede.

(gleder meg forøvrig til å få permanent!)

 

Promoe

Sak om meg og trans på gaysir.no idag.

 

Valgets kvaler

Valg. Vi tar dem hele tiden, mer eller mindre bevisst og med mer eller mindre planlegging. Noen valg er enkle, noen er vanskelige. Noen ganger vet vi veldig godt hva som er riktig å velge, men sliter alikevel med å velge rett. Valg gjør oss redde, det gjør i allefall meg redd. Jeg er et av verdens mest priviligerte mennesker. Jeg står i alle hovedsak fritt til å velge hva jeg vil. Valgene blir så mange at jeg ofte sitter igjen uten å velge noe som helst. Men det å ikke velge er også et valg. (her passer det med litt «bruk stemmeretten din» propaganda)

Ikke alt her i livet er et valg, men noen ting er det. Å være en mann er ikke et valg, men å leve som en og forandre kroppen min er et valg. Selvom det var et valg jeg brukte lang tid på å ta, var egentlig svaret opplagt hele tiden. Det er litt som å være homo, det er ikke et valg, men du kan selvfølgelig velge å ikke leve det ut, hvis du mener det er bedre for ditt liv. Jeg er en mann og ønsker å bli oppfattet av omverden som mann. Det eneste valget består i er å avgjøre hva som betyr mest for meg. Hva jeg tjener og hva jeg taper på å inntre i en annen sosial rolle enn den jeg tidligere har kunne tre inn i. Jeg fant ut at å prøve å være hele meg innefor de rammene «kvinne» ga meg ikke var mulig. Jeg blei rett og slett sikkelig lei meg av hele opplegget. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det. Jeg forstår ikke alle dine følelser, ønsker og behov. Men jeg respekterer dem, til det fulle!