betinget kjærlighet

Den ubetingete kjærligheten er den man gir til sine barn og søsken, og som man får av sine foreldre og søsken.

Den ubetingete kjærligheten er fin fordi den lar deg drite deg ut i det uendelige før det får konsekvenser for kjærligheten. Men det følger mye forpliktelser og beskymring med denne typen relasjoner. Mødere (jeg har i hovedsak erfaring med mødre som foreldreskikkelse og omsorgsperson) elsker deg, uanset hva du gjør, men det beskymrer seg også veldig mye. De har forventinger til deg som har vokst frem over mange år. De fleste foreldre innser tidlig at barna deres ikke kommer til å bli det de ønsket at de skulle bli, kjærligheten består på tross av dette, men dog.

Den betingete kjærligheten på sin side er den du får fra vennene dine og kjærester.

Det er bra med folk som bryr seg, mennesker som ikke kommer til å se på at du går til grunne, folk som faktisk vil deg vel fordi du er den du er, ikke fordi du deler x-antall gener med dem, eller har vokst opp sammen med dem.

Venner kan stikke, de kan dra i det øyeblikket de har fått nok av deg. Men de kan også velge å bli, støtte deg, råde deg og følge deg gjennom vanskelige tider.

Det er i hovedsak mine venner som veit hva jeg driver med til daglig, de veit hva jeg føler, tenker og hva jeg gjorde i går. Den stiller opp og er himla fine. Og det de sier betyr masse for meg. Det de sier er også ærlig, de har ikke noe å tape på å være ærlig, på samme tid som det er begrenser hvor bekyrma de gidder og bli og hvor mye dem pirker seg inn i livet ditt.

Jeg tror jeg trenger begge typene av kjærlighet, men just nu er den betingete god å ha. Jeg kan nemlig ikke bare ture frem som jeg vil her i verden.