Min stolthet, min skam

Armene og bena mine sovner mye oftere enn før.

Jeg skal jobbe hardere, jeg skal faktisk lese pensum, jeg skal bry meg om det jeg studerer, jeg skal ikke kaste bort tiden min.

Dette har jeg tenkt utenkelige ganger de siste ukene fordi jeg har vært uendelig dårlig på skolen dette semesteret, jeg har bare tenkte på meg selv, hatt det gøy og vært opptatt med min gryende pubertet.

Så kommer det evindelige skolesytemet og forteller meg nok en gang at jeg kan cruize gjennom livet. Jeg trenger ikke prøve hardt engang. Det er ikke selvskryt. Det er en kritikk til verden. Samfunnet forventer for lite av de som kan og for mye av de som ikke kan. Gi etter evnte og få som fortjent. Og det du har fortjent er lønn for strev, ikke en dritt for å gi faen.

Jeg hadde tenkt å være emo idag, men egentlig er jeg temmelig glad. Det er fordi jeg drikker kaffe og lar vært å lese til eksamen og i stedet hører på musikk og filosoferer over alternative maskuliniteter. Men jeg gir emo et forsøk

Jeg lurer på hvordan det føler å våkne om morgenene og faktisk fortsatt ha den ståpikken jeg bare har om natten.

Hvordan gjør det viktige uviktig.

Penis en av de tingene folk liker å tro at alle menn har til felles, den blir bokstavlig talt blåst ut av proposjoner. Jeg har gjort penisen uviktig. Jeg har pikk, den er bare ikke så stor, men den virker. Men hvordan jeg faktisk klarte å gjøre det uviktig aner jeg ikke. Det er andre ting jeg gjerne skulle gjort uviktig.

Andre menn dør ikke inni seg hvis noen skulle komme til å kalle dem for «hun». Jeg dør. Jeg gråter, vrir meg i smerte, får lyst til å drepe, rive av meg alt håret, slå, kutte pulsen med en sag. Min reaksjon er ute av proposjoner. Det er et ord, et bittelite ord som ikke definerer meg.

Jeg flykter. Jeg unngår så langt jeg kan situasjoner der folk får lov å definere meg. I allefall de dagene jeg ikke er tøff i både pysjamas og frakk. Jeg har en temmelig stor plass i verden som er trygg. En plass der folk bruker rett pronomen, respekterer meg, vet hvem jeg er, hvorfor jeg er som jeg er, hva jeg vil med livet mitt, hva små ord betyr for meg. Smerten når noen gjør også disse stedene utrygge er enorm, men jeg velger å overse det. Jeg vil føle meg trygg, jeg vil ha en plass, en plass som er stor nok til at jeg kan være meg og ingen andre. En sted med plass til både deg og meg.

Advertisements

2 responses to “Min stolthet, min skam

  1. mamman min sier til meg at jeg som er så klok og lur allerede nå, kommer til å bli superklok som gammel dame.(klok sjæl hu der:) Det håper jeg er sant, men tror ikke det kommer av seg selv. På veien dit prøver jeg å dissekere de situasjonene som gjør meg svak, opprørt, når jeg oppfører meg på en måte som gir mennesker som ikke har rett på det makt over meg! Jeg dissekerer også disse menneskene(gjerne så det gjør litt vondt). Så tenker jeg frem noe som gir meg styrken, og evnen til å bøte på akkurat det. Når jeg har samlet inn og lært meg botemiddelet til alt sånt, tror jeg at jeg har nådd stadium superklok. Da kan ingen røre meg, da er alle områder trygge. Kanskje man kommer fortere dit hvis man møter mye motgang tidlig? det hadde jo vært greit isåfall…

    • Jeg tror man kommer dit fortere med motgang. Jeg er litt usikker på om jeg tar en svarvei. Det føles litt ut som det å gå på testo nesten er litt juks, men jeg tror jeg kommmer til å bli klok uansett. Det skorter i allefall ikke på motstand :)
      Jeg tror ikke jeg orker å ta kampen hver gang. Eller så kanskje jeg samler styrke til å gjøre nettopp det..
      jeg vet i grunnen ikke, men din mor høres klok ut!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s