Mann, med stor M eller Transmann med stor T. Jeg går for transmann med stor T, T-en står for trans og testosteron. Jeg er nemlig ikke en mann, ikke i ordets vanlige forstand. Jeg har ikke den typen kjønnsorgan «menn» har, jeg har ikke den livserfaringen «menn» har. Jeg har heller ikke noe ønske om å tilhøre den heterofile-hvite-mannlige delen av verdens befolkning.
For noen er det kanskje ikke krise å være hvit-heterofil-mann, for meg er det krise. Mange hvite-heterofile-menn er veldig bra mennesker, men det krever større innsats fra dem enn fra andre menneker. Et faktum få hetrofile-hvite-menn er seg bevisst. Jeg prøver å vite hva slags privilegier jeg har og hvilke jeg aldri vil ha tilgang til. Å være transkjønnet er ikke et privilegium i verdens øyne. Det gjør deg utsatt. Men det trenger ikke å være en forbannelse, det kan være en berikelse, en unik mulighet til å se ting på en måte ingen andre kan.
Så hvorfor gidder jeg å gå igjennom en transformasjon av denne typen hvis jeg ikke engang er en mann.
Svaret er enkelt og komplisert. Det enkle svaret er at jeg er en mann, men det blir en selvmotsigelse. Jeg er en selvmotsigelse og det er et aspekt ved meg selv jeg elsker. Jeg er ikke en kvinne, jeg har aldri vært en, jeg kommer aldri til å bli en kvinne og jeg ønsker for alt i verden ikke å være en kvinne.
Jeg ønsker meg andre kroppslige rammer for mine muligheter til å gjøre kjønnet mitt. Kroppen min begrenser meg. Den skaper et meg som du feiloppfatter. Den gir meg ikke den friheten jeg ønsker. Den fanger meg ikke, men den begrenser meg helt klart.
Jeg liker å være annerledes. Jeg vil ikke være en vanlig mann, jeg vil bare slippe å være en dame. Utover det vil jeg gjerne gjøre som jeg vil og jeg vil gjøre det på den måten som passer meg best.
Bestmedbart 