Før jeg havna i denne pubertale krisa bestemte jeg meg for at det ikke skulle påvirke meg. Stemmeskiftet er ikke flaut, jeg er tøff og kul, jeg skal få bedre selvtilitt av dette osv
Jeg bomma.
Stemmeskiftet er utrolig kleint og folk ler av meg, det er ikke vondt ment og som oftets festlig, men idag har vært en dag der normale samtaler har vært umulig å gjennomføre fordi jeg lager merkelige lyder hele tiden.
I tilleg har jeg satt verdensrekord i kleine, frustrerende utsagn idag. Når man i tillegg til stemmeskiftet har fått en herlig uvane med å rødme i alle mulige situasjoner blir det rett og slett slitsomt å være meg.
Jeg pleier ikke å si unnskyld, jeg burde gjort det oftere for jeg går støtt og stadig over streken. Jeg gidder bare ikke å si sorry for at jeg eksisterer, men idag beklager jeg at jeg eksisterer.
På slutten av dette noe kleine innelgget vil jeg gjerne spørre om noe: Når fremmede menn på gata sier «wassup man» hva betyr det, hva er et passende svar og hvilket kjønn tror de jeg er?
Vil de være min venn eller selge meg hasj?
Skal man takke nei til et tilbud jeg ikke har fått, si hei tilbake, stoppe og snakke, spandere en kaffe eller late som om jeg ikke hørte dem?
Er man på slutten av frasen et tegn på at man har passert som mann eller er det bare vanlig å slenge man på slutten?
Bestmedbart 
Tror det er kjønnsbetinget når noen slanger «man» på slutten. Jeg hadde nok syns det var veldig rart om noen sa det til meg i alle fall.
Det er da i allefall noe :-)