Jeg venter og jeg venter.
Det er fire uker til jeg skal ta blodprøver, hvis de er i orden begynner jeg på testosteron relativt kort tid etter dette. Da jeg var 13 tok et år en evighet, etterhvert som man blir eldre går tiden fortere. Et semester forsvinner før du rekker å åpne bøkene, en helg er over før du går satt øllet i kjøleskapet og sommern er over før du rekker å få skille.
Dette er pluttselig annerledes, alt tar uendelig lang tid. Hver dag varer en evighet, jeg venter.
Venter på noe godt og sikkert ikke forjeves, men kjedelig er det uansett. Men jeg burde egentlig nyte allt den tid tiden går sakte. Alle ønsker seg en tid som går sakte, så derfor har jeg bestemt meg for å nyte sommeren og øllet og bøkene og livet og ventetiden.
Jeg har forøvrig søkt meg inn på et delstudium i økologisk landbruk. Bare sånn i tilfelle jeg en dag vil realisere drømmen om å kjøpe et småbruk og dyrke min egen mat der.
Man vet jo aldri hvor livet fører en.
Bestmedbart 